Bokelskere.no

Karen hadde kjørt til Kongsvinger og hentet ham. På vei hjem hadde hun spurt hva han skulle i Kongsvinger. Han hadde strøket håndflatene mot buksebena.
"Nei, hva skal man i Kongsvinger? Det er et godt spørsmål som jeg ikke kan svare på. Egentlig skulle jeg til himmelriket," sa han. "Jeg må ha tatt til høyre i stedet for til venstre et sted på veien."
Karen hadde sett på ham.
"En ting har jeg i hvert fall lært," sa han etter at det hadde vært stille en stund. "Himmelriket ligger ikke på Kongsvinger."

Alle var alene. Alle menneskene. De var alene og de satte seg ned ved radioene sine. Overalt det samme, enten de bodde i Parkesburg, Pottesville, Wolfsdorf, Coatesville, Wyomissing eller hvor det nå var. Karen kunne se dem for seg i stuene deres, på kjøkkenet, i sofaer eller på stoler, hvordan de satt der og ventet. Hun visste ikke hva de ventet på, men det spilte heller ingen rolle. Det kunne være de ventet på noe som hadde vært, eller noe som skulle komme. Morgenen, for eksempel. Avisen. Imens satt de seg ned i sine stille hus, lot natten komme, lot mørket omslutte dem, satt kanskje bare i et svakt skinn fra en lampe i et annet rom.
Det var litt vakkert, syntes Karen, som om de satt der i hjemmene sine og viste fram sin usynlighet for hverandre.

Det er sånn en indianer gir en gave. Han gir den ikke til deg åpenlyst, hvis han da ikke har en baktanke med den eller vil ha noe igjen. Han legger den bare fra seg på et sted han veit at du vil finne den. Hadde du ikke fortjent gaven, ville du ikke fått den, så det er ikke nødvendig å takke - det ville bare være dumt å takke for å at du får noe du har fortjent å få, og det har ingen hensikt å gjøre noe stort nummer av det. Jeg syns det er riktig fornuftig å se sånn på det.

Besta sa at alle har to forskjellige sinn. Det ene sinnet steller med alt sånt som kroppen må ha for å holde seg i live. [...] Men hun sa at vi hadde et annet sinn også som ga katten i alt det der. Og det var ånde-sinnet, sa Besta.
[...]
Besta sa at når kroppen dør, da dør kropps-sinnet også: og har du aldri i ditt liv brukt annet enn kropps-sinnet å tenke med, ja da sitter du fint i det, for da er det ikke annet enn et ånde-sinn på størrelse med ei hickorynøtt. For åndesinnet er det eneste som kan overleve når resten av deg dør. [...]
Sånn kommer det døde mennesker til verden. Det er ingen sak å dra kjensel på døde mennesker, sa Besta. Når sånne folk ser en kvinne så ser de bare skit; når de ser andre mennesker ser de bare det som er galt; når de ser et tre ser de bare tømmer og fortjeneste; aldri ser de skjønnhet noe sted. Mennesker som det, sa Besta, er levende døde.

Bestefar sa at hadde det ikke vært så mange ord, ville det ikke vært så mange problemer her i verden. Han betrodde meg at rett som det var, fant en eller annen tosk opp et nytt ord som ikke var godt for noe som helst, bortsett fra å skaffe folk hodebry ... [...] bestefar var opptatt av hvordan han sa et ord, han var opptatt av hvordan det lød. Han sa at selv om folk brukte forskjellige ord, kunne alle føle det samme når de lyttet til musikk: det var lyden som var viktig. Og Besta var enig i det, for de to snakket til hverandre på nettopp den måten.

"Ja, jeg tenkte som så at vi ble jo ikke født der nedi veikanten, så derfor må vi være for utlendinger å regne på den kanten av bygda."

[...] og for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.

Det onde som forekommer i verden, skyldes nesten alltid uvitenhet, og den gode viljen kan forårsake nesten like mange ulykker som ondskapen, hvis den ikke er bestemt av kunnskaper. [...] Den mest håpløse last er uvitenheten som tror at den vet alt og derfor gir seg rett til å drepe.

Han satte fra seg vinglasset og holdt boken opp som et skilt i luften.
- Denne skal du lese, sa han og skiftet fra det ene til det andre. Har du hørt om Steppeulven?
- Det kan jeg ikke tenke meg. Hva handler den om?
- Handler? sa han overrumplet. Det er alltid et jævla mas om hva bøker handler om. Om du ser et fint maleri, tenker du da på hva det handler om? Eller et musikkstykke?
- Nei?
- Nettopp. Det interessante er jo hvordan kunstverket er utført, dets iboende ladning, farge og form, rytme og tonefall, den språklige nyanseringen. Slike ting.

Det er lett å se tilbake på ting man burde gjort annerledes, men det tjener ikke til noe godt. Anger er ikke konstruktivt, for det eneste som eksisterer er nåtiden. Fortiden har vært, den finnes ikke lenger [...]. Fremtiden, å planlegge for fremtiden, er som å forberede en tale om en man ikke kjenner. [...] Glem verken fortiden eller fremtiden, men ikke la dem ta for stor plass, for hvis man går hele livet og søker etter lykken, så glemmer man kanskje at den faktisk kun eksisterer i øyeblikket.

Jeg tror ikke på å elske noen ubetinget. Det er en falsk måte å elske på. Det er et uttrykk man kan skjule seg bak. Jeg tror at å elske noen betinget, er en mye sterkere kraft, for så blir den en kontrakt mellom to mennesker. En kontrakt vi ubevisst inngår. Ved å være så gode mot hverandre som vi bare kan, så skaper vi et solid grunnlag for å elske.

Men noen er vel bare dømt til å tråkke i sine egne fotspor i all evighet, antar jeg.

[...] men som Edward etter hvert ble smertelig klar over, kunne statistikken bare si noe sikkert om hva som allerede hadde hendt med andre i lignende situasjoner. Ut fra disse opplysningene måtte han gjette seg til hvordan fremtiden ville se ut. Det tragiske med dette, innrømte han, var at den vitenskapen han hadde viet sitt liv til, var basert på misforståelsen om at fremtiden oppfører seg på samme måte som fortiden. Det gjør den naturligvis ikke. Hva som helst kan skje, og det gjør det også.

Det er ikke folks feil. De dømmer ut fra det de ser. Man må skrape litt vekk for å se hva som ligger under. Hvis du kaster en diger stein uti en dam, blir det bølger på overflaten. Først store som vil feie oppover breddene, deretter mindre bølger som til slutt vil forsvinne. Overflaten vil bli glatt og rolig igjen. Men den digre steinen ligger likevel på bunnen.

Om at vold opptrer særlig hyppig i to typer samfunn. De små, tette, nære og de fjerne og løse. I de små, tette og nære fordi menneskene der er bundet sammen og ser og opplever hverandre som helheter. Liker eller misliker hverandre, elsker eller hater hverandre og samtidig er knyttet tett sammen i varige bånd. Konflikter må løses eller leves med, kan ikke forlates, for det fins ingen annen virkelighet, ingen annen arena. Og så i samfunn som er fjerne og løse fordi menneskene der ser hverandre som flyktige deler ,som skip i natten ,og neste natt kommer nye skip, som beveger seg fra sted til sted, fra arena til arena, fra mulighet til mulighet. Går det galt, reiser de bare videre og investerer derfor ikke særlig i personlige forhold så verdifellesskapet er lite og medmenneskene så fjerne at de lett faller utenfor reglene om hvordan man ter seg mot folk flest.

[...] når menneskene ikke innser at ulikhetene mellom dem er ubetydelige sammenliknet med likheten, at det som på overflaten er forskjellig ikke er noe mot alt de deler, at det som er bunnen i den ene er bunnen også i andre, i alle [...].

[...] nok en vinter var over, det var alltid en påkjenning, noe som måtte overkommes, nå var den overkommet.

Men Almas kjæreste syntes det var fint at Almas datter var flyttet inn for han trodde det ville få Alma til å leve mer slik han mente mennesker bør leve. Stå opp tidlig om morgenen, arbeide om dagen og legge seg i rimelig tid om kvelden. Ikke drikke alkohol annet enn i helgene og ikke når man arbeidet, ikke snike alkohol med seg i termos og drikke på taket eller brygga [...].

Hun håpet datteren ringte og sa at hun ikke kom hjem om kvelden, og det gjorde hun. Hun skulle ut med noen venner og sove i byen, og Alma ble lettet, men også bekymret for sin lettelse, kanskje led hun virkelig av menneskeforbi som kjæresten sa.