Bokelskere.no

Tiden er noe vi har funnet på. Man kan ikke se tiden. Man kan se en klokke. Man kan følge en viser som går rundt og rundt. Man kan se loddet på et gammeldags veggur gå frem og tilbake, man kan høre tikkingen og tenke at der går det ene sekundet og etter det andre. Men det er ikke på ordentlig. Tiden finnes ikke. Den skjer oppi hodene våre.
Hvorfor har vi funnet på tiden?
For at vi ikke skal bli gale?
Vi snakker om god tid og dårlig tid. Jeg har ikke tid. Hva betyr det?

Kombinasjonen friskt eple og rødvin er som alltid litt selsom i starten, men det går an å venne seg til det også.

I vår natur [...] finnes det tre årsaker til konflikt. Først konkurranse: Jeg vil ha det du har. Dernest mangel på tillit: Jeg er redd for at du vil ha det jeg har. Det tredje punktet kalles "ære" - man må slåss over et ord, et smil, ethvert tegn på manglende respekt. Akkurat så enfoldig er det.

Men var det virkelig mulig å velge sine egne følelser?
Krigel hadde lært ham at han skulle konsentrere seg om alt det gode han hadde fått [...]. Glem sviket, sa Krigel. Tenk heller på allerede gode minnene du har om dem. [...] Tenk heller på alle de gode stundene dere hadde sammen.
Det var en vanskelig øvelse. Tankene gjorde opprør hver gang.

Alle bærer maske, svarte Omar. Du bærer maske, du også. Det viktigste er bare at vi velger masken vår selv, og ikke bare tar den som andre vil gi oss.

Mennesket er et levende byggesett. Når det faller fra hverandre, kan det reises opp igjen ved hjelp av de minste klossene det er satt sammen av.

En sykdom kan ofte ta svært lang tid før den går over på den ene eller den andre måten. [...] Den tiden du er syk er jo en del av livet.

-De feilene jeg har gjort i dag, kommer jeg aldri til å gjøre igjen, og nå er det snart ingen flere feil å gjøre, hvis du skjønner hva jeg mener.

Hun nevner ham ikke ved navn. Slik skikken er når vi forsøker å glemme noen.

"Men hvem bestemmer her?" spurte jeg Run en dag.
"De eldste, ikke sant?"
Run bare viftet med ørene og klødde seg på nesen.
"Det må jo være noen som bestemmer," sa jeg.
"Alle bestemmer," sa Run.
"Hva med De eldste?"
"De eldste sørger for at det som vi bestemmer blir gjort virkelig," svarte Run.
Det var naturligvis løgn. Men jeg sa ingenting. Jeg lot som om jeg trodde henne. Men jeg vet jo at det ikke kan være slik. For det må alltid være noen som bestemmer.

Det viktigaste er jo kva ein er, her og nå, ikkje sant, det er verdas dummaste spørsmål, det - kva ein vil bli, sa han.

Da hun går over fra te til kaffe, er det som om livskraften på en eller annen måte øker. Alt er imidlertid likt, men oppleves mer intenst.

"Det er alltid bedre å gjøre noe enn å la det være".

"Men du har et trygt, varmt hus å bo i, foreldre og søsken - hva har du ute i skogen å gjøre?"
Gutten nølte og så på Jack.
"Jeg vet ikke." Han trakk på skuldrene. "Jeg vil vel ikke ha det varmt og trygt da. Jeg vil leve."

Våken.
Det er alltid en av oss som ikke får sove; i en seng er det alltid en som må ligge våken. En som ikke klarer å sove et sekund lenger. Jeg går en runde i leiligheten og samler sammen noen ting, slik man samler sammen ting i hager om sommerkveldene. Det er den samme kalde følelsen av for sent. En av oss sover.
Klærne mine ligger som et dyr på gulvet. Jeg plukker dem opp uten en lyd, jeg går.

"Den som leser for mye kan miste forstanden. [...]det er farlig å stole på bøker. For der kan det stå mye usant. Og det som er sant, som burde stått der, får du lete forgjeves etter.[...]For det som er sant, lærer man ikke av bøker, men av livet selv."

Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men - i all hovedsak - til oss selv.

Mennesket dør alene, sjelden får det dø i armene til et annet. Men når gamle trær i skogen dør, dør de der de hører til. Når de oppgir sine liv og faller, faller de blant dem de har stått nær, løvet deres blir til jord som gir liv og saft til nye slekter, og om menneskene lar dem få fred får de alltid bli hos dem som ved sommervindens hjelp strøk sitt løv mot deres, ga dem ly og sto dem nær.

Mennesker er akkurat som landskap: Et landskap som ligger i tåke, beveger man seg forsiktig igjennom, det kan være farlig. Det tar lang tid å gå gjennom det, og det er uoversiktlig. Det kan være ganske slitsomt å gå der.
Et landskap som er badet i lys, er helt oversiktlig. Man kan bestemme hva man skal holde seg unna, og hvor det er godt å oppholde seg.
Et tydelig landskap skaper trygghet selv om det kan se farlig ut, fordi det er lettere å se hvor man bør trå og ikke trå.
Hvis du kan si klart fra om hva du liker og ikke liker, vil de rundt deg bli tryggere på deg.

Ved sida av smaken er det ofte kor luftig kaka er, som avgjer om ho er vellukka eller ikkje. Med andre ord er det volumet av ikkje-kake i kaka som er avgjerande. Di meir ikkje-kake som er til stades, di betre er kvaliteten. Dette gjeld opp til eit visst punkt. Dersom eksistensen av ikkje-kake overstig dette punktet, entrar komikken rommet, og det er på ingen måte bra. Komikk er det ingen som ha vil når det gjeld kaker. [...] Ingen som lagar kaker, vil vita noko av komikk kopla til kakene dei har laga.