Bokelskere.no

De vinket, gikk hjem, og tok fatt på ensomheten.

For det er nettopp det som har skjedd, ingenting. Man snakker om stillheten før stormen, om at stillheten kan være et varsel, et ladegrep, eller om at den kan bety noe som man må bla lenge i en bibel for å forstå rekkevidden av. Men stillheten på en øy er ingenting. Ingen snakker om den, ingen husker den eller setter navn på den, hvor sterkt den enn går inn på dem. Den er det vesle gløttet de får inn i døden mens de ennå er i live.

"Så lenge man er redd for noe i framtida, er det jo fortsatt håp. Det hadde vært verre hvis det var noe i fortida. Da er det ikke så mye man får gjort." Brilla ser litt ettertenksom ut. Han nikker et par ganger. "Framtida er grei nok," sier han. "Den må man bare bli vant til."

"...for det finnes to typer folk, de som banker på lukka dører fordi de så gjerne vil inn og fordi de synes at de fortjener en plass der inne. Og så finnes det de som bare står der. Utenfor. Og ikke gjør noen ting. Og bare ser på den lukka døra, fordi den tross alt er lukka."

Har du først skaffet deg et hus, holder det deg fanget resten av livet.

Noen mennesker har denne skingringen i stemmen som man får når man over lengre tid ikke blir hørt. Jeg er sikker på at de en gang var uten denne skingringen. De bruker en del av stemmen som gnager på strupen, stemmebåndene, som sliter på ett eller annet i halsen og kanskje til slutt vil gjøre dem stumme fordi det blir for vondt å snakke. De er kvinner alle sammen.

For som regel er det kvinnene som holder livet sammen, får tilværelsen til å humpe og gå. Den dagen det ikke fins kvinner, er det ingenting igjen. De sørger for at det blir gjort fornuftige ting. At dumhetene stilles i bero. At man - ja, nettopp man - tar seg selv i nakken og biter hodet av all skam. Kvinnfolkene pleier å holde sammen og føre nyheter og viktige budskap dit de skal. Bryte ned nabofeidene til surt småprat eller strø freden ut som sukker.

Husk det du må. Men glem alt du kan.

Å alltid sørge for å forlate var en sikker måte å slippe å bli forlatt på.

-Du er ikke redd for å kjøre alene, da?
-Nei. Det er godt å være alene, herre. De gamle kjørekarene pleide å si: Kjører du alene, har du en engel på hver skulder. Kjører dere to, er det én engel der. Og kjører dere tre sammen, er fanden med dere i vogna.

-Onde mennesker finnes ikke. Mennesket er godt fra begynnelsen av, for det er skapt i Guds bilde. Ondskapen er menneskets feiltrinn.

"Det er da enkelt," sa han. "Meningen med å være et neshorn er å være et neshorn. Resten gir seg selv."
"Det kan da umulig være så enkelt," sa Gunnar tvilende.
"Hva skulle det ellers være?" sa Frank og så på ham.
"Men det må da være noe mer enn det?" sa Gunnar.
"Hvorfor det?" sa Frank. "Det er da sannelig mer enn nok å gjøre her i verden uten at man behøver å kaste bort tid på å lure på hvorfor man gjør det. Ærlig talt."

Det er ingen mening med noen ting," tenkte Gunnar, "Alt er bare tull. Det er den egentlige sannheten."

"Vel, mine venner" sa Henrik og slo ut med hånden. "Fremtiden venter. [...]".
"Min erfaring," sa han dystert, "er at det gjør den slett ikke. Venter altså. Fremtiden altså. Du skimter den kanskje et sted ute i horisonten, der den ligger og blinker og skinner og gjør seg lekker, men det er det hele. Når du kommer dit den var, så er den borte. Og sånn fortsetter det."

Man kan ikke vite hva man synes om noe i det samme det skjer.

Jeg står ovenfor to valg: å si ja eller nei. Jeg har aldri vært flink til uforbeholdne og endelige beslutninger, til helt og holdent å utelukke noe. I alle fall ikke når det dreier seg om mennesker eller følelser.

"Mennesket bruker hele livet på å lete etter seg selv. Det blir man aldri ferdig med. Dessuten har jeg en følelse av at du ikke er på vei bort fra de levnedes rekker med det første." Han smiler.
"Alle skal dø, det er klart," sier jeg. "Det virker som de fleste dør enten for tidlig eller for sent i livet, ikke når det passer."

"Jeg ser bare filmer som er større enn livet," sier han. [...] "Dette kravet om at kunsten skal speile virkeligheten er besynderlig," sier han mens han står vendt mot vinduet. "En skulle tro at folk får nok av hverdagen."

Det er ikke alltid at det er den som pakker kofferten, som egentlig er den som reiser.

Før var det slik at de fleste besøkene på Skogli var uanmeldte, nå er det slik at de fleste besøkene på Skogli aldri blir noe av.