Bokelskere.no

...og i et kort øyeblikk føler jeg hele livet flimre forbi meg. Alt jeg lovet jeg skulle gjøre, men som det aldri ble noe av. Alle gangene jeg lot det bli kveld uten å merke at dagen hadde passert. De små stundene i et liv som først blir noe verdt i ettertid.

Om å vera der ein er.
- Det er ikkje alltid så enkelt, seier eg.
- Kva då? seier ho som dansar ballett.¨
- Å vera der ein er. Vi er redde for det.
Det er berre der vi er det kan gå galt. I minna kan det ikkje skje meir enn det som skjedde. I framtida skjer det ingenting før vi kjem dit. Det er no det er fare på ferde. Det er no eg kan dumma meg ut. [...]Det er no tankane mine flyktar inn i framtida.
- Kor er du no, då? seier ho som dansar ballett. - Er du her?
- Eg er like i nærleiken.
- Eg er heller ikkje her før seinare, seier Bernt. - I kveld, når eg har lagt meg, då er eg her.

Hvor er du akkurat nå? Og hvor vil du? Min jobb er å hente bare det strengt nødvendige opp fra fortiden, og så pense dem over på de viktige spørsmålene. Nåtid og framtid, altså. Fortid er bare viktig som nåtid [...].

"Det handler bare om å våge å møte folk. Det som skjer her i livet, skjer i møtene. Men da må man tore å gå inn i møter."

Jeg synes ikke at du skulle grave sånn i fortiden. Det er ikke i fortiden du lever. Så det beste vil være om du konsentrerer deg om det som er nå, og lar fortiden ligge. Du kan ikke gjøre noe med den likevel.

"Hvis det viktigste for deg er at du liker kunsten på en utstilling, så er du egentlig ikke glad i kunst, bare i din egen smak."
"ja," glipper det ut av henne. Han mønstrer henne våkent: "Skjønner du hva jeg mener? De aller fleste leter utrettelig etter bekreftelser på det de allerede har definert som sannhet, og alt annet lukker de øynene for. Eller, sagt på en annen måte: De aller fleste er bare på jakt etter stadig nye bekreftelser av sine egne fordommer."

Det vi kaller identiteten vår, er ikke det bare en slags opphopning av alt vi har opplevd hittil i livet? Ting som kommer utenfra, først og fremst: Ting som folk har sagt til oss, ting som folk ha gjort med oss. Og de fleste av oss har sterke opplevelser, ofte allerede fra barndommen, av ikke å være flinke nok, sterke nok, elsket nok. Og så har vi utviklet et indre trykk etter å bli nettopp det: gode, sterke, elsket. Sånn sett innretter vi livene våre som en evig kamp for å bli noe annet og - tror vi - bedre enn det vi er.

Jeg trenger ikke deres nærvær, for jeg savner aldri mennesker som ikke er der. De lar seg alltid erstatte, det kommer alltid andre isteden. Og hvis de ikke lar seg erstatte, er det mine følelser for dem som blir erstattet.

Han dro tilbake for å hente gullet han hadde gjemt i bensintanken på båten. Han kom aldri tilbake. Kanskje gullstykkene trakk ham under, kanskje de var for tunge å bære. Eller han ble slukt av strømmen for å minne oss om at vi aldri må lengte etter det vi hadde lagt bak oss.

Det er mulig å vite mer enn alle andre, kjenne til livet, kunne skildre det virkningsfulle ord, kunne forskjellen på årsak og virkning, men likevel ikke ha peiling på hvordan man skal leve i hverdagen. Det er litt sånn som hvis man kan alle notene, men ikke er i stand til å plystre en enkel melodi.

Mennesket er ondt, vi skal ikke beundre dem som rager høyest før vi vet hva det er de står på, egne ben eller andres.

Hva er det å svike seg selv, hvilke er de største svikene, den største forbrytelsen, så stor at kongen ikke kan benåde deg?
Å ikke våge å leve, hadde gutten svart.

[...] livet er enten seier eller nederlag, ikke lykke eller ulykke, og jeg har tenkt å seire på min egen måte.

Livet vårt, sa Helga, formes av det vi vil. Og hvis man vil, klarer man det.

[...] men det enkleste er å late som om man ikke skjønner noen verden ting, mens livet går i tusen knas rundt en.

Det er få ting som er så viktig for mennesket som å le, å gråte også, faktisk, mye viktigere enn det seksuelle, for ikke å snakke om makt, for ikke å snakke om penger [...]. Den som aldri ler, blir med tiden til en stein.

Noen hendelser fare gjennom oss og er borte igjen uten at de har etterlatt seg noen verdens ting, men så finnes det andre som vi gjenopplever om og om igjen, for det som har hendt, har tatt bolig i oss, det farger dagene, forandrer drømmene.

Det blir stille. Som om de må tenke over de siste ordene, og kanskje det som verre er, hva skjuler det seg i dem, hvor ille er det som verre er, hvor langt fra livet befinner døden seg?

Vi er aldri den samme, andres nærvær endrer oss, trekker fram ulike sider og ytterst sjelden alle på en gang, inne i ethvert menneske finnes det skjulte verdener, og noen av dem finner aldri veien opp til overflaten.

Hvordan kan du vite at du ikke har opplevd det du drømte i natt? Hvorfor kan du snakke et fremmed språk i en drøm? Hvordan kan du beherske ting du ikke greier når du er våken? Og hvordan kan du være på helt fremmede steder der hver minste detalj er gjennomtenkt, når du aldri før har vært der? Ja, når stedet kanskje ikke finnes engang? Du stiller ikke spørsmål, fordi noen fortalte deg at det bare var en drøm. Så tenker du ikke noe mer på det.