Det er fremdeles en del bøker som mangler - f.eks. Hanne Ørstaviks flunkende nye "PÅ terrassen i mørket". Jeg klarer i alle fall ikke å finne den.

I tillegg lurer jeg på hva som skjer med de bøkene vi brukerne av dette nettstedet har lagt inn selv. Vil disse bøkene på en måte "leve" et liv på siden av dem som er lagt inn gjennom automatiske oppdateringer av bokdata? Bør vi egentlig begynne på nytt? Jeg vet heller ikke hvordan man får fjernet bokdata som dermed blir overflødig.

Selv om jeg har en egen bokhylle her i min boksamling som heter Nobelprisvinnere så ser jeg kanskje ikke det store behovet for det som en egen kategori i lesesirkelen.
De bøkene kan jo bli valgt inn i alle de ulike kategoriene som du så flott har delt de opp i.
Men for all del, jeg er åpen for det meste

Kunne elska boka bare på grunn av tittelen... Men tolv år gamle Kine som selger sjela si til Satan får å bli verdensmester i freestyle, er ikke verst hun heller. Gode personskildringer, humor, spenning og en bitende kritikk av overfladiske tenåringsmiljører - what's not to like?

Jeg har lest romanen Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg . Dette er en typisk ungdomsroman i ordets beste forstand; her er det kjærlighet, hat, usikkerhet mht identitet, latter og gråt i skjønn forening.
Romanen tar for seg fem ungdommer som går i samme klasse, og hva som rører seg i livene deres. Jeg synes nok at persongalleriet er litt klisjepreget i boka; innvandrer, innvandrer med religiøs oppvåkning, flinkisjenta, statsministerens sønn mm. Ungdommene tar T- banen på skoletur, og blir utsatt for et bombeangrep. I beskrivelsene av tiden rett etter at bomben går av, blir vi kjent med deres bakgrunnshistorier. Det er kanskje ikke så kult allikevel å være stasministerens sønn? ...og flinkisjenta strever kanskje vel mye for å være den hun er??
Dette er altså en bok med mange løse tråder å holde i for leseren. Det positive er at den blir aldri kjedelig når synsvinklene stadig skifter. Beskrivelsen av bombeangrepet er veldig godt beskrevet...og uhyre dagsaktuelt selv om boka ble skrevet i 2011.
Personlig synes jeg boka ble litt for rotete, spesielt mot slutten. Her viskes grensene ut mellom fiksjon og virkelighet, og det blir uoversiktlig for meg som leser.
Jeg synes at omslaget på boka er et stort pluss; det er Oslo`s T- banekart. Det gir en god pekepinn på hva som venter mellom bokpermene.
Boka egner seg godt til ungdom (som jo er vår viktigste målgruppe i vgs). Den krever litt utholdenhet ift lengde, men er til gjengjeld aldri kjedelig

"Hvor ble du av, Bernadette" er en roman om å føle seg sosialt mistilpasset samtidig som den er full av humor. Bernadette er mor og arkitekt med sosial angst. Hun flyttet med sin mann fra LA til Seattle, og det er i nettopp Seattle hun får oppleve på alvor følelsen av å vært utenfor. Henne forhold til datteren Bee er varmt skildret i boka. De har hverandre i en verden av krav og forventninger fra omgivelsene. Datteren er usedvanlig intelligent, og fra høsten skal hun flytte på kostskole. Bernadette opplever spesielt at hun ikke passer inn sammen med de andre mødrene på Bees privattskole. Mødrene skaper, med sine veltilpassede liv, en følelse av uoppnåelighet i Bernadette, og hun gir liksom opp i utgangspunktet. Jeg får mange tanker om at det helt sikkert er mange mødre som går rundt og føler det på samme måten som Bernadette. De løper rundt og prøver å leve opp til noe som i utgangspunktet ikke er mulig å få til. Forfatteren tar ibruk varierte virkemdler i boka som ulik skriftstørrelse og epost-utveksling. Dette gjør den lett å forholde seg til for meg som leser, og forfatteren makter å holde på oppmerksomheten og interessen min.
På hver side tar boka en ny vendig, og jeg kjeder meg aldri. Bernadette er snål og rar, med jeg får også masse sympati for henne. Jeg anbefaler boka til voksne lesere med sans for humor og et fargerikt persongalleri.

rysjelesetiden har jeg denne gang lest Mens Blücher sank av Axel Hellstenius (Hellstenius, 2009).Den handler om timene før og etter krigsskipet Blucher blir senket av batteriene på Oscarsborg festning i det skipet er på vei til Oslo som en del av den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940.

Boken har 3 hovedpersoner. Bjørg, en ung kvinne som bor i Drøbak med sin psykisk syke mor. Hun har nylig mistet sin far i en ulykke og livet er slett ikke enkelt. Den andre hovedpersonen er den tyske soldaten Karl, som befinner seg på Blücher. Det er en forbindelse mellom disse to, som de ikke vet om selv, men som er med på å øke spenningen for leseren. Kommer de til å møtes? Den siste hovedpersonen er Herman, som er dusten i historien. Rett og slett. Skikkelig kjip type. Han bringer inn en porsjon virklighet som er stadig aktuell og kan lære leseren hvordan man IKKE bør oppføre seg. Han er også med på å løfte spenningen i en historie som i utgangspunktet er spennende nok i seg selv.

Jeg føler at jeg har lært en del om Blücher, selv om forfatteren påpeker at dette er fiksjon og ikke virklighet. Som den kildekritiske personen jeg er tar jeg ingenting for god fisk, og har selvsagt forsøkt å finne ut hva som stemmer med virkligheten og denne artikkelen gir god informasjon om hva som skjedde med Blücher.

Jeg tenker at boken kan passe til de fleste, og at den er god for de leserne som gjerne vil ha en kort, lettlest og spennende bok:)

Boka er både en kjærlighetshistorie og en historie om livet i en fransk landsby under andre verdenskrig. Vi møter tyskerne som innser at krigen snart er tapt, og spesielt den tyske soldaten Alois, som lengter hjem til sin kone og sønn. Han forsøker å distansere seg fra grusomhetene han både ser og selv begår. Skildringene av krigshandlinger er i starten veldig vage og hovedfokuset ligger på kjærlighetshistorien.

I den franske landbyen møter vi Arienne som er forelsket i Luc. Følelsene er gjensidige og det utvikler seg gradvis et kjærlighetsforhold. I landbyen bor også Remy, som er ulykkelig forelsket i Arienne. Jeg synes boken balanserer fint mellom det naive i kjærliget og sjalusi og det virkelige i krig og grusomheter. Ungdommenes hverdagsliv lar seg i starten ikke overskygge av krigen som foregår i den store verden, de lever lenge nesten som normalt. Det gjør at boken først og fremst kan leses som en kjærlighetshistorie. Dessverre kommer også krigens grusomheter til landsbyen og de dumme valgene som tas i forelskelsens rus får fatale konsekvenser. Boken avsluttes ganske så sjokkerende og det ble ikke bedre da det viser seg at det hele bygger på en sann historie.

Omtalen er hentet fra Rysjebloggen

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Utrolig spennende plot! Men så er det så skrekkelig dårlig skrevet. Eller er det oversettelsen? Masse skrivefeil, tung og krøkkete dialog. Synes også det blir en del alt for enkle løsninger. Misbrukt av onkelen i årevis, men når det kommer for en dag, er hun liksom ferdig med det? Foreldrene tror henne ikke, men så gjør de det likevel og da er det over, liksom. Og så blir jeg alltid litt oppgitt over dette enorme, mytiske morsinstinktet. Ei jentunge føder i voldelig fangenskap, men elsker barnet betingelsesløst med en gang, og har funnet meningen med livet. Ja jøss...

Så bra og så interessant annelingua. Jeg tror jammen jeg må bestille den boka. Har nå lest en del av Bojers rike og gode forfatterskap, og det med glede, men denne har jeg ikke hørt om.
Det var som den gangen jeg kom over denne utgave av Johan Bojers bok Den Franske fane En herlig liten bok.

Jeg befinner meg for tiden i Frankrike og er nettopp ferdig med boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.
Ei fabelaktig god bok som kan anbefales. Det er nesten farlig å ha med seg slike medrivende bøker som denne når en er på tur. Skog og trær er også sentralt i denne boka, men ikke på samme måte som i Hel Ved.
Boka som jeg så vidt har begynt på nå er Mikkelfanten av Arthur Omre. Han er en av norske forfattere som jeg ikke har lest før. Har lest biografien om Omre og derfor har jeg nå begynt på denne. Ønsker også etter hvert å ta for meg Smuglere og Flukten som delvis er selvopplevd, ettersom jeg har forstått.

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."

Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?