Bokelskere.no

Ble avbrutt i lesingen av denne på grunn av skolearbeid - livet er fullt av interessante ting som stadig stoppes av arbeid av ett eller annet slag. Fikk i alle fall tatt den opp igjen. Historie - og kanskje speseilt krigshistorie er spennende, og her forklarer Tim Marshall mye av bakgrunnen for konflikter verden over. Krig er mer enn blodige oppgjør, krig er logistikk, matforsyninger, kommunikasjon og mot. I denne boken er fokuset hvor en hær kan komme seg inn i et land, hvilke forsvarslinjer det er mulig å holde, hvor viktig isfrie havner er. Ingen mat, ingen hær. Maten må komme inn i landet på en eller annen måte. Utrolig spennende. Han er også inne på det som står mye om i "Sapiens" - land som er "kunstig delt" gir konflikter, feks Afrika etter imperalismen. Det er også spennende for meg at Marshall har mye av samme synspunktene på Palestina/Israel konflikten som meg.

Litt vanskelig å kategorisere, men endte opp på historie. Det er en utrolig fasinerende bok, den kan vanskelig oppsummeres da den selv er "en kort historie om menneskeheten" - og det er den 396 sider blir lite til å oppsummere 6 millioner år (gikk heldigvis sakte i starten, da!), og det å skrive noe om innholdet i boken blir vanskelig. Men jeg kan sitere Financial Rimes som sier: "Denne er fascinerende og mytedrepende boken kan ikke sammenfattes; du må rett og slett lese den"

Filmen er faktisk også ganske god. Anbefales =)

@Hilde H Helseth - my spennende på din meny!

Her er det strålende vær. Men skal likevel INN og klatre. Har gått mye tur i det siste - nettopp pga finværet som lokker meg ut. Skikkelig "luksusproblem" å bli lokka ut altså, så kan jo på ingen måte klage. Men å holde klatringa også ved like er jo noe jeg vil. Så - i dag, lørdag - blir det en klatreøkt på meg og samboeren. Så får vi se hva mer dagen bringer - sannsynligvis litt hagegreier, utemøbler som skal vaskes osv. I morgen derimot blir det ut å nyte være - en god og lang fjelltur eller rulleski. Yet to be seen...

Mellom disse små gjøremålene blir det selvsagt lesing og nå har jeg åpna krimgodteposen. Starta nylig på den sjuende boka i Joe O´Loughlin-serien (av Michael Robotham): "Watching You" - og jeg har nå så vidt hundre sider igjen. Hvilket betyr at jeg på i kveld, eller i morgen tidlig finner meg ny bok - da står det mellom den åttende i serien, eller noe HELT annet - typ chicklit/feel good - som en liten "Pause" før jeg fortsetter krimserien. Får se på lysten!

LYDBOK: Startet i går på "Tom for ord" av Stephanie Butland. Har ikke noe forhold til hverken forfatteren eller tittelen. Valgte boka utelukkende fordi den blir lest av Siv Charlotte Klynderud - som jeg syntes er en formidabel innleser av lydbøker. Passet dessuten fint å lytte til noe som ikke er krim siden jeg syntes det kan bli "slitsomt" og forvirrende å både lese krim og samtidig lytte til en annen krim og i tillegg kanskje til og med se påskekrim på tv... mange døde kropper, mange skurker, enda flere etterforskere = plott som fort kan gli litt inn i hverandre og svekke fokuset!

Denne likte jeg! Antagelig fordi jeg kjente meg så veldig igjen i dette mamma-raseriet..Og den dårlige samvittigheten over å ikke klare å være mild og forståelsesfull ovenfor sine urimelige, masete, sutrende barn. Den er både alvorlig, trist, humoristisk, og glitrende skrevet.

Einig, denne er fin! Har òg lese ALT av Murakami og er såpass fan at eg heller ikkje klarar være heilt objektiv. Om du likte denne trur eg òg du vil like Elskede Sputnik / Sputnik Sweetheart. Også ei tynn Murakami-bok som klarar formidle mykje på sine få sider =) likar i grunn veldig godt dei kortare bøkene hans, sjølv om det er dei som er minst kjende.

Her er det nydeleg vær! Tjuvstarta værnytinga i går med ein lang tur i skog og fjell, med lydbok på øyret - Peter Swansons "Den tikkende kvinnen". Ser at boka ikkje har fått særleg gode tilbakemeldingar, men eg koser meg - foreløpig - godt med ho likevel, mykje på grunn av dyktig opplesar.

Elles starta eg laurdagen med å lese ferdig "Fried Green Tomatoes at the Whistle Stop Café". Og tenker å sjå filmen også etterkvart. Spendt på å sjå korleis dei har fanga historien på skjermen ettersom boka hopper veldig frem og tilbake i tida, og også forteller deler av historia via avisutklipp osv. Likte boka, men ikkje like godt som eg håpte. Trur rett og slett kanskje eg ikkje var i riktig humør. Syntes óg det var litt for mange namn/karakterar å halde styr på. Syntes og det blei litt for usamanhengande med så mykje fram og tilbake i tid.

Så no må eg finne meg ny bok - hadde mange på lista mi klar, men brått frista dei ikkje likevel og eg tok litt på måfå fram boka "Gåten" av Jesse Burton - så det blir nok neste bok ut med mindre humøret endrar seg drastisk i løpet av dagen. Ein laurdag som byr på ein klatreøkt, middag ute og "Gratulerer" med Else Koss Furuseth - ikkje mykje tid til overs for lesing i dag, men andre ord.

Sundag er eg aleine heime heile dagen, så foruten ein god tur ute i vårlufta, blir det nok ein god og lang lesestund også.

God helg! =)

Hovedpersonen vert uventa gravid og går gjennom endringar både fysisk og mentalt. Me følger ho gjennom heile svangerskapet og dei første månadane med baby. Brått vert det viktig med fast jobb for å få foreldrepengar. Ho tenker på barndommen sin, og ser mor si med nye auge. Ho tenker på korleis samfunnet ser på morsrolla. Ho leiter etter dei heilt subjektive erfaringane om korleis fødselen er. Ho vil førebu seg, men som alle nye mødre blir verda snudd opp ned når ein blir mor. Eg kunne kjenne meg att i mange av tankane hennar, og hugsar sjølv at eg las alt eg kom over for å lære om det nye tilværet med barn. (Eg har ei liste med svangerskapslitteratur her på bokelskere, og ei med foreldrelitteratur!) Eg hugsar eg likte veldig godt Vinterbarn av Dea Trier Mørch, men denne kjem endå tettare på korleis det er å få barn no i 2019. Vinterbarn hadde mange flotte skildringar, men ber likevel preg av å vera frå 1977. Eg har nok meir til felles med hovudpersonen i Dyret. Perfekt bok for ventande mødre!

Kjempefin diktsamling om norsk-pakistanske Sarah fra Holmlia. Mest av alt handler det om å være ung. Her er minner fra oppveksten, drømmer om fremtiden, hverdagen på godt og vondt. Jeg kunne egentlig tenke meg å lese en hel roman om Sarah fra Holmlia, for jeg følte stemningen og karakterene var så levende og interessante! Men diktformen er knallgod. Med få ord fanger hun stemninger, følelser, lager fargerike bilder og får frem interessante originale formuleringer som jeg får lyst å sitere. Sarah Zahid føyer seg i rekken av en fin gjeng unge kvinnelige poeter som klarer å treffe meg med lyrikk. Kanskje det er at de klarer å fange essensen av å leve i 2019?! Andre jeg har liker godt er Ida Lorien Ringdal, Ingvild Lothe og Kjersti Wøien Håland for å nevne noen. Gleder meg til neste diktbok fra Zahid!

Kjempesøt bok om å tørre å prøve nye ting. Fungerte kjempebra som høytlesing for barnehager i biblioteket!

Man blir nesten andpusten av å lese første kapittel i denne boka! Vi hopper rett inn i en travel hverdag med henting og levering i barnehage og skole, stressende jobb med telefoner og eposter og logistikk og tidsklemma. Neste kapittel endres skrivestilen totalt. Hovedpersonen segner om og klarer ikke gjøre noen ting. Det korte og få setninger på hver side. Skrivestilen gjenspeiler hvordan hun føler seg. Hun klarer nesten ikke å tenke. Det står at når hun leser en halv side i en bok får hun melkesyre i øynene. Men som tittelen sier; hun vet ikke helt hva det er. Er det ME, utmattelse, har hun gått på veggen? Hvordan skal hun bli frisk? Eller hvordan skal hun leve med dette? Hvordan får man hverdagen til å gå rundt? Boken er både lettlest, morsom, alvorlig, trist, menneskelig og lærerik. Og lettlest (noe som passer godt for en småbarnsmor som har lite tid til lesing). Jeg ble utrolig engasjert av å lese denne boken, og jeg kan anbefale den på det varmeste.

eg har sjølv forsøkt på denne boka to gonger - lydbokversjonen - og til tross for ein talentfull forteller/oppleser blei eg óg lei og gav opp. Gav boka to forsøk fordi omtalene er så gode og lavande, men hm...eg mista liksom interessen

Firaren eg trillar her er svak, men likevel ein firar. Eg tek med det noko hensyn til sjanger og målar boka opp mot tilsvarande bøker innen same "stil". Ei slik feel-good bok som dette vil - i mi meining - aldri kunne måle seg mot klassikarar, djupare romaner med sterkere plott. Og eg leser begrensa av "slike" bøker som dette. Men i blant er det godt å berre la seg draume vekk, lese og kose seg.

Denne overraska meg, positivt. For eg hadde ikkje særleg til forventningar etter å ha sett terningkast tre og lunkne kommentarar. Eg las denne boka rett etter å ha dedikert halvanna veka på Dickens "Vår felles venn" - nevner dette fordi det nok har litt å seie for korleis eg opplevde boka; eg forventa ingenting som kunne komme i nærleiken av Dickens fortellerkunst, og eg tørsta etter noko heilt anna, noko lett og ukomplisert, noko underhaldande eg berre kunne lese utan å "tenke" for mykje. Ei slags "pause-bok" etter Dickens, rett og slett. Og eg fekk akkurat det eg var ute etter.

I denne boka følger vi eit lite utval av karakterar - Tess som drar heim til heimbyen etter ein konflikt med ektemannen, Rachel som framleis sørger over ei dåtter ho mista for tjueåtte år sidan og som no også står i fare for å "miste" sitt einaste barneborn fordi sonen skal flytte til New York, og Felicity som er ei travel "perfekt" hustru med tre born og ein ektemann med ein hemmelegheit. Og det er denne hemmeligheita som utløyser ei kjede av hendingar som knyter desse karakterene og liva deirar saman.

Eg likar godt at synsvinkelen vekslar mellom dei ulike karakterane, og eg følte eg blei godt kjende med dei tre hovudaktørane i tillegg til den mindre karakterane. Likar også at språket flyter lett og formidlar historia på ein enkel måte - det blir aldri rotete eller uvoersikteleg. Likar også at det er ei undertone av alvor heile vegen utan at boka blir nitrist og mørk - humor finnst her; både ispråket/formidlinga og også i handlinga.

Ser at ein del "klagar" over språket i boka - då lurar eg på om det er den oversatte utgåva det er snakk om, for eg fann ikkje mykje å klage over då eg las denne på engelsk. Det er ikke noko utprega fenomenalt ved språkbruken i boka, men det er slettes ikkje ille, ikkje noko eg merka meg med, og det gjer eg ofte (mellom anna mislikar er sterkt "adjektiv-helvete" som ofte preger lettlesne "damebøker").

Eg likte altså denne boka godt! MEN - det har nok mykje å gjere med "mindsettet" eg hadde då eg las; at eg var på jakt etter nettopp ei slik bok, at eg ville lese noko enkelt og ukomplisert. Så - les denne når du er i humør til det. Ikkje les denne når du er ute etter fart, action, spenning, noko tankevekkande, noko djupt. Les denne for å draume deg vekk, for å kjenne på kjenslar, for å refelektere litt kring kjærleik.

Svensklesing. Jeg liker å lese litt på andre språk - det blir selvsagt ikke så ofte som man tenker eller ønsker, det er det jo aldri noe som blir. Tiden er alltid den mest kritiske faktoren.

Boken har fått en del kritikk på grunn av den ikke er vitenskapelig, men den er underholdende nok. Nå er det jo slik at det å observere menneskelig adferd og kunne beskrive den er en form for empiri som - for å gi et tilsvar på kritikken om at det minner om astrologi - som mennesker alltid har gjort. Jeg kjente både meg selv og andre igjen, men er generelt skeptisk til personlighetstester. Mye skyldes nok at jeg selv har endret personlighet på MBTI skalen, har feks endret meg fra I til E. Jeg tror nok mennesker er formbare og slik sett er personlighet en kombinasjon av ytre og indre påvirkning. Vet at Big-5 er bedre rent vitenskapelig.

Men boken, ja. Den er god, underholdende, praktisk og kan fint benyttes.

Stalla polaris står klar på mi hylle og, saman med to nye krimbøker av Michael Robotham - så med dei tre er påskekrimmen tatt hand om.
Takket bihulebetennelse heile denne veka fekk eg lese ferdig Dickens Vår felles venn mykje kjappare enn forventa. I morgon, laurdag, blir eg nok ferdig med boka eg starta på i går - The Husband's Secret. Ei bok som passa meg perfekt no når eg var i humør for noko enkelt, koseleg og lettlesen. Ikkje noko litterært meisterverk, men perfelr for fagsforma og humøret. Og så passar det ekstra godt med ein krim etterpå.

På lydbok lyttet eg til bok nr tre i Robyn Cass si Virgin River - serie. Skikkeleg guilty pleasure og eg må le av meg sjølv over ironien av at eg lytter til dette som i utgangspunktet overhodet ikkje er lin type litteratur. Klissklass, kyss, sex, relasjonar, drama, brullaup og graviditet over alt! Men men så lenge denne uventa begeistra varer får eg berre nyte det
Lyttar forresten også tidvis til Ondskapens kall av JK Rowling, men det blir helst på lengre gåturar og dei har ikje formen tillate så mange av. Trenger liksom skikkeleg med tid for å leve meg inn i og henge med i handlinga der. Medan Virgin River er skikkeleg lettvint å lytte litt på i bolkar utan å miste tråden

Dette er bok ein av ørten i Virgin River-serien.

Kort oppsummert: Småbygd-drama, romantikk, kliss-kass, feel-good, lettlest,

Litt lengre:
Sjukepleierska Mel har sagt opp sin kaotiske jobb på sentralsjukehuset i storbyen for å ta det rolegare, for å få ein ny start, for å leve ein stad kor ingen kjenner til det som plagar ho. Ho har nemleg mista ektemannen sin og klarar ikkje kome seg vidare fordi alle kring ho veit om det som hendte, alle er så fulle av sympati og medkjensle; ho får dermed stadig påminning om det som har skjedd og kjenner seg fanga i rolla som "stakkars enke". Ho takkar dermed ja til ein eitårskontrakt som sjukepleier i den vesla bygda Virgin River. Men - trøbbelet for Mel viser seg alt før ho rekker å starte i jobben din. Biltrøbbel, bustad og arbeid som ikkje stemmer med dei ho blei lova ... ho er på nippen til å snu alt etter ein dag, men så skjer det noko som får henne til å bli eit par dagar. Og etter desse "par dagane" blir det vanskelegare og vanskelegare å venda nasa heim. Gradvis blir ho glad i den vesle bygda og menneska der. Og - gradvis kan ho også finne mot til å gå vidare og til å bearbeide sorgen. Vi følger hovudsakeleg Mel, men får også innblikk i liva til ein rekke andre karakterar.

Eg vil nok (unnskuld til dei tærne som føler seg tråkka på) kalle dette for ein slags "guilty pleasure" for min del - det er ikkje denne "typen" litteratur eg pleier lese. Men av ymse grunner har desse bøkene til Robyn Carr verkeleg falt i smak - akkurat no. Mykje fordi:
- Therese Plummer gjer ein heilt fenomenal jobb som forteller/opplesar av lydboka
- eg har lytta til ganske mange middelmålege psykologiske thrillarar som har skuffa noko heilt enormt
- eg har vore sjuk med bihulebetennelse og ikkje vore særleg skjerpa; å lytte til noko enkelt på tur o.l har dermed vore veildig godt selskap
- Eg trengte noko ENKELT for å kunne strikke samstundes som eg lytta - kompliserte plott, fleire tidslinjar, ørten trillionar karakterar osv er dermed ikkje ideelt.
- Ved sida av lydboka har eg lese meir komplekse og kompliserte bøker (Dickens, mellom anna) og ville dermed ha noko lett ved sida av (som for å nullstille intelligensen eg byggjer opp via klassikarne eg les... :-P ....!)

Med så mange fine ord om boka (som eg for så vidt er svært glad i sjølv!) er eg nyfiken på kvifor du trillar ein firar og ikkje ein femmar? :-) kva trekker ned, syntes du?

Poesi fra unge kvinnelige stemmer.

Eg er så einig! Backman varierer enormt med kva han produserer! Elska En mann ved navn ove, og elska og Bjørnstad. Men "Mormor hilser... " og oppfølgeren til Bjørnstad - "vi Mot dere" - syntes eg var skuffande - skikkeleg nedtur etter å ha slukt dei føre to bøkene. Dette er nok grunnen til at eg ikkje hsr lese meir av han, endå eg vurderte å lese "Britt Marie var her"

Jeg er vanligvis ikke glad i lange setninger jeg heller, men i denne boka fungerte det. Syntes i gså at Johan Harstad er en av få andre forfattere som mesterer bruken av laaaange setninger i romanen sine =)