Bokelskere.no

Kjempesøt bok om å tørre å prøve nye ting. Fungerte kjempebra som høytlesing for barnehager i biblioteket!

Man blir nesten andpusten av å lese første kapittel i denne boka! Vi hopper rett inn i en travel hverdag med henting og levering i barnehage og skole, stressende jobb med telefoner og eposter og logistikk og tidsklemma. Neste kapittel endres skrivestilen totalt. Hovedpersonen segner om og klarer ikke gjøre noen ting. Det korte og få setninger på hver side. Skrivestilen gjenspeiler hvordan hun føler seg. Hun klarer nesten ikke å tenke. Det står at når hun leser en halv side i en bok får hun melkesyre i øynene. Men som tittelen sier; hun vet ikke helt hva det er. Er det ME, utmattelse, har hun gått på veggen? Hvordan skal hun bli frisk? Eller hvordan skal hun leve med dette? Hvordan får man hverdagen til å gå rundt? Boken er både lettlest, morsom, alvorlig, trist, menneskelig og lærerik. Og lettlest (noe som passer godt for en småbarnsmor som har lite tid til lesing). Jeg ble utrolig engasjert av å lese denne boken, og jeg kan anbefale den på det varmeste.

eg har sjølv forsøkt på denne boka to gonger - lydbokversjonen - og til tross for ein talentfull forteller/oppleser blei eg óg lei og gav opp. Gav boka to forsøk fordi omtalene er så gode og lavande, men hm...eg mista liksom interessen

Firaren eg trillar her er svak, men likevel ein firar. Eg tek med det noko hensyn til sjanger og målar boka opp mot tilsvarande bøker innen same "stil". Ei slik feel-good bok som dette vil - i mi meining - aldri kunne måle seg mot klassikarar, djupare romaner med sterkere plott. Og eg leser begrensa av "slike" bøker som dette. Men i blant er det godt å berre la seg draume vekk, lese og kose seg.

Denne overraska meg, positivt. For eg hadde ikkje særleg til forventningar etter å ha sett terningkast tre og lunkne kommentarar. Eg las denne boka rett etter å ha dedikert halvanna veka på Dickens "Vår felles venn" - nevner dette fordi det nok har litt å seie for korleis eg opplevde boka; eg forventa ingenting som kunne komme i nærleiken av Dickens fortellerkunst, og eg tørsta etter noko heilt anna, noko lett og ukomplisert, noko underhaldande eg berre kunne lese utan å "tenke" for mykje. Ei slags "pause-bok" etter Dickens, rett og slett. Og eg fekk akkurat det eg var ute etter.

I denne boka følger vi eit lite utval av karakterar - Tess som drar heim til heimbyen etter ein konflikt med ektemannen, Rachel som framleis sørger over ei dåtter ho mista for tjueåtte år sidan og som no også står i fare for å "miste" sitt einaste barneborn fordi sonen skal flytte til New York, og Felicity som er ei travel "perfekt" hustru med tre born og ein ektemann med ein hemmelegheit. Og det er denne hemmeligheita som utløyser ei kjede av hendingar som knyter desse karakterene og liva deirar saman.

Eg likar godt at synsvinkelen vekslar mellom dei ulike karakterane, og eg følte eg blei godt kjende med dei tre hovudaktørane i tillegg til den mindre karakterane. Likar også at språket flyter lett og formidlar historia på ein enkel måte - det blir aldri rotete eller uvoersikteleg. Likar også at det er ei undertone av alvor heile vegen utan at boka blir nitrist og mørk - humor finnst her; både ispråket/formidlinga og også i handlinga.

Ser at ein del "klagar" over språket i boka - då lurar eg på om det er den oversatte utgåva det er snakk om, for eg fann ikkje mykje å klage over då eg las denne på engelsk. Det er ikke noko utprega fenomenalt ved språkbruken i boka, men det er slettes ikkje ille, ikkje noko eg merka meg med, og det gjer eg ofte (mellom anna mislikar er sterkt "adjektiv-helvete" som ofte preger lettlesne "damebøker").

Eg likte altså denne boka godt! MEN - det har nok mykje å gjere med "mindsettet" eg hadde då eg las; at eg var på jakt etter nettopp ei slik bok, at eg ville lese noko enkelt og ukomplisert. Så - les denne når du er i humør til det. Ikkje les denne når du er ute etter fart, action, spenning, noko tankevekkande, noko djupt. Les denne for å draume deg vekk, for å kjenne på kjenslar, for å refelektere litt kring kjærleik.

Svensklesing. Jeg liker å lese litt på andre språk - det blir selvsagt ikke så ofte som man tenker eller ønsker, det er det jo aldri noe som blir. Tiden er alltid den mest kritiske faktoren.

Boken har fått en del kritikk på grunn av den ikke er vitenskapelig, men den er underholdende nok. Nå er det jo slik at det å observere menneskelig adferd og kunne beskrive den er en form for empiri som - for å gi et tilsvar på kritikken om at det minner om astrologi - som mennesker alltid har gjort. Jeg kjente både meg selv og andre igjen, men er generelt skeptisk til personlighetstester. Mye skyldes nok at jeg selv har endret personlighet på MBTI skalen, har feks endret meg fra I til E. Jeg tror nok mennesker er formbare og slik sett er personlighet en kombinasjon av ytre og indre påvirkning. Vet at Big-5 er bedre rent vitenskapelig.

Men boken, ja. Den er god, underholdende, praktisk og kan fint benyttes.

Stalla polaris står klar på mi hylle og, saman med to nye krimbøker av Michael Robotham - så med dei tre er påskekrimmen tatt hand om.
Takket bihulebetennelse heile denne veka fekk eg lese ferdig Dickens Vår felles venn mykje kjappare enn forventa. I morgon, laurdag, blir eg nok ferdig med boka eg starta på i går - The Husband's Secret. Ei bok som passa meg perfekt no når eg var i humør for noko enkelt, koseleg og lettlesen. Ikkje noko litterært meisterverk, men perfelr for fagsforma og humøret. Og så passar det ekstra godt med ein krim etterpå.

På lydbok lyttet eg til bok nr tre i Robyn Cass si Virgin River - serie. Skikkeleg guilty pleasure og eg må le av meg sjølv over ironien av at eg lytter til dette som i utgangspunktet overhodet ikkje er lin type litteratur. Klissklass, kyss, sex, relasjonar, drama, brullaup og graviditet over alt! Men men så lenge denne uventa begeistra varer får eg berre nyte det
Lyttar forresten også tidvis til Ondskapens kall av JK Rowling, men det blir helst på lengre gåturar og dei har ikje formen tillate så mange av. Trenger liksom skikkeleg med tid for å leve meg inn i og henge med i handlinga der. Medan Virgin River er skikkeleg lettvint å lytte litt på i bolkar utan å miste tråden

Dette er bok ein av ørten i Virgin River-serien.

Kort oppsummert: Småbygd-drama, romantikk, kliss-kass, feel-good, lettlest,

Litt lengre:
Sjukepleierska Mel har sagt opp sin kaotiske jobb på sentralsjukehuset i storbyen for å ta det rolegare, for å få ein ny start, for å leve ein stad kor ingen kjenner til det som plagar ho. Ho har nemleg mista ektemannen sin og klarar ikkje kome seg vidare fordi alle kring ho veit om det som hendte, alle er så fulle av sympati og medkjensle; ho får dermed stadig påminning om det som har skjedd og kjenner seg fanga i rolla som "stakkars enke". Ho takkar dermed ja til ein eitårskontrakt som sjukepleier i den vesla bygda Virgin River. Men - trøbbelet for Mel viser seg alt før ho rekker å starte i jobben din. Biltrøbbel, bustad og arbeid som ikkje stemmer med dei ho blei lova ... ho er på nippen til å snu alt etter ein dag, men så skjer det noko som får henne til å bli eit par dagar. Og etter desse "par dagane" blir det vanskelegare og vanskelegare å venda nasa heim. Gradvis blir ho glad i den vesle bygda og menneska der. Og - gradvis kan ho også finne mot til å gå vidare og til å bearbeide sorgen. Vi følger hovudsakeleg Mel, men får også innblikk i liva til ein rekke andre karakterar.

Eg vil nok (unnskuld til dei tærne som føler seg tråkka på) kalle dette for ein slags "guilty pleasure" for min del - det er ikkje denne "typen" litteratur eg pleier lese. Men av ymse grunner har desse bøkene til Robyn Carr verkeleg falt i smak - akkurat no. Mykje fordi:
- Therese Plummer gjer ein heilt fenomenal jobb som forteller/opplesar av lydboka
- eg har lytta til ganske mange middelmålege psykologiske thrillarar som har skuffa noko heilt enormt
- eg har vore sjuk med bihulebetennelse og ikkje vore særleg skjerpa; å lytte til noko enkelt på tur o.l har dermed vore veildig godt selskap
- Eg trengte noko ENKELT for å kunne strikke samstundes som eg lytta - kompliserte plott, fleire tidslinjar, ørten trillionar karakterar osv er dermed ikkje ideelt.
- Ved sida av lydboka har eg lese meir komplekse og kompliserte bøker (Dickens, mellom anna) og ville dermed ha noko lett ved sida av (som for å nullstille intelligensen eg byggjer opp via klassikarne eg les... :-P ....!)

Med så mange fine ord om boka (som eg for så vidt er svært glad i sjølv!) er eg nyfiken på kvifor du trillar ein firar og ikkje ein femmar? :-) kva trekker ned, syntes du?

Poesi fra unge kvinnelige stemmer.

Eg er så einig! Backman varierer enormt med kva han produserer! Elska En mann ved navn ove, og elska og Bjørnstad. Men "Mormor hilser... " og oppfølgeren til Bjørnstad - "vi Mot dere" - syntes eg var skuffande - skikkeleg nedtur etter å ha slukt dei føre to bøkene. Dette er nok grunnen til at eg ikkje hsr lese meir av han, endå eg vurderte å lese "Britt Marie var her"

Jeg er vanligvis ikke glad i lange setninger jeg heller, men i denne boka fungerte det. Syntes i gså at Johan Harstad er en av få andre forfattere som mesterer bruken av laaaange setninger i romanen sine =)

Denne helga, og sannsynlegvis også resten av mars månad, blir eg nok sittande med nasen i Charles Dickens "Vår felles venn". Er kome litt over halvvegs denne veka, og det er vel faktisk først no at eg har begynt å like boka. Har slitt meg gjennom dei første tre hundre sidene: Mange karakterar å halde styr på, Lange og "unaturlege" dialogar, og i det heile tatt ikkje det enklaste å lese trass i god og solid oversetting. Formuleringane og språket genelt seier liksom ingenting direkte, det meste blir hinta til, implisert. Dette gjenspeiler jo veldig tidsperioden så eg anser det som del av sjarmed med å lese klassikarar, men når boka i seg sjøv er på nesten tusen sidar er det slitsamt i lengden og i blandt blir eg utålmodig og vil berre be Herr Dickens om å "BERRE SEI DET DIREKTE SLIK EG SKJØNNER KVA DU VIL FORTELLE!!!!". :-P

Men ... no har det iallfall løsna litt, trur eg, som om eg etter eit visst antall sider "plutseleg" har fått det enklare føre meg korleis eg skal lese og forstå. Så, trass i at eg kanskje verker litt negativ her, så er det altså det motsatte eg vil seie; at eg no, endeleg, har starta å like boka!

Ein ting er iallfall klart - etter denne skal eg definitvit lese noko svææææært lettlese og "feel-good"!

I lydbok-verda er eg også aktiv om dagen - går mykje tur, gjer ein del husarbeid osv og syntes då at lydbøker er godt selskap. Er dog ein smule småsjuk og pjsuk og ikkje heilt oppmerksam - så eg er veldig glad for å ha "oppdaga" Robyn Carr sine koselege romanar. Har lytta til dei fire bøkene i serien "Sullivans Crossing", og er no i gang med ei ny serie: "Virgin River" - som eg deretter, heilt tilfeldig, fann ut at skal bli til TV-serie i løpet av året. Dette er svær enkle bøker mtp plott og karakterar, og bøker eg nok aldri ville valgt frå ei bokhylle - litt sånn "guilty pleasure" & chick-lit. Eg fann bøkene fordi eg tidligare lytta til ei bok lese av Therese Plummer og eg elska lesestilen og stemma hennar. Og det er altså også ho som leser desse bøkene.

Bøker til hjelp og trøst for foreldre.

eg var faktisk på forfattar-treff med Herr Renberg og då spurte eg om han om dette: Eg nemnte at slik eg oppfatta bøkene mens eg las, så var Jarle eineborn i alle bøkene, heilt fram til den siste kor han plutseleg hadde ein eldre bror, og at eg ikkje fekk dette til å stemme overeins med plottet frå dei første fire bøkene. Og Herr Renberg "innrømma" at det stemmer, at det er slik det står. Men kvifor, korleis og noko god forklaring følte eg ikkje at eg fekk. Ikkje noko meir utover at det tilførte historia i den siste boka noko meir, og at det - i denne siste boka - passa så bra for fortellinga (noko eg ville vore einig i dersom bok nr fem "berre" var ei bok, ei frittståande roman - men sidan boka er del av ein serie syntes eg ikkje noko om denne broren som berre plutseleg dukka opp av intet.) Renberg sa også at planen aldri var å skrive fem bøker om Jarle Klepp. Det var ein som var planen, og så blei det ei til og endå ei... Eg syntes dei første to utfyller kvarandre meisterleg og er kjempefine bøker. 3-4-5 derimot er heilt greie, men no i ettertid trur eg at eg ville faktisk nøgd meg med å lese berre dei to første

Så langt den beste i Joseph O'Loughlin - serien! Velskriven, truverdig, originalt trass i at sjølve idéen (forsvinningssak /kidnapping) er velbrukt og utslitt innenfor krimsjangeren. Stort pluss for språk og skrivestil, Robotham skriver som ei tenåring i eit augenblink og som ein vaksen mann det neste - og dette gjer at karakterane blir veldig ekte. Også stort pluss for perfekt lengde - handlinga rullar ut i bolker, i små doser, utan at boka blir treig og langdryg. Spenning, drama, kjensler. Herleg gjensyn med fleire av karakterane frå dei andre bøkene i serien. Vil til slutt nemne at boka fint kn lesast utan å ha lese dei andre bøkene i serien. Ekstra gøy å ha kjennskap til karakterar frå før av, men absolutt ikkje nødvendig for å lese denne.

Eg er straks ferdig med Say You’re Sorry av Michael Robotham, sjette boka i ein serie, og dessverre den siste boka eg har ...så då må eg nok rett og slett berre skaffe meg dei neste to for denne forfattaren kan skrive! Etter å ha fått litt nok av krim og thrillere er det kun hos denne karen eg igjen har funnet leseglede innenfor denne sjangaren.

Etter at denne er lesen ut, sannsynlegvis i løpet av laurdagen, skal eg i gang med Dickens si Vår felles venn. Elska David Copperfiel og Store forventninger, så håper å oppleve same glede no. Leser vanlegvis engelske bøker på originalspråket, men gjer unntak med desse rett og slett fordi eg trenger god flyt og enkelt språk når boka er så tjukk. Moderne engelske bøker fungerer fint, men merke at klassikarne ofte kan bli litt tunge.

Og i lydbokverda er eg fullstendig forelska i ei feel-god serie av Robyn Cass - Sullivans Crossing. Er i gang med den tredje boka i serien: The Family Gathering. Småstadsdrama, psykisk helse, relasjonar, kjærleik osv. Ikkje noko litterært meisterverk, men veldig koselig, enkelt å henge med i, og ikkje minst gjer opplesaren, Therese Plummer, ein såpass god jobb at det er ein fryd å lytte. Blir imidlertid neppe noko lydbok i helga ettersom det ikkje er så sosialt akseptert å sitte med lydbok på når det er andre til stades ... :-p

Traff meg midt i hjertet. Fikk klump i halsen og tårer i øynene på halvparten av diktene. Andre halvparten fikk meg til å smile. Er man midt i småbarnstilværelsen kan denne diktboka anbefales på det varmeste! Dikt er jo også et praktisk format for småbarnsforeldre i tidsklemma :-)

Denne blir samenlikna med The Handmaid´s Tale - ei bok eg elska! Fallhøgda var dermed ganske stor, og eg må dessverre seie at boka ikkje berre fell; ho stupte. Starta bra, spennande utgangspunkt, interessant tema. Vi befinner oss omlag tusen år fram i tida. Forfattarinna av boka, Naomi, mottar eit manus, ein historisk roman, frå ein forfattarkollega - og det er dette manuset vi leser. Han tek føre seg fortida - då dette fenomenet "kraften" oppsto. Kraften som dukka opp i alle ho-kjønna i verda og endra verdsbilete. Så det vi leser er ein slags analyse og filosofering av korleis krafta oppsto, korleis ting moglengens var før krafta oppsto og korleis heila verda blei enda då krafta kom

men så ... interessen dabba av. Eg trur det skuldast at eg ikkje kjente noko for karakterene. Dei var liksom berre der som nokre pappfigurar som sa ditten og gjorde datten. Eg kom meg ikkje inn under huden på dei, dei blei ikkje "tredimensjonale" nok. Syntes og handlinga tidvis blei litt for overfladisk. Sakna meir kjensle, mer menneskeligheit. Tenkte fleire gonger undervegs at denne boka ville gjort seg betre som film eller TV-serier enn som roman (og - det viser seg jo gså at boka skal bli til TV-serie...)

Absolutt underhaldande og tankevekkande. Men ingen høydare. Boka hadde stort potensiale, som eg føler at blei ødsla bort, dessverre. Kunne blitt så bra dette, men nei, noko eg ikkje klarar å sette fingeren på gjorde at boka ikkje blei det meisterverket ho kunne blitt.

Dette er ei fin bok om familie og relasjonar - og ikkje minst om sjukdommen Alzheimers; spesifikt "early onset alzheimers" som har ramma den så vidt førti år gamle tobarnsmora, Claire, i denne familien.

Vi følgjer handlinga her og no - Claire si siste dag på jobb før ho må trekke seg ut av arbeidslivet fordi ho ikkje er frisk nok lenger, eldste-dottera som kjem heim frå universitetet på ferie og som har sitt å stri med, Claires ektemann som er den hukommelsen og kjenslene kjappast gløymer, yngstedottera på tre som ikkje skjønner kva som skjer, og sist men ikkje minst - Claire si eiga mor som alt har pleid sin ektemann for same sjukdom heilt til han dauda; no må ho pleie si eiga dotter for samme sjukdom.

Vi følger mest av alt Claire, inn og ut av klarheit og får sjå korleis sjukdommen påverker ho og dei rundt henne. Vi får også innblikk i fortidas minner via ei notatbok - "The Memory Book" - som alle i familien bidrar med å fylle opp av minner.

Författarinna klarar effektivt å veksle mellom dei ulike karakterane, og mellom fortid og notid utan at det blir tilgjort eller kunstig. Likar godt språket også - det er ganske rett fram og heldigvis utan ein unødig mengde adjektiv og langdryge skildringar. Truverdige plott, ekte karakterar med dybde, humor blant alvoret, gode dialogar.

Må også nevne at skuld-kjensla kjem godt fram i denne boka. Utan at ho noko sinne blir direkte nemnt, kan ein likevel sjå korleis absolutt alle (kanskje utanom den uvitne og lykkelege minstemann på berre tre år...) i boka kjenner ein slags skuldkjensle over ikkje å strekke til, ha manglande tålmod, over å være sjuk ...

Har med tida lese ein god del bøker kor Alzheimers og/eller demens er eit tema, og då eg etter ei lita stund oppdaga at det var tema også her blei eg faktisk litt skuffa og tenkte med eit sukk at; årgh... endå ei alzheimers-bok. MEN MEN MEN - eg er verkeleg glad for at eg las boka ferdig, for det handla om så utruleg mykje meir enn det. Altså blant dei bedre "alzheimersbøkene" er har lese, sannsynlegvis fordi vi i boka får følgje fleire karakterar, og fordi det fins ein fin balanse her mellom tårevåte episodar og humor. Denne boka her gjorde større inntrykk på meg enn kva er forventa - for no, ei veke etter å ha lese boka, hugsar eg alt eg las og kan lett leve meg inn i handlinga igjen. ´

Dette er den sjette boka i serien "om" Joeseph O´loughlin. Sjette, i hermeteikn, fordi Joe kun har ei lita birolle i denne boka, litt som i bok nr to i same serie: her er det politimannen Ruiz som står for det meste av "spot-light"-et. Viktig å påpeike at denne boka fint kan lesast utan å ha lese dei andre bøkene i serien. Handling og karakterane krever ikkje noko meir tidligare kunnskap.

Denne boka tar føre seg økonomisk svindel og kvitvasking av pengar, og handlinga utspeler seg internasjonalt - vi følgjer karakterar i Washington, USA: London, UK: Afghanistan, og Irak. Konflikten med Saddam står sentralt her, og det heile er både lærerikt og realistisk.

At forfattaren har bakgrunn som etterforskende journalist, kjem klart fram i denne boka, og han har gjort ein fantastisk jobb med å komponere denne thrilleren som er vanvittig spennande reint litterært, men samstundes høgst aktuell og realistisk. (Han skriver eit lite notat sist i boka om at stoffet er basert på research). Forfattaren har også erfaring innen fagfeltet psykologi - noko som kan sjåast i alle bøkene hans på måten har klarar å formidle karaktertrekk og menneskeleg natur på

I London er ein bankarbeidar forsvunnen, og kona og kollegene leiter. Holly og kjærasten får hjula til å gå rundt ved å stele og bedra seg til det dei treng av pengar. I Afghaninstan bedriver jurnalisten Luca etterforskningarbeid etter at endå eit bankran oppstår og fleire av dei involverte er drepne. I Washington sit det ein bekymra mann som vil utslette alle spor ...
Vi følgjer i denne boka ein rekke karakterar, mellom anna: ein journalist i Irak, eks-politimannen Ruiz i London, den nittenårige ungjenta Holly, bankarbeidarens gravide kone, terroristar, bankeigarar, innvestorar m.f

Trass i det store persongalleriet følte eg at eg blei godt kjend med personligheitene, at dei fekk nok "plass" til å utvikle karaktertrekk som gjorde at eg blei kjend med dei. Robotham vekslar elegant mellom dei ulike landa og karakterane og klarar å formidle eit ganske komplisert og samansatt plott på ein ryddig måte.

Denne boka anbefalest sterk til alle som vil lese ein høgst realstisk, aktuell og lærerik kriminalroman. Ikkje minst byr boka på spenning til siste side. Dette er ei bok som fortener eit større publikum.