Bokelskere.no

Jeg er alene med ettåringen i helgen. Vi starter helgen hjemme i Hammerfest, og etter han har lagt seg i kveld har jeg tenkt å starte på Forsoningen av Hannah Widell og Amanda Schulman. Dette er den første boken i trilogen "To Søstre" skrevet av damene bak den populære Fredagspodden i Sverige, som har cirka 300 000 lyttere hver uke. Gleder meg til å lese det jeg tror er en skikkelig "jentebok". I morgen tar jeg og lillegutt turen nedover til mine foreldre utenfor Oslo, så da får vi se hvor mye tid det blir til lesning resten av helgen.

Etter å ha mistet sin aller beste venninne i en dramatisk og mystisk drukningsulykke, er ingenting som før.

Man kan ikke bare flykte fra fortiden...
Når en slik hendelse skjer, kan snakking lett oppstå og det gjør til at Brynna (også kalt Bryn), og foreldrene hennes flytter til et annet sted for å begynne et nytt liv. En måte å komme seg "videre" på, men Bryn sliter. Hun har slitt med alkoholisme for å døyve smerten over tapet på bestevenninnen sin. Hun føler det hele er hennes skyld at hun druknet, og forsvant under en utfordring. Hun prøver å få sitt "nye" liv til å fungere og synes det er deilig at ingen på den nye skolen kjenner til hennes historie. Likevel er skyldfølelsen like stor. Det hjelper heller ikke når hun plutselig en dag ser en tweet fra bestevenninnens Twitterkonto. Etter det skjer det rare ting, og ofte tror hun at hun får et glimt av bestevenninnen hennes overalt, men er ikke hun død? Sakte, men sikkert kjenner Brynna at det rabler for henne. Er det noen som kødder med henne og vil henne noe vondt, eller prøver omgivelsene bare å fortelle henne noe?

Siden det nærmer seg Halloweensesong trenger man litt ekstra med lesestoff fra thriller og horrorsjangeren, og da bryr jeg meg ikke om det er litteratur for voksne eller ungdom. Jeg er svak for mørk litteratur, men dette ble en dårlig start, for denne boka er syltynn på mange måter, og da snakker jeg ikke om sideantall. Det jeg mener er at denne historien er for tynn til å være med i en bokformat i det hele tatt.

Gjennomsiktig konsept
Det er ikke bare det at historien er syltynn, men mye annet også. Selve hovedpersonen, Bryn, er utrolig irriterende å lese om. Man skjønner at hun har vært gjennom en tøff periode, som hun fremdeles jobber med og bærer på tung skyldsfølelse. Likevel blir man mest irritert på henne istedet for å føle sympati, for synes hun dramatiserer stort for hver minste hendelse. Det blir noe dramadronningaktig over det. Det er også typisk i ungdomsbøker når jenter flytter til et annet sted, får de nye venner og kjæreste nesten med en gang. Ikke helt troverdig ... Har heller ikke særlig sansen for instalove (at man blir sammen før man rekker å bli kjent med hverandre). Det er i hvert fall ikke troverdig, og hva er greia med det i dagens ungdomsbøker? Jeg bare spør ...

Selve historien var ikke så like boka og filmatiseringen I Know What You Did Last Summer, men selve stemningen, og jenta som ikke blir trodd på det hun ser og hører konseptet. Bryn føler seg alene med alt som skjer rundt henne, for hvem vil vel tro henne at noen fra de døde (om hun er død), har kommet tilbake bare for å skremme henne? Hvem rundt henne vil tro på noe sånt? Lyder konseptet kjent? ...

Savner virkelig thrillere med mer intensitet istedet for drama og intriger. Det er spennende det også, men når jeg leser thrillere vil jeg ha action, litt creepy elementer og gjerne en intentistet med undertoner. Thrillere var flinkere til sånt før i tiden. Nå ligner thrillersjangeren mer og mer på drama. Jeg liker noen thrillere enda og har heller ikke gitt opp sjangeren, men det tar tid før man finner perlene.The Dare var dessverre langt i fra en perle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Klimakrisen er en evig diskusjon.

Er klimakrisen menneskeskapt eller ikke?
Leif Linge som er forsker, enn så lenge, blir satt på prøve da han gjennom en algoritme mister all troverdighet, spesielt av vitenskapsmenn, som igjen fører til at han blir arbeidsledig en god stund. Samtidig har han en bror som han alltid uroer seg for. En bror som sliter med psykisk sykdom, og som vandrer rundt omkring uten mål og mening. Han føler et visst ansvar for ham siden de er brødre. Gjennom en tilfeldighet møter også Leif sin gamle flamme, Carina og gamle flammer gjenoppsår, men er det gjensidig? Klarer han å redde sitt eget rykte, få broren på rett spor igjen og få kjærligheten til å fungere, eller blir det for mye ansvar på en gang?

Forfatter Petter Fergestad debuterte med denne boka som forfatter i syttiårene. Det er beundringsverdig og han er et bevis på at det er aldri for sent å gjøre det man drømmer om. Hvorfor skal man nøle? Han har også kommet med en litt annerledes krim med tunge og relevante temaer. Så hvorfor likte jeg ikke boka?

For mye om gamle følelser
For min del er jeg hverken interessert i matematikk eller religion, men ville lese boka likevel. For det første var det omslaget som fristet, for den har frisk atmosfære over seg, samtidig mørkt og dystert. Derfor ville jeg gi boka en sjanse. Men for min del ble det for mange irritasjonsmomenter til at jeg kunne like boka. Grunnen var for det meste persongalleriet. Jeg klarte ikke å like noen. Når man ikke klarer å føle connection med noen i persongalleriet, blir man fort likegyldig, også til plottet. Slik er det for min del, og den delen som irriterte meg mest var kjærlighetsdelen mellom Leif og Carina, som møtes igjen etter mange år, og gamle følelser vekkes til live igjen. Det var for standard, og syntes det overdøvde selve sakene jeg heller ville lese mer om. Hvis jeg ville lese om "romantiske følelser", ville jeg ha tatt en bok fra romantikksjangeren istedet. Leser romantikk en gang i blant også, men når jeg skal lese krim, vil jeg lese "ordentlig" krim, ikke en "følelsesbok".

Dette blir en kort anmeldelse enn til vanlig grunnet det er ikke så mye mer å si uten at jeg gjentar meg selv. Det er det ikke noe vits i. Armageddon-algoritmen hadde et godt utgangspunkt med originalt tema, men her var det persongalleriet som ødela veldig mye for meg, og avslutningen ble altfor forutsigbar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heldigvis er Tv-serien mye bedre, før de begynte med reboot. =)

Denne helgen kjenner jeg at jeg trenger noe lettlest og eventyrlig underholdning. Voksenbøkene er derfor lagt til side for Harry Potter og fangen fra Azkaban av J. K. Rowling. Det er gøy å gjenlese en bok man leste for atten år siden. Deler av boken husker man godt, mens andre deler er helt glemt. Tror også at jeg leser og forstår boken på en annen måte nå som jeg er 32 år i forhold til da jeg var 14 år. Men en ting er sikkert, jeg koste meg med boken den gangen, og det samme gjør jeg nå.

Henry Rinnan var på sin tid, spesielt i voksen alder, en fryktet og respektert mann. Nå i moderne tid, har han og Rinnanbanden blitt til en slags intern vits for oss trøndere.

Så det er rart hvordan tiden sakte, men sikkert forandrer seg. De fleste vet hvem eller fått med seg hvem Henry Rinnan var. En fyr som ble både mobbet og hersjet med som liten, på grunn av sin korte vekst. Han kom fra fattige kår og følte et ansvar for lillebroren sin. Innvendig higet Rinnan etter status, makt og respekt. Sette folk på plass. Han får jobb gjennom onkelen, og føler han tjener lite i forhold til jobben han gjør, for ingen jobber hardere enn ham. Han drømmer om et bedre liv og få gjøre det andre gjør. Gå på kafé og ha fine vaner. Det er heller ingen damer som ser i hans retning. Ting forandrer seg som voksen da han forandrer side.

Vanskelig tid å snakke om
Simon Stranger visste ikke at hans kone bodde i noen år i huset til Henry Rinnan etter hans tid, før han tilfeldigvis fikk vite om det og fikk blod på tann. Selv er ikke hans kone så begeistret over å snakke om det, eller nevne det i det hele tatt. Likevel ble det en bok om det, og Simon Stranger har skrevet denne boka på en fascinerende måte.

Innholdet er som tittelen sier, leksikon blandet med roman. Titlene er delt opp etter alfabetet. Teksten oppleves noen ganger noe stakkato og tidvis irriterende. For når man først leser et spennende og interessant parti, bryter forfatteren inn med ting med samme bokstav som det i kapittel etter alfabetet. Det er morsomt og kreativt i begynnelsen, men følte det ble et irritasjonsmoment i lengden, for selv foretrekker jeg hele tekster, ikke "stykkevis og delt" metoden.

Drastisk forandring
Det mest spennende med boka var å lese om Henry Rinnan selv, både oppveksten og hvordan livet utvikler seg. Han har mange likhetstrekk med seriemordere som blir mobbet under oppveksten. Mange og de fleste blir mobbet under oppveksten av en eller annen grunn, men ikke alle forandrer seg til å bli seriemordere eller til noe annet drastisk. Det var spesielt interessant å lese om utviklingen fra å være en liten gutt som ungikk guttegjenger som stadig mobbet ham, til å bli en mann med makt og fordeler. En som ikke viste hemninger når det gjaldt å få det han ville ha. Alt han var opptatt av, var status. Han brydde seg ikke en gang om hans egen kone som avskrev ham stadig mer og mer.

Leksikon om lys og mørke er en bok jeg ikke likte så godt som mange andre gjorde, men den var spennende og interessant å få med seg. Rinnan har alltid vært en fascinerende figur å lære om, for hva er det som gjør til at noen velger den gale siden? Bare det er en spennende tanke i seg selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Åhh, som jeg misunner dere som skriver om utelesing i 20 grader og vel så det. Selv om vi har hatt sol i Hammerfest i dag har ikke gradestokken vist mer enn 10-12 grader, så all lesing blir gjennomført innendørs. Denne helgen leser jeg Skyggejakten av Jørgen Jæger. Jeg leste Monster av samme forfatter for et par år tilbake og har i ettertid tenkt at jeg kunne tenke meg å lese mer om lensmann Ole Vik, har derfor startet på den første boken om lensmannen i Fjellberghavn.

Å miste noen man er glad i er alltid vanskelig, både når det gjelder dyr og mennesker.

For Long Litt Woon var det en helt vanlig dag, inntil hun fikk en telefon fra mannens jobb. Han kommer ikke hjem igjen fordi han døde brått og uventet. Det kommer som et sjokk for alle for han var ung, og hadde heller ikke noen form for sykdom. Eiolf og Long Litt Wonn hadde vært sammen lenge. Hvordan går man videre med et så stort tomrom?

Ikke en selvhjelpsbok
Trodde først ikke dette var noen bok for meg. Tittelen høres nesten litt selvhjelpsaktig ut, og hva er egentlig interessant med sopp? Selv liker jeg sopp, spesielt kantarell og sjampinjong, men er ingen sopplukker. Derfor lærte jeg mye gjennom denne boka som jeg ikke har tenkt på tidligere, og da tenker jeg ikke på hva som er giftg eller ikke, men selve soppmiljøet. At det er interne konkurranser mellom sopplukkerne og hemmelighetsskremmerier angående de beste soppstedene. Jeg som trodde at sopplukkere var fredelige. Stort sett er de det. Men de beste soppstedene vil de visst gjerne holde for seg selv. Det er også morsomt å lese om historiene angående soppforgiftning. Hvordan mennesker reagerer så forskjellig på det, og hva som er forskjellen på meget gift og giftig. Trodde heller ikke det var noen forskjell på det. Det var mye nytt å lære.

Gjennom boka veksler hun på privatlivet og hennes nye hobby og glede. Privatlivet hennes skriver hun med brunoransje skrift og soppgleden med svart skrift og kapitlene er delt opp med grønne sider. En skikkelig gjennomført høstbok, noe som også sikkert er meningen. En sakprosa som er gjort på en litt annerledes og kreativ måte, som både passer til årstiden og soppsesongen.

Hva uventet glede kan gi
Long Litt Woon er et eksempel på at man kan komme styrket gjennom sorg og tøff periode ved å finne en helt uventet hobby som gir mye glede. Hennes fortellerstemme er både ekte og engasjerende, speseielt soppdelen. Den er veldig engasjerende å lese om. Når det gjelder uventet hobby lurer man selv på hvilken hobby man selv ville ha blitt så positivt overrasket over. Det ville ha vært en utrolig opplevelse å finne ut av. Husker jeg så forfatteren for en god stund siden på God Morgen, Norge. hvor hun ble intervjuet av Vår Staude. Det var det som ga meg lyst til å lese boka.

Stien tilbake til livet (Om sopp og sorg) er en godvond bok om når livet tar brutal og uventet vending. Hva gjør man for å overkomme ensomhet, og gå videre etter å ha mistet noen kjær? En åpen og ærlig bok om personlig sorg, og finne en glede og fascinasjon over noe fra uventet hold.

Fra min blogg: I Bokhylla

De fleste kjenner til den originale historien om de tre bukkene bruse som skulle til seters for å gjøre seg fete.

Denne versjonen er noe annerledes. Denne gang drar de på badeland av alle steder. Hvordan vil det gå? Hvem kan forestille seg bukker på badeland?

Kreativ nyversjon
Det hele starter med at en av bukkene spør den største bukken, som har ansvaret for de minste, om de kan dra på badeland istedet for Setra til en forandring. Den største bukken Bruse nøler, men går til slutt med på det. Det er tydelig at det er et sted de ikke er vant til å være, for de vet blant annet ikke at de må dusje før de går i bassenget, og at de ikke kan bade nakne. Men det kommer seg, og de lærer seg reglene etter hvert. Til deres store forskrekkelse får de se et kjent vesen; trollet de er vant til å se under brua, ankommer også badeland. Er han kun ute etter bråk, eller er han der for å slappe av?

Har hørt mye om denne boka de siste årene. Første utgave kom ut i 2009, nå er det bekreftet at boka også blir film. En animasjonsfilm som vil bli produsert i Sør-Korea. Ganske kult egentlig, og sier mye om hvor mye makt bøker kan ha. Noen blir til teaterstykker og film, og andre bøker blir til og med begge deler. Bukkene Bruse på Badeland ble også omgjort til et teaterstykke for noen år siden. Så Bukkene Bruse på Badeland har truffet et stort publikum.

Passer også som høytlesing
Bukkene Bruse på Badeland er en fin bok for hele familien, og passer også som høytlesning for de som ønsker det. Barn blir nok heftig og begeistret over denne og le godt av den. For min del som er langt over målgruppen, synes også den var litt morsom, men mest forutsigbar. Kjenner man til eventyrbegrepet, vet man sånn omtrent hva man får. Likevel har boka full av sjarm, og jeg liker måten Rørvik får frem brekingen i teksten på. Det gjør historien mer levende, og illustrasjonene er nok det beste med hele boka. Jeg liker de barnslige illustrasjonene veldig godt, fordi det er veldig levende og fargerikt og løfter historien betraktelig opp.

En morsom idé og utførelse, men selv foretrekker jeg personlig originalen, som alltid. Originaler innen litteratur, film og musikk er ofte det beste. Men for all del en fin og artig bok å få med seg, spesielt for den rette målgruppen. De vil nok fryde seg over denne. En femmer for illustrasjonene og en treer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være pasient er ikke bare, bare. I hvert fall ikke når man sliter med usynlig sykdom.

Det er noe jeg kjenner godt til, for har selv slitt med kronisk utmattelse sykdommer i de siste seks årene. Det høres kanskje ikke så lenge ut, men det føles veldig lenge, spesielt når man helst vil ha et liv med en jobb å gå til, men så har man ikke en kropp man kan kontrollere bestandig. Vi med kroniske sykdommer kan også lett misforstås. Andre tror vi bare er ute etter offerrollen, men sånn er det ikke. I hvert fall ikke for alle. Det handler bare om å være ærlig og prøve å forklare hvordan det er. Det er en forskjell på det og den såkalte offerrollen. Offerolle er det verste uttrykket jeg hører, for føler det er et veldig misforstått uttrykk. Det er en stor forskjell på å forklare hvordan ting er, og det å fiske etter sympati. Er heller ikke fan av at andre skal diagnotisere meg eller eventuelt andre, bare fordi man kjenner seg igjen i det ene og det andre. Jeg lar bare leger og spesialister få gi meg diagnoser, for det mange ikke er klar over, er at at det finnes mange navn og sykdommer som ligner på hverandre. Det finnes mange typer og nivåer innenfor forskjellige sykdommer også, som man kanskje ikke en gang har hørt om. Så det å slenge symptomer ogen diagnose på hverandre gjennom Internett eller det virkelige liv er ufint. Noen har kanskje gode hensikter med det, men det lønner seg ikke. Det har visst blitt en greie i dagens samfunn, noe som er synd. Jeg lar de som har myndighet til å gjøre det, få styre med diagnoser. Jeg stoler ikke alltid på dem heller, men de har i hvert fall papir på det de driver med.

Misbrukt uttrykk
Det er nettopp det denne boka dreier seg om. Hvordan det er å være syk med usynlig/kronisk sykdom. Man kan se pigg og fresh ut, men føle seg helt ødelagt, noe mange sliter med å forstå når sykdommen ikke vises utenpå. Det er til og med vanskelig for oss selv som er rammet å forstå også. Energi og andre symptomer eller ikke, så prøver vi å få gjort det vi skal av plikter og andre ting, selv om vi trenger lenger tid enn andre å utføre det på grunn av mangel på energi, og nei, vi er ikke bare late. Å være hjemme uten å ha skole eller jobb å gå til er ingen ønskelig situasjon, og sykdom er heller ikke noe man bestiller. Hvem som helst kan bli rammet av en eller annen sykdom og bli satt ut av det. Det er en del av livet og noen blir fortere frisk enn andre og andre må leve med det. Det er bare vanskeligere med usynlige sykdommer fordi mange udnersøkelser blir gjort for å bekrefte at det ikker andre ting som står på. Det er veldig mye frem og tilbake.

Jeg leser heller ikke såkalte selvhjelpsbøker i håp om at det skal forandre på alt eller noe i det hele tatt. Av og til leser jeg dem for å lære mer om et emne og finne ut mer om emner jeg interesserer meg for. Andre ganger leser jeg slike bøker for det angår meg, og kanskje det vil bidra til at man føler seg mindre alene.

Alvorlige temaer med lystig tone
Forfatter Ilana Jaqueline sliter også med kronisk utmattelse og hun har også bloggen som heter Let's Feel Better. Kanskje ikke en troverdig tittel, men hun driver den bloggen for at andre skal føle seg mindre alene når man sliter med usynlig sykdom, akkurat som med boka. I boka beskriver hun hvordan hun mestrer dagene på godt og vondt, og hvordan man kan komme seg gjennom diverse situasjoner. Noen dager har man mer energi enn andre. Selv om man er syk, bør man også prøve å holde kontakten med andre, og møte andre selv om man ikke føler for det når man gjør avtaler. Det beste er bare å hive seg ut i det. Hun skriver også tips til hvordan håndtere skolegang og jobb med sykdom, men vet ikke hvor stor forskjell det er på det i USA og her til lands. Om det fungerer like godt i begge landene, for i Norge er det for eksempel ikke så veldig mange organisasjoner som blant annet i USA? Hun gir også tips til datinglivet. Om man bør fortelle om sykdom til andre med en gang eller vente, og andre tips. Hun skriver både med nøktern og humoristisk tone. Selv om hun bruker seg selv mye som eksempel i boka, så overdriver hun ikke eller overtar hele historien helt slik som fleste forfattere i sykdomsbøker har en tendens til å gjøre. Det hun skriver om er mye å kjenne seg igjen i, spesielt at det kan oppstå en ensomhetsfølelse av å være syk. Man blir isolert av det. Men vil understreke at det som fungerer for henne, ikke nødvendigvis fungerer for alle, da folk med utmattelses sykdommer reagerer forskjellig og har forskjellige funskjonsnivå. Synes det står litt lite om nettopp det.

Selv om ikke alle tipsene angår meg, er dette likevel en fin bok å få med seg og bruke som et slags oppslagsverk når man kanskje føler at man har en liten nedtur. Det er lett å tro at andre ikke har de samme symtomene og sykdommene som man selv har, og å lese en slik bok er en vekker på at mange sliter med det samme, og at man har forskjellige måter å takle ting på. Forfatteren får også et pluss for å bruke humor.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ny helg og ny bok! Denne helgen har jeg begitt meg ut på en engelsk bok. Jeg foretrekker å lese bøker på norsk, men synes det er greit å utfordre seg selv litt av og til. Og dessuten hjelper det jo til å vedlikeholde og utvikle det engelske språket mitt. Jeg leser To all the boys i've loved before av Jenny Han. Boken er nok kanskje mest tiltenkt yngre jenter enn meg, men så langt synes jeg boken er underholdende.

Jeg fikk denne boka av forfatteren mot en ærlig anmeldelse. Jeg er alltid ærlig, men det er ikke bestandig like lett. Tro meg ...

Men ærlighet varer jo alltids lengst. Det er den filosofien jeg går etter.

Avisen Søkelyset får det travelt
Høstmørke er journalistkrim hvor avisen Søkelyset får uventet sak rett opp i hendene før alle de andre konkurrentene, og det helt tilfeldig. En av journalistene fra Søkelyset befinner seg nemlig i nabohytta til en svært kjent politiker som har seg en hyrdestund med sin elskerinne. Men et uforklarlig og brutalt drap skjer og elskerinnen søker tilflukt hos nabohytta, hvor Aslak Hoel befinner seg. Han får saken mildt sagt rett opp i hendene. Det gjør ham til den nye stjerna i Søkelyset, noe Thomas og Eva, som også er ansatte i samme avis, irriterte. De liker ikke hvordan avisen eller hvordan Hoel fremstiller saken på. Likevel er det ikke de som styrer hvordan ting blir fremstilt, og de har sine egne saker å jobbe med. Thomas blir kjent med Sara da han er på et oppdrag. Han møter Sara som haiker i veikanten. Han synes synd på jenta og gir henne skyss hele veien til Oslo. Ved en tilfeldighet møtes de igjen og bestemmer seg for å gi jenta et husrom siden hun ikke har med seg så mye penger, og hun har rømt hjemmefra. Hun får bo der mot at han gjør husarbeid og at de to deler på å lage middag. De går godt overens selv om både hun og Thomas er like mystiske og veldig forskjellige.

Dette er en krim med mange forskjellige perspektiver og aspekter. Jeg liker forskjellige perspektiver, og aspekter, men her ble det litt for mange aspekter, og ikke alle delene av boka var interessant å lese om. Syntes også at selve krimsaken ble for vanlig og noe man har lest om mange ganger før. Jeg krever heller ikke noe nyskapende hele tiden, men syntes alt i alt at denne boka ble for tungtrødd for meg, til tross for at den har et veldig flytende språk. Problemet for meg var at hverken plottet eller karakterene engasjerte meg noe særlig.

Tung og uengasjerende lesing
Det var ikke mye som fenget med boka, egentlig. Slet veldig med å komme meg gjennom den, for det ble for mye om hemmelig forelskelse mellom Thomas og denne arbeidskollegaen Eva, og interne konflikter blant flere kollegaer. Følte det var veldig lite om selve krimsakene. Det var i hvert fall den oppfatningen jeg fikk. Det føltes mer ut som å lese en roman enn enn krim. Spenningsmomentene uteble, dessverre.

Selv om jeg ikke likte Høstmørke, betyr det ikke at det er en dårlig bok. Det var bare ikke en bok for meg, og har sett den har fått mye ros, men det var bare ikke boka for meg denne gang. Det ble for mye om avstandsforelskelse og følelser for min smak. Jeg liker mer hardbarket og mørk krim. Jo mørkere, jo bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har lest de fire bøkene som er kommet ut i De syv søstre serien av Lucinda Riley. Etter å ha lest bøkene må jeg bare lufte litt tanker og teorier om serien. Jeg er litt forundret over at jeg er mer nysgjerrig på hvem Pa Salt var enn hvem som er den syvende søsteren som er savnet. Men tror kanskje den syvende søsteren er sterkt tilknyttet Pa Salt sin oppvekst og liv. Jeg håper den syvende boka handler like mye om han som den sjuende søstera. Jeg tror og håper han var med som barn i den første boka i serien. For det er en unge der som ikke får noe oppklaring. I tillegg tror jeg Pa Salt har hatt personlig forhold til de biologisk foreldrene til jentene. Har hatt flere tanker og teorier om hvordan. Men så har det vært et eller annet som har krasjet med alle teoriene mine. Men jeg synest det største hintet i boka er at Pa Salt ikke er dø og at han har hatt en hensikt med at de skulle finne sitt biologisk opphav. Jeg kommer til å bli kjempeoverrasket hvis det viser seg at han faktisk er dø.

I kveld kommer endelig samboeren hjem etter nesten tre uker borte på jobb. Både jeg og lillegutt gleder oss stort! I kveld blir det nok taco og en film, og liten tid til lesing. Men jeg satser på at det blir litt lesing senere i helgen. Nå leser jeg Av lys er du kommet av Britt Karin Larsen. Bok er ikke helt slik jeg forventet at den skulle være. Foreløpig er den litt skuffende og treg, men jeg håper den tar seg opp etterhvert.

Utrolig flaut å ha hatt denne boka i hylla i så mange år, ulest, spesielt siden jeg er den horrorfreaken jeg er, men bedre sent enn aldri.

Flaut at jeg ikke har lest boka tidligere
Har dog sett mange filmatiseringer, men aldri lest boka, før nå. Boka var overraskende lett å lese til en klassiker å være, og bød på en veldig interessant historie. Selv om jeg hadde sett mange filmatiseringer, synes jeg ikke det ødela å lese boka senere. Foretrekker å lese boka først og se filmatiseringer senere, men det er ikke alltid det blir i den rekkefølgen. Denne gang følte jeg ikke at det gjorde noe, for boka ga meg en veldig god leseopplevelse likevel.

Frankenstein er en kjent tittel for de fleste, men hva med selve historien? Mange tror for eksempel det er monstert som heter Frankenstein. Litt morsomt at mange tar så feil ...

Boka er om Victor Frankenstein som av en eller annen grunn er besatt av tanken på å bringe døden tilbake i live. En dag lykkes han nettopp med det ved å sette sammen døde kroppsdeler, og the Creature blir satt til livs. Skapningen er skummel og stygg. Det setter Victor på prøve og gjør til at han rømmer fra leiligheten. Skapningen flykter etter hvert også, og i tiden som kommer må han leve med sin egen elendighet. Stygg og skummel. Skapningen er ikke bare stygg og skummel, men intelligent også. På egenhånd lærer han seg språk og vil leve som andre, men han blir utstøtt på grunn av at andre forhåndsdømmer ham. Ingen gir ham en sjanse og tror det verste om ham med en gang. Alt dette fører ham til både selvforakt og at han blir selvdestruktiv. Han vet hvem det er som har skapt ham, og han ønsker hevn ...

Morsomme sammentreff
En moderne bok som minner meg om Frankenstein av Mary Shelley er Pet Sematary av Stephen King. Om en familie som bor i nærheten av en dyrekirkegård som er bygget på en hjemsøkt indianergravplass. Dyrene som blir begravd der, kommer tilbake i live igjen, og spørsmålet da er vil det også skje om man begraver mennesker der? Vil de også stå opp fra de døde? Pet Sematary er forresten min favoritbok, men har dessverre ikke skrevet om den, fordi jeg leste den lenge før jeg begynte å blogge om bøker. Hadde ikke en gang tenkt på den sammenligningen før nå. Boka minner meg også litt om Edward Scissorhands. Filmen med Johnny Depp og Winona Ryder. Om en oppfinner (horrorskuespilleren Vincent Price) som lager et menneske, og dette "mennesket" har sakser istedet for hender. Oppfinneren vil gi "mennesket" hender, men dør før han rekker å gi "mennesket" hender som erstatning for saksehåndene. Dette mennesket er dømt til å leve et liv i ensomhet helt til noen tilfeldigvis finner ham, og prøver å gi ham et liv i samfunnet. Frankenstein ga meg også en annen underlig sammenligning, nemlig filmen The Rocky Horror Picture Show. Da min favorittskuespiller Tim Curry, lager en mann, en elsker fra scratch.

Selv om denne boka er stemplet som en slags horrorbok, så er den på ingen som helst måte skremmende, men det gjør ikke noe. Historien i seg selv er både god og fascinerende. Likte brevvekslingene veldig godt og det fine språket på den tiden. Hadde jeg skrevet brev og brukt gammeldags språk attpåtil hadde jeg nok aldri blitt ferdig for det hadde vært for fint for meg. Så det er morsomt å se hvor dannet og prektige folk var før i tiden i forhold til det vi er nå. Dagens samfunn har en mer avslappende væremåte og klesstil i motsetning til den tiden.

Ung forfatter
Det er imponerende at Mary Shelley begynte å skrive Frankenstein i en alder av 18 år. Ikke nok med det. Hun klarte å skrive en klassiker også. En bok som blir lest av flere generasjoner. Det er også godt gjort å skrive en så enkel historie som stadig vekk blir filmatisert. Av og til er det enkle ofte det beste ...

Frankenstein er like relevant i dag som for to hundre år siden. Den tar opp blant annet temaet outsidere. Om å bli utfryst på grunn av at man ikke har vanlig utseende og hvor forhåndsdømmende folk kan være før man blir kjent med noen. Hvor vanskelig det er å få aksept av andre. Det setter også spørsmål rundt hva teknologi og andre ting er i stand å gjøre. Det jeg har lært av å lese både Frankenstein og Pet Sematary, er at man tukler ikke med naturloven.

Fra min blogg: I Bokhylla