Her kan vi voksne gjøre en jobb. Vis at det å lese er viktig og morsomt, snakk om hva dere leser, vær interessert i hva barna leser, la gjerne bøker slenge rundt (og gjem de litt forbudte, så de kan leses i smug...). I enkelte miljøer kan det nok bli sånn at det oppfattes som nerdete å lese, men jeg tror ikke det er noen hovedtrend.
Man kan undre seg over hva som skal til for å få en gate oppkalt etter seg, Frøken, selv om man sjelden gjør det. Man tar navnet på gaten man bor i for god fisk helt til man kanskje ikke bor der lenger. Da bor man antelig et annet sted og tar det for god fisk.
Min mor gikk i en kvinneforening, og vi gikk for det meste i avede klær.
Det er vanskelig å skulle si noe om denne boka, fordi den rett og slette gjør noe med meg når jeg leser den, på en såpass sterk måte at jeg ikke helt har ord for det. Den snakker til sjela mi. Berører meg og både følelsesmessig og med at tankene mine begynner å vandre til eget liv og egen historie.
Kort fortalt er det en liten bok, prosa, men nesten over i poesi, selvbiografisk men ikke så mye fordi den forteller historier. Den skisserer opp, gir noen få bilder, trekker noen linjer, hopper over i den nesten byhistoriske, hopper hit og dit, på en måte som for meg var rolig, lekent og fint på en gang.
Jeg er nok litt forelsket i den.
(Jeg har faktisk et ekstra eksemplar, og om noen får lyst til å lese, kan jeg sende den.)
Min krok er kald med grå gardiner
Som stenger solen ute.
Min seng er smal og golvet griner.
Jeg prater med min pute.
En natt forbi, et ensomt monarki.
Sang fra sjelen, slipp meg ned.
Jeg trenger en å våkne med.
En drøm er dekt til to personer
Og samler støv på stolen.
Et tog av tause telefoner,
og angst for alkoholen.
En natt forbi, en frihetsparodi.
Tåketanker, gi meg fred.
Jeg trenger en å våkne med.
En natt forbi, en stilnet melodi.
Sang fra sjelen, slipp meg ned.
Jeg trenger en å sovne ved,
Så får jeg en å våkne med.
Jan Eggum
Ei av mine favorittbøker fordi ho har så mange kvalitetar. Godt språk, underfundig humor, lun eleganse, - og ein dose klassisk krim. Boka handlar slett ikkje om den blonde filmstjerna, heller ikkje om den bibelske sjøen. Men tittelen på boka er genial!
Boka startar som ein ungdoms-/ oppvekstroman der me møter 14-åringane Erik og Edmund ein sommar på det naive seksti-talet. Dei er blitt sende, saman med Erik sin eldre bror, til eit feriehus i dei svenske skogane medan far er heime i byen med den kreftsjuke mora. Både Erik og storebroren vert forelska i den vakre Ewa, men ho er forlova med den tøffe Kanon-Berra.
Så er det at "det forferdelige" skjer, og boka endrar litt karakter, - til ei meir klassisk kriminalhistorie med oppklaring heilt på slutten.
Hovudpersonen Erik har eit mantra han ofte messar for seg sjølv: "Kreft – Kjærlighet – Knulle – Døden". Slik kan også det viktigaste i livet oppsummerast.
Det som gjer boka så bra er ikkje krimhistorien, men skildringa av venskap og av prosessen frå barn til ungdom og vaksen.
Boka anbefalast varmt. Ho er både lettlest, vemodig og morosam.
Ei perfekt bok om du har sans for (å lesa om) det makabre og groteske. Rått, mørkt, ekkelt, spennande. Topp underhaldning!
Det er endringer på vei til bokelskere.no.
Svæææært hemmelige endringer.
Støttar forslaget om ein Bokelskere-app!
Enig. Historia er såpass sterk at eg av og til må ta ein pause i lesinga.
Som barn las eg Onkel Toms hytte, - den boka gjorde eit djupt inntrykk. Eg får nesten dei same kjenslene når eg no les Noen kjenner mitt navn.
Kva med Halldis Moren Vesaas sitt vakre kjærleiksdikt til Gisle Straume?
Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?
Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.
Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.
Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?
Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.
Vi tar alltid heisen.
Dette er bøker jeg elsker på grunn av vidunderlige hovedpersoner som til tross for at de har alle odds mot seg skaper forandring til det bedre - og fordi forfatterne skriver engasjerende og godt
Irske feelgoodbøker. Litt som Marian Keyes, men mer varme enn humor. Leit at hun er død:(
But maybe it's what the world needs. A little less sense, and a little more faith.
Det er en sommerdag for lenge siden
som roper meg tilbake gjennom tiden.
Den ligger lukket bak en hekk av klunger
blant hestemaur og gule tiriltunger.
Den vasser brun og barbent i en fjære
og lukter gammel tang og nybredd tjære.
Den rasper grønne kart av solbærbusken
og flyr til himmels i den høye husken.
Den ligger fjetret og fortapt på magen
og sluker Ivanhoe i eplehagen.
Den slåss på tørre never med venninnen
som sender krokketkulene på pinnen.
Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet
og slåmaskinens knepring over jordet.
All lyd og lukt og smak og farge kommer
fra denne dagen i min barndoms sommer.
Som endte med den lykkelige smaken
av nyslått kløver og av rene laken.
-Inger Hagerup
Godt skrevet om et vanskelig liv. Jeg likte boken, men jeg kunne tenkt meg litt mer utdypende beskrivelser av de forskjellige personene.
Har du lest noe av Jim Thompson? F.eks "Morderen i meg" eller Innbyggertall: 1280.
himmelblå
asurblå
sett fra månen,
alle gatene (osende glohete) fattigghettoene
ser blå ut fra månen
der de drar i klosettsnorene
og rotter piler over søppelfjellene
ser det blått ut fra månen,
ti mil med røde baklys som bloddrypp
de nye vaskemidlene Super XX prisbomben
ser blå ut fra månen.
Avsvidde trær
hvor det har ligget en landsby
ser blå ut fra månen,
tante Sophie Fredrikstadbroen
din munn min elskede
blå blå
likeledes sett fra månen
klessnorer preventiver kaninbur
blåblå
frittsvevende i rommet
dreiende seg sakte om seg selv
asurblå
blåere enn himmelen
idetheletatt blå
- Rolf Jacobsen
Anbefalar Drømmenes land, De døde og Ravnene av Vidar Sundstøl. Desse tre bøkene, Minnesota-trilogien, er glimrande opplest av Ivar Nergaard.