Bokelskere.no

"Det usynlige fjellet” er en fantastisk nydelig bok, som best kan beskrives som ”Øya” møter ”Tusen strålende soler”.

Jeg sitter igjen med en følelse av intens leselykke og av å ha funnet virkelig gull etter å ha lest denne boken. Schibsted forlag, som har utgitt "Øya" og "Drageløperen" tidligere, har nok en gang funnet en sjelden perle. "Det usynlige fjellet" var en stor og magisk leseopplevelse som jeg vil bære med meg lenge. Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest i år. Hvis du kun skal lese en bok i høst, er dette romanen du bør velge. Du må lese denne boken.

Jeg har lest de to første, og skal nok få med meg de andre også.

Nest siste bok i Ildfuglen. Utgivelsesdato 13. september.

Jeg kan si av egen erfaring at man alltid blir hekta på uttrykk og ord mens man skriver, uten å være bevisst på det. Hvis man da ikke har en nådeløs - og våken - redaktør, blir sånt ugress dessverre stående i den ferdige teksten. Forfattere blir fort blinde i egen tekst, dessverre.

Morsomt sted for Agatha-fans. Agatha Christie Reading Challenge

Hvis du vil lese den på engelsk, så er den å få tak i via Amazon. The Chess story ...

Edna O'Brian: In the Forest. Nydelig og vakkert.

"It wasn't much fun if they ran into Grandad," said Ridcully, with a faint little grin.

Unseen Academicals: Terry Pratchett. Proppfull av utmerkede ord for dagen - og natten for den saks skyld.

Ingen svar uten spørsmål.- Tusen takk, det har jeg selvfølgelig ikke fått med meg. Det er jo perfekt!

Kunne det være en tanke å linke forfattere til Wikipedia? Jeg liker å lese om folkene som skriver boken.

Jeg har sansen for Agatha Christie. Det er stor variasjon i bøkene hennes, men det må man nesten regne med i en så stor produksjon. Mine personlige favoritter er At Bertrams hotel (mest fordi handlingen er lagt til Brown's hotel i London, som er et fantastisk sted å drikke afternoon tea ...). Den andre er Who killed Roger Ackroyd som er genial. Og som skapte rasende overskrifter og trusselbrev da den kom ut. Dessuten har den et plot som ikke kan brukes av andre krimforfattere. Ubetalelig.

En av sommerens bestselgere er David Nicholls’ One Day. Dette er den tredje boka den engelske forfatteren har skrevet. Boka ga meg en litt blandet opplevelse: På en måte var det en pageturner. Jeg leste den i løpet av få dager, og den var litt av typen som hele tiden hvisket til meg: “kom og les, kom og les”. Fra vesken min, fra nattbordet – den surret rundt i hodet mitt. Men samtidig nådde ikke leseropplevelsen helt opp, og jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har ingen problemer med genren (litt lett Brigdet Jones-, Nick Hornbyaktig), språket er godt for den type bøker, karakterene er troverdige, historien er ganske fin. Kanskje det er det at boka er litt kjedelig? Jeg synes ikke den er veldig morsom, jeg lo ikke. Jeg blir ikke berørt på den måten som coveret på boka lover meg (“incredibly moving” står det). Den er ikke så romantisk som den kunne ha vært (og da snakker jeg om stemningen gjennom hele boka og ikke av typen ‘får hverandre/får hverandre ikke’ eller ‘kliner/kliner ikke’). Hun er litt irriterende, men så må man jo kunne lese bøker om irriterende mennesker – det er jo mye bedre enn ‘glættiser’, særlig innenfor denne genren. Han er litt slitsom, men det er jo også greit, for begge framstår som troverdige mennesker og relasjonen mellom dem er høyst menneskelig.

Tja… Hm…

Joa. Den er ganske fin. Og litt kjedelig. Og fester seg ikke hos meg på samme måte som den har gjort hos andre.

Svenhammeds journaler er en oppvekstroman, kort og lettlest, som handler om å bo på feil side av motorveien og være annerledes. Svenhammed er ikke svensk, men han er også helt annerledes enn ungdom flest. Dette handler ikke bare om å være annerledes i etnisk forstand, men også annerledes som menneske. For hvem kjøper seg dress i ren mafiastil og giftering for å fri til jenta du er forelska i når du er 16 år og knapt har vekslet et ord med den utkårede? Jeg lurer på om det er søkt, men så synes jeg Bečević følger opp denne klønetheten gjennom hele boka. Svenhammed er virkelig en outsider. En raring. En hard nøtt. En poet.

Boka er svært godt oversatt av Don Martin fra Gatas Parlament.

Likte jeg boka? Ja. Det gjorde jeg. Men ikke i starten. Det holder ikke at boka er tøff og hip og kul og tidsriktig og skrevet av en med bakgrunnsbeina planta i en annen kultur. Det er først når Svenhammeds journaler treffer den såre strengen at kontrastene skaper kvalitet i teksten. Det at Svenhammed er annerledes utover etnisk annerledeshet er med på løftet. Så kan man jo spørre seg hvordan målgruppa (ungdom) vil ta i mot Svenhammed. Der er jeg litt usikker. Særlig starten av boka er beintøff, det tar tid å bli kjent med Svenhammed som menneske. Jeg tror at jeg selv ville følt motstand mot boka da jeg var 16 år. Men også nysgjerrighet og spenning. Hvilken følelse som ville fått overhånd er jeg usikker på. Jeg tror at for en del ungdom i Norge så er det lang vei fra deres egen hverdag til Svenhammed sin. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis demografiske forhold, men en lang vei mellom oppfattelsen av hva virkelighet er. Lang vei mellom to individer.

Kom aldri inn i denne her. Kanskje jeg avbrøt for tidlig?

He, he. ZZZZZZ

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som absolutt ikke liker Heathcliff. Jeg oppfatter ikke dette som en kjærlighetshistorie i det hele tatt, men som en historie om sykelig besettelse. Les heller Jane Eyre ...

Enig med deg. Jeg er ikke noe Myklefan.

Som barn levde jeg lenge i den tro at alle på Hedmarken spiste kake hele dagen - ordet sto hos Prøysen, muligens også hos Kjell Aukrust - kakuskiv. Det viste seg å være brødskiver. Om det brukes i dag, aner jeg ikke. Men det var misunnelsesverdig ...

Det er en historie som griper like mye hver gang jeg leser den. En av de bøkene man aldri glemmer. Helt fantastisk.

Jeg overlever fint uten å lese enkelte bøker, men jeg har hatt Shantaram i bokhyllen siden forrige bursdag, og den har jeg litt dårlig samvittighet for.