Bokelskere.no

En meget interessant bok fra virkelighetens verden, godt og levende fortalt av Eva B. Ragde og Trude Teige.
Kriminalteknikere og politifolk møter stadig grusomme, tøffe og blodige situasjoner i jobben sin. De er ofte nødt til å sette til side egne liv, egne følelser og egen sorg, i møte med andre menneskers skjebner.
Jeg er imponert over Eva B. Ragdes beskrivelser, og hennes evne til å klare å kombinere jobbliv og privatliv, der jobblivet ofte overstyrer privatlivet.
Vel verdt å lese.

Som i en annen roman jeg nylig har lest, Gabriel Scotts Kilden lar forfatteren en tilsynelatende enkel person innlede historien. Fordi Jussi på mange måter er usedvanlig observant, kan Kinnunen bruke ham til å gi oss innsikt i småbyens arbeidsliv og Jussis eget familieliv. Under den forholdsvise enkle framstillingen, kan vi likevel ane at det ikke er hele sannheten verken om Jussi eller livet i Finland i årene etter 2. verdenskrig.

Neste del, «Den andre dagen,» handler om Jussis søster, Helmi. Det daglige slitet og i tillegg sorgen etter mannen Reko har ført henne til randen av apati og sammenbrudd. Merkelig nok er det en industribrann som gir forventning om en ny tid. Når kapitlet slutter med at «Det er nødvendig med litt forandring iblant,» kan en håpe at det også vil få positive konsekvenser for Helmi.

Mitt inntrykk er at Kinnunen i Skår beskriver et samfunn som er gått i stå etter avslutningen av Finlands to kriger 1939-45. Under fortsettelseskrigen hadde kvinner fått viktigere roller i industrien. Da den vel var over, gikk man uten videre tilbake til det gamle, mannsdominerte systemet. I 1950 er det fortsatt rasjonering på enkelte vareslag. Den svensktalende overklassen, representert ved godseierfruen «nåden,» har beholdt sin sterke posisjon.

Mens det meste av boka virker svært så sosialrealistisk, har de avsluttende kapitlene med Raili større preg av symbolikk og «magisk realisme.» Mens Jussi var den ordfattige, men likevel gode observatøren i første del, er det nå Raili og lille Saara som har treffsikre forutanelser. Helmi fortsetter å være lukket inne i seg selv og bundet til fortiden. Søsteren Raili derimot ser på seg selv som en optimistisk fatalist som tar tingene som de kommer så lenge hun kan ta egne valg.

Trass i alt har også Raili behov for å ta et oppgjør med fortiden. Hun kommer likevel til kort i et forsøk på å skrive et brev til Jussi om oppveksten deres med faren. Det er først under den «magiske» båtparaden av folket på godset at hun innser at det er blitt en ny tid, og hun kan gå videre med livet sitt.

Alt i alt har det vært en fryd å lese denne romanen som inngikk i Lesesirkel 2021.

Hvordan bli en god statsviter?

For dem som lurer, finnes svaret i denne boka. Den er riktignok en biografi om en akademisk outsider i forhold til det rigide karriereløpet som norske universiteter legger opp til. Boka forteller glimrende om hvordan Frank Aarebrot ble en populær foreleser for sine studenter, men også en framstående, fargerik formidler på TV-skjermen.

Boka gir samtidig god innsikt i framveksten av faget statsvitenskap med vekt på feltet «sammenliknende politikk» ved Universitetet i Bergen på 1960- og 70-tallet. Forfatterne får godt fram det vanskelige forholdet mellom å være en nyskapende forsker og samtidig en god formidler av kunnskap som allerede er kjent. Det siste var åpenbart Aarebrots styrke.

Du er en skarp leser. Av de tre bøkene av Joyce Carol Oates som jeg har lest og omtalt her, kommer romanen Kartago på toppen med seks poeng, novellesamlingen Black Dahlia and White Rose fikk fem poeng, mens den sist leste The Assignation altså fikk bare fire poeng. Urettferdig kanskje for en så god forfatter som Oates, men likevel uttrykk for min rangering. Jeg hadde større glede av de færre, men lengre historiene i Black Dahlia enn de svært korte i den sist leste boka.

Gode, ultrakorte noveller

Tjuefire svært korte historier eller noveller. Oates skriver svært godt i flere sjangre. Samlingen omfatter psykologiske blinkskudd, krim, skrekkhistorier, og gotiske eventyr. De fleste griper tak i problematiske forventninger til lykke og samliv. Siden lengden på hver historie i gjennomsnitt strekker seg over åtte sider, sier det seg selv at lesningen blir fragmentarisk. Det tok meg lang tid å komme gjennom alle de 192 sidene.

Jeg ser at det er Zinken Hopp som har oversatt den utgaven av lydboka du hører på. Det er det du må gå ut etter. Hennes oversettelse ble først utgitt av J. W. Eides Forlag i 1949. Etter det har Gyldendahl kommet med flere utgaver, først i 1981, så en i 1993 og en i 1997. Bibliotekene har sikkert en av disse . Finner du de ikke andre steder, så kan du på nettet fritt lese Zinken Hopps oversettelse av boka både på Nasjonalbiblioteket og gjennom biblioteksappen.

Kjærlighetens mysterium

tjener som bindemiddel i denne ytterst fiktive dokumentarromanen. Riktignok tar Enquist for seg personer som faktisk har levd som boktittelens Marie «Blanche» Wittman og Marie Skłovdoska Curie. Men kildematerialet har kan hende vært tynt, og forfatteren har valgt en eksperimentell form som jeg synes blir strevsom. Det gjelder særlig i begynnelsen; etterhvert blir romanen lettere tilgjengelig.

Mest interessant er historien om Blanches rolle som pasient ved Paris-institusjonen La Salpêtrière. Her blir hun brukt av en dr. Charcot som et offentlig case-studium i hysteri. Seinere blir hun assistent på et røntgenlaboratorium og skal da ha møtt og arbeidet for Marie Curie. Blanche ble da vitne til hennes kjærlighetsaffære med en gift mann. Så skandaløs at det i følge Enquist gjorde slutt på Curies vitenskapelige karriere. Ikke riktig, ifølge SNL og Wikipedia.

Dagens biografier omtales gjerne som «rekonstruerte» med sterke innslag av fiksjon. I Boken om Blanche og Marie er fiksjonen blitt det altdominerende. Enquist skriver interessant nok om sine egne forfedre at han knapt vet mer om en del av dem enn det man kan lese ut av gamle fotografier.

Hva en tenker på etter en fottur i New England.

I «Kunsten å gå» tar Thoreau først leseren med på sine daglige ettermiddagsvandringer i landskapet og skogen utenfor småbyen Concord. Men raskt går turbeskrivelsene over til betraktninger om forholdet mellom kultur og natur. For at bylivet skal bli godt, må byen være omgitt av vill natur. Her har jo Amerika på 1850-tallet svært så gode forutsetninger i forhold til det oversiviliserte Europa. Thoreaus argumenter har god forankring i datidens naturvitenskap, inkludert den unge Charles Darwin.

Mer tvilsomt blir det når Thoreau kritiserer engelske lyrikere bosatt i det vakre «Lakes»-distriktet for å mangle en frisk, vill melodi. De ånder av naturkjærlighet, men mangler sansen for det ville mennesket. For ham er det ville mennesket den innfødte indianeren, men også tømmerhoggeren, fiskeren og andre som lever av og i villmarka.

Det andre essayet i Til naturen er en vakker beskrivelse av hvordan landskapet endrer seg ved snøfall og frost. Fra forlagets side er dette ei pent utstyrt bok med naturalistiske illustrasjoner av Einar Sigstad.

Reiseskildring fra år null

Primo Levi befris fra fangenskapet i Auschwitz av russerne i januar 1945, men er ikke hjemme i Torino før i oktober. Bak frontlinjene er alt kaos, og Levi og de andre overlevende blir skyflet med godsvogner fra sted til sted i Polen og Ukraina, tilsynelatende planløst. Enkelte steder blir de sittende fast i månedsvis før de transporteres videre.

Våpenstillstand er skrevet flere år etter krigen, først utgitt på italiensk 1963. Det innebærer at teksten er preget av ettertanke og refleksjon. Levi gir en inngående skildring av hvordan han og de andre i reisefølget mestret kulde og sult, og ikke minst forholdet seg imellom og med russerne som var både befriere og voktere. Selv om Levi ikke skjuler strabasene, inneholder boka en rekke gode historier og atskillig humor. Tankevekkende og verdt å lese også i dag.

Takk for tipset om Memento. Jeg har brukt Goodreads etter at Amazon nedla Shelfari. Den ser ut til å ha mange norske brukere, slik at det ikke er noe problem å legge ut omtaler av norske bøker på norsk. En styrke er at du kan legge ut en bok i flere kategorier, slik at det blir større muligheter for å bruke et mangfold av merkelapper. Men som flere her trives jeg i øyeblikket godt med Bokelskere.no. Britiske Financial Times har en Facebook-side for lesere av bøker om samfunn, ledelse og økonomi - om det hører til interessefeltet ditt.

Nå har også jeg gjort meg ferdig med tredje og siste del av Skår. Mens det meste av boka virker svært så sosialrealistisk, har kapitlene med Raili større preg av symbolikk og «magisk realisme,» slik noen alt har pekt på. Mens Jussi var den ordfattige, men likevel gode observatøren i første del, er det nå Raili og lille Saara som har treffsikre forutanelser. Helmi fortsetter å være lukket inne i seg selv og bundet til fortiden. Søsteren Raili derimot ser på seg selv som en optimistisk fatalist som tar tingene som de kommer så lenge hun kan ta egne valg.

Trass i alt har også Raili behov for å ta et oppgjør med fortiden. Hun kommer likevel til kort i et forsøk på å skrive et brev til Jussi om oppveksten deres med faren. Det er først under den «magiske» båtparaden av folket på godset at hun innser at det er blitt en ny tid, og hun kan gå videre med livet sitt.

Alt i alt har det vært en fryd å lese denne romanen.

Spørsmålet mitt etter å ha gjort meg ferdig med «Den andre dagen» er om konklusjonen: «Det er nødvendig med litt forandring iblant» også vil få positive konsekvenser for hovedpersonen Helmi. Det daglige slitet og i tillegg sorgen etter mannen Reko har ført henne til randen av apati og sammenbrudd.

Mitt inntrykk er at Kinnunen i Skår beskriver et samfunn som er gått i stå etter avslutningen av Finlands to kriger 1939-45. Under fortsettelseskrigen hadde kvinner fått viktigere roller i industrien. Da den vel var over, gikk man uten videre tilbake til det gamle, mannsdominerte systemet. I 1950 er det fortsatt rasjonering på enkelte vareslag. Den svensktalende overklassen, representert ved godseierfruen «nåden,» har beholdt sin sterke posisjon.

Merkelig nok er det en industribrann som gir håp om en forandring. [Allerede i 1952 klarte Finland å arrangere sommer-OL].

Svart kvinne i legefrakk.

Michele Harpers selvbiografi fungerer på flere nivåer. Vi får fortellingen om en krevende oppvekst i en forholdsvis velstående afrikansk-amerikansk familie med en voldelig far. Vi følger henne videre gjennom legestudiet på Harvard og tidlige praksisår ved sykehus i New York og Philadelphia. Den selvbiografiske delen omfatter familierelasjoner, ekteskap, skilsmisse og kjæresteforhold, og hvordan hun opplever en form for frigjøring («beauty») ved å bryte («breaking») med belastende relasjoner.

På et annet nivå handler denne boka om legevakten ved amerikansek sykehus. Hvert kapittel er gjerne viet enkeltpasienter som hun har behandlet, ikke bare medisinsk, men også gjennom samtaleterapi -- selv om hun ikke er psykiater. I tøffe områder som bydelen Bronx i New York, kommer det gjerne inn pasienter med skuddsår etter gjengoppgjør. Ved et veteransykehus møter hun til gjengjeld pasienter med senskader etter militærtjeneste i Irak eller Afghanistan. Her gjengir Harper en krevende, men også optimistisk samtale med en kvinne som har blitt voldtatt av sine egne offiserer.

Boka forteller hvordan det er å være en svart, kvinnelig lege ved sykehus dominert av hvite, mannlige leger og administratorer. Teksten omfattermye medisinsk terminologi og en god del uttrykk som jeg forbinder med «mindfulness» og yoga. Skrivestilen med mange dialoger er ellers som i en roman snarere enn en tradisjonell selvbiografi. Harpers vekt på personlig vekst og utvikling kan virke påfallende, men minner likevel om at hun er svært oppmerksom på sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse.

Boka inngikk i min amerikanske bokklubb. Se egen liste.