Bokelskere.no

En fin og spennende bok. Det tok litt tid før jeg ble revet med, men til gjengjeld ble jeg veldig revet med når jeg først ble det. Boken har litt «game of thrones» likheter, og jeg snakker vel for de fleste når jeg sier at det gjør boka enda bedre! Jeg gleder meg til å begi meg ut på neste bok om Eragon og Safira! En bok verdt å lese!

Styrken ved Ibsens skuespill er at de kan leses og forstås på mer enn én måte. For min del opplever jeg Lille Eyolf som en casestudie i sorgreaksjoner etter nylig å ha lest Didions De magiske tankers år. Selvbebreidelsene, anklagene og den manglende evnen til å ta inn over seg at sønnen faktisk er død er til å kjenne igjen fra Didions sakprosa. Foreldrenes reaksjoner forsterkes ved at det her dreier seg om et enebarn som i tillegg er varig funksjonshemmet etter antatt skjødesløshet fra foreldrenes side.

Jeg så stykket i en forsiktig modernisert versjon på Nationaltheatret forleden. Pia Tjelta og Kåre Conradi var fortreffelige i hovedrollene som Eyolfs foreldre.

Denne boka har undertittelen «Hvorfor eksperterne fortsetter å gjøre feil.» Forfatteren Matthew Stewart gjør krav på en filosofisk bakgrunn og bruker den effektivt til å ødelegge de vitenskapelige pretensjonene til managementguruer fra Frederick W. Taylor til Tom Peters. Han dokumenterer mangelen på solid forskning bak påstandene til tidlige ledelseseksperter i det tjuende århundre, som Frederick Taylor og Elton Mayo. De to ga henholdsvis opphav til scientific management-skolen og human relations-retningen. Denne nedsablingen er ikke helt ny, men Stewart viser at disse ideene synes å ha overlevd bemerkelsesverdig godt blant dagens ledelseskonsulenter.

Hans hovedargument mot taylorismen retter seg mot retningens forsøk på å finne pseudotekniske løsninger på moralske og politiske problemer. Elton Mayo blir angrepet for å ha trukket sine sosialpsykologiske konklusjoner uten reell forankring til virkeligheten ved Hawthorne-fabrikken i Detroit. Stewart er også kritisk til ledelsesopplæringen som Mayo bidro til å grunnlegge.

Stewart fyrer også løs på grunnlaget for den strategiske styringslitteraturen som lenge har hatt stor innflytelse på ledelsesfaget. Han synes likevel å være sympatisk innstilt til den tilsynelatende gode viljen blant dagens ledelsesguruer, men de færreste av dem kan vise noe vitenskapelig grunnlag for sine ideer. I praksis tjener de mest som grunnlag for en svært så lønnsom rådgivning. Stewarts utfyller framstillingen med sine egne morsomme opplevelser som managerkonsulent. Denne personlige vrien bidrar til å gjøre boka mer personlig og leservennlig.

På min amerikanske high school var The Scarlet Letter en roman som de fleste av oss måtte lese.

To gamle venner ryker i tottene på hverandre i denne godt fortalte historien om de katastrofale følgene av overdrevne selvbilder. Den ene er komponisten som arbeider på en symfoni som skal bekrefte hans genistatus; den andre er sjefredaktøren som vil snu opplagsnedgangen i en sensasjonspreget dagsavis ved hjelp av en skandalesak stor nok til å felle en ledende politiker. McEwan er dyktig til å spidde hovmotet som finnes blant «public school»-eliten i Storbritannia. Bare tenk på en James Cameron eller Theresa May — for eksempel. Det hjelper selvsagt at slutten på historien har en ondsinnet og overraskende vri.

Festlig, spennende, men til tider langtekkelig og absurd.

Opptakten fra Oslos (den gang Kristianias) restaurantmiljø under den mest hektiske jobbetiden under første verdenskrig er et høydepunkt i boka. Hovmester Waldemar Mathiesen er skildret med engasjement, troverdighet og empati.

Hovedpersonen, Wilfred «Willy» Sagen, er det derimot vanskelig å få noe særlig tak på, selv om forfatteren strever hardt med å forklare hvor kompleks og dobbeltbunnet denne 21-åringen er.

En annen sentral karakter er Wilfreds første samboer, kalt Celine, som er like vakker, uutgrunnelig og kameleonaktig som Prousts Albertine i «På sporet av den tapte tid». Det er nok ikke tilfeldig at flere av karakterene har franske kallenavn: Celine, Adèle og René.

Andre del av boka omfatter en spennende skildring av undergrunnsmiljøet i København med sprit- og spillebuler, som vår antihelt såvidt berger seg gjennom. Slutten av boka er derimot en nedtur. Til å være utgitt så seint som i 1956 virker språkføringen underlig gammelmodig og til tider ugjennomtrengelig. Innimellom er teksten likevel svært så sitatverdig. Kanskje tiden har løpt vekk fra Johan Borgens hovedverk, Lillelord-trilogien?

Ja, det er fin ordning som nok finnes på alle Deichmans filialer i Oslo. Jeg anbefaler ellers gjerne Kafé Åsen i Hans Nielsens gate 15 på Torshov. Her har en venneforening en bruktbokhandel og et middagstilbud hver torsdag i skoleåret. Pluss første lørdag i måneden. Innbundne bøker - også ganske nye - går for ca. 20 kroner.

Takk for disse tipsene, Erik.