Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.
12:43, 24. januar 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Peter May skriver så gnistrende godt at jeg kjenner vinden på kroppen, føler sjøsprøyten i ansiktet og de store bølgene gjør meg lettere sjøsyk. Fin Macleod som liten gutt og senere som ungdom føles som et sterkt og ekte portrett. Menneskene på øya står levende for meg. De er der ikke som fyllmasse, men som en naturlig del av handlingen. Selve krimplottet spiller lenge annenfiolin, men ligger likevel og dirrer illevarslende i bakgrunnen. Sakte men sikkert veves historiene sammen til en enhet hvor spenningen øker til et øredøvende crescendo mot slutten. «Svarthuset» er strålende kvalitetskrim!
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
12:26, 23. januar 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Mattias Edvardsson har skrevet en medrivende fortelling. Språket flyter lett, og han får fram god dybde i familieportrettet. Spennende er det også. Og boka er full av moralske dilemma. Hvor langt er man villig til å gå for å redde en familie? Hvor langt er man villig til å gå for å redde et vennskap? Og den fiffige juridiske slutten gjør at jeg fortsetter å gruble på disse spørsmålene. Vel blåst, Edvardsson.
13:14, 22. januar 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Hvis jeg skulle bruke kun ett ord for å beskrive denne boka måtte det bli lidenskap. Napoli ligger som kjent ved vulkanen Vesuv, og leseopplevelsen er som å sitte på kanten av vulkanen, der det syder og bobler, og vente på det neste utbruddet. Å lese Elena Ferrantes bøker er en språklig nytelse. Det er sterkt og skjørt på samme tid, akkurat som vennskapet mellom de to kvinnene. Kristin Sørsdal har oversatt bøkene, og har gjort en formidabel jobb. Denne gangen hadde jeg lydbok, og Silje Breivik sin innlesing er en ren nytelse å lytte til.
19:50, 3. januar 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Starten er noe nølende, og det tar alt for lang tid før plottet blir skikkelig etablert, litt «läckbergsk» med mye privatliv og småpusling. Første del av boka kunne med fordel vært redigert kraftig ned for å gjøres tettere. Men til tross for en treg start kommer jeg meg videre takket være Harriet, og spenningen kommer etter hvert. Ikke av det sitrende slaget, men likevel såpass at de omlag siste hundre sidene fyker avgårde.
12:25, 31. desember 2018 Diskusjon: Bjørn Bakken om Liket i Slottsparken kriminalroman av Gaute Wicksander av Gaute Wicksander
Da har du kommet dit jeg var i ferd med å gi opp, men jeg bet tennene sammen og fortsatte, liker ikke å legge bort bøkene før jeg er ferdig. Men det holdt hardt denne gangen!
19:21, 21. desember 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Å begi seg inn på noen beskrivelse av den videre handlingen er nærmest umulig uten å røpe for mye. Derfor nøyer jeg meg med å si at det er handling så det holder. Forfatterparet vet hvordan de skal få leseren klistret til sidene, og de benytter alle triksene som finnes. Skumle steder, ugjennomtrengelig mørke, dårlig vær. Gjerningsmenn fullstendig hinsides, som kryper langt inn i sjelen på de stakkars ofrene – og på leseren. Som etterlater seg hauger med lik, mishandlet til det ugjenkjennelige. Litervis med blod, brukne knokler i hopetall. Alltid et skritt eller fem foran heltene. Og du har sikkert lagt merke til trenden de senere årene, hvordan det i mange thrillere er slik at heltens nærmeste blir truet, hvordan historien utvikler seg til å bli et personlig mareritt. Vel, denne gang er det nærmere enn noen gang tidligere.
13:10, 17. desember 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Gaute Heivoll bruker ikke store ord eller hendelser for å drive historien framover. Fortellingen flyter mer som en stille elv, der blankpolerte ord og setninger ligger og glitrer på gyllen sandbunn, der motsetningene og kontrapunktene ligger skjult i de dype kulpene, skjult mellom linjene av alt det som ikke sies, alt det som ikke skrives, men som likevel er der som en underliggende, dirrende streng.
12:50, 12. desember 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det er trasige saker Husby Sæther presenterer for oss, og her ligger bokas absolutte styrke, hvordan han på en usentimental og klinisk måte forteller om triste skjebner og skitne miljøer i et kaldt samfunn. Så i utgangspunktet ligger alt til rette for nok en krim i kjent nordic-noir-stil, og den inneholder det meste som skal til for at det skal bli vellykket. Men dessverre, denne treffer ikke meg. Hva grunnen kan være er litt vanskelig å sette ord på, men det har først og fremst med språket å gjøre. Jeg finner ikke rytmen i lesingen.
14:31, 5. desember 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Den store boken om tog» har blitt en flott bok, spesielt billedstoffet er en fryd for øyet. Nostalgifaktoren er skyhøy. Og for en som har reist mye med tog er gjenkjennelsesfaktoren det samme. Så dette må være den perfekte julegave til alle togentusiaster der ute. Og selv om jeg har lest den fra perm til perm, kommer jeg helt sikkert til å vende tilbake med ujevne mellomrom. Takk for turen, Atle Nielsen! Avstigning på venstre side!
14:38, 3. desember 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jeg har selvsagt ingen mulighet til å vurdere om det Marte Michelet skriver er riktig. Jeg kan bare konstatere at hun skriver nøkternt og veldokumentert med hele 60 sider med referanselister og personregister. Iblant brister nøkternheten, og indignasjonen kommer tydelig fram både i beskrivelsen av fremtredende nordmenns jødesyn og historieskrivernes bevisste unnlatelse av å fortelle hva som egentlig hendte høsten 1942. Og hvis bare noe av det er riktig, ligger det mye sprengstoff begravd, og hvis det meste skulle stemme vil det være ganske skandaløst.
13:27, 22. november 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Noen innvendinger til tross, «Nittitallet» er velskrevet underholdning. Der jeg kjenner persongalleriet er jeg helt med. Jeg blir med på en spennende kulturreise hvor jeg får møte mange av tiårets store personligheter, fortalt av en av dem som sto med begge beina solid plantet i det som skjedde. Humor har han også, Bjørnstadgutten, og selvironi så det holder. Hvordan han skånselsløst utleverer seg selv. Hvordan han motvillig og uforstående nærmer seg mobiltelefonen og internett – man har da fax! Og jeg flirer godt av illeluktende tørrfisk i Lofoten og knuste rødvinsflasker i Nepal. Og ikke minst av Bjørnstad og Paus som skal skrive bok om fotball-VM i Frankrike i 1998. Kampen mellom Norge og Brasil er dørgende kjedelig, og på stillingen 0-0 til pause forlater de stadion for å spise fiskesuppe!
15:10, 21. november 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Noen vil kanskje rope etter fornyelse. Det koret vil jeg ikke slutte meg til. Jeg har lest samtlige Varg Veum-romaner, og jeg har enorm respekt for det universet Staalesen har skapt. Vi trenger også slike, i en krimverden som blir stadig mer bestialsk og utspekulert. Neste gang blir kanskje spenningsskruen strammet litt ekstra, og da sitter det igjen! Og for en ihuga krimentusiast som meg er det noen aldeles herlige godbiter innbakt i fortellingen. For hva kunne vel passe bedre enn at landets store krim-veteraner, Varg Veum og Svend Foyn møtes. På biltur i Jaguaren, med Hulda i baksetet, samt et par møter med den uforlignelige Wilhelm Mørk. Fornøyelig!
13:39, 24. oktober 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Så det høres kanskje litt kjent ut, dette? Joda, mye av det har man på en måte lest før. Men det gjør ikke så mye. Fordi historien har en helproff oppbygning, korte kapitler med høyt tempo, finurlige vendinger, interessante hovedpersoner og en stadig stigende, bloddryppende spenning. Kanskje unødvendig mye blod og gørr for sartere sjeler. Motivet for ugjerningene ligger der klart som dagen, så spenningen er ikke av typen hvorfor, men hvem. Jeg hadde mine mistenkte underveis, men bommet fullstendig hver eneste gang. En intrikat og spennende krim hvor sidene flakser avgårde i den iskalde vinden og legger seg som hvite høstblad på regntung asfalt. Og Thulin og Hess, det er bare å merk seg navnene først som sist. Etter en slik sterk og vellykket debut vil de to helt sikkert få mer å bryne seg på i årene som kommer.
17:28, 18. oktober 2018 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det jeg imidlertid skal røpe er at jeg falt riktig så pladask for Eleanor. Og det gjorde jeg fordi Gail Honeyman skriver mye klokt om ensomhet, om annerledeshet, om det å ikke passe inn, om det å ikke høre til. Og hun skriver om det uten at det blir klisjéfylt. I tillegg gir hun Eleanor et språk og tankesett som er både sært, humoristisk, sofistikert og gammelmodig, og som passer som hånd i hanske til karakteren. Her har Cecilie Winger gjort en god oversetterjobb.
18:51, 15. oktober 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:I de to første bøkene fråtset Geir Tangen i krimsjangerens virkemidler, kjælte med klisjeene, boltret seg i ordspill og ordkløverier, lekte med leseren. Nå er det adskillig mørkere, og han står med begge beina solid plantet i nordic noir-landskapet, selv om vestlandsværet ikke spiller helt på lag i så måte, det er overraskende sommerpent denne gang. Jeg synes denne dysterheten, disse mørke undertonene kler historien og viser en ny side av Geir Tangen som forfatter. Så selv om noe av løssluppenheten har forsvunnet, er drivet og tempoet til stede i fullt monn fremdeles. Sidene virvler avgårde stort sett hele tiden, selv om takten senkes noe i enkelte partier. Men det blir omtrent som en dansekveld på lokalet, det kan være godt med en pust i bakken innimellom.
15:47, 15. oktober 2018 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:Men heldigvis, når den nølende innledende fasen er over løsner det. Og når det først løsner er det til gagns. Det blir tempo og driv i fortellingen. Og spenningen sitrer når det nærmer seg slutten. Jeg hadde mine mistanker om hvem den skyldige var, noe som viste seg å stemme. Men den vrien på slutten, den så jeg ikke komme!
13:28, 10. oktober 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Mehlums slentrende humor treffer bedre enn på lenge, og spenningens turtall øker etter hvert som forfatteren presser inn gasspedalen mot slutten, for så å avrunde med en herlig scene som får meg til å glise riktig så fornøyd. Dette er en Foyn i storform!
19:35, 8. oktober 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Og når det gjelder politihåndverk er det ingen som kan arrestere Lier Horst, tvert imot, der er han av de aller beste. Små, nesten umerkelige spor og fragmenter legges møysommelig sammen med det lille de har som utgangspunkt. Langsomt begynner det å ligne et bilde. Når så leder av cold case-enheten i Kripos, Adrian Stiller (vi møtte ham første gang i Lier Horsts forrige bok, Katharina-koden), igjen dukker opp begynner det å bli litt fart og spenning i etterforskningen. Det er interessant å lese hvordan politiet manipulerer og infiltrerer for å røyke ut de mistenkte. Interessant er det også å følge politiets metoder sammenlignet med Lines, journalistens, tilnærming til saken. Mange likheter, men også store forskjeller.
18:20, 2. oktober 2018 Diskusjon: Lisbeth Kingsrud Kvisten om Portåpneren roman av Kjell Erling Bardal av Kjell Erling Bardal
En av årets favoritter hos meg!
16:16, 25. september 2018
Utdrag fra omtale på bloggen min:Og det er nå vi har kommet til kjernen av det Jon Michelet har villet formidle med denne gigantiske romanserien; krigsseilernes heltemodige innsats, men totale mangel på anerkjennelse fra samfunnet forøvrig. Raseri og indignasjon formelig drypper av sidene. Krigsseilerne skulle få sin oppreisning til slutt, men mange år for sent. Men den største oppreisningen har Michelet gitt dem, gjennom dette helteeposet i seks bind. En eventyrlig reise. Ramsalt fortalt, og imponerende i all sin viten.
Om bokelskere.no