Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.
12:20, 15. november 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:For den er hjerteskjærende god. Fortalt fra Elises synsvinkel som 24-åring blir vi med på en opprivende fortelling om overklassejenta som velger undergangen. Jenta som finner stoffet som setter hele hennes verden på plass. Det som gjør at hun endelig føler at hun fungerer på sitt skjeve vis. Og det gjør hun. En stund. Men kjemien krever sitt. Det som føltes så enkelt og riktig i starten blir til et helvetes slit med å skaffe nok penger til neste kvarting. Maria Kjos Fonn makter å levendegjøre begge sider av reisen. Først spenningen og suget, tiltrekningen som noe erotisk. Så nedturene, smerten, håpløsheten, nedverdigelsen. Og aller sterkest er mors kamp for barnet. Hvordan hun gjør alt som er i hennes makt for at dattera ikke skal bukke fullstendig under. Hun blir en medmisbruker. Det er grusomt å lese, når det er helt på bunnen, når Elise ikke makter å sette det neste skuddet. Når mor må hjelpe. Gudhjelpe meg for en scene.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
12:31, 12. november 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Bare for å slå det fast med det samme – dette er proft! Persongalleriet er strålende, med en middelaldrende Hanna Wester i spissen. Bedårende ujålete og rett fram som hun er. Resten av politistaben er vanlige, troverdige mennesker. Det er også resten av de blir kjent med i Haparanda, vel – nesten da. Nordøstlige Sverige er et område som passer glimrende til en krimhistorie, litt sånn for nedadgående med en barsk natur som preger menneskene. Noe Rosenfeldt utnytter til fulle. Spennende er det også, hele veien, selv om haugen av lik blir vel høy etter hvert.
13:19, 1. november 2020
Utdrag av omtale på bloggen min:Satiren er til stede gjennom hele boka, bitende besk innimellom, andre steder Nærumsk absurd. Jeg drar ofte på smilebåndet over påfunnene, selv om gapskratten uteblir. «Sannheten» er en satirisk samfunnskommentar som jeg for all del ikke håper blir virkelighet. Kanskje noen og hver av oss bør tenke grundig igjennom hvilke spor vi etterlater oss i det digitale virvar.
18:45, 31. oktober 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:165 intense sider i et språk så renskrapet, kraftfullt, intenst og vakkert at jeg må stoppe opp flere steder for å lese på nytt. Skrev han virkelig det? Hvordan får han det til? Kan så få ord virkelig ha en sånn enorm styrke i seg? 165 intense sider, til enhver tid inni hodet på denne grinebiteren. Det er trolldom fra Renberg sin side, hvordan han lirker oss inn dit. Hvordan han bygger opp en spenning som blir som en vond stein i magen etter hvert som avsløringene kommer. Hva er det Tollak skal fortelle barna? En historie meislet inn i grunnfjellet, så sterk at den fremdeles dirrer i kroppen, to døgn etter at jeg la boka forsiktig fra meg. Mesterlig, Tore Renberg!
13:01, 27. oktober 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Og så er det språket, da. Så annerledes, nesten gammelmodig forfinet i noen partier, rått og dampende i andre. Blankpusset ned til hver minste detalj. Med en behagelig, bølgende rytme i første halvdel, der jeg begeistret henvender meg til min bedre halvdel for å fortelle at jeg nå leser en sakteflytende, rolig krim. Men du verden som det snur. 180 grader. Tempoet øker. Spenningen strammes. Til det åndenødfremkallende klaustrofobiske.
15:01, 24. oktober 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jeg har virkelig hatt sansen for Selma Falck helt siden de tre første sidene av «En grav for to», hvor jeg begeistret beskrev introduksjonen av henne som «glitrende småfrekt, kynisk og med en herlig dose humor». Denne utgaven av Selma opplever jeg mer nølende og spak. Og selv om samspillet med Einar Falsen som alltid er underholdende, blir det likevel litt gjentakende. Jeg både håper og tror at Falck og Falsen kommer sterkere tilbake neste gang.
16:01, 21. oktober 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Boka er skrevet i svært korte, effektive kapitler hvor Snø til tider virvler rundt i et heseblesende tempo. Men innimellom synes jeg enkelte scener blir i korteste laget, mer som en kryssklippet thriller, hvor jeg savner dybde. Unni Lindell er en mester i å skape uhyggestemning, men kanskje drar hun det litt vel langt denne gang. Spenningen er der det meste av tiden, selv om den, særlig på slutten, blir vel oppskriftsmessig.
16:24, 19. oktober 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Bare det å våge å gi hovedpersonen navnet Ole Bull … det blir noe å leve opp til. Men gjør han det, da? Det går ikke så verst like etter avspark. Den godeste Ole Bull er en interessant fyr. Passe flink reporter, passe hasjrøykende tilbakelent, med passe spooky ballast – noe om en kjæreste det må ha skjedd noe med. Og vi tror på ham som journalist – i det evige jaget etter å være først ute. Selve intrigen har for så vidt potensiale den også, men utvikler seg raskt til en stillingskrig på midtbanen. Litt på den bergenske banehalvdelen – litt på den londonske banehalvdelen.
17:10, 18. oktober 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det er en stille fortelling, dette. Om han her hjemme i Norge som gjerne vil få vite hvorfor han ble bortadoptert som spedbarn. Hvor kom han fra? Hvem var far? Har han slektninger? Om hun der borte i Canada som har levd et tilbaketrukket liv uten noe ønske om at noen skal få kjennskap til hva som skjedde i krigens siste par år. Et kapittel i livet hennes som har vært forseglet. Og som hun ønsker skal forbli nettopp det.
21:15, 10. september 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Nesbø maler fram et befriende fargerikt lokalsamfunn, befolket av alle de arketyper som tenkes kan . Fra frisøren som vet alt om alle, via den ålesleipe bruktbilhandleren, hans yngre kone med hang til enda yngre elskere, lensmannen med sin stetsonhatt og cowboyboots til råneren i Ford Granada. Beskrevet med en inderlig sjarm, med en underfundig humor, slik at de fremstår sprell levende. Litt sånn Twin Peaks møter Lilyhammer, helt på grensen til det parodiske.
16:33, 10. september 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Så ble det kaldt» er krim helt uten dødpunkter. Det er nakkehårreisende spenning fra første side til siste punktum, helt uten unødig fyllstoff. Alle scenene har sin funksjon, og er med på å drive handlingen framover, hele tiden med trøkk og driv. Og jeg blir rundlurt, gang på gang. Til jeg sitter ør og svimmel når siste side er lest, og tenker; jøss, var det sånn? Dette er krim i eliteserien!
21:12, 7. september 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette er den sjette norske krimdebutanten jeg leser i år, og hun føyer seg pent inn i en spennende rekke av nye stemmer. Ellen G. Simensen skriver som om hun aldri skulle gjort noe annet. I et språk som flyter sømløst avgårde. Om hovedpersoner som du aldri tviler på. I et passe tempo som aldri er overdrevet heseblesende. Med et våkent øye for gode detaljer. Med mange tråder som styres med sikker hånd. Og ikke minst, med en intrikat oppbygging som sørger for spenning hele veien igjennom.
15:55, 2. september 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Hele historien fortelles gjennom øynene til Toby. En Toby som etter overfallet i leiligheten ikke helt stoler på egne tanker og egen hukommelse. Vi er hele tiden inni hodet hans hvor vi blir med på svingninger mellom håp og tvil etter hvert som stadig flere detaljer fra fortiden langsomt kommer fram i lyset. Men er han helt å stole på? En fortellerteknikk vi kjenner fra siste tiårets utallige psykologiske thrillere. Tana French kan noen ganger bli ordrik. Så også i denne boka. Noe som gjør at det tar tid før historien setter seg skikkelig. Særlig første del oppleves unødig lang. Etter at Toby flyttet til onkelens hus løsner det, samtidig som historien mørkner. Det kommer en uhyggestemning snikende, som blir værende boka ut.
14:26, 19. august 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Men fornøyelig er det, samtidig som det er sårt. Det såre kommer godt fram i forholdet mor/sønn. Deres manglende kommunikasjon, mors frykt for å konfrontere sønnen med hva som skjedde den natta. Viktigheten av det som ikke blir sagt. Fornøyelig er det når mor skal forsøke å finne ut av hva som har skjedd på egen hånd (uten å spørre sønnen), og enda mer fornøyelig blir det når hun skal rydde opp i problemene. Det baller litt på seg, kan man si …
20:17, 17. august 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Det er en intrikat psykologisk thriller Silje O. Ulstein har snekret ihop. Det tar en stund før den griper tak, men når den først gjør det, ja da klemmer den skikkelig til. Korte kapitler, godt driv, effektivt språk, troverdige karakterer, selv om et par av dem kan virke litt klisjeaktige. Historien går i mange retninger, to tidsplan, fem fortellerstemmer. Men Ulstein har full kontroll. Hele veien. Og etter hvert sniker spenningen seg inn på meg, krypende og buktende, til jeg sitter i dirrende helspenn.
22:08, 16. august 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Tilbake til starten. Jeg er så glad for at forlagsfolket tok til vettet og lot Bjørnstad få skrive dette verket, Verden som var min. Og min. 4777 sider hvor jeg har fått gjenopplevd mine tiår. En lang reise. En kulturell, politisk og ikke minst personlig reise som har gitt meg mye. Jeg har blitt engasjert, sint, skuffet, glad. Jeg har humret og ledd. Og hatt blanke øyne. Ikke minst da jeg leste siste setning. Vakkert! Et langt, luftig svev lander fjellstøtt langt nede i overgangen. Til 20 i stil. Takk, Ketil Bjørnstad!
15:22, 10. august 2020 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:Og aller mest berørt blir jeg av møtet mellom Sejer og kvinnen som kommer hjem fra Spania. En sliten, alkoholisert kvinne som har samlet sammen sine siste krefter for å begrave barnet sitt. Det er så rørende vakkert. Tårene er umulig å stoppe, og jeg må legge bort boka en stakket stund. Jeg har lest et par steder at dette er Fossums farvel med Konrad Sejer. Om det stemmer vites ikke, men hvis det gjør det kunne ikke et endelig punktum settes på en mer overbevisende måte. Denne kriminalromanen er fenomenal!
11:36, 5. august 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Politikrim dette, av det solide britiske slaget. Grundig og etterrettelig. Ingen tjuvtriks eller snarveier. Puslespillet skal legges, bitene er uklare, andre mangler. Men den sympatiske etterforskningslederen Adam Fawley gir ikke opp. Historien er godt konstruert, rikelig med spor og snubletråder, flere mistenkelige personer blir trukket inn i saken. Tidslinjer må rekonstrueres gang etter gang. Små detaljer fører etterforskningen videre.
22:48, 30. juli 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Så hvordan takler Jørgen Brekke denne overgangen fra tradisjonell politikrim til psykologisk thriller, fra Odd Singsaker til Helene Paus? Min fasit sier glitrende! Denne boka har alt jeg ønsker meg. Et språk som er ren nytelse, søkende, letende, likevel fullt av kraft og vitalitet. En historie som graver dypt i det menneskelige sinn. Om det såre savnet. Om å komme seg videre i livet etter en istykkerrivende tragedie. Det at forfatteren har mot til å la historien ta sin tid, til å lette på flortynne slør for å drive fortellingen videre. Mot til å ta oss med inn i menneskets sjelelige irrganger. Til der den store spenningen ligger.
14:31, 27. juli 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Til godt over halvveis i boka blir vi med i avhørsrommene og bit for bit fortalt hva som har hendt. Stemningen er fortettet. Innimellom dirrer det mellom aktørene, særlig mellom Blix og avhører Brogeland. Man kan formelig kjenne svettelukta. Og Blix’ desperasjon. Over hva han har gjort. Og ikke minst at han ikke blir fortalt hvordan det går med datteren. Før langt på natt. Da går boka over i neste del. Fire dager senere. Hva den går ut på er nærmest umulig å skrive om uten å ødelegge spenningen for deg som ikke har lest den ennå. Men Blix har et oppdrag han må fullføre …
Om bokelskere.no
