Dette var egentlig en nedtur. Boken var grei nok, men litt langdryg og kjedelig og slutten var veldig forvirrende. Jeg fant ut at jeg hadde lest boka litt feil med hensyn til forskjellige tidsepoker skjønner jeg. Var bare irritert når jeg var ferdig..

Mitt forslag er Når tiden er inne av Michela Murgia.

Boken tiltalte meg umiddelbart -- beskrevet som en poetisk og uttrykksfull bok om tankevekkende og aktuelle problemstillinger. Handlingen er lagt til Sardinia i 1950-årene. Hovedtemaet virker lite kjent og vekker min interesse. Mer her.

Jeg får inntrykk av at dette både er god bok, og en bok godt egent for samtaler og debatt. Bare ikke riktig er oppdaget enda, hverken blant bokelskere eller i pressen. Med tanke på kjønnsbalansen er den skrevet av en kvinne.

Jeg er enig med deg og annelingua – Kristian Kristiansen er en knakende god forfatter som trygt kan hentes frem for nye og gamle lesere!
Her finner du mer om Klokken på Kalvskinnet og en diskusjon for forfatterskapet.

Boka forteller en grotesk og håpløs historie om det å være flyktning, om det å leve utenfor ethvert nettverk i et fremmed land. Desto mer trøstesløst er det fordi det her dreier seg om barn og deres skjebne.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Historien handler først og fremst om en seks år gammel jente. Vi følger henne gjennom noen måneder. Historien sier ingenting om hva som har skjedd eller hvorfor jenta er havnet i denne situasjonen. Vi lesere får egentlig ikke vite mer enn det jenta selv erfarer og forstår. Hun er i et fremmed land der folk snakker et fremmed språk. (Noen navn som blir nevnt, kan tyde på at dette er i et østeuropeisk land). Jenta har en voksen mann å støtte seg til. Han snakker samme språk som henne, og hun får beskjed om å kalle ham ”onkel”. Hva jenta heter vet hun ikke selv. Hun kan ikke huske at noen har kalt henne noe. Selv velger hun å kalle seg Yiza.

Hver morgen tar onkelen henne med til en markedsplass. Han forlater henne utenfor en matvarebutikk som eies av Bogdan. Han er snill, gir henne mat og lar henne sitte cer hele dagen. Til kundene forteller han at hun er niesen hans. Hver kveld på signal fra onkelen, forlater hun butikken gjennom bakdøra. Utenfor venter onkelen og en bil med flere menn. De kjører til et felles sovested. Trolig er de involvert i noe kriminelt, for onkelen har innprentet henne at dersom hun hører ordet ”politi”, må hun gi seg til å skrike.

En kveld er ikke bilen med onkelen og de andre mennene der. Yiza. Begir seg alene rundt i byen. Og senere klarer hun ikke å finne tilbake til Bogdans butikk. Slik vandrer hun omkring i flere dager og sover bl.a. i en søppelkonteiner. Så blir hun plukket opp av politiet og sendt til noe som kan være et flyktningmottak for barn. Hun forstår ikke hva menneskene rundt henne sier, verken de voksne eller barna, bortsett fra en stor gutt som også kjenner hennes språk. Gutten som hun senere får vite heter Shamham og er 14 år, forteller om et fint sted de kan dra til – et hus der eierne er borte på ferie gjennom hele vinteren. Sammen med Shamham står også en mindre gutt, Arian. Hva han sier, forstår ikke Yiza, men den store gutten kan språkene til begge barna. Han forteller at det er tryggere når de reiser flere sammen, da ser de ut som en familie og blir ikke så lett lagt merke til-

Om natten rømmer de tre. De tar undergrunnsbanen til utkanten av byen og begir seg gjennom en skog. De sover ute tett inntil hverandre for å holde varmen. Når de kommer til et sted med butikk, går én inn og nasker med seg litt mat som de deler. Etter en regnfull dag kommer de klissvåte til en løe. Her tar de inn for å få tørket seg. I nærheten er det et hus som om morgenen blir forlatt av eierne. Barna klarer å ta seg inn, får varmet seg og ikke minst finner mat å spise. Om ettermiddagen går de tilbake til løa. Men her blir de oppdaget av politiet som tar et godt tak i Shamham. De to små derimot ser sitt snitt til å slippe unna og fortsetter sin vandring. I en hage står et veksthus. Her tar de inn. Det er bitende kaldt. Yiza er blitt syk, hun har feber og hoster fælt. Arian må dra alene for å skaffe aspirin til henne. En tiggerferd på undergrunns- banen blir innbringende. Arian kommer tilbake med mat, men det hjelper lite for den syke Aiza. Så dukker damen som bor i huset opp. Hun tar hånd om den vesle jenta, mens Arian slipper unna på nytt.
Kvinnen i huset går ordentlig inn for å ta seg av Aiza. Hun gir henne nye klær, og forsøker å lære henne språket sitt. Men hele tida er Aiza under bevoktning, bak låste dører. En dag får Aiza se Arian på gaten utenfor. Hun får sluppet ham inn og Arian går løs på kvinnen med slag og spark til hun ligger der bevisstløs. Så drar de to barna av sted et skjulested der Arian i det siste har holdt til.

Det er gripende å lese om disse barna og deres kamp for tilværelsen når man samtidig tenker på at rundt om i verden er det mange som er tvunget til å leve som dem.

I boka følger vi en mann gjennom store deler av livet hans. Det originale er måten det presenteres på. baklengs på en måte. For hvert kapittel arbeider vi oss lengre og lengre bakover i tid. Tidsintervallene varierer fra 14 år til bare en dag.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Hovedpersonen heter Terje. I begynnelsen av handlingen (dvs. i slutten av boka) er han en gutt (8-19 år kanskje). Han har en noe eldre søster, Anita, Familien bor i Trondheim. Forholdet mellom foreldrene virker ikke godt. På en måte går dette ut over Terje. Moren kritiserer ham for ting han gjør, mens faren roser ham for det samme. Forvirrende! Faren virker travel og geskjeftig der han er opptatt med oppussingsprosjekt hjemme, moren gjør svært lite, sjylder på dårlig helse. Så ser det ut til at faren har forsvunnet fra familien. Moren er alene med de to barna. Det er blitt et spent forhold mellom mor og datter. Anita oppfører seg stikk motsatt av det moren ønsker, og det oppstår mye munnhuggeri. Terje som avskyr uenigheten og krangelen, sniker seg ofte ut av huset og venter på at alt skal gå over. Forholdet mellom søsknene virker på dette tidspunktet bra. Anita går inn for å ta seg av lillebroren sin. Så flytter familien fra Trondheim til en mindre by. Anita ser ut til å like dette dårlig, hun blir mer og mer opposisjonell. Hun vanker tidlig ute med tvilsomme gutter. For Terje er det ikke helt lett å begynne på ny skole og få nye kamerater. De andre , barna har merket seg at han har en lei uvane. Ofte sier han samme setning to ganger. Han må legge bånd på seg for å unngå dette, men mislykkes stadig
Terje har stor interesse for naturen. Han er svært opptatt av planter og små dyr, en interesse som han tydeligvis har fått fra en onkel i Trondheim. Terje er var og impulsiv. Han har på følelsen at noen gutter han snakker med, anstrenger seg for å være hyggelig, mens de egentlig ser ned på ham. Da slenger ham helt impulsivt en bøtte med larveegg i ansiktet på den ene. Forholdet til naboene i den nye byen er ikke godt. Terje hører hvordan de baktaler moren. Hans måte å ta igjen på blir å isolere seg, nekte å ta imot fra velmenende mennesker.

Vi får et blikk inn i ungdomstiden til Terje. Nå virker han langt mer aggressiv. Han går til voldelig angrep på en av søsterens kamerater. Vi hører ingen ting om studie tiden hans eller om da han møtte Turid, hun som ble kona hans, og heller ikke om da datteren Marit ble født. Derimot hører vi fra bryllupsfesten deres noen år senere. Det som først slår en, er det store misforholdet mellom brudens og brudgommens familie. Turids familie virker spissborgerlige. De legger ikke skjul på hvor mye de har betalt for denne festen. Terjes familie som ser ut til bare å være representert av moren og søsteren, står for skandalen. Moren som nå har blitt alkoholiker, forsyner seg godt av drikkevarene, og mye av Terjes oppmerksomhet går med til å passe på henne. Søsteren Anita tar seg ut i en elv og truer med selvmord, med bryllupsgjestene som sjokkerte tilskuere.
Terje har nå fått en stilling som naturvernkonsulent. Han arbeider for vern av utrydningstruede planter. Ofte kommer det til konflikt mellom dette og saker rundt utbygging som kommunepolitikerne ønsker å fremme, og det hender at Terje får oppringinger fra rasende ordførere. Ellershar Terje fått ord på seg for å være tverr. Han unndrar seg sosial omgang med kollegaene. Heller ikke ekteskapet er så bra lenger. Han svinger fra det ene til det andre, maler vakre ord på veggen, men motsier det i neste samtale, og plutselig en dag sier han at nå vil han ikke mer og flytter hjem til moren. Hun trenger hjelp, og Terje virker fornøyd over å overta mye av det praktiske arbeidet, men samtidig ser det ut til at de to går og skuler på hverandre, beregner hva de skal si for å såre den andre.
Så en dag mens Terje er ute og kjører bil, skjer det katastrofale. Han har dratt ut for å slippe vekk fra moren og ser tydelig det motsetningsfylte i at han, den sterkt miljøbevisste, bidrar til økt forurensning ved slik bilkjøring helt på måfå. Plutselig gjør han noe helt impulsivt. Da et stort vogntog kommer mot ham på en bakketopp, dreier han rattet brått ut i motsatt kjørebane, rett inn i en kollisjon som ikke er til å unngå. Bokas første kapittel finner sted på sykehuset der Terje ligger, koplet til all verdens maskiner, og venter på å dø. Ved senga står moren og Anita og krangler om hvordan blomster de har med, skal beskjæres.
Når vi har lest boka og kommet til de bakerste sidene, ser vi at det i fortellingen fra barndommen blander seg inn scener fra sykehuset de Terje ligger og skal dø. Bokens komposisjon indikerer at den dødende opplever at livet hans passerer i revy. Samtidig ser vi hvordan livet former en sirkel der de ulike opplevelsene henger sammen og påvirker hverandre.

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika!

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form.

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ...

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene.

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter".

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen).

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg.

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro?

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ...

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen.

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag.

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen.

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke så ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner, håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ...

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer.

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint.

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren!

Viktig bok om kampen mot æreskulturen!

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp".

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands.

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med.

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje?

Som Azra skriver på side 200 i boka:

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv.

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av.

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring.

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor.

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ...

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere.

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Det er imponerende hvor mange gode bøker vi har lest sammen!

Av de 26 er det kun én jeg avbrøt pga. bokens kvalitet (Hvis en reisende en vinternatt), én jeg sto over fordi jeg har lest den flere ganger før (Kjærlighet i koleraens tid) og tre jeg sto over av andre årsaker. Lesesirkelen har bidratt til at jeg oppdaget både nye titler og nye forfattere. Berikende!

Håper riktig mange, gamle og nye lesesirkeldeltakere, blir med i denne runden. Velkommen til alle!

Boka handler om oppklaringen av to gamle saker – to forsvinninger som begge viser seg å være drap. Det ene skjedde for 24 år tilbake, det andre enda noen år tidligere. Og ikke nok med det – det skal vise seg at de to sakene henger sammen, så snart den ene er løst, følger løsningen av den andre nærmest automatisk etter.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det er den siste saken – forsvinningen av kvinnen Katharina Haugen – som Wisting en gang har arbeidet med. Nå, så mange år senere, er alle sakens dokumenter plassert i noen pappesker som Wisting oppbevarer hjemme. Noen ganger tar han dem fram i håp om at noe han tidligere har oversett, plutselig skal få en mening.

Det som ellers gjør Katharina-saken så spesiell for Wisting, er at kvinnen etterlot seg et papirark på kjøkkenbordet. Der hadde hun skrevet ned en rekke tall samt et kryss som kunne minne om et kors. Wisting har aldri klart å se noen logisk mening i dette, og innenlandske og utenlandske kodeeksperter som han har kontaktet, har heller ikke klart å finne noen betydning. Wisting har også opparbeidet seg et spesielt forhold til Katharinas nærmeste pårørende, ektemannen hennes Hvert år har han besøkt Martin Haugen på årsdagen for Katharinas forsvinning. Men da han kommer dit dette året, er ikke Martin der. Han svarer heller ikke når Wisting prøver å ringe ham. I saker som denne er det ofte ektefellen mistanken i første grad retter seg mot. Men det passer ikke her. Martin som i likhet med sin kone jobbet i veivesenet, var på arbeid i Trøndelag da kona forsvant.

En politietterforsker fra Kripos, Adrian Stiller, har også begynt å interessere seg for Martin Haugen. Han arbeider med cold case-saker. Da ungjenta Nadia forsvant (noen år før Katharina) var det tegn som tydet på at denne rikmannsjenta var utsatt for kidnapping. Foreldrene hennes fikk nemlig utpressingsbrev der det ble krevd en høy pengesum. Det merkelige var imidlertid at pengene som ble plassert på angitt sted, aldri ble hentet. Senere er moderne teknologi blitt tatt i bruk for å undersøke fingeravtrykk på utpressingbrevet, og her fikk politiet en match. Flere steder på brevet blir det funnet avtrykk som må skrive seg fra nevnte Martin Haugen.

Omtrent samtidig dukker Martin opp igjen med forklaring på sitt fravær de siste dagene, men dette kan ikke helt stemme. Den geskjeftige kriposetterforskeren, Stiller, vil nå legge press på Haugen. Han henvender seg til VG der Wistings datter Line jobber som frilansjournalist. Han vil ha avisen, og da spesielt Line, til å lage en artikkelserie om Nadia-saken. Line som ikke kjenner sammenhengen mellom denne saken og saken faren er knyttet til, aksepterer tilbudet. Hun vil til og med lage en podkast om Nadia-saken. Det siste man vet om Nadia som bodde i Porsgrunn, var at hun hadde vært på fest hos en venninne. Hun forlot festen alene relativ tidlig. For å komme seg hjem, hadde hun flere muligheter. Den hun valgte, vil etter hvert vise seg å være å følge en nylagt vei, foreløpig uten belysning.

Wisting har stående en invitasjon fra Haugen om weekendtur til hytta hans. En god mulighet til å komme nærmere inn på mannen! Etter forslag fra Stiller skal Wisting bære avlyttingsutstyr, skjult i klærne sine, i tilfelle mannen sier noe som er jamgodt med en tilståelse.. Også bilen til Haugen blir utstyrt med en sporingsenhet. Like før hytteturen har Haugen vært på internett og undersøk salg av luftgevær, men det var et langt farligere våpen han endte med å kjøpe. Hytteturen går etter planen. De to mennene drar ut på sjøen for å fiske, og de drar på en topptur. Wisting styrer stadig samtalen inn på Nadia-saken for å få Martins kommentarer. Samtaleemnet faller ganske naturlig all den tid Lines podkast sendes i radio mens de sitter i bilen, og artikkelen er slått stort opp i avisa de kjøper underveis. En fortettet spenning brer seg over hytteoppholdet! Leseren vet at Martin er bevæpnet. Hvor lang til vil det gå før han sprekker og må kvitte seg med den spørrelystne politimannen? I løpet av oppholdet går det plutselig opp for Wisting hva Katharina-koden som han har grublet over i så mange år, henspiller på. Tallene skriver seg fra koder Veivesenet bruker. Der fins tallet 18 som må være E 18. De andre tallene gjelder trafikkskilt som er plassert langs en viss strekning av veien. Korset kan bety at noen er gravlagt der. Wisting sender i skjul denne beskjeden til Stiller som ikke er sen om å beordre graving på det angitte stedet. Den følgende natten står Stiller der sammen med Line og ser på gravemaskiner som bryter opp asfalten. Der nede finner de likrester som ikke kan stamme fra andre enn Nadia. Denne nyheten meldes i radio mens Haugen og Wisting er på hjemtur fra hytta. Nå endelig forteller Martin hva som skjedde den kvelden for 26 år siden da han og kona Katharina var ute og kjørte. Hun satt ved rattet og hadde valgt å prøvekjøre den nylagte strekningen I mørket så de ikke jenta som gikk langs veien før det var for sent. I stedet for å melde fra om ulykken, skjulte de liket. Etter tilståelsen trekker Martin pistolen, men han bruker den ikke, beordrer isteden Wisting til å forlate bilen. Selv kjører han videre, men da politiet senere oppsporer ham, har han skutt seg selv.

Men hvordan henger dette sammen med Katharina-saken? I tillegg til papiret med tallkoder var det også noen påfallende å observere på soverommet til Haugenfamilien. Her lå en ferdigpakket koffert som inneholdt nøyaktig ti eksemplarer av hvert plagg. Hadde kvinnen planer om å reise bort for lengre tid? Ved en tilfeldighet forstår Wisting hva som ligger under. Kofferten inneholder antall plagg som er tillatt å ta med seg ved et fengselsopphold. Sto Katharina foran noe slikt? Det er tydelig at hun planla å melde seg for politiet. Samvittigheten overfor ulykken hun hadde forårsaket, hadde plaget henne slik. Hun måtte ha reist til Trøndelag der mannen hennes var på arbeid for å få ham til å melde seg sammen med henne. Men det ville altså ikke Martin, han ville bare stoppe henne. På nåtidsplanet går et veiras oppe i Trøndelag og der finner man ganske riktig restene etter det som en gang var kvinnen Katharina.

Som i andre bøker av Lier Horst ender far og datter opp med å arbeide på samme sak. Her er det hele bevisst iscenesatt av politietterforskeren Stiller. På mange måter er denne politimannen et motstykke til den trauste Wisting. Stiller har ikke skrupler med å foreta kontroversielle valg når det kan lønne seg. Han er svært geskjeftig og resultatorientert. Man kan spørre seg om vi også i de neste bøkene kan vente oss et samspill mellom disse to politimennene.

Hei igjen Tanja,
Jeg ser at du har fått noen svar som ikke er spesielt oppløftende. Det jeg først og fremst vil si deg, er at jeg får inntrykk av at du har fått utilstrekkelig/dårlig veiledning fra ditt universitet, OsloMet.

Punkt 1; Hvordan utforme et spørreskjema
Min reaksjon på skjemaet er at spørsmålene er upresise og uklare. Jeg er enig i Marits kritikk av språket, men kan se gjennom fingrene med det. Jeg har ingen akademisk grad, men har lest bøker i mer enn seksti år og selv skrevet bøker – og jeg har vansker med å få tak i hva du egentlig spør om. Hvis spørsmålene dine ikke er intuitivt forståelige for dem du spør, mister du mange respondenter.

Punkt 2; Hvem spør du
Når du skal gjennomføre en spørreundersøkelse, er det viktig å vite hvem du skal spørre. Skal det være et representativt utvalg av befolkningen? I så fall tviler jeg på at www.bokelskere.no er det rette stedet. De fleste av de aktive blant oss, er ihuga lesere med sterke meninger om bøker og forfattere. Som Ellen er inne på (og som jeg kan slutte meg til) er utgangspunktet ditt uaktuelt for henne. Vi finner bøker uansett.

Jeg kan likevel akseptere ditt premiss og tror at undersøkelsen din kan være nyttig.

Jeg håper at vi gamle damer ikke har tatt motet fra deg og at dine veiledere kan hjelpe deg videre. Du må gjerne formidle våre synspunkter til dem. Masse lykke til Tanja!

Hei Tanja,
Jeg prøvde å svare på skjemaet ditt forrige gang du la det ut, men avsluttet fordi jeg ikke helt fikk tak i hva som menes med alle spørsmålene. Nå gjorde jeg et nytt forsøk, men i mine øyne er ikke alle spørsmålene klare og entydige. Ga opp også denne gangen.

Håper du likevel får mange svar og ønsker deg lykke til!

Fantastisk bra bok! Som hockeymamma må jeg nesten bare elske denne, og som bokelsker må jeg rett og slett også elske denne. Fengende handling, godt språk - en favoritt hod meg.

Tusen takk for lenken til et interessant intervju med Kerstin Ekman! Nå tar jeg opp Grand finale i svindlerbransjen med fornyet pågangsmot. Intervjuet er absolutt hørverdig uavhengig av om man vil lese Grand finale... eller ei.

En original, velskrevet, tankevekkende og hjerteskjærende bok, som trigger flere interessante problemstillinger (i hvert fall hos denne leseren):
- Hvor ulik verden fortoner seg sett fra ulike perspektiver
- Hva motiverer våre handlinger?
- Hvor går grensen mellom det å være tilregnelig/åndsfrisk og måtte ta ansvar for sine handlinger, og det å være utilregnelig/sinnssyk og bli fratatt et slikt ansvar?

Som du, Rosa fint sammenfatter i din omtale: «det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst…»

Jeg hører til dem som for lengst har sluttet å lese krim. Jeg fattet likevel interesse for boken da den ble anbefalt som påskekrim i Aftenposten. Et raskt kikk på omtalen din, Rosa og vips var den leselisten min. Takk for det! Nå har jeg lest boken og begge de gode omtalene (Rosa og Tone) og slutter meg helhjertet til anbefalingene.

En drivende spennende bok, men krim …? Jeg setter Med blodig forsett i hyllen for romaner og gir den terningkast 6!

PS.: Tok juryen egentlig stilling til spørsmålet om tilregnelighet (sidene 285 og 292, den norske utgaven) eller er det noe som har gått meg hus forbi her?

Da ble det sannelig enda et par bøker i ønskelisten (som fungerer mer som en huskeliste enn reell ønskeliste)!

Takk for hyggelige ord :-)
Et litt pussig sammentreff; det var faktisk «vår felles» Karin Bang som for flere år siden anbefalte meg dette bokverket. Jeg fant dem på et bruktmarked, og så har de blitt stående. Er glad jeg endelig har lest dem! Selv om jeg nok synes partier, spesielt i første bind, var krevende. Måtte sette meg litt inn regionens historie for å få tak på det hele. Det var det vel verdt.

God lesing! Spennende å høre hva du synes.

Armenerne – et glemt folkemord

Armenia er et av verdens eldste land, og et av de tidligste kristne land. Opp gjennom århundrene har det vært utsatt for blodige kriger og underlagt mektige herskere. I dag er Armenia en liten, selvstendig republikk syd i Kaukasus.

«De førti dagene på Musa Dagh» er skrevet av den østerrikske forfatteren Franz Werfel (1890–1945) og utgitt første gang i 1933. Som tittelen antyder, er handlingen konsentrert om førti dager i det armenske folkets lange og brokete historie. Førti dager da omkring fem tusen armenere forskanser seg på Musa Dagh, et fjell syd i dagens Tyrkia, mot Syria og Middelhavets østre bredd. Tyrkerne er i gang med sin deportasjon av og massedrap på folkegruppen; skal Musa Dagh bli redningen for noen av dem. Året er 1915, og handlingen bygger på reelle hendelser.

«Folkemordet på armenerne (…) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner.» (Wikipedia)

Gabriel Bagradian flytter etter 23 år i Paris tilbake til sin barndoms landsby Yoghonoluk, ved foten av Musa Dagh. Med seg har han sin franske hustru Juliette, sønnen Stefan (12 år) og huslæreren Samuel Awakian. Gabriel er av rik kjøpmannsslekt. Hans bestefar, Awêtis Bagradian har bygd opp en suksessfull importforretning som blir videreført av den eldste sønnen, Awêtis Bagradian den yngre. Gabriel blir kalt hjem for å overta driften da brorens liv går mot slutten. Gabriel møter intet et kjøpmannsliv, men et liv i sentrum av dramatiske og storpolitiske hendelser.

Dette er i Det osmanske rikets siste år. (Tyrkia blir republikk blir i 1923.) Istanbul er fortsatt hovedstad. Den såkalte ungtyrkiske bevegelsen kjemper for «moderne» og nasjonalistiske ideer. I sannhet en komplisert brytningstid i landets historie.

«Motsetningen mellom tyrkere og armeniere var gammel og hadde ofte slått ut i blodige forfølgelser, men aldri før var det tale om noen planlagt, systematisk utryddelse. I vår tid byråkratiske stil lød den telegrafiske ordre fra innenriksminister Talaat til politiet i Aleppo, datert 15. september 1915: «Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteetens ordre har besluttet helt å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling, kan ikke regnes for regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor dystre enn ødeleggelsens midler kan synes, skal det uten å lytte til følelser eller samvittighet gjøres ende på deres tilværelse.»
Fra Karl Broderens forord

I landsbyene i den frodige dalen under Musa Dagh lever tyrkere og armenere, muslimer og kristne fredelig sammen. Forfølgelsene begynner i det stille, nesten umerkelig; armenerne blir fratatt sitt teskeré, sitt innenriks-pass. Gabriel, som er ottomansk offiser, registrerer til sin forundring at han ikke blir utkalt til krigstjeneste. Armenerne er «fanget», fratatt mulighetene til å reise og fratatt sine våpen, før de øyner hva som er på gang. Da de første meldingene om deportasjonene kommer, tror de seg trygge i denne utkanten av det store riket.

«De førti dagene på Musa Dagh» er et omfattende verk (ikke bare med sine vel 600 sider). Vi møter umenneskelige lidelser, tapperhet og utholdenhet, oppofrelse kontra selvoppholdelsesdrift, kjærlighet, religiøs overbevisning, sorg, rivninger mellom Østens og Vestens kulturer og storpolitikken under 1. verdenskrig. Selv synes jeg boken er på sitt aller beste når den skildrer hva isolasjonen oppe på fjellet, sulten og den konstante faren for total utryddelse gjør med menneskene og forholdene mellom dem. Særlig siste halvdel er nesten ikke til å legge fra seg.

Jeg har lest Bokklubbens 2-bindsutgave fra 1965. Jeg er usikker på i hvor stor grad oversetteren må ta ansvar for svakhetene. En unorsk (tysk?) tegnsetning forstyrrer lesingen. I negativ retning trekker også en tendens til fordommer og svart-hvitt-tenking. Europeerne er siviliserte, opplyste og dannete, orientalerne er primitive, slu, late og sjuskete. De gode er gode, de onde er onde.

Uansett – dette er en meget god, interessant og ikke minst lærerik bok. Jeg gir den en sterk 5-er og er litt overrasket over at såpass få bokelskere har registrert den.

Boka handler blant annet om pedofile, om menn som er i overkant interessert i sjarmerende småbarn. Den handler om steder på internett der disse mennene kan leve ut sine perverse tilbøyeligheter. Boka handler også om en pågående presse og dens ofte skånselløse jakt etter de store, sensasjonelle oppslagene. Og sist men ikke minst handler den om en nitidig etterforskning som aldri ville ha kommet helt i mål, hadde det ikke vært for at hovedpersonen, gjerningsmannens enke, til slutt ledet politiet mot det endelige beviset.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen strekker seg over fire år – fra 2006 til 2010. Det er stadig hopp fram og tilbake i tid. Også synsvinkelen veksler fra det ene kapitlet til det andre. Det som kronologisk sett skjer først er at et lite barn forsvinner sporløst. Lille Bella, to år, leker utenfor huset sitt med familiens katt. Da moren – Dawn Elliot- kort tid etter skal se til henne, er hun borte. Eneste mulighet er at noen må ha tatt henne. Relativt tidlig i etterforskningen kommer det fram at en blå varebil er blitt sett i gaten. Et transportfirma har levert pakker. Hvem som har utført oppdraget, er i starten litt uklart fordi to sjåfører har byttet innbyrdes noe som ikke er blitt loggført hos firmaet. Til slutt blir det fastslått at sjåføren ikke kan ha vært noen annen enn Glen Taylor. Først benekter han alt, men etter hvert blir han skjøvet fra skanse til skanse. Glen er gift med Jean. Det er hun som er ”enken” i historien. De er barnløse, men begge ønsker seg et barn. Jean går så langt at hun klipper ut bilder av småbarn fra aviser og blader og limer det inn i en bok. Glen har jobbet i en bank. Men så ble han sagt opp der. Man oppdaget nemlig at han hadde lastet ned pornobilder av barn på firmaets datamaskin. Han unnskylder seg med at andre har vært inne på hans maskin, men blir ikke trodd. Nå er Glen ansatt i et budfirma. Også i denne sammenhengen kommer han med litt rare forklaringer. Politiet legger beslag på hans hjemmemaskin, også her finner de masse pedofile bilder. Glen varetektsfengsles og saken kommer opp for retten. Men uten noe lik blir det vanskelig å bevise noen skyld. Rettsaken ender derfor med frifinnelse. Senere retter Glen erstatningssak mot politiet. Det resulterer i at han blir tilkjent en sum penger.
Politimannen som har ansvaret for etterforskningen heter Bob Sparkes. Han er iherdig, men stanger hodet mot veggen. Likevel, selv om årene går, klarer han ikke å gi slipp på denne uløste saken. Også chatterom på internett blir undersøkt. En av de som er aktive her, er Glen – ikke hjemmefra, men via en internettkafé som han oppsøker jevnlig. Man kan her lese at Glen i 2006 hadde kontakt med småbarnsmødre, blant annet med Dawn Elliot (Bellas mor). Samtalene dem i mellom kunne virke uskyldige, men Glen snappet her opp hvilken barnehage Bella var knyttet til. Videokamerar viser at han hadde spionert på denne barnehagen. I Han følger etter Bella og moren på vei hjem fra barnehagen.
Så får vi vite (i et kapittel der synsvinkelen ligger hos Glen) at han kjører forbi huset der Dawn og Bella bor. Han stanser bilen. Bella smiler mot ham. han er overbevist om at det hun ønsker er å komme til ham, så han løfter henne opp, setter henne ved siden av seg i bilen og kjører av sted. Dette forteller han kona først fire år senere i 2010. Da har Glens sinnstilstand blitt stadig dårligere Ikke får han sove om natten. Minnet om Bella plager ham mer og mer. Til slutt sprekker han overfor sin kone og gir henne sin versjon av historien. Ikke nok med det, har viser henne også stedet der han etterlot Bella.
Det er en enorm interesse for denne historien. I lang tid har huset til familien Taylor vært beleiret av journalister og pressefotografer. Det er her vi lesere blir ført inn i historien. Glen er nettopp død. Like etter at han hadde røpet historien sin, blir han overkjørt av en trikk der han går på gaten ved siden av sin kone. Et lite dytt fra hennes side var nok! Pressen som mener at Jean vet mer om det som skjedde den gang og som nå ikke lenger har presset fra Glen, er mer aggressiv enn noen sinne. Fremst i flokken står journalisten Kate Water. Hun oppnår å få kontakt med Jean, småprater om hyggelige ting og skaper et slags venninneforhold. Kate vil spandere et hotellopphold på Jean slik at denne kan slippe vekk fra de pågående journalistene som henger utenfor huset. Kates skjulte agenda er å få Jean til å snakke slik at avisen hennes kan få en enestående historie. Hun oppnår det til dels, men så får omstendighetene henne til å lukke seg igjen, og mens journalisten er opptatt med å skrive ned begynnelsen på historien, sjekker Jean ut av hotellet og forsvinner.
Under likskuet etter Glens død framstår også Jean på bristepunktet mentalt sett. Bob Sparkes føler at nå er det ikke lenge før hun sprekker. Han overvåker huset hennes og ganske riktig, om natten sniker hun seg ut, setter seg i bilen og kjører av sted. Bob Sparkes følger. Langt om lenge parkerer hun ved et skogholt og begir seg inn i skogen. Her finner politimannen henne sittende under et tre med blomster i hendene. På bakken skimtes rester av tøy som liket av Bella har vært pakket inn i.

Boka har en spesiell oppbygning der handlingen presenteres stykkevis og det hoppes stadig mellom dager og år. Dette virket noe frustrerende for meg som ”leste” boka som lydbok. Det er ikke alltid når å høre en dato i full fart for å omstille oppmerksomheten mot rett punkt på handlingslinjen. En ting som forfatteren oppnår ved denne komposisjonen, er at vi lesere forandrer synet på hovedpersonen etter som handlingen skrider fram, Først opplever vi den stakkars enken som et offer. Hun har en historie som alle vil ha en bit av. Men etter hvert framstår hun som mer og mer skyldig selv. Ikke bare var det hun som tok livet av mannen sin ved å dytte ham ut i kjørebanen, men kanskje var det også hun som med sin unormalt sterke attraksjon mot småbarn, var den som trakk Glens oppmerksomhet i retning lille Bella. Mye i boka forblir uuttalt. Dette er en bok som jeg absolutt anbefaler, men kanskje ikke bare som lydbok.

Nå ble jeg så boblende humleglad! Tusen takk for to dikt som rommer nettopp noe av det jeg er ute etter. Helt ukjente for meg.

Jeg tar mer enn gjerne imot flere forslag fra dere!