Bokelskere.no

Dette var virkelig et fornuftig samarbeid. Har aldri hatt sansen for Lier Horst, synes han skriver kjedelig og lite engasjerende,hans popularitet har vært en gåte for meg, men dette var utrolig bra. Regner med at han har bidratt på lik linje med Thomas Enger, som er en mye bedre forfatter etter min mening. Dette har Lier Horst hatt utbytte av.Håper disse to gir ut flere bøker. Følger spent med.

Virkelig en flott og nyttig bok. Viktig å få frem hvordan det er å være innvandrer i Norge og hvilke utfordringer mange sliter med. Denne burde alle lese.

Jeg leser boken før første gang (hvordan har den unngått meg!) i godt voksen alder – og nyter den i fullt monn. Ikke har jeg for øyeblikket noen mindreårige å lese høyt for heller :-)

Ut fra bokens kvaliteter (er ca. halvveis) burde ikke en gjenlesing være noe å frykte Men selvfølgelig kan det være spesielle barndomsminner man ikke vil risikere å rokke ved. Har du forresten lest den på nytt, Merethe?

Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

Bokens originaltittel er Han d’Islande ble første gang utgitt på norsk under tittelen Islenderen i Norge. Et blodtørstig monster og en gjennomgangsfigur.

Fra www.arnoldbusck.dk :
«Islænderen i Norge (...) er skrevet af en meget ung mand, der endnu ikke havde mange erfaringer, og vidste meget lidt om Danmarks og Norges historie. Ikke desto mindre er det lykkedes ham at skrue en spændende, omend ujævn historie sammen i bedste Walter Scott-stil.»

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

Av Hugo har jeg ellers bare lest De elendige – og spranget er stort. Fra teksten på innbretten: «Hans [Hugos] liberale innstilling så vel som kimen til hans fremtidige litterære storhet, preger ungdomsromanen Fangen på Munkholmen 1823». Det er godt det står "kimen til"...

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!

Utfyllende stoff fra forskning.no.

Ja, hva er det med Tove Jansson! En forfatter jeg blir mer og mer glad i - enten bøkene defineres som voksen- eller barnelitteratur. Hvis du ikke har lest Billedhuggerens datter anbefaler jeg deg den på det varmeste. En selvbiografisk bok, sett med barnets øyne, som kan minne litt om Sommerboken.

Sent i november kom rett på min ønskeliste! Takk for påminnelsen.

Fantastisk bok, jeg er så imponert over denne forfatteren og har nå lest alt av ham. Språket er så vakkert.

Småkarer å bli glad i!

Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.

Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.

Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:

«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)

Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.

Arthur skildrer sine foreldre slik:

«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)

(...)

«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)

Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.

«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.

En litterær og estetisk gave

All ære til Heinesen forlag som har utgitt fire noveller av Tove Jansson i en så lekker innpakning! Hver av de korte novellene, Ekornet, Dukkehuset, Kunst i naturen og Serietegneren, har fått sin egen ørlille bok, innbundet i sitt eget originale omslag. Alle samlet i en gaveeske du bare får lyst til å åpne! Designer Stian Hole har fanget essensen i hver novelle i omslaget og bundet novellene sammen i eskens dekor.

Novellene handler tilsynelatende om små hverdagslige hendelser. Men bare tilsynelatende. I det hverdagslige avspeiles menneskeskjebner og livets store spørsmål. På imponerende vis trer novellenes personer, i løpet av få sider, frem for oss. Vi får del i deres ensomhet, lengsler, angst, sjalusi, glede og sinne – ja hele spekteret av følelser. I hvor sammensatte, kompliserte og givende mellommenneskelige relasjoner kan være.

Jeg oppdaget Tove Jansson for alvor først i voksen alder. Jo mer jeg leser av henne, jo mer glad blir jeg i henne. Jeg sakser fra forlagets forfatteromtale: «For voksne har hun [Tove Jansson] skrevet mesterlige romaner og noveller, hvor hun med sitt klare og presise språk og sin psykologiske skarphet og innsikt ser dypt inn i menneskers beveggrunner.» Jeg vil føye til en underfundig humor, og dertil at alt det nevnte også gjelder for de bøkene som defineres som barnebøker.

Noen vil nok synes prisen er høy (ca. 200 kroner), tatt i betrakting av hvor få sider «Fire noveller» rommer. Jeg synes bokverket er verdt hver krone, tatt i betraktning hvor mye glede det gir – å lese, bare ved å se på og til ettertanke!

Tekst 5 + innpakning 6 = terningkast 6

Dette høres virkelig ut som en flott bok! Jeg fører den like godt opp på ønskelisten, selv om jeg ikke er så flink til å strikke (og ble jo litt nysgjerrig på hvorfor du ikke bruker gensere, du som strikker :-)))

Rett inn på ønskelisten med den :-)

Så utrolig kjedelig, intetsigende og lite troverdig, orka nesten ikke lese den ut...

De mest kjente og mest leste bøkene i Saabye Christensens forfatterskap har en konkret, virkelighetsnær handling, det som her skjer kunne ha skjedd hvem som helst. Dette gjelder bl.a. bøkene Beatles og Herman. Andre av bøkene hans er noe mer sofistikerte og ikke fullt så lett tilgjengelige Byens spor hører utvilsomt til den første gruppen. Også her dreier mye seg om barn og deres verden.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
I Byens spor møter vi først og fremst en familie på 3 (etter hvert på 4) personer. Det er foreldrene Maj og Ewald Kristoffersen samt deres sønn er 7 år da handlingen starter på slutten av 1940 årene. I løpet av boka får Jesper en søster, Stine. Vi følger denne familien gjennom et par år. Ewald jobber i et reklamebyrå. Han er en kreativ person, full av gode ideer, men opplever av og til at sjefene hans skyver planene hans til ide. Etter arbeidstid går Ewald ofte ut i baren på Bristol, noe som Maj setter svært liten pris på. Maj er som gifte kvinner flest på den tiden hjemmeværende husmor. I tillegg har hun et verv som kasserer i lokalforeningen av Røde Kors. Denne organisasjonen har fått en framtredende plass i boka. Med jevne mellomrom blir den øvrige handlingen avbrudt av (autentiske?) referat fra styremøtene i lokalforeningen.

Jesper er en ganske spesiell gutt. Han leker ikke med andre barn og er lite villig til å prate. Moren er bekymret for ham og tar ham med til legen. Denne konkluderer med at Jesper er svært følsom. Jesper begynner på skolen. Her får han sin eneste venn, Jostein som er sønn av slakteren. Jostein har mistet hørselen etter å ha blitt skadet i en trafikkulykke. Etter en tid blir Jostein overført til en døveskole der han tydeligvis liker seg dårlig.

Familien Kristoffersen bor på Fagerborg i en blokk i 2. etasje. Over dem bor enkefru Vik. Mannen hennes som var, veterinær, døde fore år tidligere. Fru Vik hjelper ofte Maj med å passe på Jesper. Fru Vik har telefon i leiligheten sin _ et gode som var mindre utbredt på den tiden. I løpet av bokas handling får familien Kristoffersen også installert en telefon hos seg. En eldre mann, antikvitetshandler Olaf Hall, har lagt merke til fru Vik. I begynnelsen er hun heller avvisende, men så oppdager hun at han har vært gift med en skuespillerinne og blir mer interessert i mannen. Olaf Hall ber henne ut på Bristol. Fru Vik er svært oppskjørtet før møtet. Mens de sitter der, røper Olaf at han har bestilt et rom for dem på hotellet. Fru vik styrter på dør, kommer seg hjem uten yttertøy og stenger seg inne i leiligheten sin i flere dager. Men takket være pelskåpen som hun i panikk forlot i garderoben, får Olaf ny sjanse til å oppta kontakt med henne. Neste møte går bedre og ikke lenge etter annonseres det at de to skal gifte seg.

Italieneren Enzo Zanetti er hyggepianist på Bristol bar. En kveld blir han banket opp utenfor baren av noen aggressive ungdommer. Det går særlig ut over den ene hånden hans, og han må sykemeldes for en tid, Da han kommer tilbake, er sjefene hans interessert i å ha ham der lenger, og Enzo blir oppsagt. Heretter gir han spilletimer, Jesper blir hans (eneste?) elev. Gutten viser seg å være ualminnelig musikalsk .

Familien Kristoffersen får et nytt barn, jenta Stine. På samme tid får Ewald beskjed av legen at han har kreft med spredning. Det er klart at han vil dø om relativt kort tid. Ewald bestreber seg på å hemmeligholde dette for familien. Han er svært redd for at Maj skal få vite dette fra andre. Den temmelig tykke mannen blir eter hvert helt mager, og det er ikke lenger mulig å skjule sykdommen. Det virker som om Ewald lever som før fram til det siste- et harmonisk samliv, særlig virker forholdet far – sønn godt og solid.

Boka tar sitt utgangspunkt i bibelhistorien. Personer er hentet derfra. Men nå er de satt inn i en moderne ramme, og – ikke minst – er det gjort på en humoristisk måte. Boka begynner med å slå fast at nå er Gud sliten. Dessuten er han skuffet over menneskene og deres oppførsel. Gud trenger en ferie. Han vik gjerne være borte ett års tid. Da trenger han en ferievikar. De fremste englene og apostlene kvier seg for å overta hans oppgaver. Da må man lete etter en vikar et annet sted – blant menneskene. Gud holder nå til i en borg (et tidligere nonnekloster) oppe i fjellene i Bulgaria. Her settes det i gang med å kartlegge fromme mennesker. Man lytter til bønnene deres. Den ene etter den andre sikes ut. Til slutt står man igjen med én mann: kranføreren Birger (Pirjeri) Ryynänen fra Finland.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Gud sender apostelen St. Peter og erkeengelen Gabriel til Finland for å hente mannen og ta ham med til borgen i Bulgaria. For å bli overbevist om at dette er alvor vil Pirjeri først at de utfører et mirakel. Han har en venn Torsti Rahikainen – en forretningsmann med et vell av gode ideer som han aldri har hatt mulighet til å få realisert. Pirjeri ønsker nå at han kan få et lån på200 000. St. Peter og Gabriel går inn i en bank. Her regjerer en banksjef som er både sur og tverr. Med et gjennomborende blikk bløtgjør de mannen som straks låner ut 200 000. Disse pengene sender de anonymt til Torsti.

Nå må Pirjeri dra til borgen i Bulgaria der Gud befinner seg. Han må foreløpig ta fly for å komme dit, mens de to andre forflytter seg på et blunk uten hjelp av noe transportmiddel. Pirjeri. Ankommer med store planer for hva han vil utrette. Aller viktigst blir det å sørge for fred i verden. Et annet prosjekt blir å få stanset forurensingen av naturen. I tillegg til dette blir det å gjøre folk lykkelig i hverdagen.

Det blir et varmt møte mellom Gud og Pirjeri som føler seg fylt med ærbødighet. Neste morgen spiser Pirjeri sitt siste måltid, for engler og guder spiser ikke. Så skal Gud overføre de guddommelige kreftene til sin vikar. De to gnir nesene sine mot hverandre, og – vips – begynner Pirjeri å føle seg mer hellig. Dette skal prøves ut i praksis. De lager små jordskjelv og klusser litt med været. Så er turen kommet til alvorlig samtale. En begrensning blir pålagt Pirjeri. Han må ikke begynne å skape nye arter av mennesker eller dyr.

Gud vil ta Pirjeri med seg på en tur rundt om i verden. De starter med Japan, for nå har det kommet en inntrengende bønn fra Torsti. Han har slått seg ned på det fineste og dyreste hotellet i Tokyo og er i verste bakrus. Han hadde kjøpt opp en hel del ølautomater som han naturligvis måtte prøve. Etter å ha funnet en engel som heretter kan passe på finnen reiser Gud og Pirjeri videre. De stanser i Afghanistan slik at Pirjeri skal få se en krigsskueplass, Fandens verk, det samme med grenseområdene mellom Iran og Irak. Ferden går så videre til noe virkelig vakkert – Georgia. Med tankens fart farer de videre til Angola, og så over havet til Chile. Her påfører de militærjuntaen store plager ved å påføre dem en sterk diaré. Overalt leter de etter Djevelen. De får melding fra Grønland der en høvding har gått helt amok. Her møter Pirjeri for første gang Djevelen – en mann med onde øyne, kledd i svart men uten horn, hale og hov Gud utøser all sin vrede over ham, og Djevelen viker unna i påvente av neste møte.

Så forsvinner Gud ut i himmelrommet, og Pirjeri er alene om å være Gud med ansvar for hele jordkloden. Pirjeri har planer om å ektivisere englenes arbeid – en virksomhetsplan må til. Englene selv skjønner ikke hele vitsen, de er redde for at alt drukner i papirarbeid. Mange er ikke fornøyd med den gamle borgruinen i de bulgarske fjellene. Både Pirjeri og englene vil flytte himmelen. Hvorfor ikke til Finland, spør Pirjeri. Da protesterer St. Peter og Gabriel høylydt. Værforholdene på jorda er også noe det må ryddes opp i. En tid reiser Pirjeri rundt på verdenshavene der han må sloss med det ene voldsomme værlaget etter det andre. Så drar han til Finland der han først oppsøker et gammelt og ærverdig adelsgods. Å flytte dit er utenkelig for englene.

I mellomtida kommer det nye rapporter fra Torsti. Han er nå på New Zealand der han der han har forelsket seg i en maorikvinne. Nå vil han bygge opp en turistindustri med luksushoteller der folk kan bli underholdt med innslag av maorikultur som kampoppvisninger og kannibalshow Pirjelli nekter ham plent å holde på med slike ugudelige ting Selv er han en tur innom India og blir forskrekket over all skitten der. Han krangler med en bramingud. Tilbake i Bulgaria venter en finsk vanngud på ham Han ønsker å bli Pirjeris assistent. Han smisker i vei og lover vikarguden all verdens jordiske goder. Men Pirjeri gjenkjenner ham. Dette er Djevelen. På nytt blir Fanden fordrevet. Det blir mye krangel rundt flyttingen av himmelen. Pirjeri irriterer seg over St. Peters og Gabriels stadige egenrådige innblanding. Han vender seg isteden til Moses som nettopp har dukket opp. Pirjeri har fått en ny følgesvenn. Moses synes Finland kan være et passende sted å legge himmelen til. I Finland ligger verdens største trekirke, det må jo være et passende sted.

Et besøk i Vatikanet står på planen. Pirjeri er misfornøyd med paven som er så gammeldags. Han opplyser at han ønsker å bytte ut denne gamle (polske) paven med en som er yngre og mer moderne. Pirjeri forlater Vatikanet i fullt raseri, denne paven er virkelig både maktsyk og sta. Bør han påføres en dødelig sykdom? Han nøyer seg med å påføre ham en sinnssykdom. Kirken i Kerimäki viser seg å være riktig storslagen. Her vil det være skikkelig plass til alle englene Her vil de kunne arbeide i et virkelig kontorlandskap.

I New Zealand har Torsti fått en ny plan. Denne gangen gjelder det sauehold. Han vil innføre newzealandske raseværer til Finland og parre dem med de finske. Sauene skal fraktes om bord på en båt. Men også denne planen går feil. De kommer ut for et voldsomt uvær og strander til slutt på en stillehavsøy.

Under flyttingen til Finland avsløres en ny trussel. Man finner to svarte engler som planlegger en tredje verdenskrig. De er Satans utsendinger. Pirjeri får en travel uke med å bekjempe planen til de to. Et forsøk på å la dataverden gjøre sitt inntog i himmelen ble fullstendig mislykket. På kort tid ble datamaskinene infisert. Det var uten tvil Satan selv som sto bak.

Pirjeris viktigste gjøremål som Gud ble altså å flytte himmelen til Finland og å opprette en egen himmel for dyrene. Dessuten hadde han klart å hindre 3. verdenkrig fra å bryte ut. Han hadde hatt sine kamper med Satan – den viktigste var da han fikk satt en stopper for den ondes datahacking, slik hindret han ham å få kontroll over himmelen. Nå er han fristet til å skape noe selv, en ny dyreart f. eks. Han setter i gang med å eksperimentere med noen marker.

Jula står for døren, og den virkelige Gud skal komme på besøk. Han ankommer borgen i Bulgaria og oppdager til sin forferdelse at nå er denne fylt opp med dyr. Da han så kommer til Kerimäki blir han derimot storfornøyd. Han erklærer at å er arbeidsformen hans kommet tilbake og han har ikke lenger bruk for Pirjeri. Denne kan nå vende tilbake til sitt egentlige liv.

Det er en ganske naiv historie som Paasilinna her har fortalt. De bibelske personene er til forveksling blitt utstyrt med velkjente, menneskelige trekk. Til gjengjeld er hele historien spedd opp med ord og uttrykk som vo kjenner fra Bibelen. Disse arkaiske utrykkene kombinert med det mer moderne innholdet gir det hele en pussig, humoristisk virkning.

En fin og grei bok dette. Om kjærlighet, familieforhold og vennskap. Jeg likte godt vrien med å skildre møte mellom to mennesker på forskjellige måter og til forskjellige tider. Det som trekker litt ned, er at mot slutten fenget ikke boka fullt så mye lenger og det var greit at den gikk mot slutten. Tror allikevel dette er en bok mange vil like.

Hermed melder jeg meg inn i klubben: «Vi som har sluttet å lese krim, men som har falt for Peter Mays kvalitetskrim fra ytre Hebridene».

Så mange habile bokelskere kan ikke ta feil, tenkte jeg, og det hadde jeg sannelig rett i! Svarthuset er lest, og jeg slutter meg til alle lovordene som allerede er sagt. Lewismannen og Lewisbrikkene står for tur. Hjertens takk til alle dere som har gjort meg oppmerksom på Peter May.

Boka handler om to forsvinninger. Den ene skjedde 17 år tilbake i tida. Den andre på nåtidsplanet. I begge tilfellene er de forsvunne jenter i 15-16 års alderen. Begge er outsidere, strever med å bli akseptert blant klassekameratene. I begge sakene er barnevernet koplet inn. For øvrig vil det vise seg innen boka er sluttlest at de to sakene er mer flettet i hverandre, men på en måte som sikkert overrasker de fleste leserne.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen i boka er BT-journalisten Alice Bratt. Vi blir også presentert for noen av hennes kolleger. Ansatte i barnevernet er vi også innom (bl.a. Alices ex-samboer Jone). Politifolk derimot spiller en mindre sentral rolle i boka. Ellers er tre forskjellige familier i høyeste grad med her, i tillegg til en mann som tidligere har laget pornofilmer, men som nå driver med innsamling til ”veldedig formål”.

Sprengningsarbeid i området forårsaker at døren til et gammelt tilfluktsrom løsner. Tilfeldigvis er Alice ute og går i nærheten. Hun oppdager at det ligger et skjelett inne i tilfluktsrommet. Utenfor er det plassert gravlys. Politiet som gransker funnet, kan slå fast at det dreier seg om levningene av jenta Pia Espeland som forsvant 17 år tidligere. Forut hadde hun kontaktet barnevernet ved Kristin Strand. Pia ber om å bli flyttet til en ny familie, men hvorfor vil hun ikke ut med. Da Kristin etter forskriftene kontakter foreldrene hennes, blir jenta helt rabiat og løper sin vei.

Sammen med fotografen Cato oppsøker Alice foreldrene som i hele 17 år har ventet på å få en beskjed. De bor i et stort men forfallent hus i umiddelbar nærhet av tilfluktsrommet der Pias levninger er blitt funnet. Faren kan fortelle at han på sin utrettelige leting etter datteren ofte har passert tilfluktsrommet og røsket i døra som alltid var låst. Han har også sett lysene som brant utenfor, og trodd at de hadde noe med krigen å gjøre. Begge foreldrene var samstemte i at det var Barnevernet som kunne klandres for at datteren ble borte.

Så forsvinner ei ny jente, Eline Grimseid, på vei til skolen. En gammel dame i nabohuset ser at hun blir plukket opp av en rusten, nediset bil. Men politiet setter liten lit til den gamles forklaring. I tillegg til skolen er Eline, liksom mange andre ungdommer på stedet, engasjert i en innsamlingsaksjon, der mannen Lars Angedal sender ungdommer rundt i byen for å samle penger til kampen mot narkotika. Denne Angedal, som er identisk med ham som i sin tid drev med pornofotografering, er nå kjent som byens store velgjører. Alice går i gang med å undersøke foretakenet hans nærmere, finner ut at tredve prosent av de innsamlede pengene går til ungdommen som går rundt med bøsser, resten beholder Angedal selv. Alice finner også ut at foretakenet hans heller ikke betaler skatt.

Den forsvunne Eline hadde alltid blitt holdt utenfor på skolen. Så kommer en av ”de kule” jentene, Ingrid, hjem og forteller moren sin hårreisende historier om hvordan Eline har det hjemme. Moren, Berit Oma, en ordentlig sladderkjerring, som for øvrig er leder av skolens FAO, skriver ned det datteren har fortalt og sender det som anonymt brev til Barnevernet. Dette til tross for at hun har lovet datteren å ikke fortelle det videre. Saken om Eline blir også behandlet av Kristin Strand. Da saken rundt Pia sto på, var hun ung og uerfaren og opplevde at hennes bekymringer angående jenta ikke ble tillagt nok vekt. I saken om Eline er barne-vernsarbeideren selv blitt sjef og tilgjengjeld behandler saken ytterst alvorlig fra første stund. Samme dag som hun får brevet, innkaller hun mor og datter til samtale på kontoret. Det er bare moren som kommer. Da denne ringer til skolen for å gi beskjed til datteren, viser det seg at Eline ikke har dukket opp på skolen og hun kommer heller ikke hjem. I brevet til Barnevernet har det stått at Eline ble misbrukt av sin egen far, noe som slett ikke stemmer, men takket være den løsmunnede Berit Oma, spres disse ryktene fort i nærmiljøet.

Alice forsøker flere ganger å få kontakt med Kristin Strand i Barnevernet, men blir avvist. Til slutt blir hun sluppet inn, og det er en svært nedbrudt og sterkt alkoholpåvirket Kristin hun har foran seg. Omsider bryter denne helt sammen og forteller at hun visste om tilfluktsrommet der Pia skjulte seg av redsel for å gå hjem der en krevende og misbrukende mor ventet henne. Jenta foretrakk det kalde tilfluktsrommet framfor hjemmet. Her hadde hun fortært sterke, reseptbelagte piller som var utstedt på moren. Det var Kristin som i alle årene etter hadde temt lysene utenfor Pias gravkammer.

Boka slutter på det mest dramatiske vis. Alice har dratt hjem til Espeland-familien (Pias foreldre). Her finner hun en blødende Aud Espeland. Noen har angrepet henne. Men hvem? I huset er det et datarom. Alice trykker på en tast, og fram på skjermen kommer bildet av en avkledd Eline Grimseid liggende i en seng. Like før hadde Eline våknet opp i et ukjent, avstengt rom. Hun husket bilen som hadde tatt henne opp på skoleveien, og damen som hadde gitt henne noe å drikke. Så hadde hun sovnet inn. Eline forstår at den som har brakt henne hit, vil komme tilbake og da må hun ha noe å forsvare seg med…. Litt etter er Eline, tynnkledd og såret, på vill flukt oppover mot fjellet der snøstorm herjer. Alice følger sporene etter henne, og der øverst oppe,inne i en gammel, forlatt villa, finner hun den unge jenta som er stekt såret. Livet er i ferd med å ebbe ut av henne. Ambulansehelikopter som er rekvirert, lar vente på seg. Fortvilet forsøker Alice å gi førstehjelp – da da i aller siste minutt kommer endelig ambulansepersonell og får brakt henne til sykehus.

Dette er en kriminalroman uten noen egentlig morder, men til gjengjeld er det flere ondsinnede personer he, mennesker som av egoisme og grådighet tråkker på andre. Det jeg reagerte mest på da jeg da jeg leste boka var at den er uklar på enkelte punkter. Kanskje er det bevisst fra forfatterens side. Noe må ikke røpes før mot slutten. Men for leseren kan det virke irriterende å ikke få et klart bilde av de enkelte situasjonene.

Enig er deg - angret på at jeg brukte tid på denne!

Synes dette var en utrolig spennende historie og slukte boka, umulig å legge fra seg. Sympatisk hovedperson og lett å forstod hans handlingsmønster. Overraskende slutt, men likte den godt. Likte veldig godt etterordet til forfatteren også. Dette blir en favoritt hos meg og anbefaler den videre med stor glede.