Bokelskere.no

En bortgjemt bygd i Gudbaransdalen og en stavkirke! Det høres ganske nasjonalromantisk ut. Det er nok ikke tilfellet her. Likevel gir det et annet og mer tiltalende bilde av bygdenorge enn det man får når man i bil suser oppover dalen på motorvei.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
I den lille (og oppdiktede) bygda Butangen ble det for lenge, lenge siden født et tvillingpar som var sammenvokst fra hoftene og ned- Det var to jenter som fikk navnene Halfrid og Gunhild. De var blide og glade til tross for sitt lyte. Ofte satt de og vevde og vevnadene de lagde var alltid av fineste sort Så skjedde det at den ene ble alvorlig syk og lå for døden Far deres bad om at det andre måtte død samtidig. (Det måtte ikke skje at hun ble nødt til å slepe omkring på sin døde søster.) Faren ble bønnhørt, og for å vise sin takknemlighet ville han skjenke kirken to kirkeklokker. Under støypingen passet han på å helle rikelig med sølv opp i støpekaret. Resultatet ble at klokkene fikk en uvanlig høy klang.
Mange, mange år seinere kom det en ung prest til bygda, Kai Schweigaard. Han var ambisiøs og ville utrette noe for bygda. Stavkirken som sto der var gammel, nesten falleferdig og utrolig trekkfull. Det skjedde at en gammel kone frøs i hjel der hun satt på benken under gudstjenesten. For å få penger til en ny kirke ville presten selge den gamle. I Tyskland var det stor interesse for gamle norske stavkirker. En arkitektstudent fra Dresden ble sendt til Norge for å tegne våre stavkirker. Det ender med at man i Dresden vil kjøpe stavkirken i Butangen.
På prestegården er det en ung tjenestejente som heter Astrid. Hun kommer fra gården Hekne (akkurat som tvillingsøstrene i sin tid). Astrid er både vitebegjærlig og forstandig. Presten får snart et godt øye til denne ungjenta. Og hun på sin side begynner å drømme om ham. Men så kommer altså arkitektstudenten Gerhard Schönhauer til bygda. Han fascinerer Astrid sterkt med alle de fine tegningene han lager. De to møtes på turer ute i marka, og etter en tid blir de kjærester. Schönhauer sammenlikner kirka der den står med et bilde I.C. Dahl har malt. Den vakre kirkeportalen på maleriet er der ikke lenger. Den er i tidens løp blitt skiftet ut. Astrid hjelper Schönhauer med å finne den gamle portalen som viser seg å være montert på et gammelt fjøs. Så snart arkitektstudenten har fått lagd nøyaktige tegninger av stavkirken, demonteres den del for del og settes til side klar til å sendes til Tyskland. Men hva med de gamle kirkeklokkene? De er spesielt skjenket til bygda. Astrid får overtalt Schönhauer og Schweigaard til å la dem bli igjen og i stedet sende med to nye kirkeklokker.
I mellomtida kommer et par representanter for universitetet i Dresden til bygda. De forlanger å få med også de opprinnelige kirkeklokkene. (Nå hadde presten først forsøkt å gjemme disse, men hadde så blottlagt dem da han oppdaget kjæresteforholdet mellom Schönhauer og Astrid). Astrid er nå blitt gravid. Egentlig vil Schönhauer ha henne med til Dresden, men han har bare reisepenger for én, så Astrid må vente.
Materialene til kirken er nå pakket ned og skal fraktes med jernbanen til Dresden. Men første strekning må tilbakelegges med hest og slede. Først må de krysse in islagt innsjø. Schönhauer har ansvar for frakten av kirkeklokkene. Da de har kommet vel ut på isen, fører han lasten bort til en råk pg kapper av festet slik at klokkene forsvinner nede i dypet. Lenge tror man at Scjönhauer også druknet sammen med klokkene. Men så finner man ham stivfrossen og sterkt forkommen. Han blir sendt tilbake til Dresden, kommer seg så vidt, men det varer ikke lenge før han må gi tapt. Det blir soknet etter søsterklokkene, og man finner bare den ene.
Astrid oppsøker en jordmor som mener hun kan se at den gravide kvinnen bærer på tvillinger – to gutter. Astrid som venter seg en tung fødsel, drar til en fødselsklinikk i Christiania. Her blir hun ganske lunkent tatt i mot. Hun førhører seg grundig om hva som vil skje dersom hun eller barna ikke overlever fødselen. Og så går det troll i ord. Under fødselen mister Astrid svært mye blod. Da presten Schweigaard får høre om fødselen, drar han sporestreks til Christiania. Han blir ført fram til Astrid som da ligger død under et laken. Bare en av de to guttebarna hennes er i live. Han blir tatt med hjem til bygda og vokser opp hos fosterforeldre- Men også presten tar seg mye av gutten.
Boka har en slutt som nærmest roper på en fortsettelse. Hvordan går det videre med denne gutten? Og hva med de to kirkeklokkene? Ikke minst den som fremdeles ligger nede i dypet….

Fullført – og er i hovedsak enig med meg selv. Boken tar seg opp mot slutten, de første og de siste sidene ga meg mest.

Bokelsker Steinar Jøsok gir en glitrende omtale av boken. For en lokalkjent som han, skjønner jeg at utbyttet er stort. Men for en utenforstående som meg, blir det så mange personnavn, stedsnavn og historiske hendelser at jeg har vansker med å følge tråden. I tillegg til tydeligere personskildringer savner jeg en klarere struktur.

Er spent på å høre flere synspunkter.

Jeg har en oppfatning av at denne boken ikke helt har funnet sin form. Det er synd, for temaet er interessant, og forfatteren skriver godt. Det ligger åpenbart mye arbeid bak boken.

Nå er det jo kommet en ny sjanger, en form for hybrid mellom dokumentar/biografi og skjønnlitterær tekst (ja, det var jeg som nevnte at Rebellen tenderer mot sakprosa). Jeg har lest bøker der dette fungerer utmerket, for eksempel Revolusjonens datter av Hilde Diesen.
Rebellen faller på en måte mellom flere stoler. Den er klassifisert som roman, men som du sier, Kjell, den kunne ha vært en dokumentar. Er enig i at vi kommer for lite under huden på historiens mange og spennende personer. Jeg er riktignok ikke i mål, men dette er mitt inntrykk så langt.

Boka starter på en ganske hårreisende måte. Den får leseren til å grøsse. Så rulles bakgrunnen opp. Vi får vite at dette grufulle er kulminering av en lang rekke hendelser. Det er ikke hovedpersonen selv som er den ansvarlige. Bak står en ukjent, djevelsk mann som har planlagt alt sammen. Den kvinnelige hovedpersonen ser en utvei ut av det hele og iverksetter den, men blir på mest utenkelig vis innhentet igjen. Slik snur handlingen flere ganger og overrasker leseren.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Sophie Duguet er en ung kvinne. Hun er både smart og vakker og er gift med Vicent- I det siste har Sophie vært svært glemsom. Hun tar feil av ting, gkemmer ting og mister ting. Dette rammer ikke bare henne selv, men går også utover andre, ektemannen, svigermoren, venninner osv. Mannen om forfølger Sophie heter Frantz. Han sikrer seg nøklene hennes, og får dermed tilgang til leiligheten der Sophie og Vincent bor. Dermed kan han komme og flytte på ting etter forgodtbefinnende. Men Frantz går enda lengre. Han leier leiligheten vis à vis og får med det fullgod utsikt til alt som foregår inne hos Sophie og Voncent. Og med avlyttingsutstyr er kontrollen fullgod. Likevel Frantz sin djevelskap stopper ikke med det. Menneskene som står Sophie nær, må også bort. Han fornærmer venninner i Sophies navn, steller i stand alvorlige tabber som gjør at hun blir oppsagt på jobben, og enda verre, han sørger for at først svigermoren og så ektemannen mister livet.
Nå står Sophie nærmest på bar bakke, men likevel er hun ikke slått ut. Hun skaffer seg en ny jobb som barnepike for en liten gutt, Léo 6 år. Foreldrene er utpregete karrieremennesker som drar av gårde tidlig om morgen og kommer gjerne seint hjem. En kveld det blir ekstra seint får Sophie tilbud om å overnatte i huset. Da hun neste morgen kommer for å vekke Léo, finner hun ham død i senga. Han er kvalt med en skolisse fra Sophies sko. Sophie gripes av panikk og ser ingen annen løsning enn å stikke av. Hun oppsøker en bank og tar ut de pengene hun har. I tiden som følger må hun nøye seg mrd svart arbeid på plasser der man ikke er så nøye hvem hun er. Det tar ikke lang tid før Sophie er etterlyst i alle kanaler. Hun skifter navn, klarer å skaffe seg en ny fødselsattest, men den har begrenset varighet. Den eneste muligheten som finnes er å gifte seg for da å få mannens etternavn. Hun oppsøker et dating-byrå og blir etter hvert presentert for menn hun seg synes er håpløse. Likevel velger hun omsider en av dem, en sersjant ved navn Frantz.
Nå følger en roligere tid for Sophie. Likevel ser det nå ut som om hun er i ferd med å miste den psykiske likevekten. Ektemannen steller tilsynelatende omsorgsfullt med henne. I virkeligheten sørger han for at hun får i seg medisiner som slår henne ut mentalt. Det lykkes Sophie å komme seg unna. Hun søker tilflukt i foreldrehjemmet der faren nå bor. Sophies mor, Catherine Auverney, som er død, var i sin tid lege ved en psykiatrisk klinikk der Sara Berg, mor til Frantz, var innlagt. Her er vi ved sakens kjerne. Frantz har hatt en sterk morsbinding. Da Sara ender livet sitt ved å kaste seg ut av et vindu på klinikken – ikledd sin brudekjole- er det behandlende lege, altså Catherine Auverney, som sønnen tillegger all skyld, og er det ikke lenger mulig å hevne seg på legen, må det bli datteren, altså Sophie, som må lide.
Brått blir forholdet mellom Frantz og Sophie snudd helt på hodet. Frantz får tak i noe som utgir seg for å være en ”klinisk rapport om Sara Berg”. Av den går det fram at moren nærte et dypt hat til sin sønn. Det var framfor alt hans fødsel som utløste dype traumer hos henne. Denne viten skaper stor mismot hos Frantz-. Han synker ned i en tung depresjon. Han har ikke lenger krefter til å bry seg med hva Sophie foretar seg. Hun på sin side finner dagboka til Frantz. Her har han i detalj skrevet ned alle ugjerningene han har rettet mot Sophie. Nå blir det hennes hat som blusser opp. Hun sløver mannen ned med sovepiller og sterke medikamenter. Så ifører hun ham morens brudekjole og forlater leiligheten for godt. Utenfor ser hun mannen sin stå i et åpent vindu. Han roper etter henne og så svever han gjennom luften og lander med et plask ved føttene hennes. En samtaler Sophie har med sin far avslører tilblivelsen av den ”kliniske rapporten om Sara Berg”.
Dette er en bok med store overraskelser. Likevel går den ikke helt hjem hos meg. Her er det for mye overdrivelser. Det blir for mange pinsler som Frantz påfører Sophie. Dette overgår enhver sannsynlighet.

Jeg har lest storparten av forfatterskapet til Håkan Nesser og har oppdaget at jeg har et ganske ambivalent forhold tl bøkene hans. Noen digger jeg svært, mens andre ikke helt faller i smak. Dette siste gjelder bøker som har et snev av overnaturlighet ved seg. Her hører også denne boka hjemme. Disse øynene tik Eugen Kallmann som ser rett inn i sjelen på folk ,,,,,,,,
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Utgangspunktet for handlingen er realistisk og velkjent nok Det foregår i K – en mindre by i Nord-Sverige med en ungdomsskole. Hit kommer Leon berger fra Stockholm. Han skal overta jobben etter Eugen Kallmann som er funnet død ved foten av en trapp i noe som kalles Tyskerhuset. Spørsmålet er om det var en ulykke eller et drap. Det lokale politiet har ikke klart å finne svar på spørsmålet. Kallmann var en populær lærer. Elevstyret ønsker at skolen skal sette opp en marmorbyste av ham i skolegården.

Etterfølgeren hans, Leon, har forlatt hovedstaden etter at hans kone og hans datter omkom i en båtulykke utenfor Afrika. Leon føler at han trenger å komme bort. Årsaken til at han velger akkurat K, er først og fremst at her bor hans studievenninne Ludmilla. Hun er rådgiver ved samme skole. Elever kommer og går på kontoret til Ludmilla. En dag kommer Andrea, en jente som rådgiveren hittil har hatt lite kontakt med. Andrea kan fortelle at en gutt på skolen, Charlie, har intervjuet henne i en sak som skulle ha med Eugen Kallmann å gjøre, men spørsmålene han stilte gjaldt bare Andreas egen familie. Andrea synes at dette er merkelig. Det synes Ludmilla også, ikke minst fordi det var Charlie som om natten fant Kallmann død i Tyskerhuset.

Andrea har også andre ting å grunne på. Hun er sterkt knyttet til moren sin som hun har mye felles med, mens faren og småbrødrene hennes er helt annerledes. En dag tar hun mot til seg og nevner dette for moren. Det moren, Ulrika, forteller oppskaker Andrea sterkt. Da Ulika var 20 år, trosset hun foreldrene sine og dro til England for å jobbe. Hun møtte musikeren Flynn. De ble kjærester. Da hun vendte tilbake til Sverige, var hun gravid. Flynn kom på besøk, men så forsvant han helt.

Leon har overtatt Kallmanns pult på skolen. I en skuff finner han sin forgjengers etterlatte skrifter. Han drister seg til å lese de og blir meget forundret. Her står det blant annet at Kallmann som ung gutt skulle ha drept sin egen mor fordi hun hadde en elsker. Kan dette virkelig stemme? Leon viser notatbøkene til to av sin kolleger, til Ludmilla og til musikklærer Igor. Alle er like forundret, og blir enige om å utforske dette nærmere.

I boka forekommer også navnet Ben Yan Keller. Denne mannen skal være Kallmanns arving. Men finnes han? Det antydes også at personen V er en drapsmann, Kallmann kunne se det i øynene hans. De tre skolefolkene kommer ikke lenger i sin etterforskning. En kinnelig politiinspektør kommer så inn i bildet. Lindblad er en gløgg dame, men selv hun må melde pass her.

Først tjue år senere kommer forklaringen. Charlie, som tidlig forot K, er på kort besøk i byen. Han har en samtale med Andrea, Leon og Ludmilla (Igor har i mellomtiden dødd). Charlie var en del sammen med Kallmann før han døde og kan fortelle at Boris Yann Keller var elskeren til Kallmanns mor. Kallmann selv het noe helt annet i ungdommen. Han ble forvist av sin far etter drapet på moren og vokste opp i Sveits.. Da han så vendte tilbake til K, ble han av familien tvunget til å forandre navn. Hvorfor ville han gjøre morens fordums elsker til sin arving, kan noen spørre seg. Det kan være en form for forsoning, mente Charlie. Også et annet spørsmål blir nå oppklart. Personen V som Kallmann hadde omtalt som drapsmann, kan ikke være annen enn Erik Larsson, Andreas morfar og Ulrikkas egen far. Dette visste Kallmann fordi han hadde sett det i øynene hans.

Jeg synes innholdet i denne boka er ganske sprikende. Vi hører om flere drap, men sammenhengen mellom dem er mer uklar. Rasisme er også et tema som tas opp. Anonyme brev med rasistisk innhold florerer på skolen. Noen elever, skinheads, blir mistenkt. En av disse elevene blir så funnet drept, hengt opp i et tre, Politiet klarer ikke å finne den skyldige. Det er vel dette som er fellesnevneren her, drap som ikke blir oppklart mens de etterforskes. Først 20 år
seinere med Charlie besøk i byen kommer sannheten fram.

Nå er det ikke omfanget av historiske hendelser i seg selv, jeg reagerer på. Det er måten forfatteren omhandler dem på. I partier synes jeg faktisk boken tenderer mer mot en sakprosabok enn en roman.

Du setter presist ord på mine opplevelser med denne boken, Marit. Senest i går kveld (må ha vært omtrent da du skrev innlegget ditt) satt jeg og tenkte på hvordan jeg skulle skrive noe om dette. Du kom meg i forkjøpet, presist formulert, som om jeg skulle ha sagt det selv :-) Spesielt setningen: "Får inntrykk av at forfatteren er mer opptatt av historiske hendelser enn av enkeltmennesker …" oppsummerer mine tanker godt. Syntes begynnelsen lovet godt, men utover i boken blir det mer slik du skriver her. Litt enkelt sagt, de historiske hendelsene blir på en måte for oppramsende.

Jeg fullfører – og ønsker deg riktig god ferie!

Stien tilbake til livet av Litt Woon Long. Jeg har ikke lest boken, men et intervju med forfatteren om den. På bakgrunn av det hun der formidlet, er dette en bok jeg vil lese - og anbefale.

Jeg har tidligere lest Fellesskap til besvær av samme forfatter. En meget god bok med et skarpt blikk på norsk kultur fra en som kommer utenfra.

Heldige oss som tør. Det tok noen år før jeg turde, men Henriettes klokskap har gitt meg mange hint om at det er ikke bare meg som er lei av å please andre i redsel for å bli snakket om og ikke bli likt. Såååå deilig at jeg ikke bryr meg lenger, for det gjør jeg virkelig ikke. Jeg tar vare på dem jeg er glad i og bryr meg om, men disse respekterer meg også for den jeg er og forsøker ikke forandre meg. Lykkeligere blir man av å være tro mot seg selv, har vel aldri hatt det bedre enn nå. Ønsker deg masse lykke til videre meg å leve ditt liv som du vil...

Rebellen venter på meg på biblioteket når jeg kommer hjem fra Wien i morgen. Før reisen leste jeg meg opp på Stefan Zweigs Verden av i går, en bok jeg fant relativt tung og ikke like mesterlig som flere andre bokelskere. Jeg er likevel glad jeg leste den; den har gitt meg en bakgrunn, en stemning, som har vært med meg i denne fascinerende og motsetningsfulle byen.

Jeg slutter meg til Hildas takk til deg, Kjell :-)

Slutter meg helt til omtalen over. En absolutt lesverdig bok - kjedet meg ikke ett sekund. Underholdende, men manglet noe jeg ikke helt kan sette fingeren på.

Soleglad = solnedgang

PS: Men du får en stjerne av meg for den levende beskrivelsen av morgenrøden :-)

Du har rett i at det er et tankekors at det er småforlag som påtar seg disse utgivelsene – og det skal de ha all ære for. Det er fint at du setter søkelyset på dette.

Jeg skjønner som sagt at redaktøren må gjøre flere avveininger for i det hele tatt å få dette til. Jeg uttaler meg kun på grunnlag av din og forlagsredaktørens kritikk, har ikke selv lest boken. Ut fra dette undrer meg fortsatt på om utgivelsen ikke hadde stått seg på en grundigere behandling først. Du skriver også: «Og alle oversettere jeg har møtt klager over slett betaling.» Det har de sannsynligvis god grunn til.

Forlagsredaktørens brev til deg er interessant lesing, men er det uproblematisk å offentliggjøre det? Det rommer kritikk av navngitte personer (oversetterens navn er lett tilgjengelig), som ikke har fått uttalt seg i sakens anledning.

Takk for et interessant innblikk i forlagsverdenen.

Jeg kan ikke annet enn forundre meg over forlagsredaktørens svar. På den ene siden påtar han seg det fulle ansvaret, på den annen side legger han utvilsomt et stort ansvar på sine medarbeidere. Jeg skjønner at dette er et lite forlag med begrensete ressurser, at arbeidet er krevende, og at redaktøren har behov for å forklare situasjonen. Men redaktøren går langt i å skylde på at hans medarbeidere ikke har overholdt sine frister, og heller ikke hatt gode nok kvalifikasjoner. Nærliggende spørsmål er: hvilke frister og arbeidsforhold har de arbeidet under. Har fristene vært realistiske? Har de fått noen form for hjelp og støtte? Jeg kjenner selvfølgelig ikke denne konkrete saken, men spørsmålene bør stilles.

Andre relevante spørsmål er: Er det riktig å fastholde utgivelsesdatoen når så mye går skeis underveis? Holder det at oversettelsen er bedre enn en tidligere, når den fortsatt ikke er god nok? Jeg ser forlagsredaktørens dilemmaer, men undrer meg likevel på om dette er god utgivelsespraksis.

Denne likte jeg bedre enn den første som jeg fant litt anmasende og usannsynlig. Denne her var mer gjenkjennbar og herlig humoristisk.

Hjertelig takk til alle forslagsstillere! Nå er jeg - igjen - blitt gjort oppmerksom på nye bøker og nye forfattere. Har ført opp flere bøker jeg vil lese uavhengig av utfallet av avstemningen.

Vi hadde en felleslesing av og diskusjon omkring «1984» i desember 2014. Denne lenken fører til alle innleggene. Interessant og rystende lesing.

Nå ble jeg nysgjerrig. Høres ut som en original og fascinerende idé – imponerende å skrive poesi med utgangspunkt i disse mer eller mindre aparte kommuneslagordene, hvis jeg har forstått konseptet riktig. (Hvorfor må alle kommuner ha et eget slagord?)

Og en bok i grevens tid; nå som vi får nye kommuner og kommunenavn. (Skal de også bruke masse energi og tid på å utvikle nye slagord eller visjoner som det så flott heter?)

Denne boken fikk jeg virkelig lyst til å lese.

Jeg var blant de (få?) som ikke var begeistret for «Jordmora», og det gjaldt nettopp språket som mange av dere berømmer. Jeg ser av mitt innlegg den gangen at jeg ikke klarte å sette fingeren på hvorfor. Alle de kraftfulle ordene til tross (ellers kanskje nettopp fordi det ble for voldsomt/pålesset?); språket traff meg rett og slett ikke.

Det betyr ikke at jeg er negativ til å gi forfatteren en ny sjanse. Det kunne jo være interessant å se om jeg oppfatter «Nattsvermer» på samme måte – eller får en gledelig overraskelse.

Hilda benytter seg av sin ytringsfrihet, som du påstår å være en varm forsvarer av. Om det er å være en tilhenger av diktatur, så deg om den definisjonen. Det er påfallende at hver gang noen er uenig med deg, svarer du med ufine og hetsende innlegg.

Gode politiske debatter er av det gode. Det Hilda påpeker er at dette ikke er det riktige forumet.

Jeg vil igjen minne om at bokelskere.no er et forum for bokelskere, « … et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing. Et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle, gå på besøk hos andre folk med bokhyller, eller delta i diskusjoner med bra bokfolk.»