Bokelskere.no

Denne boken fikk jeg virkelig lyst på. Christian Skredsvig lærte jeg å kjenne som barn, dog overflatisk. Interessant å få et dypere innblikk i kunstnerens liv og verker. Tusen takk for informasjonen, Harald.

Jeg gleder meg til denne boken! Biblioteket mitt, som fortsatt er stengt, har en slags take-away-ordning, og jeg har prøvd å bestille den der. Ellers ser jeg at Haugen bok har den til nedsatt pris.

Herlig, lettlest og humoristisk. Bøkene om Ingrid Winter er deilige avbrekk.

Jeg er visst ikke blitt ført opp på lista til tross for at jeg har vært med på de tre siste bøkene og vil gjerne være med fortsatt.

Hverken denne eller den forrige bergtok like mye som de første, kanskje jeg begynner å bli for «vant» til dem? Allikevel - det er bøker til å kose seg med og slappe av til, det skal de ha.

Mitt forslag er Alle dagers ende av den tyske forfatteren og dramatikeren Jenny Erpenbeck.

Boken har fått gode omtaler hos oss og i Aftenposten. Jeg ble spesielt fascinert av anmeldelsens overskrift «Kunsten å fange et århundre». Også de originale grepene forfatteren har tatt i bruk for å fortelle sin historie vekker min interesse.

Et sjansespill – ja det har du rett i!
Skal «Åndenes hus» få hvile i fred som et eventyr av en bok? Eller skal jeg/vi ta sjansen og risikere at hele eventyret fordufter, hadde nær sagt, som en ånd i en fillehaug?

Helt enig, lest den første også, ikke frelst av noen av dem. Jeg synes det er litt rotete, mange personer og mister litt interessen, både med denne og den første boka. Ingen favoritt hos meg...

Mitt forslag til Nv 10 er Alias Grace av Margaret Atwood ( en forfatter som år etter år har vært nær ved å få nobelprisen.) Hittil har jeg bare lest én bok av Atwood (Tjenerinnens beretning) Den falt ikke helt i smak siden jeg ikke har helt sans for science fiction-sjangeren. Handlinga i boka jeg foreslår skal være mer realistisk, skal faktisk bygge på en sann historie. Så vidt jeg skjønner har denne boka noe felles med Kjærstads Berge. Også her dreier det seg omen rettssak og spørsmålet er hva som er en sann historie.
Jeg kan tilføye at boka foreligger både som paperback og som lydbok.

Denne boka finnes i pocketutgave, så den blir ikke så altfor dyr. Viktig å vite nå som bibliotekene er stengt. Dessuten foreligger den også som lydbok.

Ja, nettopp. Det er jo akkurat dette som gjør boka så interessant. Vi må selv lage svarene. Derfor synes jeg det er så rart at ikke flere vil være med på diskusjonene.

Ja, men er det ikke alltid slik ved alvorlige forbrytelser. Ofrene får ensidig hyllest, mens forbryteren møter en mur av forbannelse, også før dommen har falt. En slags selektiv hukommelse trer i kraft hos de som har møtt de involverte. De få indisiene som foreligger i denne saken, peker vel alle mot Berge. Det som jeg synes er rart, er at Berge ikke prøver å si noe til eget forsvar, at han ikke gir sin versjon av det som foregikk, så sant det da er riktig det han forteller i siste kapittel ( for maken til sammentreff.........)

Nå klarer jeg ikke helt å skjønne hva du mener. Jeg har bladd gjennom kapitlet om Peter Malm på nytt. Egentlig står det lite her om selve rettsforhandlingene, påfallende lite. Noen få vitner er blitt nevnt (gamle skolekamerater). Den selvopptatte dommeren forteller nesten bare om seg selv. Likevel, på tross av det Malm får høre under rettssaken og på tross av innflytelsen fra den flinke aktoren og anstrengelsen til den mindre flinke forsvareren, ser det ut til at sympatien hans går mer og mer i retning av tiltalte. Nå skal jeg lese om igjen kapitlet om Berge. Kanskje er det noe om rettssaken der som jeg har oversett.

Ja visst! Det var fint at du trakk fram dette, for nå ser jeg faktisk en ny side ved boka. Er det ikke et misforhold mellom drapsofrene og all den nasjonale hyllesten? Dette gjelder særlig for beskrivelsen av de to viktigste personene, Arve og Gry. Visst er de "store" i form av sin makt og sin posisjon, men den medmennekelige siden deres, slik den kommer fram her, fortjener neppe en slik ovasjon.

Det er blitt pekt på at romanen Berge er en form for parallell til 22. juli. Jeg har problemer med å se likhetene her, bortsett naturligvis fra at begge omhandler forbrytelser av grusomste art og at begge gjelder angrep på ett og samme politiske parti. Virkelighetens massakre var ideologisk basert, hadde et klart politisk motiv. Hva som gjaldt for den fiktive forbrytelsen, får vi aldri sikkert vite. Derimot forstår jeg godt at Kjærstad måtte legge sin hendelse lengre bakover i tid. Hadde han latt handlingen foregå etter 2011, ville det nasjonale sjokket umulig blitt like stort.

Jeg leser sjelden krim, men nå har John Le Carré’s En fri agent fanget min interesse. Språket er en ren nytelse, så elegant, handlingen medrivende og personene levende og troverdige. Le Carrré kan sitt fag til fingerspissene!

Jeg har blitt fan av Rakel Cusk - hun skriver så klokt og gjenkjennende. Denne boka er et herlig skråblikk på engelske husmødre.

Interessant alt du peker på her. Håper at du også har noen kommentarer til alle spørsmålene mine når du har avsluttet boka.

Det later til at det for tida er liten interesse for denne boka. Litt underlig, tenker jeg, for innholdet her har da en viss likhet med dagens situasjon. I begge tilfellene dreier det seg om en katastrofe som plutselig er blitt kastet over oss. Men naturligvis, bokas katastrofe er langt mindre omfattende enn den vi blir tutet ørene fulle med i dag. En annen slags likhet er lovprisningen av det norske hyttelivet som blir dratt fram som det eneste frie, ubesudlede, men som altså ikke er det (eller ikke får lov til å være det) i noen av situasjonene.

Det boka først og fremst handler om er beskrivelsene av de tre hovedpersonene. På hver sin måte er de ganske sære og ensomme personer. Ine Wang er en relativt ung journalist som allerede føler seg utbrent. Men så kommer nyheten om drapene i Nordmarka og skaper en slags «den enes død, den andres brød»-effekt hos henne. Nå vil boka hun er i ferd med å avslutte, virkelig komme til sin rett. Høye salgstall og stor berømmelse venter henne. I denne sammenhengen synes jeg det er litt underlig at hun plutselig er rede til å ofre alt dette for en seksuell omgang med Nicolai Berge. Men naturligvis, denne episoden er kanskje nødvendig for å skape fortgang i bokas handling. Jeg leser i innleggene at Ine er en lite interessant person. Her er jeg ikke enig. Hun engasjerer absolutt meg selv om jeg finner henne lite sympatisk, rett og slett egoistisk (men det har kanskje også med yrket hennes å gjøre). De to mannlige hovedpersonene virker til forveksling ganske like. Begge er ytterst sære, kler seg gammeldags og tilstreber å ha helt andre interesser enn folk flest. Er det nettopp denne artslikheten som får dommeren Peter Malm til å skifte mening om tiltalte?

Boka slutter med et stort spørsmålstegn. Hva skjer videre? Blir Nicolai dømt skyldig eller ikke? Kommer han til slutt til å ta ordet og gi sin versjon? Tror vi lesere på hans forklaring om uteliggeren i skogen som druknet seg? Ja, hva mener dere andre lesere?