Bokelskere.no

Enig, disse her var vanskelig å legge fra seg!

Her er det lite ytre dramatikk. Likevel dramatikk er det rikelig av – og da på det indre plan. Vi får et dypdykk ned i følelsene og tankene til mennesker vi møter. En av disse er en ung mann i 20 års alderen, tykk og feit langt over det normale. Dette har han lidd for i hele sitt liv og selvfølelsen er brutt ned. Så opplever han en dag å møte en gutt, noen år yngre, som er imøtekommende, nesten innsmigrende, med en vennlighet mannen sjelden opplever. Et voldsomt, undertrykt begjær vekkes til live i den store mannen. Men brått snur det hele da gutten reiser seg og går. Mannen blir sittende igjen med en skuffelse enda sterkere enn før. Og enda verre blir det da han plutselig oppdager at pengepungen hans er borte. Nå blusser raseri og hevntanker opp...

Forfatteren dveler lenge ved denne hendelsen og lar oss lesere rive med. Like etter kommer det et nytt dypdykk. Denne gangen gjelder det en mor som engster seg over tenåringssønnen sin som bare blir mer og mer innesluttet og tverr. En dag kommer hun over en tegning gutten har laget. Den virker skremmende. Her ser hun nøyaktig avbildet situasjonen avisene for tiden snakker om.....

Byen der dette skjer, hjemsøkes av to drap. Begge ofrene er unge mennesker, men funnene er ellers svært forskjellige. Det ene liket virker nærmest «pent og pyntelig», mens det andre er motbydelig, maltraktert til det ugjenkjennelige.

Den som har ansvaret for oppklaringen av disse to drapene, er førstebetjent Konrad Sejer. Metoden hans går først og fremst gjennom samtaler med mistenkte og folk fra miljøene rundt. Sejer opptrer hele tiden vennlig og forståelsesfull og skritt for skritt avslører han løgner og selvmotsigelser.

Dette er er krimbok helt etter min smak.

Jeg foreslår en liten romantisk flukt fra vår virkelighet med korona, karantene og alskens smitteverntiltak. Jane Eyre bringer oss mer enn hundre år bakover i tid. Der blir vi også minnet på at den gang hadde mange det enda vanskeligere enn hva vi har, bare på en ganske annen måte. Boka finnes i handelen i pocketutgave. Jeg regner også med at de fleste bibliotekene har den.

Flott forslag om lesesirkler! Jeg husker ikke helt hva jeg foreslo, det begynner jo å bli en stund siden. Når det gjelder å kunne sende hverandre private meldinger, er jeg enig med deg. Så kan man, som du sier ha en funksjon der man kan blokkere brukere man ikke ønsker å få meldinger fra.

Jeg har tidligere foreslått at «Diskusjoner om boka» kommer før «Bokomtaler» på bokens side. Jeg tror man mer eller mindre automatisk skriver sin mening i det feltet som kommer først (altså «Bokomtaler»). Men mange av innleggene under «Bokomtaler» har karakter av synspunkter/debattinnlegg og kunne stått under «Diskusjoner om boka». Nå havner de litt tilfeldig under «Bokomtaler».

Fint at du etterlyser resultatene av undersøkelsen, Bjørg. De er jeg også interessert i. Og jeg må bare beklage, hadde tenkt å svare deg, men siden jeg ikke gjorde det med en gang, gikk det i glemmeboken.

Jeg svarte på undersøkelsen og hadde flere forslag. Ett moment var at jeg synes det er dumt at bokomtalene «forsvinner» så fort og deretter må aktivt søkes opp.
Håper adminitratoren vil gi oss resultatene og si noe om ev. planer om videreutvikling av Bokelsere.no.

Som i flere andre bøker, utgitt de siste årene, tar også denne for seg innvandreres (særlig pakistanske) problemer med å innordne seg i det norske samfunnet. Gjerne i en litt humoristisk tone og i en språkdrakt preget av «kebabnorsk» forteller en innvandrerungdom om særegenheter ved nordmenn og Norge. Men etter hvert blir tonen alvorligere og ender opp som et ordentlig oppgjør med muslimsk tenkemåte og handlingsmønster.

Fortelleren i denne boka er en 15 årig gutt. Mahmoud. Siden han bor i en blokk i et strøk av Oslo der det omtrent bare bor innvandrere, er hanheller ikke helt integrert i det norske, men vaker i en aura av to kulturer. Hjemme hos Mahmoud er det faren som er taxisjåfør ( en beskjeftigelse som ser ut til å bli mindre og mindre innbringende), moren som er renholdsarbeider På Blindern og lillebroren Ali som er 10 år. Til stede er også onkelen (farens bror) som har kommet på 2 måneders besøk fra Pakistan.

Kontrasten mellom de to kulturene kommer tydelig fram i og med at bokas forteller, unggutten Mahmoud, har fått i oppgave å vise en onkel på turistvisum rundt i Oslo. Ved synet av alle lettkledde damer gir onkelen uttrykk for misnøye som kanskje heller er en skjult opphisselse. Det er kjønnsbarrierer og kjønnsdiskriminering som er temaet for handlingen. Dette kommer i en alvorligere form til uttrykk når vi får vite hvilke tunge tanker Mahmouds tiårige lillebror sliter med. En dag betror han Mahmoud at han skulle ønske han var jente, at han føler seg født i feil kropp. Men hvordan fortelle dette videre til foreldrene? Det tar lang tid før guttene finner det rette tidspunktet. Moren tar opplysningen med fatning, men med faren er det langt verre. Han raser i dagevis og opplever det som en degradering av hele familien. Men da maner moren seg opp og tar kraftig til motmæle og forteller hvordan hun har følt seg trakasert av nettopp mannen og familien hans. Hennes raseri og trusler bærer frukter og etter hvert må også faren (og onkelen) gi seg.

Til tross for problemfylt alvor har boka altså en lykkelig slutt. Noe som seg kanskje hør og bør siden dette er en ungdomsbok.

Ja, ja, dette var jo underholdende og handlingsfylt til tusen. Elementer fra den folkelig eventyr- sjangeren skinner igjennom i fullt monn. Her har vi sjarmerende, livlige unger, forskjellige hver på sin måte. Videre har vi et stort gammelt slott med mangfoldige tårn og fløyer, knirkende trapper og lange skumle ganger. Og endelig den onde stemoren, hatet av barna og som står der i grell kontrast til den ekte (avdøde) moren som var snill, morsom, aktiv, fylt med all verdens positive egenskaper. Handlingen alternerer mellom to plan, hvert av dem befolket av personer som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha noe som helst med hverandre å gjøre. Men som vanlig i slik litteratur viser det seg etter hvert at forbindelsen er svært så tett.

Den tidligste handingen er lagt til å rene 1968-69, mens den andre finner sted 30 år senere. Slottet, på folkemunne kalt Black Rabbit Hall, er eid av en i utgangspunktet svært så lykkelig og harmonisk familie bestående av de 15 år gamle tvillingene Amber og Toby samt småbarna Barbey og Kitty. I tillegg er det faren, Hugo, og den supergode moren Nancy. Idyllen som v presenteres for i førstningen, blir brått revet vekk da Nancy omkommer i en ulykke en stormfull kveld. De påfølgende feriene på Black Rabbit Hall blir aldri som før, og enda verre blir det da faren, som nå har tapt masse penger i forretninger, gifter seg på nytt og det med en kvinne fra fortida, den rike enken, Caroline. Hun blir aldri godtatt av barna, særlig ikke av Toby som nå går rundt og ser for seg at noe enda verre snart kommer til å hende. Med tvillingsøsteren Amber blir det litt annerledes. Caroline har nemlig selv en sønn, den svært å kjekke Lucian. Og det går ikke lang tid før de to unge forelsker seg i hverandre, noe de for all del må skjule for resten av familien. Men en dag overrasker Men en dag overrasker en rasende Caroline sønnen sin og stedatteren kliss nakne inne i et klesskap.
Kjærlighetsakten har allerede fått følger, og Amber blir holdt innestengt på slottet til hun føder en datter. Dette skjer omtrent samtidig som hushjelpen på slottet, Peggy, også nedkommer med en datter. Caroline lar omverden tro at Peggy fødte tvillinger og er bare i stand til å ta seg av det ene barnet. Slik blir Ambers datter adoptert av en familie i London, og det vil ta lang tid før jenta i det hele tatt får vite at hun er adoptert.

Så 30 år senere møter vi kjæresteparet Lorna og John. De kjører med bil rundt i Cornwall på leting etter et passende lokale der de kan avholde sitt forestående bryllup. Det siste stedet de oppsøker er Black Rabbit Hall. Et falleferdig, men i Lornas øyne svært så sjarmerende sted, eid av enn gammel eksentrisk dame, Mrs. Alton, som bor der alene, bare hjulpet av hushjelpen Dell. Jon avskriver stedet raskt, men det gjør ikke Lorna. Hun har en merkelig følelse av at hun har vært på stedet før, da sammen med moren sin. Underlig nok, inviteter Mrs. Alton Lorna til å komme tilbake g tilbringe noen dager på slottet. Tanken på Black Rabbit Hall klarer ikke å slippe taket i Lorna. Hun kan ikke spørre sin mor (dvs. sin adoptivmor) for hun er nylig død, men på oftet hos faren finner Lorna et gammelt gotografi som viser hun selv og moren stående ved porten til Black Rabbit Hall. Lorna blir styrket i følelsen av at det har vært en forbindelse og aksepterer invitasjonen fra Mrs. Alton. Hun tilbringer noen underlige dager på slottet i selskap med Mrs. Alton so etter hvert viser seg mer og mer fra sin eksentriske side og er lite villig til å svare på Lornas spørsmål om de andre familiemedlemmene. Men så en dag kommer hele sammenhengen for dagen. Caroline Alton forteller at hun er Lornas rettmessige farmor. Lorna er nemlig Ambers datter, unnfanget sammen med Lucian (inne i klesskapet).

Bryllupet til Lorna og Jon finner sted på Black Rabbit Hall. Nå er Caroline Alton endelig død. Lorna har oppsporet Amber som har bosatt seg i New York sammen med sin Lucian. Bryllupet blir en fin fest de også de andre gjenlevende fra Alton-familien er til srede.

Boka er i og for seg velskreven. Det er et driv over handlingen / selv om denne egentlig er ganske forutsigbar). Kifyene mellom de to handlingsaspektene skjer alltid når spenningen er på topp. Men man kan jo si at alle klisjene virker noe irriterende.

Bokas tittel leder tankene mot triviallitteratur, men det skal vise seg at dette overhodet ikke stemmer verken ut fra innhold eller oppbygning. Her er det lite av både dramatikk og romantikk. Til gjengjeld er det skildringer og tanker som virkelig griper tak i leseren. Handlingen foregår stort sett på Island – landet med en særegen og høyst dramatisk natur Tidspunktet er 1963 (et år da mye uforglemmelig skjedde i verden.) Bokas tema er å blottlegge diskriminering og fordommer knyttet til kjønn, så sterke at de til og med kan ha voldelige utslag. Det er da vi puster ut og føler at verden heldigvis har gått framover, slikt er heldigvis borte nå....... Eller er det det?

Tusen takk Rolf, du har åpenbart imponerende kunnskaper om tysk litteratur. Jeg skal få lagt inn disse titlene etter hvert. Nesten en liste i seg selv.

Litt morsomt – tidligere i dag bestilte jeg Bölls «Gruppebilde med dame» (for en megetsigende tittel, «smak» litt på den!) på biblioteket (vi har en bestill-og-hent-ordning her, nå når det er stengt). Jeg har fått den anbefalt av en venninne som studerte germansk i Bonn i sin ungdom. Og nå også av deg.
Og litt merkelig – «Gruppebildet …» ligger ikke inne i norsk utgave på Bokelskeres database.

God påske til deg også, og alle andre!

Hei igjen Rolf, Nå har jeg lagt «Tider som fulgte» til listen. Det viste seg at jeg allerede har den på min ønskeliste, takk for påminnelsen. Kom gjerne med flere forslag fra din liste. Det jeg har gjort, er egentlig bare å samle forslag fra andre bokelskere. Mange interessante titler. Flere av disse vil jeg lese.

At Andreas Viestad er en dyktig kokk og matskribent, har jeg visst lenge. Her i huset har vi hatt glede av hans kokebøker i mange år. At han også er en habil forfatter, er nokså nytt for meg. Jeg har nylig lest En middag i Roma, Verdenshistorien i et måltid, en original og artig bok der Viestad med utgangspunkt i ingrediensene i sitt italienske restaurantmåltid forteller verdenshistorie.

I «Reisen til Cadillac» tar Viestad oss med gjennom Tyskland og Frankrike i sin elskede, amerikanske Cadillac DeVille Sedan fra 1969. Fra Kiel til Cadillac, helt sydvest i Frankrike (at Cadillac også er noe annet enn en bil, var totalt ukjent for meg). En modig reise for en sjåfør uerfaren med store biler, og med minimal teknisk innsikt.

Viestad er en god forteller, kunnskapsrik, belest og bereist, og i besittelse av en god porsjon befriende selvironi. Underveis reflekterer han over Europas kultur og historie. Den røde tråden er forbindelsene mellom Europa og Amerika - forskjeller, likheter og spenninger. Boken er fra 2008 og noen av de politiske betraktningene kan kjennes litt utdaterte, uten at det ødelegger helheten. Vi får morsomme opplysninger som at den erkeamerikanske hamburgeren opprinnelig stammer fra den tyske byen Hamburg, og at tekstilet denim opprinnelig var brukt i arbeidsklær i den sydfranske byen Nîmes ("fra Nîmes"). Derfra ble klær solgt til sjøfartsbyen Genova under navnet bleu de Gênes, senere bare jeans.

Viestad fører en glitrende penn. Cadillacen blir en kjent og kjær venn også for leseren, med alle sine nykker og skavanker, all sin verdighet, skjønnhet og styrke. Ett eksempel, fra ilandkjøringen i Kiel: «Bilen våkner langsom til liv. En dyp, surklende lyd strømmer opp fra et sted langt nede i motoren, ledsaget av en risting som sprer seg gjennom karosseriet. Tannhjul møter tannhjul. Metalldeler jeg ikke kjenner navnet på, får elektriske impulser fra batteriet. Bensin pumpes gjennom sprukne ledninger fram til de åtte stedene der små gnister skal sette i gang små eksplosjoner og få enda flere deler til å våkne fra sin dvale.»

At boken inneholder i overkant mye «bil» for meg, oppveies av alle viderverdighetene underveis, samtalene med svært ulike mennesker, observasjoner og refleksjoner, og ikke minst av språket. Unn deg en fin og interessant reise gjennom Europa!

Et tips er å følge reisen på google maps; det gjør den enda mer levende.

Dette var rett og slett veldig god underholdning og en skikkelig pageturner

Jeg varslet omtrent det samme som Marit i januar. Men så lot jeg meg friste av «Allesjele» som jeg allerede hadde på leselisten, og dessverre måtte gi opp – og av bøkene om Herdis, som var en stor opplevelse. Lesesirkelen på sitt beste.

Lesesirkelen har gitt meg mye – inspirasjon og kunnskap, glede og ettertanke. Men nå har jeg altså, etter syv år, nådd et slags metningspunkt. Alt har sin tid, som det heter. Jeg ønsker nå å stå friere til å lese det jeg vil, når jeg vil. Hyllene står fulle av uleste bøker, og bøker jeg ønsker å lese på nytt. Mest eldre litteratur.

Jeg kommer fortsatt til å følge med fra sidelinjen, se hva dere leser og komme med kommentarer.

Tusen takk til alle og masse lykke til videre til dere!

Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.

Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.

Gode og samfunnsaktuelle noveller.

Felleslesing - «Musikk fra en blå brønn» ble lest og diskutert i vår egen lesesirkel i mars 2021. Du finner alle innleggene her. Interessant og opplysende!

En veldig god bok å lese - godt språk og god beskrivelse av samfunnet på 70-tallet, men ingen nerve eller høydepunkter som ville ført terningen opp på en femmer.

Da er "Kjærlighet i nødsfall" lagt til både listen og min ønskeliste. Flott å få inn yngre samtidsforfattere. Tusen takk for et spennende forslag!

Smart. Å sjekke førsteutgaven burde jeg ha tenkt på selv. Sjampis altså, allerede i 1960.
Takk også for oppklaringen av hvordan og hvor denne garpe-genitivsformen oppsto. Dette var nytt for meg. Bra med viten fra flere hold.

Da savner jeg bare at korrekturleseren hadde gjort et grundigere arbeid; for rene korrekturfeil finnes.

Ja, jeg er enig, denne boken er mesterlig skrevet. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse Marit, en fortelling som drar deg inn i seg og lar deg leve med i Herdis’ og hennes omgivelsers verden. Jeg synes som deg det er vanskelig å sette ord på opplevelsene og støtter opp om dine. En god beskrivelse gir du. Merket meg uttrykket «realismens poesi», som svært dekkende.
Et godt valg og takk til alle for fine innlegg!

Mitt eneste lille skår i gleden er at min utgave (Bokklubben 1968) er skjemmet av korrekturfeil. Jeg lurer også på om Nedreaas brukte såkalt garpe-genitiv, Herdis sin mor (bergensk?), ikke Herdis’ mor, og skrev champagne med sj, (trodde sjampanje var en nyere fornorskning). Har det vært en språkvasker på ferde her? Har noen av dere gjort liknende observasjoner? Det virker kanskje smålig å henge seg opp i dette, men jeg klarer ikke la være. En klassiker som denne skulle være fri for skrivefeil.

Nå har jeg begynt på «Ved neste nymåne», som har stått i hyllene i «alle» år. Har tidligere kun lest «Av måneskinn gror det ingenting», som gjorde et rystende inntrykk.

Under lesingen kom jeg i tanker om Tove Ditlefsens Barndommens gate, en bok som absolutt også bør løftes frem. Medrivende og rørende av Nedreaas’ danske samtidige.