Bokelskere.no

Første delen trekker boka klart opp til en sekser på terningen. Dette er skrivekunst på høyt nivå. Bare beskrivelsen av morens sorg når hun ble enke - fantastisk!

Handlingen utspiller seg i Nord-Sverige, i et tynt befolket område. Menneskene som bor her, fremstilles om av en ganske eksentrisk art. Den mest eksentriske av dem alle er nok gamle Vidar. Det sies at han er styrtrik (på penger tilegnet på noe fordekt vis). Likevel lever han ytterst sparsommelig, unner verken seg selv eller familien noe.

Vidar bpr sammen med sin datter Liv og hennes tenåringssønn Simon. Disse holder han et jerngrep over. Da Liv var yngre, forsøkte hun gang på gang å komme seg vekk fra faren. Hun hauket med forbipasserende bilister og bød seg fram til dem. Men hver gang dukket faren opp og dro henne med seg hjem. Trangen til å reise vekk sloknet hos henne etter at Simon ble født.

Bokas handling kommer i gang ved at et brødrepar (den brutale Gabriel og den fredsommelige Liam) kommer en natt for å rane ham. De oppdager den gamle mannen ute på myra. Plutselig høres et pår skudd og Vidar faller død om. Var det en av brødrene som løsnet skuddet?

Etter langvarig leting etter Vidar blir liket hans funnet nedsenket i en brønn. Mistanken rettes mot flere av egnens beboere. Men politiet kommer ingen vei. Det blir Liv selv som til slutt ser. sannheten.

Det som fascinerer mest ved boka er kanskje ikke selve handlingsforløpet, men skildringene av det karrige og øde landskapet i Nord-Sverige og hvordan dette kan ha påvirket menneskene som har slått seg ned der.

Dette er en bok om sykdom og død. De ter også en bok om en familie på tre generasjoner. En familie med sine særegenheter som likevel står i en situasjon mange kan kjenne seg igjen i.

Boka har to hovedpersoner, mor og datter, som begge i hver sine kapitler forteller i 1. person. Anne er lærer, nå nærmer hun seg pensjonsalder. I store deler av sitt voksne liv har hun stått i pleierrollen overfor sin mann som har blitt rammet av flere slag og til slutt helt mistet taleevnen. Nå er Gustav på pleiehjem der Anne besøker ham daglig. De fikk to barn, Sigrid og Magnus.

Sigrid er den andre hovedpersonen. Hun sier selv at moren nesten alltid liten tid til overs for henne den gang hun var barn. Som ungdom var Sigrid veldig opprørsk Hun forelsket seg dypt og inderlig i bygdas turnuslege, Jens, og fikk som nittenåring barn med ham. Men Jens reiste vekk så snart turnustiden var over. Kort tid etter giftet Sigrid seg med Aslak. De har nå sønnen Vidjar sammen. Sigrid selv er blitt lege, og familien bor i Oslo, ganske langt fra hjembygda der moren fremdeles bor på gården.

Handlingen starter med at Anne har fått påvist tarmkreft. Familien støtter opp om henne og reiser langt oftere enn før på besøk til hjembygda. Anne får cellegiftbehandling, men de viser seg at kreften likevel har spredd seg. Hun ønsker å slutte med cellegiften og virker i en periode sprekere enn før. Hun lar seg overtale å reise med hele familien på ferietur til Frankrike, men ferien blir ganske mislykket fordi Anne i vekslende humør foretrekker å tilbringe omtrent all tid på hotellrommet sitt. Hjemme i Norge igjen ønsker hun å bli værende hjemme på gården og samtidig få så mye pleie, hjelp og lindring som mulig. Dette blir ordnet, og familien reiser på besøk så ofte de har anledning. Hver gang forskrekkes de over hvor mye svakere hun har blitt.

Boka ender med at den alltid så badeglade Anne, hun som tidligere aldri gikk av veien for etisbad om morgenen, blir forsiktig løftet ned i badekaret og får ende livet sitt i elskede omgivelser.

Boka lar leseren komme tett inn på det som skjer. Vi nærmest opplever det hele sammen med personene.

Denne var veldig ok å lese. Jeg måtte humre over Hildes innfall i blant, noe er nok gjenkjennbart for mange vil jeg tro:)

Fin , rørende bok. Må si at den norske tittelen er vakker og kler boken bedre enn originaltittelen som er Hamilton Beach, litt kjedelig synes jeg.

Du skal ha en stjerne for at du fullfører en 400-siders bok du gir terningkast 1! :-))))

Hvordan vil mennesket bli sett på i en fjern fremtid når vi som rase er forsvunnet? Hvordan vil en annen sivilisasjon vurdere og bedømme vår atferd og vår måte å leve på?

I «Legenden om mennesket» sitter hundene, de som har tatt over jorden, rundt ilden og forteller familiehistorier om disse skapningene som muligens levde på jorden for lenge, lenge siden. Hva er Mennesket? spør valpene. Hva er krig? Men noe sikkert svar kan ingen gi. Til tross for visse antakelser og teorier, menneskene kan ha vært mytologisk vesener og historiene rett og slett eventyr. Hundene vet ikke. Vi får ikke vite når disse historiene blir fortalt, ikke annet enn at de har blitt fortalt gjennom århundrer - eller er det årtusener.

Boken er bygd opp som åtte historier. I forkant av hver får vi en kort innledning, «Bemerkninger om første historie» osv. Disse bemerkningene gir uttrykk for hunde-fortellerens (eller er det robotens?) syn på historien som følger, og er interessante. Vi får ingen tidsangivelse for når historiene skal ha funnet sted. Et hint kan være at i en av dem er vi tilstede ved en gravferd i 2117. Vi er omkring den tiden da hundene mener menneskerasen ble hjemsøk av en katastrofe. Mennesket og hunden, menneskets beste venn, har holdt følge over en lang epoke; på et tidspunkt byttes rollene.

På den tiden historiene finner sted, har tenkende og snakkende roboter overtatt slavenes og tjenernes roller, televiseren gjør at folk kan møtes, ansikt til ansikt, selv om de befinner seg milevidt fra hverandre, utforskingen og befolkningen av verdensrommet er i full gang. I dag har vi roboter og såkalt kunstig intelligens, facetime og teams og liknende. Ukjent da Clifford D. Simak skrev «City» (originaltittelen) i 1952. Noen av fremtidsbekrivelsene har altså slått til, andre virker aparte, men hvem vet ... Litt artig er det at hundene har tradisjonelle hundenavn som Raggen, Lurven, Rusken, Trofast og Passopp. Det bidrar til bokens tidløshet.

Fremtidsbeskrivelsene er fantasifulle og morsomme i seg selv, men de er ikke poenget. Hensikten med dem er å skape et rammeverk for det jeg oppfatter som bokens hovedbudskap; en refleksjon over mennesket. De gir en nødvendig distanse for vurderinger av vår væremåte og vårt levesett. De inspirerer til tanker om tid og rom og ulike livsformer. Om hvordan vi kan være så sikre på at vår rase er den overlegne, vår verden den eneste.

Et par eksempler til ettertanke og inspirasjon:
«Hvor lenge har De tenkt å holde dette gående? spurte Miss Stanley, og hun bet ordene hissig av. (…) Han forsøkte å gjøre stemmen kjølig og rolig. «Så lenge det er nødvendig,» sa han. «Og så lenge det finnes håp.» «De vil altså fortsette å dømme dem til døden», sa hun (…) «Vi kan ikke tillate oss å være sentimentale, Miss Stanley,» sa Fowler og forsøkte å skjule sitt sinne. (…) Hvis vi klarer det til slutt, er prisen lav, selv om noen få mann dør. Mennesket har til alle tider kastet bort livet sitt på tåpelige ting, av tåpelige grunner. Hvorfor skulle vi da nøle med å la noen dø for en så stor sak som dette?» (side 98)

«Mennesket var engasjert i en vill kamp for makt og kunnskap, men intet sted blir det antydet hva han hadde tenkt å bruke det til, hvis han først oppnådde det.» (side 108)

«Vi lever i samme sekund hele tiden. Vi beveger oss fremover inni den sekund-parentesen, den bitte lille tidsenheten som vår spesielle verden har fått tildelt.» (side 186)

Simak skriver godt. Her er vakre og surrealistiske naturskildringer og rørende møter mellom dyr, roboter og mennesker. Simak har selv uttalt at boken er skrevet som en protest mot massemord og krig, og også som en higen etter en bedre verden.

Jeg er overrasket over at boken, som regnes som et hovedverk innenfor science fiction, har under tyve «følgere» her på bokelskere (er det sjangerbetegnelsen som skremmer?). Den norske oversettelsen fra 1968 ligger ikke engang i bokbasen. Dette er en bok som har tålt tidens tann og absolutt er relevant for oss i dag.

Hvordan denne kan ha blitt kåret til en av årets beste bøker av diverse magasiner, er meg en gåte. Den bød jo på en viss grad av underholdning, men ble mest av alt pinlig å lese og nesten på grensen til pornografisk til tider.

Posthesten? Ser mange skryter av rask levering fra Bookis. For tolv dager siden bestilte jeg min første bok gjennom denne tjenesten, og fikk samme dag bekreftet at boken var sendt fra selger. Så langt, så vel. Men siden har dagene gått inntil jeg i går kveld fikk beskjed om at boken skulle være i min postkasse 24.4.21 før kl. 07.00 (dvs. med Aftenposten,). Altså for femten - tyve minutter siden. Men i dag er Aftenposten forsinket, og ingen bok er i postkassen ….

Tolv dager (forhåpentligvis) fra Bodø til Ski – dette hadde gått fortere med hest og vogn i middelalderen.

Er det jeg som har vært ekstra uheldig?

Gjennom årene har jeg lest flere bøker om livet i konsentrasjonsleire under krigen, men de andre har neppe vært så mangslungne som denne. Det skyldes trolig at hovedpersonen i denne boka har hatt en helt spesiell stilling i leiren.

Lale, en ung jøde fra Slovakia, opplevde 1942 samme med mange andre å bli ført inn på et tog som brakte dem til Auschwitz. Her tilbrakte han de neste tre årene. Ofte skjedde det at folk ble skutt rett for øyne på ham, og ofte så han venner bli fraktet bort til de store krematoriebrakkene for å bli gasset i hjel. Hver ang unnslapp han selv. Da han kom til leiren, ofte han seg selv at dette kulle han overleve, og det klarte han altså. At han slapp unna så mange livsfarlige situasjoner, skyltes både flaks og kløkt. At han fikk stillingen som «der Tatowierer» hadde nok som grunn at han var meget språkmektig. Han behersket en rekke språk og kunne lett kommunisere med folk fra ulike land. På denne måten fikk han også kontakter i mange ulike deler av leiren, og han visste å utnytte det. Som leirens talerør kom han i en slags mellomstilling mellom de tyske soldatene og alle de andre fangene. Han fikk tilgang til mer mat til måltidene, og gjemte alltid noe unna som han fordelte blant de andre sultende. Under arbeidet var det en SS-mann ved hans side og bevoktet ham. Baretski het denne, ikke særlig intelligent, så Lale klarte alltid å manipulere vokteren sin.

Med mat som «betaling» fikk han kvinnelige fanger som arbeidet med pakking av konfiskerte eiendeler til å stikke unna til ham verdifulle ting som penger og smykker. Han opprettet kontakt med sivile arbeidere fra distriktet som kom til leiren for å hjelpe til med byggingen av brakker. Disse ga ham matforsyninger i bytte mot konfiskerte edelstener og andre kostbarheter.

Framfor alt er boka også en kjærlighetshistorie. En dag tatoverer Lale inn fangenummer på armen til en ung jente. Da han et øyeblikk ser henne inn i øynene, skjer det noe. Fra den stund er Gita den som står ham nærmest. Mange ganger hjelper han henne og venninnene med å unnslippe livsfarlige situasjoner. Etter kapitulasjonen kommer de to bort fra hverandre, men Lali gir ikke opp og til slutt klarer han å finne igjen sin Gita.

Boka er skrevet av en journalist (?) som har hatt mange og lange samtaler med Lale da denne var i 90-års alderen. Språket er alminnelig, saklig og ganske tørt, men det står godt til det ellers så dramatiske innholdet i boka.

Jeg var på jakt etter en bok å slappe av med, men skjønte etter hvert at dette var å gå for langt. Her var det ingen ting å dra lærdom av, ingen nye ting å få innsikt i og ingen nye tanker å få del i. Framdriften var i det hele ganske treg og ikke på noe punkt særlig spennende heller. Hvordan kan man da «feel good»?

Som mange andre bøker har også denne to handlinger – den ene foregår i vår tid, den andre daterer seg til sommeren 1959. Nåtidshandlingen er konsentrert rundt kvinnen Jessie og hennes familie. Et stemorskompleks står i sentrum for handlingen her. Denne familien har nylig kjøpt en herregård på landet, Applecote Manor. Noe skummelt hefter seg ved stedet. Her bodde en gang ungjenta Audrey Wilde som en dag forsvant helt sporløst. Til tross for nitid leting er hun aldri blitt funnet. Dette bringer oss over på den andre handlingsdelen. Sommeren 1959 (noen år etter Audreys forsvinning) er fire søstre i ungdomsalderen gjester hos tanten og onkelen på Applecote Manor. Mye av handlinga her er konsentrert rundt møtet med to gutter, noe som skaper rivalisering mellom de fire søstrene. Naturligvis blir mysteriet rundt forsvinningen oppklart i løpet av boka. En av de to guttene sitter på hemmeligheten, men hva det er kommer ikke fram før i nåtidshandlinga.

Jeg synes bokas handling virker ganske oppkonstruert og lite troverdig. Dessuten tror jeg ikke på personene i fortellinga. Flesteparten av dem virker mest som pappfigurer. Også språket i boka har sine mangler. Mange av formuleringene virker svært så svulstige.

Takk for svaret, selv om det ikke gjorde meg så mye klokere.
Ser ut som jeg må lese boken selv for å finne ut om den lever opp til mine forventninger.

Du skriver så fint og inspirerende om denne boken at jeg får lyst til å lese den. Og så gir du den terningkast fire. Hva er det som trekker ned?

Her følger i en finsk familie gjennom om lag en menneskealder – fra krigens dager og fram til vår tid. Det er mange personer vi hører om, men bokas framstilling dveler i særdeleshet ved to av dem. Det gjelder to mennesker tilhørende hver sin generasjon som får en noe spesiell skjebne. Vi hører om den blinde Helena – fra hun er ei lita jente til hun dør som syk, eldre kvinne. Helena er bokas jeg-person. Den andre hovedpersonen er nevøen hennes, Tuomas. Hans lodd i livet er at han er homoseksuell, noe som var lite godtatt på den tiden.

Boka er godt fortalt. Leseren blir fort trukket inn i handlingen og kan med alle sine sanser leve seg inn i livet til de to hovedpersonene og følge dem på deres vei gjennom både godt og vondt. Jeg oppfatter det slik at forfatteren har villet sette fingeren på vanskeligheter (her av helt forskjellig art) som gir noen mennesker ekstra å stri med.

Enig, en av mine favoritter og skuffer aldri. Solid svenske❤️