Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

«– Ja, ser De, kviskra herr Severin til her Poul: – når det gjeld kvinnfolk! Det er noe ein sak ein skal ta tenksamt på ! De hadde no slett ikkje vore snytt om De vore i herr Christan sin stad. Og for eit yndefullt lam! – Smak og behag kan ikke diskuteres, sa herr Poul.»

Unektelig mer presteverdig på latin!

Se her og her.

Ambjørnsen skriver så fantastisk godt om natur og omgivelser. Boka har bra språk og flyt, men så halter den litt for min del når det gjelder handling, mye detaljer om drikking og mange bipersoner som flyter forbi i handlingen uten at jeg får grepet på hvorfor de er der.... Ingen dårlig bok, men ingen toppkarakter fra meg.

Filmen (Nils Malmros) utgjør et godt supplement til boken!

Spesielt synes jeg den tunge og pietistiske ånden som ligger over samfunnet er levende skildret. Hvordan presteskapet og embetsmennene (med den tolerante og humoristiske sorenskriver Johan Henrik Heyde som et hederlig unntak) holder allmuen i sitt grep. Eller kanskje heller prøver så godt de kan å gjøre det. For når «verda», i form av et fransk flåtebesøk, kommer til isolerte Torshavn, eksploderer varekjelleren av undertrykte følelser.

Anneke von der Lippes tolkning av den livsglade Barbara oppi alt dette er strålende. Det samme gjelder Lars Simonsen som den plagete nypresten Poul Aggersøe.

Dertil landskap og natur som pirrer reiselysten!

Takk til Ellen som anbefalte filmen i en annen tråd, og til biblioteket som skaffet den i løpet av et par dager. Dette er dessverre en film det er vanskelig å få i («utgammel» som den er fra 1997 …) Anbefales!

Du er absolutt ikke «ute av drift», Hilda!

Er ikke nettopp det du påpeker et hovedtema i boken; hvem er Barbara. En flokse, en femme fatale, et naivt barn, en syndebukk eller rett og slett en glad og frilynt kvinne som ikke finner utløp for sin energi og livslyst på andre måter?

Jeg har også lyst til å reise spørsmålet – hvilket ansvar har mennene for hvordan tingene utvikler seg på disse avsidesliggende og isolerte øyene.

I denne tråden savner jeg en klarere avgrensing av hva kristelig litteratur er.

Jeg antar at dine lånere, Mariar er ute etter bøker med et visst forkynnende preg, i hvert fall der kristen tro er et hovedtema. Se for eksempel denne artikkelen fra Vårt land. Her defineres kristne bøker som bøker som «(.... ) formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier».

Du har fått et bredt utvalg av tips. Bra! Men går alle disse under betegnelsen kristen litteratur? For eksempel er Johan Falkberget nevnt. Jeg vet at kirken, i hvert fall i Falkbergets hjemtrakter, streber etter å gjøre han sin til «sin» forfatter. Etter mitt syn er det feil. Falkberget skriver om mennesket, om alle sider ved det å være menneske. Tro og tvil er ett element i dette. Det samme gjelder i varierende grad flere av de forslåtte bøkene.

Hører gjerne andre synspunkter.

Artig at du også har tenkt på Leine, det er vel nokså nærliggende.

Det kan være du har rett i at betegnelse poetisk ikke er helt riktig. Jeg brukte begrepet fordi språket lyder så stemningsskapende og melodiøst i mine ører, som i dette avsnittet:

«Kyrkjeklokkene ute på Reyn kalla til gudsteneste. Det hadde ein linn tone som flagra over hustaka. Men tårnet som dei hang i, var døkt og forfalle av alder. Det dirra når klokkene gjekk. Klokkene heiv og peip i treverket, og denne jammers attåtljoden blanda seg med den fuglelette klangen og høyrdest overalt i byen.» (s. 51)

Kanskje er det mer sang i språket på nynorsk. (Jeg har i hvert fall ingen problemer med Eskeland, Marit og annelingua.)

Og kanskje ble jeg ekstra glad i dette lille avsnittet fordi det minner meg om kirkeklokkene på min lille sommerøy; den litt trå, knirkende lyden av tauverket når klokkene går.

Jacobsen gjør også bruk av det som kalles besjeling, å gi ting menneskelige følelser og egenskaper. For eksempel her: «Skatollet beint frem anka seg under taka hans. Han var byrja halde på det. Det såg særs derangert ut og krenkt i sin ære, med alle dei tomme skuffehola og innhaldet flytande på bord og stolar.» (s. 69). Og her «Han høyrde oboen som fortalde det samme vesle eventyret utan stogg, medan fagotten klukklo jålet og tala med.» (s. 78).

God helg!

Det kan være fristen å trekke noen tråder til Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden som vi leste i lesesirkelen i april-mai i år.

Handlingen i begge bøkene er lagt til en dansk koloni (henholdsvis Grønland og Færøyene) på 1700-tallet. Danske embetsmenn og lokalbefolkningen, prester utdannet i København og en kvinne, en enke faktisk, har sentrale roller.

Jeg var blant de få (?) som var kritisk til Leines 555 sider lange bok. Jeg sakser fra min egen oppsummering «Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer.» (…) «Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever.»

Etter å ha lest vel åtti sider av Jacobsens Barbara lever jeg med befolkningen i Torshavn og der omkring! Jeg er grepet av de sterke og klare personskildringene og ikke minst av det sosiale spillet som foregår mellom menneskene, enten det er tre personer rundt et bord (Barbara, handelsmannen Gabriel og ny-presten herr Poul) eller kalaset i saltkjelleren. Språket er presist, levende og poetisk. Romanen bobler over av underfundig humor og spiller med varme på hele følelsesregisteret.

Selv om handlingen er avvikende (og jeg vet ennå ikke hvordan Barbara utvikler seg) fremstår Leines bok i ettertid, i mine øyne, nærmest som en tam etterligning av Jacobsens.

Andre synspunkter?

Dette liker jeg!
Har lest til og med «Enken på kallet» og leser på nynorsk i Ivar Eskelands oversettelse.

Så mye humor og liv. Herlige personer tatt på kornet. Knappe, presise beskrivelser. Et par eksempler «Det vart ein augneduell. Så vart det ein ordduell. Begge hadde dei fått brennevin. Dei var fylte av krenkt sjølvvørnad.» (s. 10) og «Men den blodlause kona hans, fru Mathilde, sat med augo på stilker og kløypte Barbara og all hennar gjerd og ferd med dei villaste nyfikne-demonar i augo.» (s. 35)
Visst er det flust av ord som ikke uten videre er lette å forstå, men betydningen kommer stort sett frem av sammenhengen. De gir fremstillingen sjarm og liv (som Kjell og Ingunn skriver) og originalitet.

Jeg stusset over «grind» (s. 10), men siden grinden svømte i havet går jeg ut fra at det er en grindhval. «Ullklokke», ha, ha, skjønte at det måtte være en form for undertøy siden moren ber datteren om å kle på seg (for øvrig en strålende betegnelse på en poncho).

Enig med deg Ingunn, det skal bli hardt å bruke fire uker på denne.

Jeg synes det er rart at denne boka ikke har fått mer oppmerksomhet, da forfatterens første bok "Det usynlige fjellet", ble en bestselger og også den neste "Perla" var etter hva jeg forstod ganske så populær. Jeg kon over denne boken "Kjærlighetens tango " ved en tilfeldighet og siden jeg elsket de to forrige bøkene måtte jeg jo bare lese denne. Men jeg er veldig skuffet! Det er ingen dårlig bok, den er utrolig fargerik og levende, men det ble liksom for mye av det gode og jeg kjedet meg faktisk litt gjennom alle gjentagelsene og beskrivelsene. Ikke en bok jeg anbefaler videre.

Tusen takk for at du kom, Randi og også skrev så fint på bloggen din!

Boken kan kanskje virke smal, men vil kunne være til glede for langt flere enn dem som har en tilknytning til bokollektiv. Dette er et lite stykke trondheimshistorie og kulturhistorie fra vår nære fortid. Bergsligata 13s historie avspeiler hvordan samfunnet har endret seg dramatisk i løpet av de siste femti årene. Det gjelder på mange områder – økonomi og velstand, holdninger, sosiale omgangsformer, kvinnens stilling og en generell individualisering, for å nevne noe.

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt -- ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. Jeg nøster opp nesten femti års erfaringer på området. Det spesielle med Bergsligata 13 er at om folk flytter ut og nye inn, om folk ikke alltid går like godt overens, så lever fellesskapet videre. Pionerene bygde en solid grunnmur, som riktignok er justert gjennom årene, men som fortsatt holder. For alle som bor i, eller vurderer i delta i, et bofellesskap, er det mye å lære av Norges eldste bokollektiv.

Trondheim folkebibliotek har kjøpt inn boken min, og jeg føler meg rent beæret over at et eksemplar blir plassert i det ærverdige Trondhjemsrommet.

Boka er original både i oppbygging og i temavalg. I utgangspunktet handler den slett ikke om noen forbrytelse, men om en flyulykke. Et fly fra Istanbul til Paris styrter på grensen mellom Sveits og Frankrike. Flyet går opp i flammer, og alle passasjerene ser ut til å ha brent opp, men mirakuløst nok finner man et uskadd spedbarn liggende utenfor flyet. Det er ei lita jente på 2-3 måneder. Men hvem er hun? Passasjerlisten kan fortelle at to franske babyer var med dette flyet. I tida som følger er det to forskjellige familier som gjør krav på dette barnet.

Selve handlingen i boka utspiller seg 18 år senere. En ung mann, Marc, som ikke vet om han er bror eller kjæreste til ”mirakeljenta” som nå er blitt 18 år, er på leting etter henne mens han leser opptegnelsene til privatdetektiven Crédule Grand-Duc. Denne hari alle disse årene etterforsket saken. De to familiene som har kappes om barnet, er svært forskjellige. Den ene familien, Carville, er søkkrik, mens den andre, Vitral, er heller hardarbeidende og lavtlønnet. I begge tilfellene omkim de som var foreldrene til barnet, mens det blir to sett besteforeldre som hevder at det er deres barnebarn.

Dette skjedde før DNA-analyse ble det sikre redskapet til å bestemme slektstilhørighet. Man måtte altså holde seg til andre metoder. Spebarnets klær ga ingen holde punkter, men utseendemessig liknet det mest på Vitral-familien. Det blir derfor her lille Emilie får sitt hjem, oppdratt av besteforeldrene sammen med sin to år eldre bror (som ved et tilfelle ikke var blitt med på den katastrofale flyreisen). Men besteforeldrene Carville slo seg ikke til ro med dette. Léonce Carville prøvde å tilby Vitral-familien en større pengesum for å få overta Lyse-Rosa (som hadde vært navnet på deres barnebarn.). Men dette kommer Carville ingen vei med. Derimot engasjerer Mme Carville en privatdetektiv – Crédule Grand Duc – til å arbeide videre med saken. Mme Carville sier seg villig til å betale alle utgifter privatdetektivene måtte ha. Cr,\edule Grand Duc arbeider meget møysommelig. Han undersøker alle tenkelige spor, men kommer likevel ingen vei. Oppe i Jura-fjellene, nær stedet flyet styrtet, kommer han over en bortgjemt hytte med noe som kan minne om en grav utenfor. Men noe sikkert spor er dette ikke. Han gjør seg kjent med de to familiene. Den rike Carvillefamilien har han lite til overs for, særlig det andre barnebarnet, Lyse-Roses eldre søster, virker frastøtende. Derimot liker han seg godt hos Vitralfamilien. Fysisk tiltrekkes han sterkt av Nicole Vitral. En natt skjer det at varebilen som Vitralfamilien arbeider fra, tar fyr og Pierre brenner inne. Mye tyder på at brannen er påsatt.

Årene går. De to unge i Vitralfamilien tiltrekkes mer og mer av hverandre. Men så rett før Emilies 18-årsdag forsvinner hun plutselig. Hun har nettopp lest resultatene av Credule Grand Ducs etterforskning. Disse opptegnelsene gir hun videre til Marc, med en kryptisk melding som kan bety at hun skal legge ut på en reise og aldri komme tilbake.

Det er på dette tidspunktet i handlingen at boka starter. Marc på sin side legger ut på en reise for å finne sin elskede, parallelt med at han leser det privatdetektiven har skrevet. Det rare er at det siste Crédule skriver er at han nå vil ta livet av seg fordi han ikke klarte å komme til bunns i saken i løpet av de 18 årene han har holdt på. Men i det han skal skyte seg, faller blikket han på en avisside der flyulykken for første gang er blitt omtalt, og da faller plutselig alle brikkene på plass.

Marcs søken fører ham hjem til privatdetektiven. Han finner denne død, sterkt forbrent, med hodet inne i peisen. På sin videre ferd blir Marc innhentet av Malvina som både truer og angriper ham. Nå eksistert det to blå konvolutter, levert til hver av bestemødrene. Der står resultatene av hver av DNA-undersøkelsene som i ettertid er blitt gjort. Begge bestemødrene har fått samme beskjed: Det er intet slektskap mellom Emilie/Lyse-Rose og medlemmene av verken Vitral- eller Carvillefamilien. Hvordan kan dette ha seg?

Nøkkelen ligger hos en annen kvinne som på ulykkesdagen var avbildet i samme avis. Det dreide seg om en savnetmelding, og kvinnen på bildet var utrolig lik Emolie/Lyse-Rose. I ung alder hadde hun r.mt hjemmefra, ført et utsvevende liv, blitt gravid og født et jentebarn. Hun søkte tilflukt i hytta oppe i Jurafjellene. Der forsøkte hun fortvilet å livberge seg selv og barnet. Da flystyrten skjedde like i nærheten, var hun den første framme på åstedet. Hun fant et dødt spebarn liggende utenfor flyet, byttet om de to barna og tok det døde med seg for å gravlegge det. Senere har hun sørget for å slette alle spor. Hver for seg er nå Crédule og Marc på jakt etter denne kvinnen. De finner fram omtrent samtidig. Utenfor huset hennes utspiller den siste kampen seg mellom de to. Nå kommer det fram at det var Crédule som sto bak brannen som drepte Marcs bestefar – på befaling fra Carville. Den døde personen hjemme hos Crédule var hans gode venn og hjelper – en tyrker.

Men til slutt, hva skjedde med Emilie/Lyse-Rose? Hun har oppdaget at hun er blitt gravid, og det er Marcs barn hun bærer på. Hun frykter at dette barnet er blitt unnfanget gjennom incest. Derfor befinner hun seg på en abortklinikk. Nå kan Marc sende henne en melding om at det ikke lenger er noe å frykte.

Det ganske så spesielle ved denne boka er at her er det detektiven selv som ender opp med å bli morder. Etter oppdrag dreper han ett menneske , og så av frykt for å bli avslørt dreper han flere.

Jeg anbefaler "Surdeig" av hele mitt hjerte for alle som elsker å bake og som ønsker å bringe sine bakekunnskaper opp til nye høyder!

Flott og sterk bok. Rørende historie og godt skrevet.