Bokelskere.no

Veit ikkje om eg er "ute av drift" eller kva...men, eg er kanskje for fokusert på personen Barbara til å samanlikne med Leine og Stefansson.
Barbara framstår meir og meir som ein tvetydig person for meg (har lese ca 100 s). Ho er så blid i alle settingar, sjølv når ho nesten "druknar" i regnveret. Ho smiler og er blid og fornøgd, også når ho merkar at presten Poul er så ulukkeleg forelska i henne.
Og, det er nesten utruleg kor mange menn som gjerne vil ha henne, også dei med ein viss status....Gabriel, Johan Hendrik, Samuel...
Sjølv ikkje hennar lause moral i møte med fransk admiral gjorde noko med deira lengt etter henne.
Men, Jacobsen fengar med si skildring av eit samfunn og ei tid som ligg langt tilbake.
Kap VERDEN hadde ei litt sår avslutning:

Saa far da, far vel, du skalt nu ej længer bedrage min Sjæl....

Du er absolutt ikke «ute av drift», Hilda!

Er ikke nettopp det du påpeker et hovedtema i boken; hvem er Barbara. En flokse, en femme fatale, et naivt barn, en syndebukk eller rett og slett en glad og frilynt kvinne som ikke finner utløp for sin energi og livslyst på andre måter?

Jeg har også lyst til å reise spørsmålet – hvilket ansvar har mennene for hvordan tingene utvikler seg på disse avsidesliggende og isolerte øyene.

Økonomisk var de fleste kvinnene naturligvis helt prisgitt menn - det være seg ektemenn eller embetsmenn. Men jeg ble sant å si litt overrasket over hvor mye "frihet" kvinnene har i dette samfunnet! Under det franske flåtebesøket virket det i alle fall ikke som de var underlagt andre viljer enn sine egne. At noen av dem seinere fikk smake "den sure svie", ser heller ikke ut til å skape allverdens fordømmelse. Slik dette kommer til uttrykk, kan det selvsagt bunne i forfatterens eget sinnelag - Jacobsen er jo velsignet fri for moralisme!

Hvis det da er funnet noen etikk-filosofer som knytter 'velsignelse'
til 'moralsk nedrustning'...
du finner kanskje et eksempel på Jacobsens velsignelser for
sådan anledning?
(jeg er likegjerne velsignet fri for sur svie ;-)

Eksempel:
For en Guds mann som Dem skulle det ikke være så vanskelig å fatte. Liksom De sikkert har lagt merke til at veien til saliggjørelsen går gjennom synden, således går veien til visdommen gjennom dåraktigheten.

Men sitatet kan gi unge lesere inntrykk av at "der ble presten satt
på plass med fyndord av sin egen lære" ..

enda tankeretningen hører til et annet pensum enn det kgl.aut.
evangelisk-lutherske:
Snarere noe av det mer ekstreme i jødisk kabbalah-retning.

Paulus kjente til den åndsretningen, og svarer i Romerbrevet:
"Skal vi fortsette å synde, for at nåden kan bli enda større?
Slett ikke! Vi som døde bort fra synden, hvordan kan vi fremdeles
leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt
til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? (Rom. kap 6)

og i 1.Kor 6 refser han et typisk kabbalah-slogan, kontant:
"Maten er til for magen, og magen for maten? Ja, men Gud skal gjøre
slutt på dem begge! Legemet er ikke til for hor; det er for Herren...

Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer?
Vil du da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer?
Eller vet dere ikke at den som holder seg til en skjøge, blir
ett legeme med henne?"
(her touches en noe dyperegående lære om hva ekteskapet rommer..)

så den kgl. tjenestehyrde skulle ikke ha manglet svar på utfordring
om han hadde lest lektiene sine ordentlig..
dog, færøingene var nok ikke trente haugianere så de kunne
korrigere en embetsprest i fart.

I vår tid har en fort tilbakelagt 'videregående' uten å se særlig
mye videregående lære..

Hva dette har med Jørgen-Frantz Jacobsens "velsignelser" å gjøre, går meg dessverre hus forbi.

Hva skjer i det sitatet ditt?
Sitatet ser ut som en belæring og/eller utfordring rettet
til presten, stemmer det?

Var presten deretter ferdig målbundet og "satt på plass"?

Hva svarte han, klarte han å gi kyndig og vennlig veiledning ifølge
det læregrunnlaget han var embetslig forvalter av?

Eller tok han til sin høye embetsverdige kjepphest og avviste
interpellanten som bare trassig og freidig, uten å gi saklig svar?

Jacobsen lar vel ikke leseren bare sitte og lure på
hvordan det gikk med opptrinnet?

Det spørs om ikke mennene har et stort ansvar for hvordan tingene utvikler seg.
Jeg vet lite om folk, livsvilkår og utvikling på Færøyene, men jeg regner med at de ikke er så svært ulik forholdene i resten av Norden.

Handlingen foregår på 1700-tallet, og da var nok verken likestilling eller kvinne-frigjøring engang "oppfunnet". Sånn sett er det interessant å lese om Barbara, som skiller seg (positivt?) ut blant resten av kvinnene.

Og så er det dobbeltmoralen:
Én (seksual)moral for mennene og en annen for kvinnene.

Sånn var det nok på 1700-tallet, og i lang tid framover. Det var vel først i det 19. og det 20. århundre at disse spørsmålene ble "satt under debatt" (Brandes). Og forfatterne var langt fram i kampen for å tydeligjøre forholdene og prøve å endre folks adferd og oppfatninger.

Jeg kan henvise til noen norske forfattere:
Camilla Collett, Arne Garborg, Henrik Ibsen, Alexander Kielland.

Må nok lese mer av Barbara før jeg kan danne meg et riktig bilde av romanen, og kanskje komme med en slags omtale og konklusjon.
Men for å si det sånn: Jeg ser jo tegninga.

På fredag skal jeg se Riksteatrets oppsetning av Ibsens Gjengangere.