Så hyggelig å høre fra deg, Rolf! Jeg er redd du overvurderer meg, men uansett tusen takk for dine gode ord og din anbefaling.
«Slaktehus 5» er en bok jeg i årevis har tenkt jeg burde lese. Takket være din omtale, skal det nå bli gjort (men først må jeg komme hjem å få tak i den på norsk, vi har en engelsk utgave i huset).
Du skriver at science fiksjon ikke er en sjanger som interesserer deg, og heller ikke meg. Det har du rett i. Men jeg vil likevel komme med en anbefaling til deg. Under en opprydding på hytta, sto jeg på nippet til å kvitte meg med «City» av Clifford D. Simak. Heldigvis var det noe ved boken som sa meg at jeg måtte spørre gemalen først. Han holdt på å få sjokk! Dette er virkelig en av sjangerens store klassikere. Jeg har lest den på norsk med tittelen «Legenden om mennesket». Om du ikke har lest den (jeg fant den ikke i din boksamling), anbefaler jeg den på det sterkeste. Begrunnelsen finner du her.
Hilsen Lillevi, for tiden ved havet.
Nei, hva er dette for noe da. God ide, og begynnelsen er artig og spennende. Men etterhvert blir det for mye fjas, for mye av det samme. Kanskje er det en slags humor som ikke treffer meg.
«Mine bilder, essays om kunst og alkoholisme» er fullført. En absolutt god bok. Jeg er i hovedsak enig i de gode anmeldelsene og også bokelsker MonaBLs omtale. Omslagsdesignerne blir ofte oversett, all ære til MonaBL, som trekker frem dette fascinerende omslaget.
Skal jeg være riktig kritisk, hadde jeg ønsket en vri; litt mindre om fylla, litt mer om bildene i Bjertnæs' varierte samling. Bjertnes har gjort en bragd med å slutte å drikke, Likevel henger en uro igjen; vil hans edruskap vare ved. Forfatteren gir oss et rått og ærlig innblikk i alkoholismens nådeløse tvang. Men... har han tatt dette innover seg, fullt og helt?
Også denne boken hadde vært godt egnet for lesesirkelen. Jeg er ikke uten videre enig i alle forfatterens betraktninger om kunsten og kunstnerne. Hadde vært artig å diskutere boken med flere.
Tusen takk, Ava! Denne boken hadde jeg neppe oppdaget uten deg.
Men mørke kvelder var en lykke. Tenne lys, krype opp i sofaen, finne ro i en bok, mørket hadde aldri skremt henne, tvert imot. Solrike dager og netter opplevdes som et press om å være våken og til stede og glad og sosial til enhver tid, mens mørket ga henne muligheten til å hvile i sitt eget selskap.
Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?
Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?
I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?
Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.
Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Jeg leser stort sett det samme som forrige helg, men regner med å bli ferdig med Un amore / En kjærlighet av Dino Buzzati. I så fall begynner jeg på en annen bok av samme forfatter, nemlig Il deserto dei Tartari / Tatarenes ørken. Leste den norske utgaven da den kom i 2001, ga den en sterk femmer og satte den i favoritt-hylla :-)
På øret har jeg i dag begynt på den danske utgaven av Til paradis av Hanya Yanagihara. Oppleser er Jens Albinus, som i sin tid spilte hovedrollen i den danske tv-serien Ørnen.
God helg, alle sammen!
Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.
Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.
Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.
Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?
Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.
Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nydelig skrevet og sterkt medrivende i første tredjedel, så ble det liksom nok. Herlig språk, men alt for lang.
«Gjenferdet av Aleksander Wolf» slukte jeg (så der traff du blink, Randi). En bemerkelsesverdig, velskrevet og tankevekkende bok, en bok som man burde bruke tid på. Men så var den altså så medrivende. Nå går gemalen løs på den. Tusen takk, igjen!
Det slår meg at dette burde være en ypperlig bok for lesesirkelen.
Nordbo var hittil et ukjent navn og vanligvis liker jeg dansk krim, både når det gjelder bøker og Tv-serier, men ble ikke helt overbegeistret over denne krimboka.
Groteske drap
Jenta uten hud er om den danske journalisten Matthew Cave og han oppholder seg på Grønland etter en tragisk hendelse. Hans samboer og deres ufødte barn døde i en ulykke. Selv er han i slutten av tjueårene og har hele livet foran seg, men vet ikke hvordan han skal fortsette. Han mistet også kontakten med faren da han selv var liten, så livet hans har ikke vært spesielt enkelt. Han er sent på oppdrag. Det er nemlig blitt gjort et oppsiktsvekkende funn. En mumifisert viking skal ha blitt funnet, og en politimann som stor vakt, blir funnet drept, og den mumifiserte vikingen er forsvunnet. Mysteriet forbindes med en grotesk sak som skjedde i 1973. Da fire menn ble drept på en morbid måte. Matthew oppdager raskt at det ikke er mange å stole på mens han jobber med saken.
Dette er som nevnt min første bok av Nordbo og jeg ville lese den fordi det virket som grotesk krim, noe jeg liker, men dermed ble det i stedet en kjedelig opplevelse. Det meste skyldes språket eller oversettelsen. Man ble aldri helt revet med til tross for alt det mørke.
Kjent stemme
Jeg hørte Jenta uten hud på lydbok og jeg måtte stoppe for å finne ut hvor jeg hadde hørt stemmen til Trond Teigen før. Det er en god stemmen å høre på, det var ikke derfor jeg måtte stoppe. Det var stemmen som var altfor kjent. Jeg måtte søke på navnet for å finne ut hvor jeg hadde hørt den før, før jeg kunne fortsette med boka. Jeg fant ut at det var selveste Aladdin som leste, og fant dermed ut hvorfor stemmen var så kjent. Rart hva man blir opphengt i.
Utgangspunktet virket mørkt, groteskt og det var resten av handlingen også, temmelig mørkt, men likevel kjedet jeg meg voldsomt. Det var noe med språket som ikke engasjerte i det hele tatt og man mistet fokuset mange ganger underveis. Til tross for anstrengelsen, fikk jeg med meg hele historien, men må ærlig innrømme at jeg ble lettet da lydboka tok slutt, for dette var temmelig kjedelig og umotiverende. Det var ikke Teigen sin skyld som leste med innlevelse, men selve handlingen. Det ble for ensformig for min del og karakterene var ikke spesielt troverdige. Har lest bedre krim fra Danmark.
Fra min blogg: I Bokhylla
En bok som var veldig synlig i fjor og levde den opp til hypen?
Alt annet enn idyllisk
Øya er en psykologisk thriller om en familie som havner i alvorlig trøbbel. Heather og stebarna Olivia og Owen, er med Tom på jobbreise. Heather er ganske ung, bare 24 år, men er allerede gift og har to stebarn som ikke har akseptert henne. Likevel prøver hun å gjøre denne reisen hyggelig. På grunn av et ønske av barna om å se noen av landets kjente dyr, havner de på en øy hvor det bor noen folk som foretrekker å holde seg for seg selv. Familien skal bare se på noen kjente dyr og så dra igjen, men en stygg ulykke skjer, og konsekvensene for det blir enda styggere. Familien må prøve å flykte for å redde seg selv, men hvor skal de flykte da en øy har begrenset med gjemmesteder?
Boka Øya har fått mange delte meninger og kan godt skjønne hvorfor. Selv likte jeg denne bedre enn Kjeden. McKinty beskriver dysfunksjonellle familier på en god og forståelig måte. Både familien til Heather og familien på øya er temmelig dysfunksjonelle spør du meg, og det er ikke vanskelig å forestille seg frykten Heather og familien hennes frykter da de støter på denne slekta som har sine egne regler å leve etter.
Underholdende thriller
Handlingen minte meg litt om en blanding av Wrong Turn (gal familie minus kannibalisme) og Lord of the Flies (bare at i Øya er det voksne og barn). En morsom blanding av handling. Tror nok det var en del som ikke likte boka da denne psykologiske thrilleren ikke virket seriøs, men det var nettopp derfor jeg likte den. Noen ganger må man lese noe useriøst og underholdende, for noen ganger er det befriende. Det var en slik bok jeg trengte nå. Så det gikk ikke mange dager før denne ble ferdiglest. Boka er stemplet som krim, men jeg leste den som en psykologisk thriller, og syntes den passet bedre i den sjangeren.
Likte dynamikken i Heathers familie selv om den var alt annet enn perfekt, men interesant å lese om familiedynamikk man selv ikke er vant til. De har ikke lenger nok med å overleve hverandre, men også den spesielle slekta på øya, som vil ha hevn etter ulykken Tom og Heather stelte i stand. Bare synd man ikke ble kjent med mange som enkeltpersoner. Man får bare et slags inntrykk av dem.
Selv om handlingen var svært forutsgibar, inneholdt Øya mye action og hadde bare få dødpunkter. Det var lett å la seg rive med og lese noen sider ekstra. Herlig thriller hvis man ønsker lett underholdning.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Herlig harselas!
"Tute med de ulver som er ute" av Ida Marie Haugen Gilbert er en sann svir å lese. Om Aslaug Fossen, så vidt bikket 30, som jobber i "Framtid med visjon", en organisasjon gjennomsyret av rette holdninger og profesjonell språkføring, og med en mellomleder, Karen-Britt, så gjennomført vellykket at det gjør vondt.
Aslaug får det ikke helt til. Stadig for sein på jobb, for seint ute med det hun skal levere, og til tider noe uheldig med språkbruken. Man sier da hverken indianer eller sigøyner!
Trøsten i jobben er at det ofte er kake fordi det som oftest er et eller annet som må markeres. Når den plettfrie Karen-Britt innfører frukt og grønt i stedet for kake - da sprekker det for vår heltinne, som tar et voldsomt oppgjør. Og tusler ut med halen mellom beina og en sykmelding på ubestemt tid.
Så dukker det opp et vikariat i en lokalavis langt ute på bygda. Aslaug får jobben og starter opp med intensjoner om å lære bygdetampene et og annet om urbane verdier som hun vil blande inn i reportasjene hun blir bedt om å skrive. Men ender opp med å sette seg ut med Sauelaget, noe man ikke gjør ustraffet. Når så også ulven dukker opp og forsyner seg grovt av saueflokkene. Da er hundre og ett ute.
Ida Marie harselerer med både by og land så det kviner i svingene. Stilsikker, humoristisk og med passe doser ironi.
Et par små innvendinger har jeg her og der, men den største er likevel at jeg skulle ønske boka var mye lenger enn sine 158 sider. Jeg storkoste meg fra perm til perm!