Bokelskere.no

Ikke den mest "tilgjengelige" romanen jeg har lest, men den er fin og grei å lese hvis du følger rådene fra forordet

INGENTING

Freden er som ein tankestrek
mellom to setningar,

Ingenting er som fred.

Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019

Hei!
Har lyst til å delta i denne felleslesinga! Har sett litt på kva de har skrive om den forrige boka, det er nesten så eg får lyst til å lese den også!….
Når det gjeld forslag til Ev, har eg fundert litt, og fleire gode bøker kunne eg tenke meg å lese saman med lesesirkelen.
No enda eg med ei bok eg har lese før, men som kan lesast igjen og igjen, nemlig Med livet foran seg av Emile Ajar.
Det er ei bok med godt, engasjerande innhald, og som har vunne prisar…Ei av dei bøkene som har selt mest i Frankrike…..

Det enkle er ofte det beste, dette er en skikkelig thriller av en bok for 2-10 åringer

Det er ikke ofte jeg leser bøker for andre gang, men det har jeg gjort med Alt skal brenne - for en fantastisk bok! Settes opp på DnS i desember, dette blir heftige saker

Dette er min andre bok av Herr Spring i år, og definitivt ikke den siste.

En spennende forfatter
Leste The Ghost Hunters av ham ganske tidlig i år, og det ga raskt mersmak. Liker at han bruker hus og inspirasjon fra virkeligheten. Vet ikke om han gjor det med alle bøkene, men tror de fleste bøkene hans er inspirert av virkeligheten. I hvert fall et snev av det.

Spring var ukjent for meg før jeg leste The Ghost Hunters, så det er kjekt å finne forfattere som ikke er så synlig, og som man vil lese mer av. Det er ikke ofte det skjer.

I The Ghost Hunters skrev han om et hus som jeg ikke hadde hørt om og det var Borley Rectory. I The Burning House skrev han om Boleskine House, som jeg heller ikke hadde hørt om. Har en svakhet for hus som skal være hjemsøkt eller som har en mørk bakgrunnshistorie. Synes bare det er fascinerende.

Fengslende tilfeldighet
Boleskine House ligger ved kanten av Loch Ness, og er mer mest kjent for sine to kjendiseiere. Den ene var Aleister Crowley som var okkultist og gitaristen i Led Zeppelin, Jimmy Page. Huset er mest kjent for brannene. Den ene brannen skjedde i 2015 og årsaken ble aldri oppklart. The Burning House ble utgitt i 2018, og året etter i 2019, ble Bokeskine House skadet i en ny brann. Liker slike små tilfeldigheter.

Dette er en bok som er beskrevet som horror, men syntes den hellet mer mot psykologisk thriller med mange horror elementer. Den er om en kvinne som har byttet identitet og startet et nytt liv, og flyktet langt unna sin eksmann, Karl, etter at han har vært brutal mot henne lenge nok. Men hun har en stygg følelse av at han fremdeles leter etter henne, for han er ikke typen som gir opp. I sitt nye liv heter hun Clara Jones, som jobber som eiendomsmegler sammen med Gale. I mange år har firmaet slitt med å få solgt Boleskine House.

Skummel type dukker opp i Abersky
Clara legger sin egen dumdristige plan om å sette fyr på bare en liten del av huset, i håp om å få prisen ned. I håp om endelig få solgt det. I dumskapen når hun tror hun er alene, ser hun ikke at hun blir betraktet av en som heter Oswald Cattenach, og han er ny i Abersky. Mens han observerer henne, legger han sine egne planer for henne ...

Abersky er et sted som eksisterer, men Spring nevnte i etterordet at han skrev sin egen versjon av stedet. Jeg er sikkert en særing som alltid leser etterord og takketaler, men har lært at det av og til dukker opp små ting som fascinerer der også.

Boka er en smule stor på 456 sider, men den kjentes ikke stor og tung, for Spring har en medrivende fortellerstemme, og han er god på å beskrive steder og årstid. Det er nesten som å være med i handlingen, og han er også flink til å legge til stemning.

Det jeg ikke interesserte meg for så mye var en karakter som het Inghean og hun er en voksen datter av Gale, kollegaen til Clara. Inghean er som nevnt voksen, men hun har noen utfordringer som gjør at hun ofte trenger tilsyn, og hun har også evnen til å tegne ting som skjer frem i tid. Hun irriterte meg ikke som person, men å tegne det som skjer i fremtiden, synes jeg er et kjedelig egenskap. Syntes handlingen og boka var bedre og sto fint på egne ben, uten den evnen.

Bortsett fra det, og en travel slutt med en del overdramatiseringer, var The Burning House en medrivende, engasjerende og mørk leseopplevelse. De fleste karakterene og relasjonene var interessante å lese om, og jeg har fremdeles sansen for Springs fortellerstemme. Liker også at han tar seg god tid til å la leseren få bli kjent med de fleste karakterne, i stedet for at det skjer noe hele tiden. Usikker på hvilken bok jeg skal lese av Spring neste gang. Det blir spennende å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg anbefaler Heksejakten. Dette er en nydelig historisk roman, en utrolig god skildring av en historisk hendelse og en fin beskrivelse av kvinnenes kamp for å overleve på 1600-tallet. De risikerte både å dø under barnefødsler og å bli drept etter anklager om å være en heks. Jeg synes denne boken forteller om begge deler på en svært interessant måte.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Så morsomt! Håper du blir fornøyd. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Ruby og Bjørnar har prøvd å få barn i 1 1/2 år uten å lykkes. Rundt dem popper gravidmager opp som troll av eske.
Theis, Rubys far, har blitt aleine etter at han måtte avlive hunden sin. Ut av det blå ringer han datteren etter flere års stillhet. Ruby blir ikke begeistret for middagsinvitasjonen. Faren er alkoholiker, og hun har ikke fortalt Bjørnar om hvordan ståa er. Bjørnars familie er så normal. Han kommer antagelig til å revurdere å få barn med henne etter møtet med Theis. De er like mislykkede begge to.

Både Theis og Ruby er fortellere i denne såre romanen. Skam, oppvekst, og tilgivelse er sentrale punkter. Godt skrevet, og veldig leseverdig.

Fantastisk bra, nydelig lest av Jan Grønli

Måten boken er bygget opp på er genial, vi har hele tiden den aldrende Ernaux i bakhodet, og vi får ta del i skriveprosessen. De refleksjonene hun gjør seg rundt livet, formingen av sin egen personlighet, og hva denne voldtekten gjorde med henne, er glimrende lesning.

Det er ikke alltid like vellykka å plukke med seg bøker fra "billigkasser" sånn i forbifarten. Men det gjorde jeg altså. Har aldri lest noe av Lahlum før, så jeg tenkte det kunne passe med et nytt krimbekjentskap. Nå skjønte jeg etter hvert at dette var den siste i en serie om et ganske spesielt "radarpar", og at jeg dermed mangla en god del bakgrunnsinformasjon. Om jeg hadde starta med den første boka i serien, hadde jeg kanskje fått et bedre inntrykk av Lahlum som krimforfatter. Kanskje.

Som førstegangsleser opplevde jeg forfatteren som langdryg, ordrik og ekstremt detaljorientert. At historien dreier seg om å oppklare tre forbrytelser, som alle skal vurderes og repeteres fra alle mulige synsvinkler, gjør ikke saken bedre. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjede meg, men jeg kom i mål til slutt. Trenger ikke lese mer Lahlum-krim.

Fråid og søsknene Terje Eddipus og Eva, bodde en gang sammen med foreldrene. Så reiste moren fra dem, og ble etterhvert nonne. Faren dro til sjøs. De tre klarer seg utmerket, men så kommer faren hjem, og med seg har han Demona, som blir barnas stemor. Hun er ikke helt A4 for å si det mildt.

En fornøyelig overflødighetshorn av en bok om en annerledes familie med helt vanlige ønsker.

En fin omtale av en meget god bok, Randi.

Jeg vil anbefale deg Remarques Tider som fulgte. Dette er en oppfølger til Intet nytt fra Vestfronten. Jeg syntes den er nesten enda bedre enn Vestfronten; den beskriver gripende godt hva krig gjør med mennesker, både de som kjemper ved fronten og de som kjemper på sitt vis hjemme. Til tross for det hjerteskjærende innholdet gir Remarques stille humor boken en varme.
Det tok femti år fra «Tider som fulgte» utkom i 1931 til den ble oversatt til norsk i 1982. Synd de måtte ødelegge originaltittelen, «Der Weg zurück» - en langt mer dekkende tittel etter mitt syn.

Disse tre bøkene henger sammen, vi møter de samme menneskene, i ulike tidsepoker. Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre, men rekkefølgen er: «Intet nytt fra Vestfronten», «Tider som fulgte» og «Tre kamerater».

Remarques ble for øvrig innstilt til Nobels fredspris for «Intet nytt fra Vestfronten».
Jf. sitatet: Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden, og måtte skyte det i stykker.

Gratulerer så mye med dagen i morgen!!!
Uleste bøker ja – I fjor hadde jeg over 350, men har lest en del av dem i år, og nå er det litt over 200 …

Leser videre i flere av de samme bøkene som forrige helg.
Er godt i gang med Lucias siste reise av Vetle Lid Larssen – den er skikkelig vanskelig å legge fra seg :-)

Så kom det ny bok på engelsk fra den fantastiske, ungarske forfatteren László Krasznahorkai tirsdag 02.11., Chasing Homer. Lastet den ned på Kindlen og kastet meg over den. Boka handler om en marerittaktig flukt, og er drivende godt skrevet. Den er bare 96 sider lang og en skikkelig multimediaroman med illustrasjoner av Max Neumann og små musikksnutter (via QR-koder) av Szilveszter Miklós i begynnelse av hvert kapittel.

På øret har jeg The Impostor (fra 2009) av årets bookerpris-vinner, Damon Galgut. Leste The Promise, som han fikk prisen for, i august, og det ga mersmak.

Regner med å få tid til en novelle i Kjærlighet i Minnesota av Mathias Haven også.

Det kommer jo så mange spennende bøker nå på høsten at jeg skulle ønske jeg hadde mye bedre tid til å lese. Gleder meg blant annet vilt til å ta fatt på Efter åndemaneren av Kim Leine, den siste romanen i Grønlandstrilogien.

Riktig god helg!

En god, men litt ujevn diktsamling om å søke lykken på den andre siden av havet. Tankevekkende på mange områder.

Liv er mor til Johannes og Rosa, og gift med Terje. Hun er sykepleier, og tar seg av pasientene på skikkelig vis. Hemmeligheten hun bærer på er ganske vanlig, statistisk sett. Før hun møtte Terje, ble hun med en mann hjem. Det var frivillig, helt til hun ble voldtatt. Lenge klarte hun å «glemme» det hele, men da hun ble mor, vendte alt tilbake. Liv fikk fysiske utslag, men fortalte ikke Terje noe om grunnen. Makta til å gå videre, er det kun Liv som har.

Sterk liten bok om det unevnelige og skambelagte. Litt sær innimellom.