Bokelskere.no

En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.

Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.

Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.

Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?

Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.

Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.

God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Velskrevet, tror jeg vil like han - men jeg fant bare denne i lyd på BookBites

Kanskje en grei bok å begynne med, liker du stilen hans så har han flere godbiter i bibliografien sin. Lykke til!

Oljevirksomhet i et sårbart økosystem i Kongo. En spennende setting for en krim, som tok av - denne må du lese!

Grafisk sakprosa om Holocaust.
Forfatteren intervjuer sin polske far om krigen og får vite hvordan han og kona havnet i Auschwitz.
Som tittelen sier, er menneskene, i hvert fall jødene, framstilt som mus, mens tyskerne er avbildet som griser.
Sterk historie, og den når nok også et annet publikum enn «vanlige» bøker med samme tema.

Leser første bok, har lest ferdig "Glass, glass, glasskår".


Supert med lenger leseperiode. Jeg har nettopp startet på boken og setter pris på å ikke måtte skynde meg gjennom teksten, den er for velskrevet til det.
Jeg gleder meg over de humoristiske innslagene og ikke minst forfatteren evne til å lage bilder i mitt hode; jeg ser tydelig mormor med 4 stakker foran bålet gumlende på en brent potet og scenen i bursdagsfesten etter at lyset har gått. Man får jo lyst til å tegne dem og kanskje har Grass gjort nettopp det? Jeg har lett litt, men fant mest fisk og fossiler blant hans arbeider.

Som Harald K hang jeg meg opp i stedsnavnene og måtte google for å finne ut hvilket område som ble beskrevet. Jeg ble overrasket over de polske navnene, da jeg var overbevist om at vi skulle befinne oss i Tyskland. Det var ikke så mange av navnene jeg fant igjen, så de har kanskje skiftet navn eller er beskrivende dersom man kan språket. Polsk er ikke min sterkeste side..

Det jeg kanskje har hengt meg mest opp i er hvordan noen kan holde ut med en unge som enten slår på blikktromme eller hyler så glasset spruter. Selv blir jeg irritert hvis noen slurper eller lager relativt lave lyder. Det er vel trommen, stemmen, viljestyrt vekst og superintelligens som gjør dette til en fabel?

Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»

Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.

Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.

Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?

Det er ikke meg imot om vi får lengre tid på å lese ferdig boka. Jeg er enig i at den slett ikke er tung, men den er omfangsrik, masse sider og svært liten skrift.

Starter med den i lyd nå jeg - har ikke lest han før, er på tide - ser det er et fremtidsperspektiv og det er jeg litt skeptisk til.

Jeg satt lenket til boken fra perm til perm, ugjerningspersonen var der hele tiden, men umulig å få øye på - gled dere!

Jeg opplever «Blikktrommen» som en krevende bok, en bok det tar tid å lese og som reiser mange spørsmål. Nettopp «en bok det tar tid å komme inn i», og godt egent for lesesirkelen.

I første omgang lurer jeg på et par ting i forbindelse med selve opplegget.
- Hva legger du i setningen «Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka». Vi leser jo alle i forskjellig tempo, og begynner ikke heller til samme tid. Når tenker du/dere tiden er inne for innlegg? Kanskje vi kunne hjelpe hverandre med å komme inn i boken.
- Holder det med tre ukers lesetid? Etter at en tredjedel av tiden er gått, ser jeg at i hvert fall ikke jeg rekker denne fristen.

Jeg ønsker alle lykke til med lesingen og diskusjonene her etter hvert.

PS.: For øvrig synes jeg Rolf Ingemundsens omtale gir en god bakgrunn for å forstå boken, uten at han røper for mye av innholdet. Den var til god hjelp for meg.

Man kan spørre seg om hvilke intensjoner forfatteren kan ha hatt med denne boka. Er det for å synliggjøre hvor lite man egentlig vet om sine nærmeste? I hvert fall er konklusjonen på denne boka svært påfallende.

Hovedpersonen her dr psykoterapeuten Mariana Andros, egentlig gresk, nå bosatt i London. Hun er i 30-årene, enke og barnløs. Ett år tidligere druknet druknet mannen hennes, Sebastian, mens de var på ferie i Hellas. Marianna som var svært knyttet til mannen sin, har store vansker med å komme over dette. Niesen hennes, Zoe, mistet i ung alder begge foreldrene sine i en bilulykke og har gjennom oppveksten vært en slags erstatningsdatter for Mariana og Sebastian. Nå har Zoe flyttet til Cambridge for å gå på college.

Så en dag skjer det et drap på colleget. En venninne av Zoe er funnet knivstukket. Zoe er fortvilet, og Mariana reiser sporenstreks til Cambridge for å trøste henne. Her får hun høre om professor Edvard Fosca som er en svært populær foreleser i klassisk mytologi. Han har knyttet til seg en gruppe kvinnelige studenter, alle spesielt vatre og fra framstående familier. Disse jentene går under navnet «Jomfruene». Den døde jenta tilhørte denne gruppa. Mariana oppsøker professoren og får følelsen av at det er noe fordekt ved ham, at han ikke viser sitt sanne jeg.

I tiden som følger skjer det flere knivdrap, og hver gang er offeret en av jomfruene. Felles for drapene er at i nærheten av den drepte blir det funnet et postkort med motiv fra gresk mytologi og med en kort tekst skrevet på gammelgresk. Mariana blir mer og mer overbevist om at den skyldige må være professoren. Men hvordan klare å bevise det?

Handlingen i boka skrider ellers framover i langsomt tempo. Mye foregår under måltider med tilhørende prat, men med liten fortgang i selve kriminalsaken. Da slutten på boka endelig nærmer seg og morderen avsløres, blir dette noe helt annen enn det leserne og Mariana selv hadde forestilt seg. Det er greit med en overraskende slutt, men denne her overskrider enhver troverdighet.

Bokbua har et eksemplar til 150 kroner. Beskrives som "ulest".

Får fortsatt ikke lest noe særlig, så forsetter stort sett med bøkene fra forrige helg.

Men på øret har jeg startet på en bok i dag som er på langlisten til årets The National Book Award for Translated Literature, nemlig novellesamlingen Seasons of Purgatory av iranske Shahriar Mandanipour.

Ønsker alle en fin, høstlig helg!

Heia- til dokke alle! Eg har fått «Blikktrommen» i hus, men boka er så lurvete og velbrukt at eg kvir i mot å vere lesar…..så, eg trur eg leverer den tilbake til biblioteket- eit bibliotek som har gjort uvanleg mykje for å skaffe meg boka! (Dei som har hatt boka før meg har slite den godt ut!)
Dei har bode meg to utgåver før denne, så eg trur dei skal få sleppe å gjere meir…..og det er første gong eg gir opp grunna stor slitasje.

Eg ynskjer dokke andre lukke til- og håper de får ei god leseoppleving og ein god diskusjon!

Fantastisk bra, anbefales gjerne videre

For en nydelig roman, lavmælt men med brodd - anbefales!

På 1800-tallet, men også et stykke inn i det neste århundre, var det ganske vanlig i enkelte kretser med særs intime vennskap mellom likekjønnede.
I denne boka har forfatteren tatt for seg 14 slike vennskap/forhold. Forretningsforbindelser, musikere, forfattere, og billedkunstnere.

Noen av parene som er nevnt: Edvard Grieg & Frantz Beyer, Synnøve Finden & Pernille Holmen, Bjørnstjerne Bjørnson & Clemens Petersen, Marie Høegh & Bolette Berg.

Veldig interessant om veldig kjente og mindre kjente kunstnere.
Leses i Readygoread #sakprosaseptember under temaene LGBHT+ og nynorsk.