Bokelskere.no

Alt som ble borte er stemplet som en thriller, men den kan også fint leses som en roman. Grunnen er at den har ikke den samme intensiteten som thrillere pleier å ha, men likevel var den svært så engasjerende. Selv om det ikke føltes som noen thriller, hadde boka et godt driv som holder leseren fanget. Det gjorde ikke noe at det ikke føltes som å lese en thriller, for andre gode faktorer spilte inn som gjorde denne boka til en sjelden vare.
Julia Phillips har hittil vært en ukjent forfatter for min del. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere for å få litt variasjon, og det fikk jeg med denne.

Fenglsende fra begynnelse til slutt
Bakgrunnsteppe i denne korte boka er om to søstre som forsvinner mens de er på vandringstur. De går ofte meningsløst rundt omkring, og de befinner seg på Kamtsjatkahalvøya. De er ofte alene sammen om dagene mens moren deres er på jobb. Det siste noen ser til dem er at de blir med en mann i en svart SUV. Grunnen til at øyevitnet husker de,t er for at bilen hans var skinnende ren. Etter mye leting, har ikke politiet mye å hjelpe seg med. I mellomtiden leser vi skildringen til forskjellige kvinners dagligdagse liv som observerer det hele gjennom media, eller som nevner det til hverandre. De fleste kapitlene er oppdelt etter måned eller begivenheter og det skiftes perspektiv. Perspektivene er fra kvinner.

Svært gode karakterskildringer
Det Phillips er god på, er karakterbeskrivelser, både når det gjelder de gamle og de unge, og omgivelsene deres. Selv om boka ikke akkurat oppfattes som en thriller, hadde den en annen type driv. Grunnen var nok at det var fengslende å lese om et sted man kjenner så lite til, og at karakterene var svært forskjellige. Det var spennende å få et innlibkk i deres dagligdagse liv både midt i leteaksjonen og når det hele begynner å trappe ned. Har politiet gitt opp håpet om å finne jentene i live?

Dette ble kanskje en kort anmeldelse fra meg enn det som er "normalt", men dette er en bok man bør oppleve i stedet for å lese om. Det er derfor jeg ikke vil gå nærmere inn i handlingen, fordi jeg ikke vil si for mye. Alt som ble borte var en fengslende bok på mange måter, og da er det ekstra kjekt å komme over ukjente bøker som denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg skal forsøke å lese så mange som mulig av romanene som er nominert til prisen jeg omtalte i dette innlegget før juryen begynner å diskutere: P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte

Den første romanen jeg har lest som er nominert er Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn. Ikke mange sider, 173, men den inneholder en sterk historie. Den handler om Isak på 10 år som opplever omsorgssvikt, og historien er fortalt ut fra Isaks synsvinkel:

«For ikkje så lenge sidan var det ei dame som ringde på, og mamma kviskra at det var Jehovas vitne. Vi huka oss ned under kjøkenvindauga, og eg var så redd for å røpe oss at eg heldt pusten. Eg hadde sett bilen hennar stanse ute på tunet. Det var ein gammal bil som bråka mykje, og eg fekk eit glimt av henne før ho kom bort til ytterdøra vår. Håret hennar var lyst og krøllete, det var noko kjent med henne, men mamma drog meg bort frå vindauga, kviskra at det var Jehovas vitne. Etter kvart høyrde vi stega hennar utanfor, og plutseleg kvapp vi til då ho banka på vindauga. Hadde ho sett oss? Ho ropte også eit eller anna, og eg tenkte at dette hadde ikkje Jehovas vitne gjort før. Etter ei stund gjekk ho, og eg såg ho sette seg i bilen. Det var så vidt eg torde å kike ut gjennom den vesle sprekken i gardinene i stuevindauget. Ho køyrde den raude bilen ut av tunet, men då ho svinga ut på vegen, stoppa bilen. Som om ho stod der og såg bort på huset vårt. Eg dukka ned igjen og heldt pusten, sjølv om ho var eit stykke unna, sjølv om ho sat i bilen. Har ho køyrt? spurde mamma.
Eg rista på hovudet. Mamma sat framleis på kjøkenet, på den same plassen. Så ringde telefonen og vi kvapp igjen. Mamma såg mot telefonen, men Iét han berre ringe.
Kven er det som ringer? kviskra eg.
Ingen, svara mamma. Eg kika ut igjen gjennom glipa i gardina og bilen stod der framleis. Og eg fekk plutseleg ei kjensle av at det var dama i bilen som ringde. At ho stod der borte på vegen og såg bort på huset vårt og ringde. Kva var det med Jehovas vitne? tenkte eg. Dei hadde kome så ofte hit den siste tida.»"

Moren til Isak vet selvsagt at det er barnevernet som ønsker å komme i kontakt med henne, mest sannsynlig på grunn av bekymringsmeldinger barnevernet har mottatt. Moren ligger mesteparten av dagen i senga på soverommet bak lukkede gardiner. Når hun kommer ned på kjøkkenet ber hun Isak gå ut fordi hun trenger tid alene:

«Eg går ut av huset, lukkar døra roleg. Mamma likar ikkje at det bråkar, ho får så vondt i musklane av det. Og viss ho får vondt i musklane, så kan ho få hovudpine. Og viss ho får hovudpine, må ho gå på rommet sitt og trekke gardinene for og ligge der i mørket i fleire dagar. Då må det vere heilt stille. Eg må sitte i stua og sjå på tv utan lyd. Men av og til kan det vere greitt at lyden er av. Spesielt når det er skyting og slåsting. Å sjå på skyting og slåsting utan lyd går fint. Det gjer meg ingenting. Heller ikkje at det er mykje blod.»

Noen dager krever moren at han er hjemme fra skolen:

«Eg pakkar skulesekken. Men så høyrer eg steg i trappa. Eg blir ståande ved kjøkenbordet og lytte. Skritta til mamma kjem nærare og nærare, og snart opnar døra inn til kjøkenet seg.
Du må bli heime i dag, seier mamma. Eg føler meg ikkje så bra. Er det greitt, guten min?
Eg slepper taket i sekken og nikkar.
Så fint, guten min. Kan du finne litt mat til meg?
Eg nikkar igjen. Eg hentar fram ein tallerken og går inn på spiskammerset, hentar fram pålegg og mjølk. Mamma set seg ved bordet.
Set deg, du Og, Isak.
Eg gjer det, sjølv om eg allereie har ete.
Mamma smører brødskiva og et utan pålegg. Det glinsar smør av leppene hennar.
Veit du korleis eg helst vil døy? spør mamma plutseleg.
Eg ser på henne og ristar på hovudet.
Aller helst vil eg berre slokne, seier mamma og tygg.
Slokne? spør eg.»

Utenom en klassekamerat, Yardan, Harald på butikken som lar Isak handle mat på krita, og den tause og tilsynelatende ensomme naboen, er det ingen som ser Isak:

«Han kom til bygda for omtrent eit år sidan, då eg gjekk i fjerde klasse, og kvar gong eg ser han, så er han aleine. Han er nesten slik som eg. Eg er også mykje aleine. For mamma vil ikkje ha besøk. Ho vil at det skal vere henne og meg. Det er best slik, seier ho.»

Når læreren spør Isak hvorfor han ikke kom på skolen, svarer han at han måtte hjelpe moren. Læreren sier at hun har forsøkt å ringe moren, men at hun ikke tar telefonen. Hun ber Isak ringe henne.

Kan Line, kjæresten til naboen som dukker opp, utgjøre en forandring for Isak?

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Hekser er et fascinerende tema på sin måte, både i bøker og på film. Men er de egentlig så ondskapsfulle som folk trodde på den tiden? Hva er egentlig hekser?
I natt leste jeg ut Heksejakten av Stacey Halls, og leste den i en ukestid. Har sett en del negative tilbakemeldinger om den, og kan godt skjønne hvorfor. Det kan ha noe med språket å gjøre, som jeg også ikke var noen fan av, men jeg likte handlingen.

Stort press på en ung dame
Handlingen tar oss med tilbake til 1600 - tallet, nærmere bestemt i 1612. I Lancaster, England møter man Fleetwood Shuttleworth. Hun er kanskje bare 17 år, men hun har vært gjennom mye allerede. Hun er gift, er husfrue og tjenerne deres tar henne ikke spesielt alvorlig, sikkert på grunn av hennes unge alder. Det største presset er graviditet. De har allerede hatt tre mislykkende forsøk, og nå som hun er gravid for fjerde gang, håper hun på det beste. Ektemannen ønsker seg en arving og hun vil så gjerne gi ham det. Men Fleetwood kommer over et brev, der hun får vite at hun muligens ikke vil overleve en fødsel.

På eiendommen sin møter hun en ukjent kvinne. Alice Grey viser seg å være en klok og ung, men som har mye greie på urter og diverse som kan lindre diverse helseplager. Fleetwood har aldri hatt en slik tillit til noen, og spør henne om å være hennes jordmor. Men ting tar en drastisk vending da Alice Grey viser seg å stå på en liste over kvinner som er beskyldt for å være heks. Klarer Fleetwood å redde henne og få henne renvasket? Hun er avhengig av denne kvinnen for selv å overleve og gi ektemannen en arving. Alice Grey er kanskje også den eneste venninnen hun noen gang har hatt.

Mystisk og interessant om en annen tid
Personlig er jeg ikke så interessert i å lese om graviditet. Det er noe kjedelig, men heldigvis handlet ikke boka bare om det, men om mye annet også. Likte å lese om klasseskille i England på den tiden, hvordan kvinner med mye kunnskap ble stemplet som hekser, og båndet mellom Fleetwood og Alice, som er svært forskjellige på mange måter. Synes også det er spennende å lese om en annen tid og er for dårlig til å lese historisk litteratur generelt, dessverre. Men denne ville jeg gjerne få med meg siden temaet var hekser. De kan være både interessante og skremmende.

Boka handlet nok ikke så mye om hekser som jeg hadde håpet på. Det er det bare en liten del av og det var et savn. De kunne godt å ha fått et større spekter i boka. Heksejakten er mest om Fleetwoods daglige liv enn hekselivet på den tiden. Kunne ha tenkt meg et større innblikk i det. Var heller ikke overbegeistret over språket som er veldig rett frem. Om det hadde noe med oversettelsen å gjøre eller ikke, er jeg usikker på. Syntes det var noe ungt med språket. Det ville ha kanskje passet bedre inn i en ungdomsbok i stedet for en bok for voksne?

Men det ødela ikke stemningen i boka og det var interessant å lese om de fleste relasjonene, og Fleetwoods hig etter å redde venninnnen sin som attpåtil er hennes eneste sjanse til å overleve. Språk er kanskje viktig, men ikke alltid det viktigste. En bok kan være både engasjerende og interessant av helt andre grunner. Så leser mer enn gjerne mer av Stacey Halls.

Fra min blogg: I Bokhylla

«22-10-2009

Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det.»

Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne artikkelen: I dette fengselet sonet Vigdis Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel, inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er hentet fra.

Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av Vigdis Hjorth med et tema som er tankevekkende på mange måter. Hovedpersonen og fortellerstemmen er Tordis:

«Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres.»

Forlagets omtale av boken:

«I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»

Til slutt en av refleksjonene Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:

«Var ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig, relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner, mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt, jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»

Omtalen er fra dette blogginnleggget

Satans sommer er oppfølgeren til Vinterland, og kan fint leses som enkeltstående. Det gjorde jeg.

Er alltid skeptisk til ektepar og vennepar som skriver en bok sammen, for ofte blir det noe ujevnt. Det hender seg jeg leser og liker noen av Lars Kepler sine bøker, men ellers foretrekker jeg forfattere som skriver alt selv. Jeg ville lese denne på grunn av at boka hadde et kult og oppsiktsvekkende cover, og baksideteksten fristet.

Ny sak midt i en varm og klam sommer
Førstepolitibetjent Martin Juncker bor i farens sitt hus. Demonene sitter fast i veggene og i ham selv. Han har alltid følt at han aldri var bra nok for faren sin som nå er død. Midt i den hete sommeren, skjer det et mord i en park. En mann er skutt og drept. Martin Juncker kjente til offeret og familien hans. Likevel blir han godtkjent til å jobbe videre med saken.

I desember skal det ha skjedd et terrorangrep. Martin Juncker og Charlotte er for tiden separerte. Hun vier mye tid til jobben som journalist. Hun blir kontaktet av en hemmelig kilde som påstår at han sitter på vitkig informasjon om terrorangrepet. Vil Charlotte komme til å skrive om det? Er kilden pålitelig? Hun allierer seg med politikvinnen Signe, og de roter seg inn i noe mer mørkt. Er denne saken virkelig verdt å risikere livet for?

Lovende start, men gjentakende handling
Begynnelsen var veldig spennende og givende, men så dabbet det noe av. Det er spennende å lese om politiarbeid og teamarbeid, men det ble noe repetivt gjennom møtene og diverse samtaler. Mener ikke å forvente action på hver eneste side, men noen ganger tok det lang tid før noe skjedde.

Likte best å lese om Martin Junckers sak som tar en mørkere vending enn først antatt. Charlotte og Signes perspektiv ble noe utroverdig og ville ha passet bedre inn i en amerikansk thriller, i stedet for en dansk krim. Man klarer ikke å ta den delen helt alvorlig.

Til tross for tørr fortellerstemme av forfatterparet, så er det noe med Martin Juncker som gjør til at jeg vil lese mer om ham, fordi han fascinerer. Han fortjener definitivt et bedre plot og mer synlighet. Han forsvinner litt i bakgrunnen. Syntes det var spennende å lese om båndet hans til faren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mitt eget lesemål for 2019 var å lese en klassiker i måneden. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.

Mitt eget lesemål for 2020 var å lese ei bok i måneden skrevet av en kvinnelig forfatter som har vunnet nobelprisen i litteratur. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.

Mitt eget lesemål for 2021 var å lese ei novellesamling i måneden. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.

De fleste kjenner nok til navnet H.C. Andersen. Jeg har ikke lest all verdens av ham, men noen historier da jeg var yngre. Han har også vært med å inspirere noen Disney filmer som Frost, Den lille havfruen og Fantasia.

Mørkt konsept for barn
Snødronngingen ble for første gang utgitt i 1844, og inspirerte Frost filmen som de fleste sikkert har sett. I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.

Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?

Selv har jeg hverken sett Frost eller Snødronningen, så kan ikke sammenligne boka med filmen Snødronningen. Uansett, når man leser boka, er det nesten det samme som å se filmen for det er lite tekst, og bildene som blir brukt, er lånt fra filmen. Noe jeg synes er litt synd, for jeg ville heller ha sett en kunstnerisk illustrasjon i boka i stedet for filmbilder. Det hadde vært mye kulere. Men det er jo heller ikke målet med denne utgaven. Er man en av særingene som ikke har vært på kino de siste tyve årene som meg, er det jo en fin måte å løse det på.

Det gode mot det onde dør nok aldri ut
Selve historien er jo ganske typisk og godt mulig fascinerende for barn. Kampen mellom det gode og det onde, og barn som tar opp kampen. Fleste barn er jo sta og gir seg ikke så lett. Som voksen er historien mest sjarmerende og har en underholdningsverdi, men skjønner fort hvordan retningen tar. Siden boka har lite tekst, var det rask å komme seg gjennom den. Det tok noen dager å lese den siden jeg begynte med den i slutten av desember, og jula kan som kjent være noe ymse. Synes også at det er litt rart at i baksideteksten står det Gerda at hun får vite at hun har en bror, men hun vet at hun har en bror fordi hun nevner ham i boka.

Alt i alt, en god historie som holder seg godt og som fungerer utmerket som eventyr, også i vår moderne tid, men synes ikke det er H.C. Andersens beste av det jeg har lest av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Og hvorfor går De da som katten om grøten ?»
«De tror jeg bare slår slag i luften for moro skyld? Og De ergrer Dem over det? Men det er ikke løse slag. En gang kom jeg i embeds medfør til en arkeologisk ekspedisjon — og der lærte jeg noe. Når noe kommer fram i løpet av en utgravning, blir alt omkring det tatt bort, meget forsiktig rundt hele gjenstanden. En fjerner den løse jorden, og skraper hist og her med en kniv, inntil endelig tingen er der uten noe annet, ferdig til å tegnes og fotograferes, uten noe som skjemmer og forstyrrer. Det og det jeg har prøvd å gjøre — få bort alt utenforliggende så vi kan se sannheten — den klare, nakne sannheten.»

Jeg er nå halvveis i mitt leseprosjekt der ti bøker er kjøpt og leses med grunnlag i dette TV-programmet Hundre blodige år.

Agathas tredje roman i 1936 var Death on the Nile (Mord på Nilen). 1 1933 hadde hun seilt oppover elven med Max og Rosalind, og året etter publiserte hun en Parker Pyne-novelle, «Death on the Nile», om et giftmord om bord i en passasjerdamper. Planløsningen om bord er avgjørende for hvordan mordet begås og gåten løses. Da boken ble filmet i 1978 hadde produsenten problemer med å finne en damper som stemte med S/S Karnak. Både boken og filmen ble suksesser. Peter Ustinov spilte Poirot i seks spillefilmer. I 2020 ble boken filmatisert med Kenneth Branagh som Poirot.

Historien handler om Linnet Doyle som har giftet seg med venninnens elsker. Paret reiser på bryllupsreise til Egypt. Venninnen som fortsatt er besatt av elskeren dukker opp. Kjernen i boken er trekantforholdet. Om svik og hva man gjør for kjærligheten. Denne gangen er personene i handlingen fanget på et cruise på Nilen. Linnet blir funnet drept på lugaren. En av passasjerene er Hercules Poirot, Det er et stort persongalleri der flere har motiv for å drepe den styrtrike og smellvakre Linnet.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.

Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.

Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?

Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.

Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.

Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du har rett i dine antagelser om fyrstehuset Salina har «tilhørighet» til Lampedusa.
Som du sikkert vet så ble Leoparden skrevet i 1956. Etter å ha fått avslag fra to forlag, ble Lampedusa i 1957 diagnostisert med lungekreft og døde. Men han hadde ikke gitt opp å få boken utgitt.

……..he had drawn up two testamentary letters, one addressed to his wife, Alessandra Wolff Stomersee, and the other to me, his adopted son. On 30 May he had also written to Enrico Merlo regarding the work.
The letter to Enrico Merio accompanied a typescript of the novel with a brief description how the characters corresponded to real people.

N.H.
Baron Enrico Merlo di Tagliavia
S.M.
30 May 1957

Dear Enrico,
In the leather folder you will find the typescript of The Leopard.
Do please treat it with care, for it is the only copy I possess.
Do please also give it an attentive reading, because each word has been weighed up and many things are not made explicit but only hinted at.
It seems to me to offer a measure of interest because it evokes a Sicilian nobleman at a moment of crisis (not to be taken to mean simply that of 1860) how he reacts to it and how the degeneration of the family becomes ever more marked until it reaches almost total collapse; all this, however, seen from within, with a certain connivance of the author and with no rancor as is to be for instance, in The Viceroys.
No need to tell you that the «Prince of Salina» is the Prince Lampedusa, my great- grandfather Giulio Fabrizio; everything about him is real: his build, his mathematics, the pretense of violence, the skepticism, the wife, the German mother, the refusal to be a senator. Father Pirrone is also authentic, even his name. I think I have given them both a greater degree of intelligence that was in fact the case.
Tancredi is, physically and in his behavior, Gio; morally a blend of Senator Scalea and his son Pietro. I ‘ve no idea who Angelica is, but bear in mind that the name Sedara is quite similar to «Favara.»
Donnafugata as a village is Palma, as a palace, Santa Magherita.
I’m particularly fond of the last two chapters. The death of Don Fabrizio who had always been alone even though he had a wife and seven children; the question of the relics which sets its seal on everything is absolutely authentic and witnessed by me in person.
Sicily is Sicily - 1860, earlier, forever.
I believe the whole thing is not without its elegiac poetry.
I’m leaving today, don’t know when I’ll be back; if you want to get in touch, write to me c/o ………
With fondest greetings,
your
Giuseppe

(On the back of the envelope)
N.B.: the dog Bendico is a vitally importent character and practically the key to the novel.

• Brevet er hentet fra forordet til The Leopard - forordet er skrevet av Gioacchino Lanza Tomasi (Lampedusa sin adoptivsønn) og utgitt på Pantheon Books - New York - 2007