Bokelskere.no

Lettlest biografi om Katarina den store. Fint illustrert av Jenny Jordahl. Den har egne faktabokser med årstall og andre opplysninger vi vet sikkert. I biografien er det diktet litt slik at vi føler vi blir litt kjent med Katarina og hvordan hun kan ha følt det gjennom alle hendelsene og opplevelsene i levet hennes. Det blir ikke tørt og vanskelig å få med seg slik jeg av og til kan føle faktabøker kan være. Kanskje fordi den ikke overøser oss med detaljer og årstall. Den gir en kort oppsummering av hennes liv, og kanskje husker man det litt bedre på grunn av måten det er presentert. Tror den passer godt for målgruppen, ca 4.-7.klasse.

Amanda er 13 år og har fått sin egen hest, Ila. Den er mye vanskeligere å trene enn rideskolehestene, og hun blir etter hvert kjent med Kaja som hjelper henne med Ila. Kaja er eldre enn Amanda, og hun har problemer hjemme. I første kapittel får vi vite at noe forferdelig har skjedd. En av hestene er borte, og Kaja forsvant da sommeren tok slutt. Så begynner det på begynnelsen, to måneder tidligere. Starten gjør oss nysgjerrige, og vi kommer raskt inn i handlingen. Amanda er lett å kjenne seg igjen i. Hun er 13 år og skal begynne på ungdomskolen, hun er veldig opptatt av hester, hun og bestevennen har vokst fra hverandre og hun er ganske usikker på seg selv og ridingen. Det mystiske og spennende i handlingen er Kaja. Vennskapet som vokser fram mellom henne og Amanda, og alle de små hintene om at det er noe med moren, og at Kaja er redd for noen som leter etter henne. Dette fører også med seg flere spenningstopper underveis, så boken blir aldri kjedelig.

En kjempefin, spennende og lettlest bok for hestejenter i ca 5.-7.klasse.

Ei utruleg god og morosam bok. Eg sat og humra gjennom heile boka.
Dokumentasjonsansvarleg, Dårlig Utstyr-Ansvarleg og Bekymringsansvarleg gir, saman med Hovudpersonansvarleg, eit godt bilde av verda i naturen.

Riktig, riktig god bedring! Så flott at du i det minste har tilgang på bibliotek. Finnes medisin også i litteratur. Ønsker deg en så fin helg som mulig. Både Isakstuen og Heivoll er av mine favoritter.

Hva leser dere denne helgen?

For min del er det Roy Jacobsen som får følge meg gjennom helgen. I kveld blir det å lese videre i novellesamlingen Si Unnskyld. Jeg har lest litt av Jacobsen før, og synes det har vært spennende å bli kjent med han som novelleforfatter gjennom denne samlingen.

Etterpå er det Seierherrene som står for tur. Denne har jeg høye forventninger til, da jeg elsket Vidunderbarn og er glad i bøkene om folkene på Barrøy.

God helg, alle som en! Her regner det, og det nytes.

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

• Kolbein Falkeid

En helt nydelig og hjerteskjærende trist bok om Leo som går i 7.klasse. Han er forelsket i bestevennen Ellinor, men hun er forelsket i Viktor, den nye gutten i klassen. Leo har foreldre som krangler og en storebror som ikke bryr seg om regler. Et stykke ut i boka skjer det en tragedie.. Forfatteren er utrolig flink til å beskrive hva karakterene føler. Og hvordan de påvirker hverandre med hvordan de oppfører seg. Jeg følte at jeg ble så godt kjent med Leo, og ble så glad i han at jeg må nok lese de to andre bøkene i trilogien! Og boken lærte meg noe om vennskap og sjalusi, om foreldrekrangling og barn, og aller mest om sorg og kjærlighet.

Skjønner hva du mener. Prøver å ikke gjøre meningene mine helt private, men delvis og samtidig nøkternt og ærlig. Samtidig er det litt vanskelig uten å miste sin egen stemme. Men lærer så lenge man lever, og det er fint med tilbakemeldinger. Det er det man lærer av. =) Det er synd hvis noen blir såret av at noen ikke liker en bok man selv ikke liker. Og skjønner det godt, og det er ikke det som er hensikten. Jeg liker mangfold. =)

Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?

Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?

Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.

En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei! Gjør så godt jeg kan. Jeg er bare en anmelder på hobbybasis. Opplever ofte at andre ikke liker en bok jeg liker og omvendt og det gjør ikke noe. Jeg prøver alltid å ta et dypdykk om bøkene jeg leser, men er samtidig redd for å avsløre noe. Man prøver å finne en balanse i det. Det jeg likte minst med boka er språket og er litt lei av jente er nedfor, møter hyggelig gutt og ting blir litt bedre. Er nå ferdig med denne boka og vil heller konsentrere meg om andre bøker. Jeg prøvde å like boka, men ble ingen fan som mange andre. Det synes jeg er helt i orden. Alt godt. =)

Faren til Mathias er blant Stavangers rikeste menn. Men en dag kommer politiet på døra fordi de mistenker svindel. Mathias har allerede et komplisert forhold til faren som er en skikkelig alfahann, men nå blir livet snudd på hodet. Mathias vet ikke lengre hvem faren er, hvem han selv er, og han dras inn i et mørke. En kort og intens bok om identitet, status, svindel og far og sønn -forhold.

Det var i en anmeldelse av boken jeg skrev om i innlegget:
Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen
at jeg leste om boken til Simen Tveitereid Et fritt liv. Der skriver anmelder i Aftenposten:

«Parallelt med Are Kalvøs bok har jeg lest Harvest-redaktør og forfatter Simen Tveitereids bok Et fritt liv, om å flytte til familiens småbruk utenfor Kragerø.
Det er mulig Tveitereid er en av vennene Are Kalvø mistet «til naturen»; uansett er dette en alvorlig skildring av mye av det samme Kalvø får meg til å hyle av latter over. For også Tveitereid undrer seg over vårt forhold til natur, identitet, velstand, arbeidsliv og fritid. Tross alt har vårt svermeri for naturen startet omtrent samtidig med at vi sluttet å jobbe i den, leve i pakt med den: Den Norske Turistforening ble dannet for bare litt over 150 år siden.
Tveitereid flytter til småbruket med både kunnskap om norsk arbeidsliv og rikholdige fakta om vårt forhold til natur og velstand i kofferten. Han skildrer dessuten sin egen families enorme forvandling i løpet av noen få generasjoner. Og mens Kalvø vender lykkelig tilbake til byen, litt mer venn med naturen enn før, blir Tveitereid værende på småbruket og ser tilbake på det livet han har forlatt i en oppjaget hovedstad med en type sunn undring. Det er blitt en essayistisk, smart og velskrevet bok.»

Nå har jeg også lånt og lest boken til Tveitereid, og jeg likte det jeg leste. Likte den svært godt. Det er mye av det han skriver om som er verdt å reflektere over selv om det er få som tar valget han har tatt, eller har muligheten til å velge slik.

Mer om boken mv i dette blogginnlegget - link

Dette var rett og slett en kjedelig bok. Jeg leste Palahniuks "Survivor", og selv om bøkene ligner litt på hverandre, så var det en mye bedre bok.
Boka er full av budskap og samfunnsaktuelle tema, men jeg mista dessverre interessen sånn cirka midtveis.

Summer 2011

He was trying to explain to her how he’d gotten to be where he was. The condition he was in. His state of mind, the state of his bank account. His heart, his soul, whatever.

The Maze at Windermere by Gregory Blake Smith.

Dette er ekte påskekrim for meg.

Jeg koser meg fra start til slutt. Retro-krim spekket med nostalgi, humor og god gammeldags mystikk, kodenavn og gåter. Jeg synes bøkene i serien om K2 så langt har vært i stigende kurve. Denne har jeg likt best til nå.

Dette er Tine Melk-påskekrim for voksne med herlige assosiasjoner til Olsen-Banden. i bok nr. 3 gav også henvisningene til historiske personer og hendelser en ekstra styrke til historien, da det malte opp et stemningsbilde fra norsk politikk i brytningen mellom 60- og 70-tallet. Det ble et godt fungerende bakteppe for handlingen.

Jeg er klar for mer!

Jeg prøver alltid å si noe positivt om en bok selv når jeg ikke liker den for jeg kan være krass med meningene mine,og kan da bli lett sett på som "passiv aggressiv", noe jeg ikke er, og det liker jeg ikke. Når jeg ikke liker en bok er jeg bare ærlig,det er slett ikke for å såre noen, og jeg prøver å la være å påvirke andre om de skal lese den eller ikke. Det må de bestemme selv, Som sagt, jeg likte temaet, men det er ikke alltid at et aktuelt tema er bra nok. Det er også interessant å diskutere bøker uansett hva slags mening man har, så lenge det blir gjort på en fin måte, som nå. =) Så den som vil kan bare lese boka. Den var ikke noe for meg fordi den ble for lettvint. Jeg håper bare jeg ikke blir opfattet som sur når jeg slakter en bok for det er jeg ikke. Men man kan ikke like alt. Jeg foretrekker å lese på engelsk jeg også, men siden jeg fikk den fra et forlag, fikk jeg den oversatte utgaven. Og tror ikke det ville ha hatt noen betydning for meg denne gang.
God påske og takk for tilbakemelding. =) Beklager for sent svar forresten for jeg tok tidlig påskeferie.

«Den siste gangen jeg sier god natt til deg vet jeg ikke at det er siste gangen jeg gjør det. Om jeg hadde visst det hadde jeg sannsynligvis lagt mer energi i avskjeden. Kysset deg, fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg, hvor lei jeg er meg for måten jeg har behandlet deg på de siste månedene. Isteden løfter jeg forsiktig katten ut av Ivans bæresele og slipper henne ned på gulvet. Sier at jeg tror at jeg går og legger meg hos Ivan. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor, vi vet begge to at han snart kommer til å våkne og rope på meg, på melken i brystene mine. Du protesterer ikke. Med blikket fortsatt festet til dataskjermen lar du meg gå og jeg gjør det, jeg går, for aller siste gang går jeg fra deg. Jeg tror at vi skal ses i morgen tidlig. Det gjør vi ikke. Vi ses aldri mer.
Den siste gangen jeg sms-er deg handler det om Ivan, jeg skriver at jeg tror at han har nattskrekk og du svarer ikke på sms-en. Jeg tenker at vi skal snakke mer om det i morgen.
Den siste natten jeg sovner, i et soverom tilgrensende til ditt, sovner jeg i troen på at vi har tusentalls dager foran oss. Det har vi ikke. Denne natten er vår siste natt sammen. Vi tilbringer den ikke sammen.»

Romanen til Carolina Setterwall La oss håpe på det meste er selvbiografisk. Den var månedens bok i Bokklubben for noen uker siden:

«Det er en søndag i oktober, Carolina og Aksel er trøtte etter en dårlig natts søvn. Stemningen er ikke god. Aksel setter seg som vanlig med pc-en. Carolina bestemmer seg for å legge seg på rommet til deres åtte måneder gamle sønn. Neste morgen går hun inn til Aksel med sønnen i armene. Hun kan ikke tro det hun ser: mannen hennes ligger død i sengen.«

Romanen er på 408 sider, den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Romanen handler om sjokket, sorgen og det å måtte leve videre Vi får også vite om livet med Aksel. Tvilen hun hadde om hans kjærlighet til henne var like sterk som den hun kjente til han, og hvor ulike de var med hensyn til fremtiden. De var på ulike steder i livet sitt. Han ville leve i nuet, hun ville hele tiden fremover. Det var hun som ville kjøpe leilighet, ha kjæledyr og som ville ha barn. Mars 2013:

«Vi har nærmet oss emnet for, men aldri avsluttet samtalen ordentlig eller blitt enige. Tid har gått. Måneder har blitt til år. Jeg har ikke vært tydelig, du har ikke vært lysten og det har gjort for vondt å få oss gjennom hele samtalen fra start til slutt. Det har føltes litt som å fri – hva gjør man hvis ens elskede takker nei til et frieri? Jeg har ikke vært klar til å betale den prisen. Ikke før nå.
I år fyller jeg 35 og jeg vil ha et barn. Jeg vet det. For lenge siden hevdet jeg at jeg ikke ville, for noen år siden år siden sa jeg ikke visste, en stund senere lot jeg som om det ikke var noen hast, men nå går det ikke lenger. Jeg vil ha et barn og hvis du ikke vil ha barn med meg, eller i det minste prøve å få et, så kommer jeg til å måtte forlate deg. Vi må snakke om det. Jeg har båret det inni meg for lenge og selv så lite jeg har lyst til å belaste deg er du nødt til å være med i regnestykket, det må opp og ut.»

Skyldfølelsen hun kjenner på om hun presset han for hardt og om det kan ha medvirket til at hjertet hans sviktet slik at han døde. Oktober 2014:

«Ute hos broren din brister det for flere av oss. Vi veksler på å få gråteanfall. Ved kjøkkenbordet får jeg mitt første. Jeg kan ikke la være å gråte høylytt, som et lite barn, og forklarer alle som er samlet der – lillebroren din har sluttet seg til oss i likhet med mamma og to av mine nærmeste venner - hvor ussel jeg har vært som menneske og kjæreste i den siste tiden. Jeg er sikker på at det er jeg som har drept deg. Det er min feil, om ikke direkte så i det minste indirekte, at du døde. Hjertet ditt orket ikke belastningen av et liv sammen med meg. Aldri kunne jeg slutte å piske deg fremover i et tempo du ikke trivdes med. Du signalerte flere ganger at du var utmattet. Jeg fortsatte å drive på. Hjertet ditt brast leg fikk det til å briste. Bokstavelig talt. Alt er min feil.Jeg kan aldri tilgi meg selv for dette. Jeg har drept et menneske. jeg har drept Ivans far. Ivan kommer aldri til å få en oppvekst med to foreldre nå. Alt er min feil.»

Her i radioprogrammet Salongen 23 februar 2019 er Carolina Setterwall gjest

«Vi snakker med fangirl og skyldkjær debutantforfatter Carolina Setterwall om forelskelse, sorg og om at det aldri bare vil eksistere fine, snille og rene følelser i oss. Vi deler eselører og lurer på hvorfor vi bærer traumer som smykker. Debutforfatteren svarer på noen av sine egne spørsmål fra den gripende boken «La oss håpe på det beste».»

Romanen La oss håpe på det beste er en sterk og intens fortelling som de fleste som leser kan gjenfinne noe fra eget liv selv om man ikke har opplevd det samme som Carolina opplevde. Når en hendelse vi ikke kan velge styrer våre liv inn på en annen vei enn den vi har sett for oss. Det blir et annet bilde av livet vårt enn vi hadde håpet på. At vi må godta at det livet vi lever ikke er det beste, men godt nok.

Jeg anbefaler romanen og jeg anbefaler radioprogrammet.

Link - omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

«Vi hadde flytta til byar. Vi studerte. Vi gjekk på pub. Vi diskuterte ting vi ikkje hadde greie på, til langt på natt. Vi saug til oss kultur vi eigentlig ikkje likte. Vi gjekk i sentrumsgater. Vi fekk nye venner, ny smak og nye rundar med servering. I det heile tatt: Vi dreiv på. Eg meinte – og meiner framleis - at det meste av det beste livet har å by på inkluderer folk, gjerne mykje folk, og mykje lyd. Og at når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt. Vi flytta til byen, brukte byen, likte byen og såg oss ikkje tilbake. Vi var mange som hadde det sånn.
Men.
Dei fleste har det jo ikkje sånn resten av livet.
Dette går over. Det er det. Når du er ferdig med studia eller kva det no er du bruker som unnskyldning for å flytte til ein by. Når du blir vaksen, slår deg til ro, skrur ned tempoet. Då skjer det noko. Da får du andre verdiar.
Då kjem du plutselig på at du eigentlig elskar naturen.
Dette har skjedd nesten alle eg kjenner. Men ikkje meg.»

Jeg har stått lenge i bibliotek-kø for å låne og lese boken til Are Kalvø Hyttebok frå helvete. En komikers motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen.Nå er det lest og jeg likte den som forventet.

Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken.

Dette er en bok man sluker relativt raskt. Ikke like glitrende som Lille Linerle, men absolutt god.
Det som trekker litt ned for min del, er de noe stillestående partiene midtveis i boka. Men så tar den seg greit opp i slutten igjen.

Bjerkli skriver godt om livets skyggesider, og jeg synes hun mestrer å gi troverdig liv til realistiske karakterer.

Spennende thriller, selv om den ikke leverte helt til forventningene mine. Passende påskelesning!