Bokelskere.no

For en fin tittel. Og så i denne tiden vi er i nå. "TA HAND OM DEG." Og boka er fin, den. Det er en veldig personlig og selvbiografisk bok om tap av en god venn. En sjelevenn som også er forfatter. «Begge er vi trefte av livet. Begge har vi opplevd å mista den sjølvsagte plassen i tilværet. Vi veit begge at mørket kan lura bak neste sving, at ein aldri kan kjenna seg heilt trygg. Det er så ufattelig skjørt, skal mest ingenting til, så ramlar ein utfor.» Den er veldig tettpakka av tilstedeværelse av forfatteren, hans reise i sorg og i sitt eget liv, der han har kommet til et vendepunkt. Det er mye tung selvransakelse der, man han skriver seg gjennom det- på sett og vis. «Jan Roar som forstår kva eg snakkar om. Den indre einsemda, den som er blitt både eit behov og ei forbanning. Om å bruka einsemda. Umulig, men nødvendig, og kanskje, likevel, mulig. I det minste eit håp om at det skal vera mulig.»
Godt skrevet, men mot slutten opplevdes boken litt stillestående.

Ekteskapsdrama med tung sorg i bunnen. Sofies datter døde 22. Juli og dette voldsomme tapet ligger som et dystert drønn under handlingen hele tiden. «Sorga er noko ein deler berre ei kort stund. Sidan lever alle vidare aleine i si sorg .» Inderlig , alvorstungt , velskrevet . Jeg vil lese mer av Brit Bildøen.

I disse stille koronadager da vi alle sitter i hver våre stuer blir en slik roman med sine enkle og nære beskrivelser fra den stille hverdagen ekstra betydningsfull. Hovepersonen har jobbet som togkonduktør hele sitt voksne liv, alle togturene hans målt i km blir faktisk til sammen 59 ganger rundt jorden-! Nå er han nettopp blitt pensjonist og går inn i en ny hverdag. "Han gjorde en oppdagelse: Timene gikk langsommere om formiddagen. Det var som tida rant med ulik fart, akkurat slik han selv hadde sett det fra brua over til Fuglestveit; vannet rant med ulik fart avhengig av dybden, og hvor langt det var mellom breddene. " (s 53) Lavmælt, gåtefull, vemodig .

Ragnar Hovland altså. Du er nå en raring. Og de personene vi møter her…Det er lett å linke alt til disse rare tidene vi er inne i akkurat nå, men her er det vanskelig å unngå akkurat det. Fem personer bor i et gammelt forfallent hus, nå er de innesnødd, isolert. Og stemningen er ikke av den beste mellom mange av de. En har faktisk dødd i det boka begynner. De sier og gjør underlige ting, til en viss grad hvertfall. Hovedpersonen Stefan er organist og eier huset. Det ligger en litt mørk og ubesvart tone under her. Hva vil du, Ragnar? Hva vil du med disse personene, får jeg lyst å spørre. Det er vel det som er poenget i denne typen litteratur. At man skal få sine egne snåle tankerekker og spørsmål. Og disse kattene. Det er noe med Ragnar Hovland og katter. (Jeg elsker diktene til Hovland, med bl a «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville.» ) Her om katten Geronimo på s 94:
«Ein skulle lære katten opp til å gjere nokon skikkelige triks, sa Tomas. – Det der med å drikke whiskey, det er ikkje noko. Ingen er interessert i å sjå ein stakkars alkiskatt drikke seg frå vett og forstand. Det er berre trist og nedslåande. Det vi treng i vår tid, er ein katt som gjer positive og reinslege triks til oppbygging. Kva med å lære han salmevers eller å behandle ein brødristar? Synest de ikkje de ser han for dykk, plukke heite loffskiver ut av ristaren med ei overlegen mine?» Det er jo bare å gi seg over, Hovland er noe helt for seg selv, og det er bra han fortsetter med det. Det rare og underlige har også en plass i litteraturen.

På andre forsøk ble det en god opplevelse å lese romanen Omriss (2014) av Rachel Cusk. Jeg har tidligere lest første kapittel, men ikke funnet det jeg leste interessant og derfor avsluttet lesingen. Men bestemte meg får å gi den en ny sjanse etter at jeg leste gode anmeldelser på Kudos. Det er jeg glad for nå. Når jeg kom meg videre til andre kapittel ble det en god roman å lese.

Mer i et innlegg her på bloggen

Da var siste bind i trilogien til Toril Brekkes Klangen av frihet utgitt i 2020 lest og levert tilbake til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten

Dette skal jeg gjøre kort. Det var greit å få med seg avslutningen av trilogien selv om hvem som var far til Agathe og Morten, det gjettet jeg riktig i løpet av Kobrahjerte. Grei avslutning. Samtidig jeg merker at jeg ennå har Lars Saabyes roman, som jeg leste før romanen til Toril Brekke, i hodet og sammenligningen er der enten jeg vil eller ikke. Derfor ble ikke romanen til Toril Brekke den helt store leseopplevelsen. Begynnelsen var best, og starten var rå. Men så kjente jeg at det flatet ut på slutten. Men for all del, de som ikke har lest trilogien og liker å lese oppvekstromaner, er trilogien verdt lesetimene.

Omtale er kopi fra et innlegg på bokbloggen

Det er så sant. 😊 Tusen takk! Ha en kjempefin helg, du også.

Mange tusen takk! Veldig spennende!!

Så langt i år har jeg lest litt mer enn jeg pleier. Covid-19 har uten tvil satt sitt preg på lesingen min.
I mars+april klarte jeg ikke engasjere meg i annet enn thrillere. I månedene etter har jeg lest bøker som er mer typisk meg. Mye norsk samtidslitteratur. Noe med tyngre tematikk. Men nå! Nå er det lett lektyre for alle penga. Jeg sitter og ruger og venter på mitt første barn. Termindato i morgen! Så det eneste jeg klarer å engasjere meg i er superlett chick-lit. og faktabøker. Jeg har bla.a. lest Meg meg meg av Linnea Myhre, og nå er Big summer av Jennifer Weiner neste bok ut. Jeg håper jo veldig (!) at dette blir siste boka før fødsel. Men jammen ikke godt å si. Kanskje lar ungen vente på seg?

Ellers: I dag NYTER jeg regnværet. Ah. Friskt og deilig! Ha en super helg, alle sammen.

Dette var en bok jeg gledet meg til å lese fordi den hadde fått så gode tilbakemeldinger. Jeg ble skuffet. Bokens tema er alvorlig, men jeg synes ikke forfatteren klarer å beskrive det. Det hele blir for platt, for overfladisk. Der de gode historiene er «show, don’t tell» ble det i denne boken for mye «tell» og for lite av «show».

Denne boka var vanskelig å legge fra seg! Huset til familien Richardson brenner. Mens familien står og ser på huset som brenner ned hopper vi tilbake et år da den omstreifende kunstneren Mia og datteren Pearl flyttet inn i leieboligen til Richardson. De kommer til å påvirke hverandre på uante måter. Her blir vi kjent med en rekke mennesker i den perfekte gaten Shaker Heights, hvordan de tolker hverandre og påvirker hverandre. Forholdet mellom mødre og døtre, vennskap og søsken. Man blir glad i alle, og forstår deres tanker og følelser. At boken starter med brannen gjør at spenningen holdes gjennom hele fortellingen. Hvilke hendelser førte frem til brannen?

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

En fiktiv person som bare lever i en bok, kan bli like tilstedeværende i noens liv som et virkelig menneske.»

Sitatet over fra denne artikkelen: Kan en bok endre livet ditt?

Jeg skal ikke påstå at bøkene til Lars Saabye Christensen har endret livet mitt. Men han skriver slik at personene i bøkene er så til de grader til stede i livet mitt under lesingen og etterpå. Det var de også i den siste romanen Skyggeboken i trilogien Byens spor.

I Skyggeboken følger vi Maj, Stine og Jesper og naboer og bekjente videre. I tillegg har forfatteren flettet eget liv inn i romanen. Nesten umerkelig vandrer han mellom fiksjon og eget liv. Det mellommenneskelige, tids- og miljøskildringene; det er få forfattere som jeg synes skriver så godt om de nære ting som Lars Saabye Christensen. Høsten er kommet inn i livet til forfatteren og sykdom preger livet hans, og tvinger han til å reflektere over mye. Tankevekkende å lese. Jeg er glad han avsluttet romanen slik han gjorde. Nå kan jeg legge historien fra meg uten at det er for trist å forlate personene. Så har du ikke lest trilogien, er den å anbefale.

Omtale fra denne bloggen

Jeg har We Were The Lucky Ones av Georgia Hunter liggende klar. Har litt forhåpninger til den! My Dark Vanessa har jeg skikkelig lyst til å lese. Den høres ut som ganske kraftig kost, ja. Og politisk ukorrekt, ikke minst! Spennende. Hører gjerne fra deg om hva du synes!

Ha en super helg, du også. Og alle dere andre. :-)

Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.

En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.

Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.

Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.

Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?

Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.

Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.

Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kanskje jeg må ta frem "Markens grøde" og lese den på nytt, selv om det ikke er mer enn et par år siden jeg leste den sist. Tror jeg har lest den to ganger før, faktisk. Første gang i skoleregi og under tvang, siste gang frivillig.

Har forresten lest mye Hamsun i år: Landstryker-trilogien, "Mysterier" og "På gjengrodde stier". Landstryker-bøkene er rett og slett særdeles gode, spesielt de to første.

Hvorfor blir 13 år gamle Henry forhørt av MI5 mistenkt for spionasje for nazistene?

Det er 2.verdenskrig, og Henry er evakuert fra London etter bombingen av byen. Nå er han og hundrevis av andre barn og ungdom innkvartert hos familier på landsbygda. Her blir han og vennene hans kjent med soldatene i en militærleir. Henry lærer om livet til soldatene, og de forteller også om strategier og planer som er hemmeligstemplet …

Actionfylt spenning basert på en sann historie. Engasjerende om vennskap og lojalitet. Lærerikt om krigsplaner, kodeord og spionasje.

Denne boka har alt! Det er en oppveksthistorie om Marsklandsjenta Kya som vokser opp alene i sumpen i North Carolina på 50-tallet. Det er en kjærlighetshistorie mellom henne og Tate som lærer henne å lese. Det er en mordetterforskning som holder på spenningen gjennom hele fortellingen. Kya blir etter hvert en slags ekspert på dyre og planteliv i sumpområdene, og det er nydelige naturskildringer gjennom Kyas forskning og kjærlighet til villmarka. Det er også innslag av dikt som lager en magisk stemning til fortellingen. Vi hopper mellom Kya, politietterforskeren, Tate og andre personer som blir viklet inn i historien. Ikke rart at denne boka har blitt så populær! Glimrende underholdning. Drøm deg bort og bli fascinert av Kya og menneskene som krysser hennes vei.