Bokelskere.no

Njo, nja – men de eksemplene Jostein gir fra boken utelukker jo ikke bruk av usterilisert aluminium?.

Jeg fant en kilde til om aluminiumets historie, og sakser:

At the World Exhibition in 1855 in Paris, the ‘silver made of clay’ created a furor. Emperor Napoleon III, at whose table the most honorary guests were served food on aluminium tableware, dreamed of supplying his army with cuirasses made of this light metal. He greatly supported Deville and later constructed several aluminium smelters. However, Deville’s metal was still too expensive. Only jewellery and luxury articles were made from aluminium at that time.

;) ! Er det ikke godt å få ryddet slike spørsmål av veien? Jeg har imidlertid fått meg noe nytt å gruble på: jeg har begynt å fundere på om min oldefar distriktslegen, født på midten av 1800-tallet og virksom frem til første verdenskrig, hadde aluminiumsinstrumenter i sin legeveske... Og i tillegg: hva var det nå for et amerikansk teaterstykke som dreier seg om selgere av aluminum coating, og deres innbyrdes konkurranse? Tar jeg ikke feil er det en amerikansk filmklassiker også – spilte Frank Sinatra en av karene, tro? Eller nei – Jack Lemmon? Ehm... noen som kan hjelpe? (Oj, sorry – nå avsporer jeg en tråd igjen, nå.)

Jeg er klar over at det er VELDIG sært av meg å engasjere meg i et så sært spørsmål som bruken av aluminium på 1880-tallet, særlig når jeg ikke en gang er med på denne felleslesningen. Men jeg gjør det likevel! For sånne spørsmål gjør meg så nysgjerrig... Jeg gjorde et søk, og fant blant annet dette:

MHM03510 Syringe set: metal case with syringe, 2 needles and 6 tubes of tablets
Inside lid, "PAT'D SEP. 26 1883". On barrel of syringe, "PARKE DAVIS & CO." Labels on tube indicate contents and manufacturer (Parke Davis & Co.). On end of case, "PARKE DAVIS & CO./CASE NO. 1".
Brief description:
Aluminum case containing steel syringe with two needles and six tubes of small pills.

Dette kom opp på nettsiden en nettside fra et medisinsk museum – iPaden min vil ikke lime inn URLen i kveld, men cluet var å søke på aluminum + instrument + medical + history. For jeg tenkte at dyre materialer? Ikke sikkert at det var til hinder for bruk i medisinske instrumenter.... Og som du ser, ble dette sprøytesettet patentert tre år FØR de fant opp elektrolysemetoden du nevner. Så kanskje Marquez har sine ord i behold, likevel?

Og på nettstedet out-on-a-limb.org står det at legen August Gustav Hermann fra Praha allerede i 1868 gikk inn for å lage ben-proteser av aluminium i stedet for av stål. Så – Marquez KAN ha hatt litt peiling på medisinsk historie, som sagt.

Det hadde antagelig hjulpet om du hadde fortalt hvilket fag du leser? Det er forskjell på statsvitenskap og språkvitenskap, liksom...

Og i høyremenyen på YouTube ligger det mange andre interessante foredrag også, ser det ut som... Takk for tipset! :)

Ikke vært borti – tror jeg, skjønt skrivestilen er velkjent. Veldig "Barbra Ringsk"! Mine favoritter er "Peik" samt "Fjeldmus" – fordi det var dem jeg vokste opp med. Som voksen oppdaget jeg at musene dukker opp i flere enn de to bøkene, og objektivt sett er de nye oppdagelsene like bra, men...

Romanene er også lesverdige, om enn av varierende kvalitet. Og så har hun skrevet biografien til sin oldemor Hannah Winsnes, visste du det? For noen år siden gjorde jeg en innsats for å få inn Rings litterære bedrifter så fullstendig som mulig på Wikipedia – har du lyst til å sjekke listen, finner du den her (pluss litt til): https://no.m.wikipedia.org/wiki/Barbra_Ring.

Så morsomt å høre! Jeg oppdaget etter å ha skrevet forrige innlegg, at Robinson Davies' "The Cunning Man" ligger på 99. plass på nevnte liste. Det skjønner jeg også veldig godt! Hvis du prøver det på Robinson Davies så være obs på at romanene hans stort sett kommer i trilogier. Bortsett fra de to siste - for han døde før han rakk å få komplettert trilogien. Meg gir det meg en ekstra lesefryd å kjenne igjen elementer fra bok nr. 1 når jeg starter på nr. 2 - det er nok fullt mulig å lese dem hulter til bulter, men unn deg opplevelsen av å gå fra første til andre til tredje (uansett trilogi).

Nåja - de ble definitivt utgitt lenge før jeg ble påtenkt, men Zwilgmeyer og Barbra Ring har da jeg også vokst opp med! OG Elsa Beskow! Delvis skyldes det meget eldre søskens bokhyller, delvis at jeg selv søkte meg mot disse bøkene så sant jeg fikk sjansen. (Og sant å si så har jeg i voksen alder fortsatt med det: finner jeg Barbra Ring på bruktmarkedet får hun lov å bli med meg hjem, enten det dreier seg om barnelektyre eller voksenlitteratur. Altså hvis det er en tittel jeg ikke har fra før. (Og forutsatt at prisen ikke overstiger en hundrelapp - førsteutgaver er ikke det jeg prioriterer.) Barbra Ring var jo en stor litterær stjerne i sin samtid - og sitatet ditt er et meget bra eksempel på den underliggende humoren i mye av det hun skrev.

Ikke globalt, og ikke i hjemlandet. Men det er flere utenlandske bøker og forfatterskap som jeg synes det er synd ikke har blitt oppdaget av flere norske bokelskere. Som for eksempel Betty Smiths roman A Tree Grows in Brooklyn (standardpensum i amerikanske skoler - Inger Hagerup oversatte den til norsk i sin tid, men jeg har ikke lest den norske utgaven). Eller canadisk litteraturs nestor Robinson Davies' forfatterskap - jeg har sett at noen av romanene hans finnes på norsk, men nesten ingen her hjemme har hørt om ham en gang. Da jeg gjorde et søk på bokelskere.no nå, oppdaget jeg at hans roman "Fifth Business" ligger som nr. 40 på en "lesernes 100 beste bøker fra det 20. århundre"-liste som Marit Håverstad har gjengitt. Og jeg skjønner utmerket godt at den er med der!

Den todelingen din fikk meg til å reflektere over om ikke flertallet av oss "må" ha kontraster for å gidde å forholde oss til en historie? Det gode "trenger" vel det onde/mørke for ikke å bli fullstendig uinteressant - i fiksjonen, mener jeg. (Og hvordan vet du at noe/noen er god(t), med mindre du har et forhold til motstykket?) Uansett tror jeg som deg at det er vanskelig (umulig?) å innta et nøytralt standpunkt til de fiktive personenes opptreden eller tankesett. Med mindre man begynner å grunne over hva det egentlig innebærer å være likegyldig...

Sienkiewicz' roman "Quo Vadis" leste jeg mange ganger i tenårene. Den dreier seg om de første kristne i Roma og var full av kjærleik og spenning. Og så lærte den meg noen romerske fraser som sitter den dag i dag - som for eksempel: "Non te peso, piscem peso. Quid me fugit, galle?" (Jeg søker ikke deg, jeg søker en fisk. Hvorfor flykter du fra meg, galler?) Jeg har liksom mine tvil om den har tålt tidens tann - men jeg burde sikkert undersøke saken nærmere. De andre forfatterne har jeg ingen kjennskap til.

Jo, så klart - at hovedpersonen er en "helt"/en person publikum er ment å fatte sympati for, det har nok vært hovedregelen så lenge mennesker har fortalt historier. "Nattsvermeren" og "Hannibal" var jeg for pysete til å se, så jeg kan ikke sette meg inn i hvor lett/vanskelig det var å heie på H. Lecter... Så derfor tilbake til det mer generelle: vi elitister/litterære snobber vil jo gjerne ha hovedpersoner som er sammensatte, som har nyanser - sjablonmessige, endimensjonale helter pleier vi ikke omfavne. Helter som er BARE gode, vakre, snille og smarte til enhver tid og i enhver situasjon - de kaller på gjespet, hånlatteren eller irritasjonen. Ikke sant? Det samme gjelder vel for slemmingene: opphavsmannen (forfatteren, cineasten, etc.) bør helst så i alle fall et snev av tvil i oss om det virkelig ER reinspikka ondskap vi står overfor. Ellers blir slemmingen kanskje ikke så spennende?

Godt spørsmål - men jeg er ikke helt sikker på om jeg kjøper problemstillingen. For den "vedtatte sannheten i filmbransjen" - dreier ikke den seg helst om Hollywood-produsenters skjeling til kassaapparatet? Fra bøkenes verden tenker jeg først og fremst på svenske Pär Lagerkvistsmesterlige roman "Dvärgen" - hovedpersonen der er tversigjennom ond (eller er han det? "Født sånn eller blitt sånn?" kan man gjerne kjøre debatt om når det gjelder den boken!), og det er antagelig nettopp derfor "Dvärgen" er en skikkelig pageturner. Og i Jim Thompsons The Grifters var ingen av de to hovedpersonene spesielt sympatiske, så vidt jeg erindrer. Det er etter min mening ikke snakk om å være "tolerant" eller ei når man vurderer hvor givende slike bøker kan være - tvert i mot gir frastøtende hovedpersoner leseren en mulighet til å reflektere over menneskesinnets irrganger og hvorfor folk "blir som de blir" - såfremt forfatteren leverer god kvalitet, i alle fall.

Jeg begynte på første bind i dag, etter å ha tenkt i mange år at denne kvintetten må være noe for meg. Godt inne i bind I våger jeg å anbefale bøkene for alle som har interesse for La convivienza (det harmoniske "samboerskapet" mellom muslimer, jøder og kristne under det muslimske herredømmet i middelalderens Spania) og for det paradigmeskiftet som inntraff etter La reconquista (de kristnes gjenerobring av områdene som hadde blitt styrt av muslimske herskere).

Slektskapet er der, vil jeg si – begge appellerer til barn som liker fortellinger med litt "hjemlig magisk-realisme"! (mitt begrep, tatt ut av luften akkurat nå.) Men Rabletusten er et skikkelig slemt lite troll av en blekk-krusedull – i Trollkrittet blir det ikke så slemt... ;) Rojahn skrev – og illustrerte – også boken om Dynedikken; han var et dynetrekk som plutselig fikk liv. I samme gate er bøkene om Tante Gummigutta. Alle blant min barndoms favoritter.

Graham Greene er vel alltid aktuell - og nær sagt uansett verdens del? Nå skal ikke jeg påstå at jeg har lest så mye av ham - men jeg vil absolutt påstå at jeg skal lese mer Greene! For det jeg har lest, har jeg likt. Bra forslag, Marit - har ikke "The Comedians" blitt filmet også, forresten? Jo visst - sågar med Richard Burton og Elisabeth Taylor i hovedrollene. Og Alec Guinness (før han ble adlet, tydeligvis). Edit: Og i andre roller: Peter Ustinov. Og Lillian Gish.Den onde øya/The Comedians (1967)

Ja, bøkene til Edwige Danticat fikk ganske mye oppmerksomhet da de kom ut, og de er blant dem jeg har lest positive anmeldelser om - og tenkt at jeg burde lese...

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på at lenkene til Wikipedia ikke virker - problemet er at de er riktig satt opp; det ser ut som om bokelskere.no ikke liker kategori-sidene til Wikipedia, mens vanlige artikkel-serier er greit! Pussig.... Jeg prøver å sette inn den første lenken som ikke virker, i fulltekst: http://en.wikipedia.org/wiki/Category:Novels_by_country_of_setting - for å teste om dét går bedre. (Men jeg har en teori: URL-ene til kategori-sidene har en kolon i strengen - skulle det være den som lager kluss?) Edit: NIKS, for det alternative lenkeoppsettet jeg brukte nå, ser ut til å virke finfint. Pussig, nok en gang - men da endrer jeg de to kategori-lenkene i forrige innlegg også.

Men tante Wikipedia kan hjelpe med romaner fra Den dominikanske republikk! Se bare:

http://en.wikipedia.org/wiki/Category:Novels_set_in_the_Dominican_Republic

Av disse har jeg selv bare lest How the García Girls Lost Their Accents og In the Time of the Butterflies, begge av Julia Alvarez. Det begynner å bli noen år siden, men jeg husker dem som positive leseopplevelser. Og det er flere andre av romantitlene på Wikipedias liste som jeg har lest positive anmeldelser av.

...Og jeg oppdager at i alle fall engelsk Wikipedia (den som har lyst, kan jo sjekke andre språk også) har mange slike lister over Novels by country of setting: http://en.wikipedia.org/wiki/Category:Novels_by_country_of_setting. Kjekt å vite - i likhet med trådstarter liker jeg å forberede reiser ved å lese skjønnlitteratur fra reisemålet.

Ikke sant? Denne lille boken er en perle - London er en av mine favorittbyer, og Bringsværds bok om byen har jeg kost med meg flere ganger, og jeg kommer sikkert til å vende tilbake til den, akkurat som jeg aldri får nok av London.

Aha - ok. Jaja.