Bokelskere.no

Nødvendigheten av en karakter som kjemper "det godes sak" eller som har en karakterark som ender med at han lærer å forandre seg og bli en slik "god person", er jo eldre enn Hollywood-formulaen, er du ikke enig?

Men det er jo selvsagt ikke slik at vi alltid heier på de gode karakterene. Jeg husker ennå hvordan en del av meg fikk lyst til å klappe for Hannibal Lecter på slutten av "Nattsvermeren". Karakteren var ond som få, men det var noe med hans historie og personlighet som gjorde at det var enklere å heie på ham- en seriemorder og kannibal- enn Chilton. Delvis fordi Lecters ondskap, med unntak av det han gjør på slutten, dirrer i bakgrunnen, mens Chiltons sjoffelhet, smålighet, sexisme og overlegenhet kommer stadig opp.

I "Hannibal" er skurken enda verre enn Hannibal. Men ville det vært enkelt å heie på Hannibal hvis HAN hadde vært den fæle? Det ville sikkert vært like spennende som thriller, men jeg tror ikke karakteren ville skilt seg ut fra så mange andre som befolker krim-og-thrillersjangeren.

Jo, så klart - at hovedpersonen er en "helt"/en person publikum er ment å fatte sympati for, det har nok vært hovedregelen så lenge mennesker har fortalt historier. "Nattsvermeren" og "Hannibal" var jeg for pysete til å se, så jeg kan ikke sette meg inn i hvor lett/vanskelig det var å heie på H. Lecter... Så derfor tilbake til det mer generelle: vi elitister/litterære snobber vil jo gjerne ha hovedpersoner som er sammensatte, som har nyanser - sjablonmessige, endimensjonale helter pleier vi ikke omfavne. Helter som er BARE gode, vakre, snille og smarte til enhver tid og i enhver situasjon - de kaller på gjespet, hånlatteren eller irritasjonen. Ikke sant? Det samme gjelder vel for slemmingene: opphavsmannen (forfatteren, cineasten, etc.) bør helst så i alle fall et snev av tvil i oss om det virkelig ER reinspikka ondskap vi står overfor. Ellers blir slemmingen kanskje ikke så spennende?

Jeg pleier å dele mine favorittbøker og filmer i (grovt sett) to kategorier; heltehistorier og bøker som utforsker det mørke. Heltehistoriebøker har vanligvis en protagonist som er god, eller har en karakterark hvor han går gjennom en prøvelse og kommer ut på den andre siden som en forandret og god person (jeg vil plassere antihelten i denne kategorien også, så lenge han/hun lever i et univers der motstanderne er enda sjoflere enn ham/henne). Så er det bøker som utforsker mørkere sider ved karakteren eller starter reisen fra den andre enden.

Jeg kan ikke huske å noen gang ha inntatt et nøytralt standpunkt i forhold til karakterenes handlinger, selv om jeg liker å lese om skurker. Det tror jeg gjelder for de fleste av oss (også elitister). Jeg vil gjerne at den utro skal bli avslørt, at et medlem av Stark-familien skal sitte på jerntronen og at Clarice Starling skal spore opp Hannibal. Samtidig synes jeg jo at det er spennende å lese om intelligente mordere, femme fatale og lurendreiere. Men jeg tror ikke jeg aktivt kunne heiet på dem.

Den todelingen din fikk meg til å reflektere over om ikke flertallet av oss "må" ha kontraster for å gidde å forholde oss til en historie? Det gode "trenger" vel det onde/mørke for ikke å bli fullstendig uinteressant - i fiksjonen, mener jeg. (Og hvordan vet du at noe/noen er god(t), med mindre du har et forhold til motstykket?) Uansett tror jeg som deg at det er vanskelig (umulig?) å innta et nøytralt standpunkt til de fiktive personenes opptreden eller tankesett. Med mindre man begynner å grunne over hva det egentlig innebærer å være likegyldig...

Må vi? Jeg er ærlig talt ikke sikker. Det jeg ikke kan unnvære i både bok og film er konflikt, ganske enkelt noen som vil ha noe og noen eller noe som står i veien. Om personen er god eller ikke er kanskje ikke så interessant som at karakterarken til protagonisten og antagonisten, helst at de blir kjørt gjennom kverna og får sin moral og karakterstyrke utfordret og kommer ut på den andre siden som en forandret person.

Så vidt jeg ser har det de siste årene vært antihelten som står i sentrum i film og serier. Siden Sopranos-tidene har det oppstått en lang rekke: Breaking Bad, Game of Thrones, Boardwalk Empire, House of Cards. Blant filmer er det også mye. Jeg tror denne trenden kommer fra at mange har sett seg lei på den klassiske helten som kan beskrives med tre-fire ord, kanskje fordi det er kjedelig og for lengst oppbrukt, kanskje fordi det er urealistisk. De nevnte seriene har protagonister med både sympatiske og usympatiske trekk, som jeg anser som både mer interessant og troverdig.

Jeg tror tradisjonen for dette går mye lenger tilbake i litteraturen enn film, og at det er vanskeligere å få til å fungere på film. Her snakker jeg også om hovedpersoner som ikke er direkte usympatiske, men heller uattraktive eller feige.

Er enig når det gjelder TV. TV-serier, særlig de HBO, AMC og Showtime har laget i de siste 10-15 årene har gitt skribenter og skapere langt større rom til å utforske grumsete karakterer og miljøer. Men selv innenfor disse tyr jo forfatterne til et gammelt knep; å gjøre motstanderne, selv politiet, sjofle og lite sympatiske, slik at det blir enklere for seerne å heie på antihelten, se noe godt i ham eller henne som kan gi den det gjelder en håpefull karakterark.