Bokelskere.no

Detaljar, detaljar, men likevel ...
På side 118, der det blir gjort greie for dei sanitære tilstandane i byen når doktor Urbino vender attende dit, truleg rundt 1880, blir det skildra ei aluminiumsause med takkete kantar. Når den same doktoren litt seinare undersøker Fermina Daza, nyttar han ein aluminiumsspatel.

Eg tillet meg å tvile på at desse reiskapane var laga av aluminium på denne tida. Hall-Heroult-prossessen med elektrolyse av aluminium vart funnen opp i 1886, og det gjekk enno nokre få år før aluminium vart tilgjengeleg for alminneleg vareproduksjon. Før denne tida var aluminium eit særs sjeldsynt og kostesamt metall.

Eller er det kanskje ein del av den magiske realismen at desse reiskapane har vandra i tid?

Jeg er klar over at det er VELDIG sært av meg å engasjere meg i et så sært spørsmål som bruken av aluminium på 1880-tallet, særlig når jeg ikke en gang er med på denne felleslesningen. Men jeg gjør det likevel! For sånne spørsmål gjør meg så nysgjerrig... Jeg gjorde et søk, og fant blant annet dette:

MHM03510 Syringe set: metal case with syringe, 2 needles and 6 tubes of tablets
Inside lid, "PAT'D SEP. 26 1883". On barrel of syringe, "PARKE DAVIS & CO." Labels on tube indicate contents and manufacturer (Parke Davis & Co.). On end of case, "PARKE DAVIS & CO./CASE NO. 1".
Brief description:
Aluminum case containing steel syringe with two needles and six tubes of small pills.

Dette kom opp på nettsiden en nettside fra et medisinsk museum – iPaden min vil ikke lime inn URLen i kveld, men cluet var å søke på aluminum + instrument + medical + history. For jeg tenkte at dyre materialer? Ikke sikkert at det var til hinder for bruk i medisinske instrumenter.... Og som du ser, ble dette sprøytesettet patentert tre år FØR de fant opp elektrolysemetoden du nevner. Så kanskje Marquez har sine ord i behold, likevel?

Og på nettstedet out-on-a-limb.org står det at legen August Gustav Hermann fra Praha allerede i 1868 gikk inn for å lage ben-proteser av aluminium i stedet for av stål. Så – Marquez KAN ha hatt litt peiling på medisinsk historie, som sagt.

Knallbra, annelingua!
Eg kom over denne teksta, eit konferanseinnlegg frå januar 1886, og som skal ha vært publisert i Scientific American i mars same året. Ei fantastisk blanding av visjonære spådomar som faktisk har slått til, iblanda enkelte ville påstandar om eigenskapane til aluminium som var litt for gode til å vere sanne.

Det interessante i artikkelen i høve til denne diskusjonen er prisen. Det gjeng fram at der er ein viss produksjon av metallet frå 1855 og utover. Prisen i 1855 er oppgitt til å vere 32$/pund (71$/kg) i 1855, og 15$/pund (33$/kg) i 1885. (til samanlikning er prisen i dag omlag 1,8$/kg). Justert for konsumprisindeksen svara prisen i 1885 til mellom 900 og 1000$/kg i dag. Ikkje uoverkomeleg for medisinsk utstyr og luksusartiklar, men eg vil tru det er for drøyt for hushaldningsgjenstandar.

;) ! Er det ikke godt å få ryddet slike spørsmål av veien? Jeg har imidlertid fått meg noe nytt å gruble på: jeg har begynt å fundere på om min oldefar distriktslegen, født på midten av 1800-tallet og virksom frem til første verdenskrig, hadde aluminiumsinstrumenter i sin legeveske... Og i tillegg: hva var det nå for et amerikansk teaterstykke som dreier seg om selgere av aluminum coating, og deres innbyrdes konkurranse? Tar jeg ikke feil er det en amerikansk filmklassiker også – spilte Frank Sinatra en av karene, tro? Eller nei – Jack Lemmon? Ehm... noen som kan hjelpe? (Oj, sorry – nå avsporer jeg en tråd igjen, nå.)

Etter at sterilisering av instrumentene ble vanlig fra ca. 1860-årene, gikk man over til å bruke rustfritt stål, se artikkel.

Bruken av aluminium, da etter en anoniseringsprosess, kom ikke før langt inn på 1900-tallet. Metallets evne til å korrodere forhindret at det ble brukt der sterilisering var nødvendig.

Njo, nja – men de eksemplene Jostein gir fra boken utelukker jo ikke bruk av usterilisert aluminium?.

Jeg fant en kilde til om aluminiumets historie, og sakser:

At the World Exhibition in 1855 in Paris, the ‘silver made of clay’ created a furor. Emperor Napoleon III, at whose table the most honorary guests were served food on aluminium tableware, dreamed of supplying his army with cuirasses made of this light metal. He greatly supported Deville and later constructed several aluminium smelters. However, Deville’s metal was still too expensive. Only jewellery and luxury articles were made from aluminium at that time.

En spatel stikkes inn i munnen på pasientene.

Og maten fra Napoleons stas-tallerkener havnet nok også der ...

Tallerkener som neppe hadde fått tid til å ruste/korrodere.

Klassiker og klassiker, fru Vom - men denne ser iallfall ut til å handle om aluminium.

Kan jeg vær så snill få være fru Blom og ikke fru Vom, Marit? Men for øvrig har du helt rett: det var den filmen jeg tenkte på, og det er definitivt ingen klassiker. Men aluminiumstemaet var der! :)

Ha, ha, det er vel litt ironisk at jeg, som er et sånt petimeter, skal forsvare forfatteren her.
Latskap kan man i hvert fall ikke beskylde en Marquez for, en forfatter med en sånn produksjon!
Når fantasien bobler over, kan det vel gå litt fort i svingene. Kanskje noen i forlaget burde ha vært våkne... Jeg synes strengt tatt dette med aluminium ikke er all verdens å henge seg opp i (men så har da Marquez en egen plass i mitt bokhjerte).

Ja, han skulle bare visst hvor mange skarpe bokelskere som går han etter i sømmene!
(Skal ikke se bort fra at jeg hadde sett annerledes på det om det hadde vært på mitt fagfelt, Jostein :-)

Kanskje Marquez var mer "opphengt" i aluminium enn vi aner? Mot slutten av boka slår han til igjen, der han beskriver Fermina Daza i (over?)moden alder:
Det korte håret kledde henne, med en kinnlokk på hver side, men fargen var ikke lenger som honning, den var blitt aluminium, og de vakre lanseformede øynene hadde mistet et halvt livs lys bak de bestemoderlige stangbrillene.

Sikkert en del av den magiske realismen.
Jeg har i grunnen lite kjennskap til denne stilarten og hvor langt det er "tillatt" å gå utenfor virkeligheten/realismen.
I de fleste (alle?) skjønnlitterære stilarter/sjangre er det jo også noe som kalles "dikterisk frihet".

Dikterisk frihet høres så fint ut, men for meg er det ofte ensbetydende med latskap og/eller uvitenhet, at forfatteren ikke gidder å finne ut, eller tror han vet hvilke redskaper som faktisk ble brukt på den tiden.

Eg vil gjerne få presisere to ting;
1 - eg er ikkje bastant avvisande til at det fantest aluminiumsgjenstandar, men eg stiller meg tvilande til det, og argumenterer kvifor eg tviler.
2 - det er ein filledetalj, som på ingen måte øydelegg for boka, og det låg ingen kritikk av forfattaren i denne observasjonen min.

Joda, det kan nok være latskap eller uvitenhet eller begge deler.
Forfatterne må jo regne med at noen av leserne vet mer enn dem. Kanskje særlig fordi vi er så mange og så forskjellige. Marquez var nok ikke klar over at vi skulle ta en felleslesing av boka hans her på bokelskere.no.
Ironi?