Leseåret 2019 er over, og jeg har klart mine mål :)
- Leste 101 bøker
- Har nå 1389 bøker som skal leses

Når alderdom og farer sniker innpå ...

Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.

Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.

Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.

Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.

Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.

Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vakker og gjenkjennelig om sorgen etter å mistet en som står en nær.

Denne boken anbefales! Den inneholder en meget sterk historie og gir mye kunnskap rundt barns (mangel på) verdi hos enkelte, og om levevilkår rundt forrige århundreskifte. Jeg kommer til å lese boken en gang til. Jeg må bare fordøye det som er så vondt i den først så jeg kan ta meg mer tid til det som ligger bak hva kvinnene gjør.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Leseutfordringen min er å reise jorda rundt gjennom å lese bøker hvor handlingen er satt i 80 forskjellige land. Jeg gleder meg!

jordenrundtpå80bøker

Denne helgen hadde jeg planer om å lese en bok som kunne gi meg litt ekstra julestemning. Valget falt på En eventyrlig julereise av Corina Bomann. Må dessverre si at jeg ble skuffet, boken har ikke noe innhold som gir meg julestemning. Jeg får se om jeg finner en annen bok med mer julestemning.

Har både denne og Siste kapittel av Hamsun stående i bokhyllen. Ser at handlingen i begge bøkene foregår på et sanatorium. Er de ellers like, eller kan jeg trygt lese begge to? Bør de leses i noen bestemt rekkefølge?

Hei;) denne helgen har jeg hatt besøk ig lite tid til lesing. Jeg holder på å lese Snøsøsteren av Maja Lunde og Gikeads Døtre av Margareth Atwood. Håper på noen lesetimer før helgen er slutt. Har leveringsfrist på Gikeads Døtre på tirsdag og har fortsatt et par 100 sider igjen. Men det skal gå;) håper dere har hatt en fin helg. Ha en god uke;)

Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.

Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?

For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?

Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.

Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Swifts forslag om hvordan man kan hjelpe fattige kvinner som får flere barn enn de kan mette.

Anbefaler alle å lese dette humoristiske essayet!

Hei:). Denne helgen holder jeg på å lese Gileads døtre av Margareth Atwood og snøsøsteren av Maja Lunde. Det er litt gøy å lese et kapittel hver kveld, og jeg syns den er en god bok, snøsøsteren gjør at julestemningen kommer snikende. Jeg husker jeg leste julemysteriet når jeg var liten og det at det er et kapittel for hver dag gjør at jeg kommer i julestemning. Jeg syns Gileads døtre er utrolig bra og jeg koser meg med den. Jeg har jo venta lenge på å få låne den på biblioteket så nå nileser jeg for å komme i mål før innleveringsfristen. Jeg vet ikke hvor mye jeg får lest i helgen, men har fått lest mye i kveld. Håper dere alle får en fin helg:)

Boken er litt James Bond. Det vil si at en mann gjennom utstyr og ressurser klarer overliste en sterkere fiende. Det er en underholdende form for historie. Kanskje noe usannsynlig, men det er helt greit. Ved å velge å tro på historien blir du skikkelig underholdt.
Denne type historie ender som regel bra. Men hvordan forfatteren kan få det til når hovedpersonen sitter fast er alltid underholdende å finne ut av. Du vil ikke bli skuffet over hvordan Adorsen løste floken.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg likte virkelig godt denne boken. Den var lettlest og spennende. Den beskriver hver del inngående og en blir virkelig engasjert i marsjen i Malaysia og utviklingen av Willstown. Noel Stratchen er forteller i det meste av boken. Han får brev fra Jean jevnt og trutt og bruker dem til å beskrive livet hennes. Men i den første delen, mens de møtes i England, er det Jean selv som har fortellerstemmen. Hun forteller Noen om krigsårene mens han prøver å bli kjent med henne. Mot slutten av boken drar han til Australia for å besøke Jean og Joe og barna deres. Da forteller han med egen stemme det han opplever. Noel er Jeans formynder til hun blir trettifem, selv om hun er gift. Men han gir henne de pengene hun vil ha underveis. Det er likevel rart å lese om at en kvinne trenger en formynder så lenge. Stratchen selv forklarer det med at grandonkelen levde i en annen tid og derfor så på unge kvinner på en annen måte.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Perlesøsteren er så god, du kan virkelig glede deg til månesøsteren. Denne høsten har jeg lest mye av Lucinda Riley, kan ikke få nok. Så har måttet tvinge meg litt utav hennes verden for å lese litt annen litteratur også. Gleder meg sånn til Solsøsteren kommer. Kos deg med lesing;)

Boken var nok ikke helt i min kategori, men kan varmt anbefale den til foreldre og ungdommer nettopp fordi den tar frem viktigste temaer som vi trenger mer kunnskap om. Den er nok mest beregnet for ungdommer, men kunne fint ha vært pensum på skolen. Jeg har min utdannelse innenfor helsen, så det var ikke noe ny «aha» opplevelse for meg. Men jeg likte måten hun skrev på nettopp fordi en ikke trenger å ha helseutdannelse for å ha nytte av boken. Hadde jeg ikke hatt min utdannelse og jobbet i det feltet jeg gjør så hadde jeg lært mye. Det var mye «dobbelt» opp for meg, fordi jeg følger henne på SM og har sett serien hennes. Det kom ikke noe nytt som jeg ikke hadde sett og hørt henne si før. Derfor får den 4 og ikke høyere ifra meg. Den er absolutt en perfekt bok for ungdommer, der kan de få svar på det de lurer på og skulle ønske jeg hadde lest denne når jeg var i ungdomsårene da hadde den vært til stor hjelp. Da hadde den nok vippet opp i karakter også

Ja det er så mye å velge mellom. Jeg pleier å lese det jeg vil og så fylle ut etterhvert. Det var hvertfall mange artige punkter du hadde på din liste.

Det er sjelden jeg har lest en bok hvor det virker som om forfatteren ettertrykkelig går inn for å drepe lesegleden. Den eneste grunnen til at jeg ikke avbrøt er at jeg desperat håpet at boka skulle ta seg opp og redde den fantastiske ideen handlingen faktisk er bygget på. Forfatteren evner ikke å gjøre dette spennende og jeg har mine tvil om hun egentlig prøvde. For meg forsvinner potensialet i alle tørre detaljer som hun av en eller annen grunn mente var viktig å få med. Jeg er ikke motstander av detaljerte bøker, men når du leser en firesiders detaljert avhandling om èn eneste tanke eller idè blir det bare litt meget.

Jeg fant den på nyopprettet lister tror den het readingchallenge, leseutfordring. Jeg bladde bare tilfeldig gjennom de nyeste listene.

https://media1.popsugar-assets.com/files/thumbor/cZu1co3QkcT16-r6I-t08_qwpqY/fit-in/728xorig/filters:format_auto-!!-:strip_icc-!!-/2019/11/18/712/n/44490375/c272e6715dd2c1784de3b6.02986548_challenge/i/2020-POPSUGAR-Reading-Challenge.jp

Fungerer denne linken?