Bokelskere.no

Den skal jeg se nærmere på

En fin og godvond bok om identitet og sorg.

George (eller Georgia som hun egentlig heter) har nettopp mistet sin mor og hun vet ikke helt hvordan hun skal bearbeide sorgen. Hun tenker ofte på henne og hun tenker også mye på en kunstner som hennes mor ofte nevnte. I mellomtiden prøver hun så godt hun kan å holde resten av familien samlet i denne vonde tiden.

I den andre delen av boka er om kunstneren Francesco del Cossa, som moren til George var så fascinert av. Dette er en type bok som består av to deler. I den ene delen møter vi George som bor i England (tiden hun befinner seg i er 60-tallet), og som ofte ser tilbake deres siste ferietur. Hun prøver å forstå hvorfor moren hennes var begeistret for denne Francesco del Cossa, en italiensk kunster fra 1400 - tallet. Denne kunstneren er ikke voldsomt kjent, ingen vet så mye om henne og George har lyst til å lære seg å forstå hvorfor moren hennes var så opptatt denne kunstneren. Det er som om Geroge prøver å finne helhet i noe.

Annerledes skrivemåte
Dette kan være noe komplisert og vanskelig bok å komme seg inn i med det første for forfatteren har en veldig annerledes måte å skrive på. Teksten er på en måte ukonstruert og kan oppleves som svevende, derfor kan det bli uvant å komme seg inn i teksten, men så fort man venner seg til denne fortellermåten går det som en lek. I begynnelsen var jeg ikke helt sikker på om jeg likte denne skrivemåten fordi da virket det noe rotete og man blir uengasjert underveis. Det rare var at da jeg endelig ble vant til denne skrivemåten gikk lesingen av seg selv, og skjønte ikke hvorfor jeg strevde med å få til flyten i begynnelsen. Det er ingen tvil om at Ali Smith skriver på en spesiell måte. Noen liker denne stilen og andre ikke. Jeg likte det ikke med det første, men etter at jeg kjempet meg gjennom noen sider så ble det både en underlig og fascinerende skrivemåte å lese. Den opplevdes som noe rotete i begynnelsen, men så åpnet det seg etter hvert. Det er ingen tvil om at Ali Smith er kreativ for det er ikke bare måten hun skriver på som gjør at hun skiller seg ut som forfatter, men også måten hun deler opp boka, og hvordan de etter hvert snører seg sammen til en helhet. Dette er ingen typisk fra A til B bok.

Liker at forfattere tar seg kunstneriske friheter
Personlig likte jeg del to bedre enn den første delen. Kanskje fordi jeg er kunstinteressert selv, og har vært tidligere kunstelev. Uansett, var den delen mer interessant å lese enn den første. Jeg liker George og hennes sære humor, men del to ga meg så mye mer. Man vet jo fra før hvor hardt det var å få seg utdannelse og jobb før i tden, og hvor mye likestilling har forandret seg med årene, men likevel er det litt fort å glemme at det var hardere kår før i tiden på mange måter siden vi har det så godt den dag i dag. Da er det greit med en slik påminnelse om at det har ikke alltid vært slik. At kunstneren Francesco del Cossa måtte kle seg ut som mann for å studere kunst forteller en hel del om hennes kunstlidenskap og hva hun var villig til å gjøre for det hun brenner for. At hun kledde seg ut som en mann for å få utdannelse er en kunstnerisk frihet fra forfatteren side for som nevnt er kunstneren veldig ukjent og ingen vet noe særlig om henne. Forfatteren lager en versjon av henne som er både spennende og lesverdig. Det er en karakter som gjør inntrykk og det har jeg sansen for.

Hvis du har tenkt å lese denne, så husk å ha tunga rett i munnen de første sidene da det kan være noe forvirrende og når man først kommer over kneika er det verdt det. How to Be Both ville ha fått høyere score av meg hvis den ene delen var like engasjerende som den andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boken Angelica - en varslet tragedie beskriver Angelicas liv hvor hun ble mobbet på skolen, slet med alvorlig anoreksi som hun senere døde av på en hytte på Beitostølen nyttårsaften 2015 . Jon Gangdal har gjort en god research og gir oss et godt innblikk i livet til familien. Han bruker lovverk som et eksempel på hva barn har krav på gjennom skoleårene, og for å belyse Angelica sin mobbeerfaring og skolens håndtering. Likevell ble jeg skuffet da det i hovedsak er mors versjon han belyser. Jeg forstår at skoleverket, sykehus og barnevern har taushetsplikt og ikke kan uttale seg, derfor sitter jeg med opplevelsen av at enkelte sider av saken ikke kommer frem. Innimellom føler jeg at Gangedal fokuserer for mye på lovverk og tiltaksplaner knytter til mobbing i skolesystemet. Noen ganger opplevde jeg faktaene som urelevant for bokens primære historie. Boken tar opp temaer som er viktig, og formidler familiens erfaring med både mobbing og spiseforstyrrelser. Situasjon hadde et tragisk og vondt utfall, og hvem står ansvarlig Er vanskelig å si. Boken vekker leselysten og det er vanskelig å legge den bort. Boken er vond å lese, spesielt når det resulterer i at et barn barn død under slike tragiske forhold. Den ender ikke på lesefavoritter, men heller ikke nederst på leselisten.

Jeg liker å lese om vikingtiden og trodde derfor dette ville bli en bok for meg, men det er ikke alltid man går helt overens med bøkene.

Det er ikke det at jeg ikke likte den. Det ble bare ikke den boka jeg hadde forventet meg. I Kvinnen ved jordas kant som er basert på Frøydis Eiriksdatter med noen friheter fra forfatterens side. Frøydis er en veldig eventyrlysten kvinne og vil heller reise enn å være bundet til et sted. Hun vil helst være selvstendig og være sjefen over sitt eget liv, men det er ikke alltid sånn. Hun er stormforelsket i en mann hun ikke kan få og må dessverre gifte seg med en som hun ikke har valgt selv. Hun prøver å gjøre det beste ut av det til tross for at hun har helt andre drømmer. Hun drømmer om å bli som sin far og en av brødrene sine (en halvbror) som hun ser veldig opp til, som ofte har dratt ut på mange eventyr og oppdaget nye steder. Klarer hun å leve opp til egne forventninger og bli til den kvinnen og eventyreren hun drømmer om å være?

En fascinerende tid
Vikingtiden er en fascinerende tid jeg gjerne vil lese mer om. Var flinkere til å lese bøker fra den tiden da jeg gikk på ungdomsskolen. Da leste jeg en del vikingbøker ved siden av all lesingen av Stephen King, Dean Koontz og R.L. Stine. Sånn sett ble denne boka noe nostalgisk, men den bød ikke på særlig mye mer enn det. Jeg hadde forventet meg en del hardbarkede partier og få se vikingenes mørke sider, men i stedet var det en hel del om sex og følelser. Det var ikke bare det som irriterte meg. Jeg klarte ikke helt å ta Frøydis alvorlig. Hun ser på seg selv som en svært viktig person i grunn og digger seg selv litt vel mye, noe som er en smule kvalmende. Hun blir litt for mye av "det gode". Noen karakterer får man dessverre langt oppi halsen og da settes resten av lesingen på prøve. Hun viser jo heldigvis andre sider av seg selv, blant annet at hun er omsorgsfull og ser de andre rundt seg, men likevel klarer jeg ikke helt å like henne. Når man ikke liker hovedrollen i en bok, kan det bli noe traurig å komme seg gjennom boka.

Kvinnen ved jordas kant handlet dog ikke bare om sex og følelser til tross for at det var en stor grad av det, men det var noen hardbarkede partier også. Det ble bare ikke så mye av det som jeg hadde håpet på. Etter omslaget å dømme så tror man jo at dette vil bli en bok full av action. Det ble det ikke. Jeg savnet å lese mer om plyndring og vikingenes makt på sitt verste. Se deres mørkeste side som man har sett på film og i tv-serier, men her får man ikke brøkdelen av det.

Gode karakterbeskrivelser
Det boka skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med de fleste og får vite hva slags karakter de består av. Forfatteren klarer å få oss til å like og "hate" de og de karakterene, og det er også lett å se for seg stedene karakterene befinner seg. Hun klarer å skape levende bilder, noe som er veldig viktig. Så sånn sett var det ikke "bortkastet" å lese Kvinnen ved jordas kant. Igjen så sier jeg ikke at dette er en dårlig bok. Det er den virkelig ikke og helt klart verdt å få med seg, spesielt for oss som liker lesestoff fra denne tiden.

Ønsker å lese en bok fra vikingtiden om plyndring og drap, som forteller om den aller mørkeste og brutale siden av vikingene. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jon Gangdal - Angelica en varslet tragedie.

*Få ting berører oss sterkere enn barns død. Sammen med sorgens store spørsmål, "Hvorfor?, kommer uvergelg det neste "Hvordan?" - og ikke sjelden i samme åndedrag " Hvem har ansvaret? *

Jeg tok en ny gjennomgang av katalogen nå i helgen, og til slutt bestilte jeg meg noen bøker fra haugenbok.no.

Til meg selv bestilte jeg;
- Mer blod av Jo Nesbø (siden jeg har alle de andre bøkene av Nesbø må jeg jo ha denne også)
- Bare et barn av Hanne Kristin Rohde (har lenge tenkt at jeg har lyst til å lese en av hennes bøker, så benytter sjansen når jeg finner en av dem på salg)
- Løgnen av Yrsa Sigurdardottir

Til lillegutt i magen bestilte jeg:
- Den lille larven Aldrimett
- Min første bok om dyrene
- Min første store eventyrbok
(må jo sørge for at han blir like glad i bøker som det moren hans er :))

Akkurat som i "Du skal lide" flyter kapitlene avgårde i denne boka også. Spennende, men jeg syns den forrige boken er ørlite bedre. Fikk tidlig mistanke til gjerningspersonen, og det stemte. Men for all del, språket flyter bra. En god bok!

Ruta Sepertys, litauisk-amerikansk ungdomsbokforfatter, er best kjent for Between Shades of Grey fra 2011 (En spire av håp, norsk, 2013). Den historiske romanen Salt to the Sea kom på Philomel i fjor og ble kåret til årets ungdomsbok i Goodreads Choice Awards, 2016.

Vinteren 1945: Tyskland er på vikende front og russerne er på vei inn fra øst. Sju personer fra forskjellige land, med forskjellig bakgrunn er på flukt fra krigen. Veien går gjennom Øst-Preussen og Tyskland, mot kysten og Gotenhafen. Det er fullt kaos, vinter og kaldt og de sju går og går. Bort fra Helvete. Tror de. For lite aner de om at båten som skal bringe dem i trygghet, skal forlise.

Salt to the sea har fire unge fortellere: litauiske Joana, polske Emilia, preussiske Florian og tyske Alfred, som jobber på Wilhelm Gusloff. Alle bærer på grusomme hemmeligheter som de forsøker å skjule for de andre. Boka er fortalt i førsteperson og etter hvert som historien skrider frem, får vi vite mer om bakgrunnen til de fire.

Salt to the sea har korte kapitler og boka er veldig lettlest. Hvis jeg skal pirke på noe, må det være at kapitlene er så korte at det i begynnelsen er vanskelig å skille personene fra hverandre. Etter hvert som man blir vant til de forskjellige fortellerstemmene, flyter det imidlertid lettere.

Det er hemmelighetene de fire bærer på som driver historien fremover. Skildringen av personene er kanskje litt stereotypiske og i tillegg er det litt for opplagt hvem som er «skurken». Imidlertid blir vi nysgjerrige på personene og vil gjerne vite mer om dem og hva de har vært gjennom i krigen.

Boka forteller om en del av historien som ikke er så kjent for oss, masseflukten fra øst og historiens største skipskatastrofe. Wilhelm Gusloff forliste i Østersjøen etter å ha blitt torpedert av russerne. Over 9000 mennesker omkom i det iskalde havet.

Salt to the Sea er en realistisk og gripende historie. Den er også aktuell som en parallell til dagens flyktningesituasjon og som en viktig påminnelse om at europeere også har vært på flukt for ikke så lenge siden. For noen blir kanskje historien litt for forutsigbar siden vi vet at båten kommer til å synke. Hvordan det går med de fire og hvilke hemmeligheter de bærer på er imidlertid langt fra like åpenbart.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Denne omtalen skrev jeg etter å ha lest den engelske originalutgaven, Everything I Never Told You, for et par år siden.

Alt jeg ikke sa var «årets bok» på Amazon i 2014 og ei av de absolutt beste bøkene jeg leste i 2015. Boka åpner med setningen «Lydia er død», og gjennom resten av romanen får vi høre familiens historie og til slutt også årsaken til Lydias død. Det viser seg snart at Lydia har tatt sitt eget liv, og boka illustrerer kort sagt den ytterste konsekvensen av manglende dialog. Synsvinkelen skifter mellom de forskjellige personene i familien, og gjennom dem avdekkes «alt de ikke fortalte til hverandre».

Alt jeg ikke sa beskriver et møte mellom to kulturer – den asiatisk-amerikanske og den europeisk-amerikanske. Dette møtet blir vanskelig dels på grunn av feilslåtte forventninger og fordommer, dels på grunn av stivnede strukturer og rasisme i etterkrigstidens USA. Historien lar seg ikke uten videre overføre til norske forhold, men den har et allmengyldig aspekt: Hva skjer når vi slutter å snakke sammen? Hva skjer når foreldre legger for stort press på barna sine? Disse spørsmålene, sammen med de generelle aspektene i migrasjonsproblematikken, gjør boka interessant også i et europeisk perspektiv.

Alt jeg ikke sa er en vond, men viktig roman om selvmord og kulturmøter. Boka gjorde uutslettelig inntrykk på meg og jeg anbefaler den VIRKELIG varmt.

Litt om forfatteren: Celeste Ng har utgitt en rekke noveller i forskjellige magasiner og tidsskrifter, Alt jeg ikke sa er hennes første roman.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Eden har nylig begynt på high school da hun blir voldtatt av brorens bestevenn, som truer med å drepe henne hvis hun noensinne forteller det til noen. Hun forsøker å betro seg til mora si, men ordene vil liksom ikke ut. De fem minuttene voldtekten varer, endrer Edens liv for alltid. Den blir en verkebyll som ikke slipper taket. Den klistrer seg til henne. Til alt hun gjør og alt hun er.

Året etter blir Eden kjæreste med en av de kjekkeste guttene på skolen, men hun lyger til han om alderen sin og om mye annet. Heller ikke til ham klarer hun å betro seg, og forholdet havarerer nesten før det har begynt. Etter det begynner Eden å ligge med tilfeldige gutter for å vaske voldtekten av seg, uten at det hjelper. Til slutt har hun forandret seg så mye at hun står i fare for å skyve unna alle sine nærmeste…

The Way I used to Be tar for seg fire år av Edens liv, fra den dagen hun blir voldtatt, til hun endelig klarer å betro seg til foreldrene og broren sin. Vi følger Eden gjennom hele videregående og er vitne til hvordan voldtekten endrer henne, hvordan hemmeligheten sakte, men sikkert eter henne opp innvendig. The Way I Used to Be er en hjerteskjærende skildring av konsekvensene av fortielse. Historien er troverdig og ektefølt og jeg kan tenke meg at mange voldtektsofre vil kjenne seg igjen i beskrivelsen. Boka tar også for seg temaer som mobbing og kjærlighet, og personlig ble jeg veldig beveget av historien. Ei fantastisk fin ungdomsbok som jeg med glede anbefaler videre.

Litt om forfatteren: Amber Smith, amerikansk forfatter, debuterte med The Way I Used to Be i 2016. Boka endte på 12. plass i Goodreads Choice Awards, 2016, men personlig synes jeg at den er sterkere en vinnerromanen, Salt to the Sea av Ruta Sepetys. Neste år kommer Smith med ny bok, The Last to Let Go.

Opprinnelig publisert på Karis bokprat

Det er fint å se hvordan Huxley vever sammen denne fremtidsverdenen allerede på 30-tallet og kjenne igjen mekanismer fra våre dager. Nå er heldigvis ikke vår verden som den Huxley har skapt. Men det er noen tendenser der.

(Link til bloggen min, Betraktninger)

Wow. Her flyter sidene av gårde som i en stri elv. Veldig god bok. Anbefales!

Cathy Glass er også britisk forfatter som har utgitt bøker. Hovedsak hennes erfaringer med det å være fostermor for barn som har ekstra adferdsvansker, utfordringer etter å ha opplevd omsorgssvikt av ulike art. Hun ligger også høyt på min favorittliste. Hun skriver om de ulike fosterbarna som kommer til henne og deres historier.

Hei, Paris, 16. juli 1942. Sara er en ti år gammel jødisk jente som er tvunget til å låse inn lillebroren sin i et skap for å gjemme han for det franske politiet. Resten av familien blir arrestert. I 2002 kommer journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over historien om Sara og familien i forbindelse med at hun skal skrive en artikkel i anledning 60-årsmarkeringen av Vichy-aksjonen. Oppdagelsen tvinger etter hvert Julia til å stille en rekke spørsmål ved sitt eget liv.

Jeg var redd for å røpe noe, men boken ligger på favorittlisten min, og er basert på virkeligheten. Den er spennende, rørende, trist og hele pakken. Jeg kopierte det som stod på ark, så det står bakpå boken. Åpner du den, klarer du nok ikke legge den bort. Likte du hislop liker du nok denne;)

Jeg kommer ikke på noe på England - Victoria hislop øya, tråden, hjemkomsten.
Land på F tatyana de rosnay,

Bøkene - boktyven, Sarahs nøkkel, en mann ved navn Ove, et helt halvt år er bedre enn filmen. The fault from our stats syns jeg filmen var bedre enn boken. Men som oftest føler jeg bøkene er best;) selvom det er utrolig mange gode bøker som er godt filmatisert