Bokelskere.no

Evolusjonen har gitt mennesket en spesiell stilling i forhold til naturen, Hessen får frem både frem både biologiske og filosofiske sider av dette. Han får også frem hvordan mennesket er i ferd med å ødelegge økosystemer og naturen som følge av kortsiktige økonomiske behov. Hessen skriver godt!

Boken tar meg tilbake i tid. Det føles som å se en svart-hvit film. Etterhvert er det like mye språket som de små historiene som gjør at jeg fullfører boken.

Torsdag 23. januar 2020

Ny tråd:
Forslag til Ev10

Kategori:
Eldre verdenslitteratur (unntatt Norden, utgitt før 1976)

Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge (ny tråd etter forslagsfristens utløp) bok, men alle kan delta i diskusjonen under felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, og helst med lenke til boka.

Forslagsfrist:
Søndag 2. februar, kl. 18.00

Lenke til valgtråden

Det hender seg at man irriterer seg over bøker. Forsvunnet er en av dem.

Når frustrasjonen stiger
Det skjer ikke så ofte, men noen ganger, blir man så frustrert over en bok på grunn av mange faktorer, at man har nesten lyst til å gi opp, men så leser man ferdig likevel, fordi jeg foretrekker å lese ferdig bøkene.

Forsvunnet er første bok i Bone Secrets serien. Det er en serie som består av fem bøker i skrivende stund. Første bok er om tidligere politimann Jack Harper, som nå har tatt over et firma med sin søster. Han er redd for dårlig rykte når rester av et skjelett blir funnet tilfedig i en krypkjeller i et bygg med leiligheter, som firmaet hans eier.

Rettsodontolog Lacy Campbell blir tilkalt for å undersøke restene av liket, og hun får sjokk når hun oppdager at det er en av hennes nærmeste venner som forsvant for elleve år siden. Lacey selv har følt seg skyldig i flere år for at hun ikke klarte å redde henne fra Studineslakteren. Betyr dette funnet at hun selv er i fare?

For mange gjentagende følelser
Jeg har ikke noe i mot krimbøker og andre bøker som har en dose romantikk og følelser i seg, men i denne boka blir alt av det litt voldsomt, og så langdrygt og så forutsigbart, at det nesten gjør vondt. Dette er en bok som vekker så stor frustrasjon at man har nesten lyst til å slenge boka mot veggen (gjorde det ikke), men var veldig fristet til det mange ganger. Ting som irriterte meg ved denne boka, er blant annet disse grunnene: Instalove. Når topersoner møter hverandre, og får følelser for hverandre med en gang. Ikke spesielt troverdig ... Mannen er høy og mørk, og kvinnen er liten og har lyst hår. Hun er også selvfølgelig svært vakker. De prøver å ignorere hverandre, og sine egne følelser, og dette blir gjentatt til det uendelige. Jeg himler ofte med øynene når jeg selv ikke merker det, og tenker det skjedde mange ganger mens jeg leste denne uka. Andre faktorer som spilte var forutsigbarhet. Det var klisje etter klisje og disse typiske Hollywoodscenene blir for dumt. Nei, det blir for meget av alt.

Forsvunnet består riktignok av bare 383 sider, og med korte kapitler, men likevel var det et slit å lese. Det er heller ikke meningen å være så negativ. Noen bøker går manbare ikke overens med. Jeg prøvde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lest ferdig

Fikk så mye annet å holde på med underveis, så det ble ikke så mange kommentarer fra min side. Har lest det dere andre har skrevet. Mange interessante og tankevekkende innlegg/synspunkter.

Og Medmenneske er en tidløs og stor roman med så mange spennende karakterer, psykologi og menneskelig innsikt.

Takk for en givende felleslesing.

Og et lite sitat til slutt:

Ho gav han ein kakk til, og då låg han der. Men enda kom han - ho sette i eit skrik og ville vakne, for dette måtte vera ein draum! Men nei, det var ingen draum. Devel-auga lyste på henne meir levande enn før; dei lo og sa at det vonde drep du ikke med øks. (min uth.)
(side 133)

"Jakten på" er det sentrale her. Historiker Øystein Morten bestemmer seg for å gå historiefaglig til verks for å finne ut så mye han kan om Olav Tryggvason. Dermed kastes Snorres kongesagaer tidlig over bord, og forfatteren leter i andre, mer pålitelige kilder.

Likevel er kongen vanskelig å gripe, fordi opplysningene om Olavs liv er få og tvetydige. Det som gir liv til denne boka er hvor åpne kort Øystein Morten spiller med. Å lese denne boka er litt som å se en mann stange hodet mot veggen i 300 sider. Samme hvor grundig Morten er, blir konklusjonene usikre.

Som de forrige bøkene hans, om Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare, er forfatteren sterkt til stede i teksten. Han sjekker inn på overnattingssteder rundt hele nordsjøbassenget, drar til Moster og Trondheim, treffer spennende folk, drikker kaffe og champagne og samler tankene sine inni og utenfor kirker.

Det burde selvsagt blitt en tv-serie av dette.

En forbannelse, eller tilfeldigheter?

Usikker tid for Sebastian og moren
Moren til Sebastian er en smule deppa for tiden, siden hun sliter med å få roller etter at hennes siste film floppet. I mellomtiden filmes det inn julekalender på Östasiatiska museet, som hun dessverre ikke er en del av. Men det er Manda, en av vennene til Sebastian som også er skuespiller. Hun spilte datteren til moren hans i forrige film. Da ble hun, Sebastian og Max gode venner. Max har en skuespillerfar, og sammen ble de kjent under filmsettet, og har siden holdt kontakt.

På samme museet er det i ferd med å åpne en ny utstilling som heter Keiserens grav. Men både før og etter åpningen skjer det skumle og dramatiske ting som er vanskelig å forklare. Er det en forbannelse, eller tilfeldigheter? Et nytt mysterie er i ferd med å ta form for Sebastian, Manda og Max. Og kommer vi til å få vite mer om hva Hekseknuten er?

Anstrengt forhold til oppfølgere
Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til oppfølgere. Selv om jeg har lest mange gode bokserier, er det mye variert man møter på. Enten er man redd for at en oppfølger ikke er like bra som den første boka, eller at etter at man ikke har likt første bok i en serie nok til å fortsette med oppfølgerne. Ofte blir oppfølgere, spesielt bok nummer to sett på som svake.

Siden jeg likte Gjenferdets stemme godt, ville jeg gjerne lese Keiserens grav kort tid etterpå siden jeg allerede hadde den, og jeg likte karaktererne veldig mye i første bok, og så frem til et lite gjensyn. Jeg liker også å lese om historier og om forbannelser, og synes vanligvis det er spennende, men synes selve saken denne gang ble litt for typisk og en smule tam. Det samme med karaktererne. Syntes de var noe bleke og ikke like sprudlende som i den forrige boka. Noe som er synd for persongalleriet besto av mange karakterer å være glad i, da jeg leste Gjenferdets stemme. Jeg liker dem fortsatt, men følte jeg ikke fikk like godt tak på dem denne gang.

Morsomt mor og sønn forhold
Men forholdet mellom Sebastian og hans noe eksentriske mor er fremdeles morsom å lese om, og denne gang er det også kommet en mann i familien, som Sebastian må ta hensyn til. Vil familielivet fungere som før, og kommer moren hanstil å få flere roller i filmverdenen?

Usikker på om Hekseknuten er planlagt som en trilogi eller en serie, og selv om jeg ikke falt for denne, og ikke syntes den var like spennende som Gjenferdets stemme, vil jeg gjerne få med meg neste bok, for i Keiserens grav klarer Rundberg å bevare den fine humoren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bildene til Aisato får frem både latter og gråt. Teksten er nesten overflødig, men nok til å utløse følelsene som bildene vekker.

Spøkelseskrimserie for unge lesere.

Morsomt og spennende konsept
Rundberg er en svensk forfatter som har kommet med en spøkelseskrimserie for unge lesere, hvor vi møter Sebastian, Manda og Max, som blir fort gode venner i Gjenferdets stemme. Gjenferdets stemme er første bok i Hekseknuten. I skrivende stund er det blitt utgitt to bøker i serien som kan fint leses som frittstående.

I første bok blir Sebastian tvunget til å være moren sin med på jobb. De skal tilbringe sommerferien på et gammelt hotell hvor også filminnspillingen skal foregå. Det er ikke Sebastian som er skuespilleren i familien, men moren hans. Faren hans er travel opptatt med sin nye familie, og derfor føler Sebastian seg litt splittet for tiden. På settet blir han kjent med Manda og Max. Manda er skuespillerdatteren til Sebastians mor, og Max er med faren på jobb. Faren hans har vært med i noen Hollywoodfilmer, og tror han er en stjerne av den grunn. Han er morsom å lese om fordi det er litt ironisk.

Det er noe med hotellet som gir Sebastian frysninger. Ikke bare fordi det er gammelt, men merkelige ting skjer som at strømmen går, og det er et rom der som han blir ekstra nysgjerrig på. Hvorfor? Både han, Manda og Max er svak for mysterier. Vil de klare å løse de rare hendelsene som oppstår?

Levende karakterer
Selve skremselselementene er ikke spesielt originalt eller skremmende, men likevel er det underholdende, mye på grunn av måten Rundberg skriver på, og persongalleriet er svært fargerikt, spesielt moren til Sebastian og faren til Max. De er noe for seg selv. Sebastian er veldig glad i moren sin selv om han også ofte skjemmes over henne. Sånn er det vel å være en ung gutt.

Boka er skrevet med mye humor, og det er også mye å kjenne seg igjen i fra en vennegjeng i den alderen, så sånn sett blir trekløveret realistiske, og det blir nesten som å være en del av dem, selv om man ikke er i målgruppen. Komedieaktig grøsser som byr på en dose mysterie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når et brev vekker så mange vonde minner.

Veronica Thoresen er en godt voksen kvinne, og hun lever mer enn noen gang før. Siden hun er alenemor for tre barn som er unge voksne, har hun ikke tid til å slappe av. Mye foregår på jobben hennes siden hun er sykepleier innen psykisk helse, og da må man være parat til det meste. Ingen dager er like i en slik jobb. Hun har heller ingen mann etter at hennes kjære Ragnar døde i en ulykke mens han var på jobb for mange år siden. Er hun klar for en ny mann, og trenger hun egentlig en mann?

Traumatisk tid for hele familien
En dag kommer hun over et gammel brev som får frem mange vonde minner som rammet hele familien for noen år siden. Den tiden da en av døtrene hennes, Thale var ung og opprørsk, og Veronica visste ikke hvordan hun skulle håndtere situasjonen og hvordan takle det alene. Thale vanket i feil miljø, forsvant uten å si fra hvor i lange perioder av gangen, og gjorde mange i familien opprørte. Vil de klare å redde henne og sette henne tilbake i rett spor? Gjennom sin gode venninne og arbeidskollega, Solveig, blir vi kjent med Veronicas mørke fortid. Samtidig prøver venninnen hennes å få Veronica til å tenke på å finne en ny mann i livet å være sammen med, og hinter til deres gode venn Oliver. Er han virkelig interessert i henne, eller prøver venninnen hennes bare å være grei?

Stendal er selv spesialsykepleier i rus og psykisk helse, og hun har tidligere skrevet en erotisk trilogi. Hun viser god kunnskap i Det lyser så fint fra julestjernen, om hvor krevende og stressende å jobbe med mennesker kan være, og beskriver det på en svært realistisk måte. Man blir godt kjent med de fleste karakterene på godt og vondt, og se hvordan diverse relasjoner utvikler seg.

Ujevn balanse
Man skjønner at selv om Veronica er trebarnsmor og har en krevende jobb, har hun også et liv i utvikling utenfor jobben og rollen som mor også, men dessverre blir det for pornografisk og noe pompøst. Det blir noe masete og skillen mellom alvorlig og useriøs roman blir noe uklar av den grunn. Det tar litt for mye plass, for syntes det var mer spennende å lese om hennes arbeidsplass og fortiden hennes familie gikk gjennom. Jeg ville heller lese mer om det, og den traumatiske ettertiden.

Alt i alt, en god og fin roman om vanskelige episoder og forhold mellom mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eller kanskje Duun bruker intetkjønn entall, ubestemt form, dvs. at tittelen på romanen hentyder til et allment begrep. Det virker litt søkt å prøve å modernisere tittelen og f.eks. kalle boka "Medmennesket" eller "Medmennesker".

Roy Jacobsen har irritert seg over Virgo helt siden den ble utgitt i 1988. Boka ble gitt ut før den var helt ferdig, men han trengte pengene (les intervju). I 2011 kom Anger, som er en nyskriving av boka fra 1988. Den har jeg ikke lest ennå, men gleder meg til det.

Er Virgo en uferdig roman? Ja, på den måten at temaet og personene ikke blir helt tydelige, de er underdrevet på en måte som er mer irriterende enn pirrende. Det handler om en far som slipper ut av fengsel, og en voksen datter som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Forbrytelsen hans blir bare antydet, og datterens tristesse er nok en konsekvens av den.

Jeg liker Roy Jacobsens evne til å la personene sine gå fra det hverdagslige til å stille hverandre de store spørsmålene, uten at det føles kunstig.