Jørgen Tesman har nettopp kommet hjem fra mange måneders studie-og bryllupsreise. Hans utkårede er general Gablers datter, Hedda. Tesman har lovet sin kone gull og grønne skoger med både tjenestefolk og hest. Det skal vise seg at ikke alt blir som den unge mannen har tenkt. Hedda er ikke nådig mot sin mann, og takler det hele på en noe aparte måte.
Allerede etter første akt, er jeg fanget og fascinert av den beregnende Hedda, og hennes naive ektemann.
Originalt utgitt i 1890, og Ibsen var nok en gang forut for sin tid med beskrivelsen av en selvstendig kvinneskikkelse.
Leses i The Ibsen Book Club i januar.
Upernavik, Grønland, midt på 60-tallet:
Abelone er alenemor for tre barn, faren har nettopp dødd, og moren har mistet livsgnisten. Den enslige moren, er husholderske hos den danske handelsmannen og hans kone, Eva. Yngstesønnen, Vitus, ble født på badet deres, og Eva har vært forgapt i ham fra første stund.
Året etter, blir Vitus og storesøsteren, Tabita, adoptert av det danske ekteparet, og de må flytte til Danmark. Vitus er for liten til å huske moren, men Tabita husker. Hun er i tillegg stri av natur, og hun raser over skjebnen sin. Adoptivmoren blir nemlig rasende når Tabita nevner Abelone. Raseriet dabber ikke av, men øker for hvert år som går.
Sterk og rystende lesning. Boka trekker paralleller til "det danske eksperimentet" fra 1951. 22 grønlandske barn ble tvangsflyttet til Danmark med statens velsignelse. De ble nektet å snakke morsmålet, som Tabita og Vitus, og det hele ble så fint kalt et "dannelsesopphold".
Har lagt merke til navnet Daniel Silva før, men tenkte at spionthrillere ikke var noe for meg, men så feil kan man ta ...Er det en filmserie jeg ikke gidder å se på så er det James Bond. Har prøvd å se noen av dem uten hell. Liker filmmusikken bedre enn selve filmene, for føler filmene er mye av det samme. Har heller ikke sansen for Daniel Craig, siden James Bond skal være høy og mørk.
Svært underholdende
Har dog lest mange thrillere oppgjennom årene, men ikke spionthrillere. Noe jeg ikke skjønner hvorfor, for dette var gøyalt. Gøyalt er kanskje ikke det rette ordet å bruke, men det eneste beskrivende ordet jeg kan komme på i farta.
Har ikke lest noen av bøkene med Gabriel Allon tidligere, men denne serien kan fint leses som frittstående. Visste at boka var en del av en serie, men man merker det ikke mens man leser, for man blir såpass godt kjent med karakterene.
Mitt første møte med spionen og kunstneren Gabriel Allon
Denne gang får Gabriel Allon, som er sjef for den israelske etterretningstjenesten, oppgave med å finne en kidnappet jente, og det er ikke hvem som helst. Hun er tolv år gamle Reema og datter av kronprinsen i Saudi-Arabia. Til tross for livvakter som frakter henne til og fra skolen i Sveits, en privatskole som tar i mot elever av ulike nasjoner, blir kidnappet på vei fra skolen. Faren hennes er ikke populær for alle, siden han ønsker mer likestilling i landet og gjøre nasjonen mer moderne. Han har latt kvinner få lov til å kjøre bil, og ønsker å gi kvinner og menn få lov til å gå på kino, jobbe og mye mer for å gjøre landet mer normalt som mulig. De som går i mot hans ønsker, får smake det på den brutale måten. Vil kidnapperne hennes ønske løsepenger, eller noe helt annet? Vil Khalid, hennes far, gjøre alt for å få datteren hans tilbake i trygghet?
Silva dedikerer denne boka blant annet til femtitre journalister som ble drept i 2018, og boka er delvis inspirert av Jamal Khashoggi, som ble drept og partert samme år.
En viktig thriller
Den nye jenta er en aktuell spionthriller som tar opp mye av det man har sett på nyhetene i de siste årene, og har gjort både karakterene og handling virkelighetstro. Det er ikke mye skyting, men mer om radioaktiv stråling og utspekulert terror. I begynnelsen tar det litt tid å finne ut av hvem som er hvem og hvem jobber for hva, siden persongalleriet er stort, men heldigvis kommer man fort inn i det. Handlingen beveger seg også store deler geografisk sett. Noen ganger er man så vidt innom USA, men det meste av handlingen foregår i store deler av Europa. Boka tar opp viktige tema som ytringsfrihet og likestilling. Det er en bok som ofte skifter perspektiv og gjør det hele mer realistsik og actionfylt. Man tenker å bare lese noen sider, men så leser man flere sider enn planlagt, for det er hele tiden noe som skjer. Kapitlene er korte og har en fin flyt.
Det eneste jeg ikke var interessert i å lese om var om Gabriel Allons ekteskap som fort kan bli noe sukkerkøtt, men heldigvis får det ikke noen stor rolle. Gabriel Allons BlackBerry, eller Kontorets telefon, får en stor rolle, nesten like stor rolle som Gabriel Allon selv. Husker ikke sist gang jeg leste om en karakter som brukte mobiltelefonen like ofte som ham.
Jeg er en av de som leser introene og takketalene til forfatterne, hvis det er noen, for av og til kan det dukke opp interessante hendelser og fakta. Silva takker sin vennegjeng og der sto det et kjent navn, og det er samme Henry Winkler som er skuespiller. Han var blant annet med i den første Scream filmen, men han er mest kjent som Fonzie i serien Happy Days som ble sendt på TVN for mange år siden, hvis jeg ikke husker helt feil.
Uansett, Den nye jenta er et utmerket valg hvis man vil ha noe med action, mystiske karakterer og litt vittighet. Her får man litt av alt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Geoffrey Braitwhaite er forsker på amatørnivå, og blir besatt av mysteriet med Flauberts papegøye. Gustave Flaubert var blant annet forfatteren av "Madame Bovary". Han var eksentrisk, og nærmest eremitt. Det eneste selskapet var en utstoppet papegøye, som var plassert på skrivebordet hans. I Braitwhaites jakt på sannheten, får leseren et mangefasettert innblikk i den franske mesterens liv og virke.
Interessant, men litt ujevn.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi denne måneden skal lese en bok utgitt mellom 1961 og listas ende. (Boka er originalt utgitt i 1984).
Siste bok i trilogien om Thomas Cromwell.
Det er mai 1536. Anne Boleyn har akkurat blitt et hode kortere, og Cromwell feirer med en frokost nummer to. Lite vet han at han selv skal får kjenne øksa mot nakken fire år fram i tid.
Det er en urolig tid, og Cromwell har nok å henge fingrene i. Kong Henrik har nettopp giftet seg med Jane Seymour; han trenger en ektefødt sønn. De to døtrene, Maria og Elisabet, blir holdt utenfor hoffet, og Cromwell må prøve å få den strie Maria til å skrive under eden. I tillegg trues England av invasjon, og den katolske kirke, og flere tror at kongens dager er talte.
En murstein med mange personer å holde styr på, men den er uhyre interessant.
En bok som har vært svært synlig før jul og i jula. Det var ikke derfor jeg ville lese den, men noen ganger trenger man lett underholdning, Tre menn til Vilma var alt annet enn lett bok å komme seg gjennom.
For monotont i lengden
Brukte unødvendig lang tid på den siden den er på over fire hundre sider. Kunne godt ha blitt forkortet med to hundre sider, for å stramme den opp og gitt den mer tempo. Tempo er ikke alt, men dette ble vel langdrygt. Humor er også et sjansespill. Enten liker man den type humor eller ikke. Hvorfor mange har falt pladask over boka, skjønner jeg godt. Men selv klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien. Derfor ble dette tung underholding for min del. Litt morsomt at hun heter Vilma. For da tenker jeg på hun i Flintstones, bare at hun skriver fornavnet med W.
Boka skal ha ros for å ta opp et aktuelt tema uten å overdrive, nemlig om ensomhet. Et gjentakende tema i media i de siste årene. Men det blir tatt opp i denne boka på en harmløst og realistisk måte, i hvert fall nesten. Hovedpersonen Vilma er ensom. Hun har arvet et hus av en slektning og har huset for seg selv. De få gangene hun er sosial, er gjennom jobben som musikklærer. Da hun får vite hvor dødelig ensomhet kan være, har hun på en måte et ønske å gjøre noe med det, men hun kjenner ikke mange, og har ingen nære kontakter. Hun snakker med en kvinne hun jobber med, men er de egentlig venner, eller bare bekjente? Så hun er en dame som holder mye for seg selv. En dag får hun uventet besøk. Det er presten som kommer sammen med en annen mann. Den andre mannen er patolog. Han vil spørre Vilma om hun ønsker å se faren sin for siste gang? Samtidig har de en del brev de vil gi henne, som også er fra faren hennes, som døde nylig. Vilma har aldri kjent faren sin. Vil hun bry seg om å lese dem og kommer denne hendelsen, og brevene gjøre en endring på livet hennes, eller vil alt bli det samme som før?
Stor interesse for filmatisering
Tre menn til Vilma har ikke bare vekket popularitet blant lesere, men også hos filmskapere. Som sagt, skjønner jeg godt hvorfor denne falt i god jord for mange, men selv strevde jeg med å bli engasjert, og i det hele tatt leve meg inn i historien. Likte noe av humoren. Det tok bare tid før de godbitene kom, og ofte føltes humoren noe anstrengt. Likte heller ikke spesielt godt en del av forklaringene i parentes. Det var ikke helt nødvendig.
Det jeg likte minst med boka var brevene faren gir henne. Vi også får lese dem, og de handler om hvordan han møtte moren hennes, og kjærligheten som oppstår. Det er en fin tanke, men jeg likte bedre å lese om Vilma og om hennes liv her og nå fremfor innholdet i brevene fra faren hennes.
Boka sammenlignes med Love Actually og Elling. Så ikke helt likheten i noen av dem, og det er heller ikke så viktig. Jeg prøvde og ville gjerne like denne boka, ikke bare fordi den er populær. Ofte liker jeg ikke populære bøker, men noen av karakterene var lett å like og noen hendelser var småmorsomme, men selve handlingen nådde ikke helt opp for min del.
Fra min blogg: I Bokhylla
Until they have traveled, even the most educated person is ignorant.
But that’s the thing about rock-bottom. It gives you something firm to put your feet on, at last.
Funny how the things people love at first are the things they end up hating.
Sometimes we just change. We stop feeling what we used to feel, stop loving what we used to love, no matter how hard we fight against it. Change is hard, but sometimes staying the same is impossible.
Magne Hovden er et navn jeg har lagt merke til før, men ikke lest noe av tidligere, for humor kan være litt vrient.
For humor kan være så mangt. Den er om noen voksne mennesker som er på vei mot et veiskille og som prøver å finne den rette veien videre. Når man begynner å dra på åra, vil man kanskje ha en forandring, eller ha det sånn som det er.
Ved et veiskille
Det skjer både med Ragna og Tor som ikke har noe med hverandre å gjøre. Etter en opplevelse har Ragna lyst til å lære mer om "varme hender" og lære mer om noe om healing og lignende. Derfor reiser hun til Vardø for å møte en gruppe fremmede mennesker som ønsker det samme. De er der for å lære seg og høste energier, og deres leder er en spesiell sjaman, men er han troverdig? Mens hun er på seminar, tenker hun på ekteskapet hjemme og om det er vedt noe lenger, eller ikke.
Tor er opptatt av fugler, og drar til Vardø for å møte andre fugleinteresserte som han aldri før har møtt i virkeligheten. De har tidligere kommunisert med hverandre på et forum. En sjelden fugl er blitt observert i området, og de er der i et håp om å få et glimt av den. Men er området stort nok for både de fugleinteresserte, og de som er der for å lære mer om energier? Tor sliter også med ekteskapet sitt og har gått i parterapi, men fungerer det?
Noen morsomme partier
I utgangspunktet høres det ut som en festlig bok og den hadde også noen morsomme øyeblikk, men det tar for lang tid mellom hver gang. Syntes det ble for mye om følelser, og for lett å skjønne hva som ville hende videre. Likte best å lese om "heksene" for de besto av forskjellige personligheter, og ekstra morsomt å lese om Berit. Blogger og influencer som blir beskrevet på en måte mange har lett for å tenke litt ironisk om når de gjelder de i den bransjen. Hun skiller seg litt ut fra de andre karakterene og skaper litt vittighet.
Men helheltlig blir både fremgang og handling noe tungt å komme seg gjennom, og lite utvikling. Føler det er ofte de samme kranglene som oppstår når de skjer, og personligheter man har lest en del ganger om før. Som de fleste vet er også humor enten eller. Det er jo personlig og jeg er ikke den som ler lett. Selv om det er en scene som refererer direkte til Love Actually, var det ikke bare den scenen som minnet meg om filmen, men også oppbygning, usikkerhet i forhold og det hverdagslige generelt. Og oppstår det "uventet" kjærlighet?
Selv om jeg ikke er fan av Love Actually, ville jeg gjerne like denne, for den hadde noen gode scener og noen festlige personligheter, men for det meste gikk det i stå.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg leser nok raskt, og leser mye forskjellig.
Selma Lagerlöf sine fine julelegender - Fire julefortellinger - har et innhold og budskap som passer året rundt, men spesielt passer de godt ved juletider. Det er mye god lærdom i disse.
Mer om disse i bloggen
Det ble noen bøker i år, ca 411- ikke mitt beste år. Men koronaen gjorde at det ble mye lesetid.
Min absolutt beste leseopplevelse ble nok: Gutten, muldvarpen, hesten og reven- en bok jeg leste med hjertet.
Ellers leste jeg om igjen Tolkiens Hobbiten og Ringenes Herre- herlig gjensyn.
Generelt synes jeg ikke det har vært veldig mange bøker jeg virkelig syntes var knallgilde.
Nok ei god bok av Jacobsen om Ingrid og livet på Barrøy.
I denne boka er vi tilbake på Barrøy igjen, etter Ingrids reise i forrige bok Rigels øyne. Ingrid får i denne boka ansvaret for Mathias, en gutt som mora har reist i fra. Når far også forsvinner på mystisk vis, blir Mathias en del av ungeflokken til Ingrid, som består av egne og andres unger. Felix og Suzanna er voksne nå, men Suzanna sliter fortsatt på tålmodigheten til sin fostermor. Krigen er over, men krigens ettervirkninger sitter fortsatt igjen i livet på Barrøy også.
Synes denne boka er på høyde med de to første bøkene De usynlige og hvitt hav, etter en noe svakere tredje bok - Rigels øyne.
Sleit med å få persongalleriet på plass igjen da det er noen år siden jeg leste de to første bøkene. Det burde ha vært opplysninger om persongalleriet i en serie hvor så mange personer omtales, gjerne kun i korte ordelag. Bortsett fra det var det ei nytelse å høre denne boka.
Har hørt Hekneveven på lydbok. Nok en mesterlig skrevet bok av Mytting, her er det dramatikk og spenning fra første til siste side. I denne oppfølgeren til Søsterklokkene følger vi hovedsaklig Jehans Hekne, sønn til Astrid Hekne som vi fulgte i første bok, men vi følger også presten Kai Scweigaard og en ung mann som Jehans treffer på fjellet under reinsdyrsjakt....
Det er forfatteren selv som leser boka på dialekt, og jeg synes dialekten forsterket opplevelsen av at man faktisk befinner seg på Butangen Har prøvd å "høre sakte" , for dette er en bok man bare ikke vil ta slutt, samtidig som man er spent på hva som skjer videre.
Terje og Børge går i samme klasse. Børge er mobber, Terje er offeret. Livet til Terje er et mareritt på grunn av gutten med englekrøllene. Begge guttene forteller om de samme situasjonene, noe som gjør det hele veldig interessant og opplysende.
25 år har gått, og Terje har flyttet tilbake til Orkanger. Han er utdannet psykolog, og nå har han fått en rutinesak på pulten. På sakspapirene står blant annet Børges navn. Rollene er plutselig byttet om.
Sterk og viktig lesning. Skal diskuteres i lesesirkelen som første bok i 2021.
Det handler om den mektige Winshaw-familien i England. Forfatteren Michael Owen har fått i oppdrag å skrive om dem av den mest eksentriske av dem alle; Tabitha. Da den ene broren døde under krigen, klikket hun totalt, og har siden mer eller mindre vært innlagt på asyl. Oppdraget til Michael går ut på å skrive ærlig om dem alle, og tidsbruken er ubegrenset, men ikke alle i familien er like begeistret for boken, og Michael skjønner at han lever farlig.
Velskrevet og spennende med et fascinerende persongalleri. Boken har/skal bli filmatisert.
Harald A. Soleim var kanskje ikke så veldig kjent, men han levde et uvanlig og unikt liv som er verdt å ta et innblikk i.
Ikke alt blir som planlagt
Egentlig var det meningen at han skulle være der i en liten periode for så å dra til et eksotisk strøk senere, men ble lenger på Svalbard enn forventet. Han levde under enkle og trange kår, bodde i en liten hytte som knapt var en hytte, og i noen år hadde han selskap av noen polarhunder. Siden han bodde isolert i et øde landskap, fikk han også noen ubehagelige opplevelser med noen isbjørn. Sånn er det når man skal være tett på naturen.
I begynnelsen av året så jeg Svalbard minutt for minutt. Tror jeg har sett alle minutt for minutt programmene som er, og det var et fint program, og man ble påminnet om at Svalbard er mer enn mørketid og isbjørn. Denne boka føltes også litt minutt for minutt aktig. Man kommer tett innpå Haralds liv som kunne være noe eksentrisk og sta, for det er ikke akkurat et A4 liv han har valgt seg. Han handler de få gangene han kan, men for det meste av året er han isolert på grunn av været og dårlig sikt. Så han må finne egne løsninger underveis.
Noen konflikter må man regne med
Under oppholdet som varer i mange år, har Svalbard forskjellige sysselmenn, og han kommer ikke overens med alle, spesielt ikke med de som ikke lar ham skyte isbjørn siden de er fredet, og han krever å få skyte i selvforsvar, og det fører til konflikt. Selv om han er en ensom mann, hender det seg at tilfeldige mennesker kommer forbi og avlegger et lite besøk, og noen ganger får han også noen celebre besøk, selv om han lever et "enkelt" liv. Fullt så enkelt er det ikke da han må være på vakt for truende dyr, ekstremt kulde og værforandringer, matfordeling og tjene penger på egen hånd. Han hadde sine utfordringer. Noen likte måten han levde på, andre ikke.
Det er alltid fascinerende og spennende å lese om mennesker som velger ensomhet og isolasjon. Man blir nysgjerrig på hva slags mennesker de er, og hva som gjør at de trives best i eget selskap istedet for å være sammen med andre. Det eneste problemet jeg hadde med boka er språket og at jeg ikke får helt tak på hovedpersonen. Språket blir i lengden noe monoton som kunne ha trengt mer humor, spenning eller andre form for brytninger. Det føltes ut som å lese i samme toneleie hele veien. Også følte jeg at jeg ikke ble helt kjent med Harald som menneske, men mer om hans rutiner og daglige liv. Jeg fikk på en måte ikke noe forhold til ham eller ble bedre kjent. Det var et savn. Boka er ikke stor eller tung å lese, men det er litt trist hvis man ikke blir helt klokere når det gjelder personen man leser om.
En fin bok om å gå egne veier, klare seg med det lille man har, og leve med naturen som nærmeste nabo. Førti år alene høres fristende ut.
Fra min blogg: I Bokhylla