Bokelskere.no

Jeg likte også Lasso rundt fru Luna bedre enn "Rubinene". Men min Mykle-favoritt er faktisk novellesamlingen Kors på halsen, fra 1958.
Har man ikke lest Mykle før, er det kanskje tid for å gjøre det i år - det er 100 år siden han ble født i dag - 8.august 1915. (Jeg har lagt et lite "Minne-ord" i bloggen)

Så bra at leselysten er tilbake :) Min bytter litt med været for tiden, og siden jeg bor i Trøndelag, vil det si at det går opp og ned daglig ;) Når det er sol og jeg kan sitte ute, leser jeg nesten uten stans. Når regnet høljer ned derimot, er det for mye som må gjøres innomhus til at jeg rekker å lese like mye. Men nå er det meldt fint vær i morgen og på mandag, så da kommer jeg kanskje lenger i bøkene jeg leser i for øyeblikket:

Lyden av ting som faller av Juan Gabriel Vásquez,
Hjemkomsten av Victoria Hislop
Vi ses i morgen av Tore Renberg

Så langt liker jeg alle tre :)

God lesehelg til alle bokelskere :)

Godt at leselysten din er tilbake. Vet hvor kjipt det kan være når den er vekk.

Jeg har kommet godt i gang med Apple Tree Yard av Louise Doughty og jeg skal lese videre i Needful Things av Stephen King. Den har tatt litt tid siden den er på 933 sider. Og jeg leser litt tregere på engelsk, er ingen sinke, men har det heller ikke travelt med den. Kommer nok til å bli ferdig med både Apple Tree Yard og Needful Things i løpet av helga siden jeg er godt i gang med begge. Og jeg rekker nok så vidt å begynne på Skyggene i sal 31 av Ingvild Sørensen.

Så her er det litt forskjellig denne helga også. Og det har nettopp tordnet og regnet kraftig her. My type of weather, så håper det blir en lang høst. Det er min favorittårstid. God helg:)

Hva galt kan skje under en sjakkturnering?

Det mange ikke vet om meg er at jeg er interessert i sjakk. Spiller ikke sjakk selv (gjordet det litt før i tiden som fritidssyssel), og jeg kan i det minste grunnreglene. I de siste årene har jeg sett alle sjakkturnerninger som har gått på tv. Da sitter jeg og følger med fra 6 - 8 timer (det varierer litt hvor lenge spillet varer fra gang til gang). De dagene turneringene er på tv, følger jeg med på hele sendingen, hver dag til turneringene tar slutt. Det er den eneste "sporten" jeg følger med på. Alt annet sport ser jeg ikke bortsett fra Superbowl (finalen i amerikans fotball som er en gang i året), men bortsett fra det er jeg totalt allergisk mot sport. Jeg er interessert i sjakk for jeg synes det er spennende å følge med på neste trekk, og gjette det underveis og det er også fascinerende å se konsentrasjonen til de som spiller sjakk. Jeg fulgte også selvfølgelig med på Norway Chess i juni, men synd at Magnus Carlsen gjorde det så innmari dårlig ...

Forfatter David Klass har selv vært tidligere sjakkspiller i ung alder, og han er også filmmanusforfatter, og han har blant annet skrevet filmthrilleren Kiss the girls (med Morgan Freeman i hovedrollen). David Klass er både filmmanusforfatter og han skriver bøker for ungdom. Boka Stormesteren er en av dem.

Stormesteren handler om Daniel Gudding som er håpløs i alt, til og med i sjakklubben han er medlem i på skolen. Gjennom folk fra sjakklubben får han vite at hans egen far, en gang i tiden var stormester i sjakk. Hvorfor har ikke Daniels far sagt det selv? Hvorfor har han ikke fortalt at han en gang i tiden var et geni i sjakk? Hvorfor holder han det hemmelig? Daniel får vite at han får være med i en familieturnering i New York (selv er han fra New Jersey), men bare hvis han lover sjakklubben at faren blir med og spiller på turneringen også. Hvordan skal Daniel klare å overtale sin far å bli med på en sjakkturnering og samtidig avsløre hans fortid uten at det blir "bråk" av det?

Jeg har aldri lest noe av David Klass før, og selv om Stormesteren var en del forutsigbar, inneholdt den svært fargerike karakterer som reddet innholdet. Noen er skrullete og boka har også et snev av alvor, spesielt når det angår forholdet til Daniel og faren hans. Kommer de til å drive enda lenger fra hverandre som før eller vil de lære hverandre å kjenne på ny? Og Daniel får vite en hel del om farens fortid på godt og vondt. Ikke alt er like bra å få vite, men han er tross alt Daniels far. Dette er egentlig ikke en bok å le av, men det er noen karakterer som bemerker seg og som skaper liv i boka. Det kan føre til noen komiske episoder.

Stormesteren er en fin bok med mange interessante karakterer og inneholder noen smågale øyeblikk, og de som er yngre enn meg vil nok le mer av den (det skal mye til for å få meg til å le). Og man trenger ikke å like/interessere seg for sjakk på forhånd for å like boka.

Ganske interessant bok, med to paralelle historier, men det tar litt tid før den fenger meg. Må nesten lese hele boka for å skjønne at den er bedre enn den virker. Trist og mørk bok på mange måter. De rare norske navnevalgene som sikkert skal være en form for Nygårdshaughumor, tar uansett ikke brodden av faanskapen.

Den frodige trønderforfatteren og musikeren Terje Wangberg har skrevet en humørfylt liten bok om hvordan man kan ha det litt morsommere på gamlehjemmet. Det ligger litt alvor i humoren også. Mer om denne i Reading Randi

Lovende konsept, men det blir dessverre fort kjedelig ...

Aarons far har fått en ny jobb i Liberville, dermed flytter de til et annet sted (Libercasa) for å komme nærmere jobben hans, og Aaron begynner på en ny skole. Aaron merker fort at han ikke passer inn på den nye skolen. De andre virker kanskje en smule "snobbete". Alle de andre er fra Libercasa, og Libercasa er et kvartal hvor det tekniske er det nye av det nyeste. Han føler seg fort som en outsider. I begynnelsen tror Aaron at det er på grunn av faren at de har flyttet, men finner ut at det er på grunn av ham selv. Lokalets kjente oppfinner, Julian Libermal vil nemlig ha hjelp av Aaron med hans nye maskin. Han hevder at denne nye maskinen skal gjøre mennesker gode, 100% gode, men Aaron er en skarp gutt. Snart finner han ut sannheten om folkene, stedet og maskinen. Alt lover alt annet enn godt ...

Denne ungdomsboka har et godt utganspunkt og levende karakterer. Det er lett å se dem for seg og man får kjenne karakterene på godt og vondt. Men det tar utrolig lang tid før handlingen "begynner". Boka er på nesten 500 sider og da forventer man i det minste litt spenning, men det tar altfor lang tid før noe i det hele tatt skjer. Det tar nesten 200 sider før det skjer noe som helst og underveis tar det lang tid i mellom før hver gang noe skjer. Innholdet har for mange dødpunkt. Derfor kunne forfatteren godt ha kuttet ned en god del sider for det er ikke alt som er like viktig å ha med og av og til blir det veldig mye forklaringer på hvordan ting er før det faktisk skjer noe. Det er nesten som om forfatteren serverer meg handlingen med teskje og det er unødvendig irriterende.

Jeg likte karakteren Aaron godt. Han virket som en nøktern og observant fyr. Selv om han er hovedrollen, så krever han ikke oppmerksomhet og holder seg i bakgrunnen. Og selve handlingen kunne ha vært så mye bedre hvis det hadde vært mindre forklaringer og at konseptet kunne ha vært enda uhyggeligere, mørkere. Da tror jeg den ville ha falt mer i smak for meg.

Dette blir en kort anmeldelse for min del til tross for at boka er på nesten 500 sider, men det er egentlig ikke mye å si før man avslører noe og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Aarons maskin hadde noen gode episoder og hendelser, som dessverre nesten druknet i treg begynnelse. Jeg skulle ønske det var mer fart og flyt i handlingen. En god bok for all del, men ingen favoritt. Neste bok i serien heter Aarons hevn. Den har jeg og den har jeg lyst til å lese til tross for at førstebok var litt langsom, men jeg vil lese noen andre bøker først før jeg leser den.

Her er min anmeldelse av "En mørkere himmel" (ekstern lenke)

God bedring, Vibeke:)

Jeg er godt i gang med Monster av Jørgen Jæger og jeg leser videre i mursteinen: Needful Things av min forfatterhelt Stephen King. Og jeg burde sove for lenge siden, men jeg og Jon Blund har ikke vært særlig venner de siste årene, haha ... God helg.

For damete for meg også. Er ikke så glad i chiclit:) Har mer sansen for mørk litteratur.

Maisie Dobbs er privatetterforsker, og hun er godt rustet til det meste etter å ha vært sykesøster i Frankrike under 1. verdenskrig.
Maisie blir kontaktet av en mann som tror at hans kone er utro, men det skal vise seg at denne saken rommer mye mer enn både kunden og Maisie forutså på forhånd.

Lettlest krim fra London på slutten av 20-tallet.
Dette er første bok om Maisie Dobbs.

Henry Hayden er en slu rev. Han er en anerkjent og bestselgende forfatter, lykkelig gift og en god venn - på overflaten. Sannheten er at Henry ikke skriver sine egne bøker, han har en elskerinne, som er gravid - Henry er faren. I tillegg truer en fare fra fortiden, men Henry vet å sno seg, og legger en intrikat og dristig plan for å redde sitt eget skinn.
Underholdende og annerledes thriller som er ganske "snill".

De to siste bøkene om Patrick Melrose. Siden sist har Patrick blitt far, noe som ikke akkurat er uproblematisk. Guttene er sjarmerende nok, og Patrick er veldig oppsatt på å være en helt annen far enn hans egen var - heldigvis...
Da moren dør, samles familie, venner og noen fiender, og det blir selvsagt dramatikk.
Dette er både hysterisk morsomt og dypt tragisk lesning. Vel verdt å få med seg alle 5 bøkene!

Terje Wangberg er en frodig forfatter - han burde leses av flere. Mange av bøkene hans er veldig humørfylte, men denne er det mer alvor i - en varm og vakker familie-krønike nærmest. Mer om denne i Reading Randi

Dette er den desidert svakeste boken jeg har lest av John Green. Idéen er god, men det blir litt for mye matte og for lite framdrift. Tenåringen i huset, som er svoren John Green fan, sliter seg gjennom, så den er muligens ingen innertier for målgruppa heller.

Vi skal til Syrias og Aleppos flyktningeleire med armenere. Amerikanske Elisabeth har reist til Syria sammen med sin far for å hjelpe flyktningene. Hun treffer den armenske ingeniøren og soldaten Armen, og det oppstår søt musikk. Armen må flykte ut av landet og de skilles. De skriver brev til hverandre som det tar uker før de får.
Romanen skifter mellom flere personers perspektiv, samt tidperspektiv, noe jeg synes ble ganske slitsomt, samt det det aldri ble noen flyt i romanen for min del. Jeg slet med å la meg engasjere, men leste likevel ferdig. Det er også pakket inn mye historiske data, og det er mye grusom vold skildret. Det armenske blodbadet er utvilsomt en grusom historisk begivenhet, men må man virkelig beskrive så detaljert alle mulige slags lemlestelser? For meg ble det alt for mye, men nå er jeg også ganske følsom for slikt.

Greece calling! Jeg skal til Korfu om en drøy uke, og som seg hør og bør liker jeg å lese litteratur fra steder jeg reiser til. Jeg sto og bladde i denne boka på butikken nylig, siden jeg visste den var fra Hellas. Og så oppdaget jeg at den til og med var fra Korfu! Må lese, tenkte jeg, og lånte den på biblioteket. Jeg er glad for at jeg lånte den, for dette er ikke en bok jeg hadde ønsket å bruke penger på.
Historien er ganske forutsigbar. Det ligger i kortene at det blir skjær i sjøen i forhold til Daphnes bryllup med amerikanske Stephen på barndomsøya Erikousa i Hellas, der bestemoren, hennes yia-yia bor. Hun treffer en gresk mann på øya, Yianni, som har et meget godt forhold til hennes bestemor. Hun liker ham ikke med det samme, men vi aner at dette endrer seg, og det gjør det. Daphne jobber og bor i New York og er en driftig karierrekvinne med ansvar for lille Evie. Hennes Yia-Yia har blitt veldig gammel, og har i mange år hatt en nådegave med å kunne lytte til sypressenens hvisken, hun får svar og beskjeder gjennom å lytte til den. Hun kan også spå i kaffegrut, og kan alle historiene i gresk mytologi. Vi får fortalt flere spennende myter om Arakne, Ariadne, Persepone, Hades med mer. Øydamene forteller myter til lille Evie så øynene blir store og våte.

Men altså; en helt grei bok, som har sin styrke i gode miljøskildringer, særlig om mat, dufter, mytologi. (mye mat her, les gjerne Beathes blogginnlegg hvor hun har lett opp og linket til matoppskrifter) Stemningen er gresk, og det var det jeg ville ha. Det er også fint å lese når de er på Korfu og vandrer i gatene. Hvordan folket på øya lever og hvor viktig samhold og tradisjoner er for dem, er også interessant og godt beskrevet, men forsåvidt ikke noe nytt. Kontrasten mellom de amerikanske og greske øyverdiene kommer godt frem, men virker kanskje noe stereotype? Det som også er interessant er en historie om øyfolket som gjemte unna jøder for nazistene under 2.verdenskrig, da dette er bygd på en sann historie som forfatteren har ønsket å formidle videre, siden den er lite kjent.
Alt i alt, en ujevn, men grei bok. Jeg delvis kjedet meg og delvis lot meg fange. Språket er tidvis vel mye forklarende og pratsomt. Slutten likte jeg ikke spesielt godt, noe jeg leser at også flere har reagert på. Sånn vil vi ikke at feelgoodromaner skal slutte, altså. Men kanskje er det tenkt en oppfølger?