Bokelskere.no

"Repeterende" er nok bevisst språklige virkemidler Vigdis Hjorth bruker. (Har skrevet litt om det i Reading Randi )

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

Kan bare si Wow for en bok - denne boka har alt: Spenning fra første side. Gripende, triste og rørende historier om menneskelige relasjoner: Om svik, anger og dårlig samvittighet. Og de kalde harde fakta og resultatet om krigene i Afghanistan. Men midt i det triste klarer forfatteren å fomidle et håp og tro at det kan bli en "happy ending" men man vet aldri med Khaled Hossini, det er derfor denne forfatteren har seilet inn som en favoritt. Man skal ikke vite, men man skal tro...

Bergstaden Røros på begynnelsen av 1800-tallet: sogneprest Benjamin Sigismund ankommer med sin sykelige kone, og de to små sønnene. Levestandarden i Bergstaden er ikke som familien er vant til, og de skjønner knapt et ord de innfødte sier.
Presten er sterk i troen, og har lenge visst at befolkningen her trenger en fast hånd.
Da han møter den vakre Gunhild forandres alt, og ingen vet lenger hva de skal tro.

Litt mye dialekt som er vanskelig å få med seg, men likte boka godt, selv om det blir litt mye tragedie.

Så kjekt :) Tusen takk!

Hildegunn kommer på overraskende besøk til moren, Vibeke. De har ikke møttes siden Hildegunn ble tatt fra moren som jentunge. Nå er hun både gift og gravid, uten at moren har fått vite noe.
Vibeke lurer på hvorfor Hildegunn plutselig har kommet. Hva vil hun?
Så settes vi tilbake i tid, og får Vibekes historie fortalt, og den er ikke akkurat lystig.
Hva skjedde med Vibeke, og senere Hildegunn?

Nydelig skrevet om vondt tema.

Heftig action fra første til siste side ...

Et uvanlig tilbud
Mon skulle tro at Ted McKay levde et normalt liv med kone og barn, og ville være fornøyd med det, men slik er det dog ikke. Han har fått vite at han har hjernesvulst og ønsker derfor å dø. Han går så langt som å prøve og ta sitt eget liv. Han bestemmer seg for å ta sitt eget liv mens kona og barna er bortreist. I det han er i ferd med å gjøre det, blir han forstyrret av at noen dukker opp og gir ham et tilbud. Han får tilbud om å drepe to personer av helt ulike grunner. Har disse menneskene noe med Ted å gjøre? Og vil dette spesielle tilbudet gi Ted god nok grunn til å leve? Eller kommer han til å takke nei og ta livet sitt som planlagt?

Dette er en hvem skal man stole på og hva er det som egentlig skjer thriller? Og spørsmålet er; har han havnet i en kinkig situasjon eller er det hjernesvulsten som spiller ham et puss? Hva er sant og ikke sant? Det er en slik type thriller og det høres kanskje ikke ut som noe spesielt, men det er utførelsen som er spesielt, karakterene, dialogene og nesten alt. Det er gjort på en måte som virkelig gir inntrykk. Det er ikke bare en thriller. Det er en thriller som hjemsøker lenge etterpå, og det er det ikke mange thrillere som har evne til. Det er mye fart og spenning, men det er ikke alltid thrillere som har samme dybde og evne til å sette spor etter seg. Det betyr hakket mer enn at en thriller bare er spennende. Dette er en slik thriller man ikke glemmer med det første, og som er skikkelig gøy og spennende å lese. Man blir litt skuffa da det hele er over for man vil at det skal vare litt til.

Fortjener flere lesere
Federico Axat er argentinsk forfatter og har gitt ut to bøker tidligere, men det var Aller siste utvei han slo gjennom med internarsjonalt. Det var på tide. Det er mange thrillere som er like, spesielt etter at Gone Girl av Gillian Flynn og Piken på toget av Paula Hawkins kom ut. Mange lovpriste disse bøkene og sammenligner de støtt og stadig med andre thrillere, siden Gone Girl og Piken på toget er "originale". Aller siste utvei er heller ikke akkurat original, men den skiller seg ut fra den Gone Girl formelen som er blitt brukt så altfor mye i det siste, og det er forfriskende å lese. Axat bruker sin egen fortellerstemme istedet for å kopiere andres. Det funker og flere forfattere burde være flinkere til å finne sin egen stemme istedet for å se hva som lykkes og ikke lykkes.

Denne boka burde ha fått mer oppmerksomhet enn det den har fått. Den er bedre enn Gone girl og Piken på toget til sammen. Den er også en god del bedre enn andre thrillere også, men det er jo dessverre litt sånn at bøker som virkelig er bra og som gjør inntrykk, havner litt i skyggen av bestselgere som ikke alltid fortjener å være på den lista. Ikke alle bøker får den oppmerksomheten de egentlig fortjener, noe som er litt synd.

Aller siste utvei er en fantastisk drivende god thriller som både gir inntrykk, som hjemsøker en lenge etterpå og som leser blir man satt på prøve. En thriller som både utfordrer og som gir mye underholdning.

Håper at Federico Axat gir ut flere bøker og at de andre bøkene hans også blir oversatt, for man vil automatisk lese mer av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er fortellingen til den sveitsiske journalisten Sacha Betthyanys familie. Han blir konfrontert med den mørke historien på jobb. Et avisutklipp med et navn han kjenner; grandtante Margit, som i utklippet blir kalt "vertinnen fra helvete".
Våren 1945 var hun vertinne for en fest til ære for flere nazioffiserer. Mens Margit og offiserene festet, ble 180 jøder fraktet til landsbyen Rechnitz. Der ble de avkledd, skutt og gravlagt. Det blir sagt at Margit også var medvirkende.
Sacha husker tanten fra barndommen. Han likte henne aldri. Hennes mørke hemmelighet har han derimot aldri hørt. Han konfronterer flere familiemedlemmer, og begynner å grave i fortiden.
Historien forteller om krigskaoset i Budapest, Stalins GULAG-leire, okkupasjonen av Ungarn, og Auschwitz.
Sacha oppsøker flere av stedene, og skjønner at fortielsene har rammet flere enn hans familie.

I en forstad til Chicago, bor Samuel med foreldrene. En dag forsvinner Samuels mor. Hun har tatt sine saker og forlatt mann og sin 11 år gamle sønn.
20 år senere blir en republikansk presidentkandidat skadet, da en eldre dame bombarderer ham med småstein. Damen viser seg å være den forsvunne moren til Samuel.
Såvidt Samuel vet, var moren en vanlig jente fra Iowa, som giftet seg med barndomskjæresten. Mediene sier noe helt annet. De beskriver moren som en radikal, prostituert hippie!
Samuel graver i familiehistorien, og der finner han ting som får ham til å se på seg selv, og moren på en helt ny måte.
Veldig god bok med mange lag.

Her er det nok noe kluss med det nye temaet som da ikke er tilpasset gamle anmeldelser er jeg redd. Det er jo kjempetrist, og jeg må kanskje inn og se om jeg får gjort noe med det. Når det gjelder Maestro så tåler jeg selvsagt kritikk. Vi kan ikke være i dette gamet dersom en ikke tåler det. Dessuten har boka fått så mye glitrende anmeldelser både nasjonalt og internasjonalt at jeg nok ikke går i kjelleren av en og annen dårlig også. Isilds vrede er en fantastisk fantasy-bok for ungdom. Det står jeg fast ved. Den er ikke skrevet for oss voksne, men forenklet slik at den er tilpasset barn i 10-15 årsalderen. Da vil den selvsagt bli fullstendig crap sett opp mot bøker av Patrick Rotfuss og lignende, men som fantasy for barn og unge er den kjempefin. Men ... Det er lov å være uenige ;)

Liste med bøker jeg har fått anbefalt av andre

Porselensdukker er muligens fine å se på, men samtidig er de litt gufne. De blunker aldri så lenge du ikke beveger på dukkene. Mange synes vel nok de er mer creepy enn fine. Det kommer an på hvordan man ser på dem.

Forlatt av sin mor
Jessica bor i et stort hus på landet med sin far og bror. Moren hennes forlot dem for en stund siden. Hun ville tilbake til bylivet og konsentrere seg om sitt eget liv. Et liv på landet var ikke noe for moren hennes. Jessica er mye for seg selv da faren hennes jobber mye, og hun har ikke så mye til felles med sin bror, Robert. Jessica og Robert har også en eldre søster, Brenda, men hun er flere mil unna for å studere. Jessica leker mye utendørs og en dag, ikke langt fra deres egen eiendom finner hun et gjengrodd, gammelt hus. Der tilbringer hun flere timer i strekk. Hun liker seg der selv om stedet er noe underlig. Det gamle huset som ligner et slott, er ikke i spesielt god stand, det er kaldt og mørkt, men det er der hun vil være, spesielt etter at hun finner en dukkesamling og et dukkehus som hun blir så begeistret for, og kan være der og leke i timesvis. Men det er noe rart med disse dukkene. Det er nesten som om de kommuniserer med henne, snakker til henne uten å åpne munnene sine og hvorfor blir Jessica kalt Annabelle?

Dette er en ny bok fra serien Hjemsøkt som tidligere het Casino Grøsser. En bokserie som ble utgitt på 80/90 - tallet som gledelig blir utgitt på ny. Dette er en bokserie som er frittstående og bidratt av mange forskjellige kjente og ukjente grøsserforfattere. Ruby Jean Jensen har gitt ut en del grøsserbøker, men hun er kanskje ikke noen kjent forfatter. Derfor er denne serien en ypperlig måte å utforske forfattere fra denne sjangeren som er mindre kjente, og som man kanskje får sansen for.

Fyller nesten alle krav
Annabelle er en bok med en god historie. Det finnes mange gode grøsserbøker og grøsserfilmer, men ikke alle er gode på handling eller historie. Det varierer så veldig. Å fortelle en historie som er både engasjerende, gripende og hjemsøkende er utfordrende i den sjangeren. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren generelt, men av og til dukker det opp noen perler som byr på alt dette. Denne boka oppfyller ikke alle disse kravene, men den ligger ikke langt etter. Historien er troverdig og god, karakterene er levende og som leser blir man engasjert. Boka er også noe uhyggelig. Den er også noe smårørende.

Det er lett å synes synd på Jessica fordi hun er forlatt av sin egen mor som heller vil være karrierekvinne enn hjemmeværende husmor, som mannen hennes (Jessicas far), helst hun skal være. Ikke noe galt i det, men hun velger å kutte ut sin egen familie og bare satse på seg selv, som om de ikke betyr noe. Det er en smule provoserende. Man får ikke annet enn stor medfølelse for Jessica som stort sett er alene selv om hun fremdeles har sin far og bror hjemme hos seg, men de gjør bare ikke så mye sammen. Det er som om de lever hver for seg til tross for at de bor i samme hus. Heldigvis har de Mrs. Archer som er deres husholderske, som lager mat og som passer på barna mens faren deres har det travelt med jobb. Hun blir en slags mor for dem.

Dette er på mange måter en god grøsser som er både stemningsfull, noe uhyggelig og som vekker nysgjerrighet, bare synd det var noe kort. Sier heller ikke nei til enda mer uhyggelige scener. Annabelle er både gøy og spennende lesing.

Ruby Jean Jensen ga ut litt over tretti grøsserbøker og døde i 2010.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok som "varer lenge" og kan tas frem titt og ofte er Edith Holdens Naturdagbok - den gjør meg glad og er spesiell for meg.
Har omtalt den i Reading Randi.

Dette er en bok skrevet i telegramstil. Hele boka er skrevet under ett, knapt uten et avsnitt. Forfatteren veksler mellom nåtid og fortid, og det er slitsomt å lese en bok som i den ene setningen beskriver nåtid, den forrige fortid og den neste fantasi. Boka minner om en middels god skolestil, med et godt forsøk på å beskrive en jente med selektiv mutisme, men dessverre ble denne boka bare slitsom å lese, og det eneste positive jeg kan si om den at den var kort, så man slipper å bruke så mye tid på den.

Veldig god krim fra Pyreneene, creepy og uhyggelig så det holder. Interessant og velskrevet. Aldri kjedelig selv om den er lang. Les gjerne mer her

Paris er okkupert av tyskerne, og det blir stadig dårligere kår for jødene. Arkitekten, Lucien Bernard, blir kontaktet av en styrtrik forretningsmann. Jobben han tilbyr Lucien er livsfarlig for dem begge. Arkitekten skal nemlig bygge usynlige gjemmesteder for jøder. Blir han oppdaget venter tortur og død.
Lucien er livredd, men han får godt betalt, og det er dårlige tider. Han får dessuten et mer offisielt oppdrag i tillegg; å bygge fabrikker for tyskerne.
Så skjer det katastrofale, og Lucien innser at uskyldige liv står på spill. Plutselig blir det hele personlig for den dyktige, men noe selvsentrerte arkitekten.

Sterk og interessant bok

En flott diktsamling utgitt til forfatterens 60-års dag. Her er mange vakre ord og tanker, men også mange rystende og opprørende strofer. Mer om denne i Reading Randi

Tre kvinner som har mer til felles enn de tror ....

Disse kvinnene er alle mødre, noe overbeskyttende og de har sine hemmeligheter, mer eller mindre, men hva gjør man ikke for å holde på fasaden? Celeste bærer på en mørk hemmelighet mellom henne og hennes mann, Perry. Jane er den nye i miljøet som nettopp har flyttet sammen med sønnen, Ziggy. Et av Madelines barn, tenåringsdatteren som hun er innmari glad i, men som hun ikke klarer å holde styr på, føler at hun mister henne helt da datteren bestemmer seg for å flytte til Madelines eksmann istedet. Selv om disse kvinnene er meget forskjellige blir Celeste, Jane og Madeline gode venner.

Ting eskalerer seg på aller første skoledag for deres yngste barn. På informarsjonsdagen oppstår det noe mellom noen av deres barn og andres barn, som skaper en stor konflikt blant de fleste foreldre. Hva er sant og ikke sant? En underskriftkampane starter mot å få den "skyldige" ut av skolen selv om ingen har bevis som bekrefter noe. Senere arrangerers det en quizkveld på skolen for alle foreldre. Den kvelden ender opp som et mareritt og noens liv blir forandret for alltid. Underveis gjennom hele boka, stykkevis og delt, blir alle foreldre avhørt av politiet. Hva er det som egentlig foregår?

Hysteriske eller bare frustrerte fruer?
Boka minner litt om Desperate Housewives. Husmødre som sliter med sitt, men som prøver å holde alt oppegående. Alt baller på seg, likevel gjør de alt de kan for å virke positive og energiske. Store hvite løgner har litt av den samme tonen og opplegget som Desperate Housewives. Det andre greia som Store hvite løgner har til felles med Desperate Housewives er at det oppstår et mysterie. Et mysterie som blir til en katastrofe og de er svært raske med anklagelser. Man spør seg selv hvem som er de verste mobberne, barn eller voksne?

Den australske forfatteren Liane Moriarty har gitt ut flere bøker og funnet sin sjanger. Hun liker å blande drama med mysterie, sette karakterene sine på prøve. Selv har jeg lest to bøker av henne tidligere og det er; Ektemannens hemmelighet og Det Alice glemte. Jeg ble ikke spesielt begeistret av noen av dem, men jeg bruker å lese minst to eller tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg for å lese mer av forfatteren eller ikke. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, derfor er det viktig å gi dem mer enn en sjanse. Noen kan overraske, andre ikke, men da har man i alle fall gitt dem en sjanse. Det er ikke nok å dømme et forfatterskap ut i fra en bok.

Boka har fått mange forskjellige meninger og også fått mye skryt. Jeg ble dessverre ikke en del av fanskaren. Konseptet er kreativt og interessant, men ble ikke helt fan av selve utførelsen eller resultatet. Jeg har ikke noe i mot chick-lit. Det er bare det at det er ikke det jeg leser aller mest av, og i denne boka ble fortellermåten vel damete. Forfatteren er meget opptatt av hva karakterene har på seg og hvordan de ter seg. Noe detaljert til det kjedsommelige. Men liker godt hvordan forfatteren beskriver karakterene på ellers for hun får frem deres personlighet på en ypperlig måte. Man vet godt hvem man skal like og ikke like. Hvem som gjør en god figur. Til tross for at Jane er en karakter man liker godt og som ble min favoritt, for hun virket til å være den mest normale av dem alle, men må si at det var spennende å lese om Celeste og Perry. Det var den beste delen av boka.

Lettlest og kapitlene går fort unna
Selv om jeg ikke fikk helt sansen for Store hvite løgner, var det en svært lett bok å komme seg gjennom. Det er en bok på 568 sider, men de sidene går fort unna for språket er lett og kapitlene er korte og veldig effektive. Den kan virke som en murstein, men det føltes ut som å lese en bok som bare var på 2 - 300 sider. Den er ikke tung i det hele tatt.

Store hvite løgner er en naiv roman på grensen til chick - lit som inneholder en liten mysterie hvor alle trådene samler seg til slutt. Selve "mordsaken" og det som skjedde før og i etterkant var ikke spesielt sjokkerende eller gjorde noen særlig inntrykk. Morsom lesing med festlige og barnslige karakterer, men det pertentlige språket ødelegger mye av spenningen som skulle ha vært der.

Valget mellom å lese flere bøker av Liane Moriarty eller Tv-serien Deseperate Housewives, velger jeg nok Desperate Housewives istedet. Er litt nysgjerrig på Tv-serien Big Little Lies som er basert på denne boka. Kommer kanskje til å se den, men har ikke bestemt meg ennå. Har ikke helt sansen for Reese Witherspoon, men Nicole Kidman er tøff. Alexander Skarsgård, sønnen til Stellan Skarsgård, er også med i serien. Serien er skapt av David E. Kelley som er gift med Michelle Pfeiffer.

Fra min blogg: I Bokhylla