Bokelskere.no

Elodie mistet moren, i en tragisk ulykke, da hun var liten pike. Det hun husker best av moren, er eventyret hun fortalte, gang på gang. Et stort hus ved en elv, med en spesiell værhane. Da Elodie, som voksen, finner en gammel skissebok i jobben som antikvar, blir hun satt ut. Den ene skissen er en tro kopi av huset i morens eventyr! Sammen med boken, ligger et bilde av en dame, som Elodie blir fascinert av. Kan hun ha tilknytning til eventyrhuset?

150 år før, nærmere bestemt sommeren 1862, samles en gruppe kunstnere på Birchwood Manor. Mannen som leder de unge menneskene, er Edward Radlcliffe, som eier huset. Det hele ender tragisk med mord, tyveri og en savnet person. Livet til Edward blir lagt i grus på kort tid.

Gjennom historien, høres en kvinnelig fortellerstemme. Hun vet alt om det som skjedde den fatale sommeren. Hun er klokkemakerens datter, Birdie Bell.

Hvordan kan den gamle historien ha noen sammenheng med Elodies familie?

Synes den var altfor lang, rotete og uoversiktlig. Så mange aktører at jeg ikke så forbindelsene før de bet meg i leggen... Ideen var muligens god, men utførelsen holdt ikke mål. Den dårligste fra Mortons penn, for min del.

Circe er en fantasyroman skrevet av amerikanske Madeline Miller. Den forteller historien om den greske gudinnen Kirke, på en ny og moderne måte. Den originale historien finner vi hos Homer. Der er Kirke gudinnen Odyssevs ble hos i ett år og som sa han måtte binde seg selv til masten da han skulle forbi sirenene. Kirke er datter av guden Helios (solen) og nymfen Perse, det vil si at hun er en av titanene.
Det var utrolig morsom å lese denne boken. I tillegg til Kirkes historie får vi blant annet høre om monsteret Scylla, Minotauren, Zevs og Athene. De fleste historiene var kjente for meg og det var gøy å slå opp Kirkes historie underveis og se at til og med små detaljer stemmer med Homer. Det er ikke så lenge siden jeg leste om Jason og argonautene for eksempel, eller for den saks skyld om Oddyssevs familie Penolope og Telemakhos som kommer og bor hos Kirke etter Odyssevs er død.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Naboer i en høyblokk på Tveita i Oslo, har klaget på fæl lukt fra en av leilighetene. Politiet finner et oppblåst lik, som har ligget lenge i varmen. I fryseren finner de flere legemsdeler, og en av dem har direkte link til Joona.
Like etter blir Joona kalt til Tyskland. Et lik av en tidligere kriminell, henger i en campingvogn. Hans siste anrop var til Joonas mobil. Joona har ingen aning om hvem mannen er, men aner ugler i mosen.
Kan det være at et spøkelse fra fortiden har stått opp fra de døde? Alle, bortsett fra Joona, er skeptiske. Så paranoid går det da ikke an å være!

Rå og spennende, nok en gang, fra Kepler.

Daniel, en skadeskutt, ung mann fra Norge, bestemmer seg for å bli så rik, at han kan be resten av verden om å dra til helvete. I London, på 90-tallet, får han sjansen til å tjene store penger.

Hanna, Daniels eks-kjæreste, flytter også til London. Hun drømmer om en skuespillerkarriere, men aksenten hennes er for norsk. Hun bestemmer seg for å skrive i stedet for å jobbe, men hvordan kan hun overleve uten penger?

Kateb, opprinnelig fra Algerie. Da han får sjansen til å dra til London, griper han den med begge hender. Han vil skrive om Algerie, og de menneskene han møtte på veien til Europa, men han blir refusert gang på gang. Så møter han igjen sin barndomsvenn, som er radikal islamist.

Disse tre har alle et mørke inni seg, og det er godt skrevet, og bra driv.

Ble ikke voldsomt begeistret over den jeg heller. "Lille Linerle." Det var en helt grei krim og er alltid skeptisk til populære bøker. =)

Datteren til sosialminister Rosa Hartung, har vært savnet i 1 år. En psykotisk mann har innrømt å ha drept henne, men liket er ikke funnet.
I en av Københavns forsteder, blir en kvinne funnet brutalt drept. Over liket henger en hjemmelaget kastanjemann. På den finner kriminalteknikerne fingeravtrykket til den forsvunne jenta. Ikke lenge etter, blir enda en kvinne myrdet på samme vis, som førstnevnte. Også her finner politiet en kastanjemann. Fingeravtrykket på den matcher også Kristina Hartung.
Politietterforsker Naia Thulin, og hennes nye makker, Mark Hess, får en vanskelig og grotesk sak å bryne seg på.

Uhyre spennende og intrikat. Ganske rå, så den passer nok ikke for alle, men jeg håper på mer fra forfatteren.

Sørgmodig, melankolsk og poetisk føltes denne siste boken av Gaute Heivoll - og den følelsen ble ytterligere forsterket ved den intense, følsomme innlesingen til Henrik Rafaelsen.
Dette er også en måte å fremstille det historiske og forræderiske på. Stemningen går rett inn slik. Tittelen er også god - ved å bruke ordet "sang" i den, fremheves det poetiske i denne romanen - og det gjør den til noe annet enn enn "tørr" dokumentarisk roman.
Interessant og velskrevet - men kunne sangen forsone? Andre som har meninger om det?
Mer om denne i Reading Randi

London 1919:
Lousia Cannon ønsker å komme ut av de fattige kårene hun lever i, men det virker vanskelig. Faren er nylig død, moren er utslitt av all vaskingen for bedrestilte i byen, og så er det onkel Stephen. Han er en snylter, og prøver å leie ut Louisa for å kvitte seg med gjeld.
På mirakuløst vis klarer Louisa å rømme for å stille på jobbintervju på Asthall Manor i Oxfordshire. Hun får jobben som barnepike, og blir fort venninne med den eldste jenta, Nancy Mitford på 16 år. Nancy er en nysgjerrig og utadvendt ung dame, og da hun får nyss om et togmord på en sykepleierske, setter hun seg fore å løse mysteriet.

Første bok i en serie basert på virkelige, uløste mordgåter, og søstrene Mitford.

Rotete og oppstykket start. Dårlig språk. Tok seg opp de siste 100 sidene, men ingen innertier for min del, dessverre.

(Anmeldelsen gjelder The Woods are Dark)

I 2018 avsluttet jeg året med den merkeligste boka jeg noensinne har lest ...

Den er hverken sjokkerende eller original, men tvers gjennom banal. Men av og til trenger man slike bøker. Jeg gjør det. Det er min måte å slappe av på.

Herlig, gammeldags slasher
Richard Laymons bøker er "b-versjon" og minner veldig om slashere fra 80-tallet. Det er drastisk, mørkt og humoristisk. Det er ikke bøker for alle, for Laymon skriver også svært grovt og vulgært, bare for å advare om det. Det er ikke bøker for ungdom.

Denne boka er fra forskjellige perspektiver. En familie er på kjøretur, og bestemmer seg for å overnatte i et lite sted i California. Faren oppdager til sin forskrekkelse at overnattingsstedet de nettopp har singert seg som gjester i, er falskt. Det er bare en slags "kulisse". Historien veksler frem og tilbake fra denne familien til to collegejenter som blir kidnappet og fraktet inn i skogen. Der tilhører en menneskegruppe som kalles "Krulls". Nakne kvinner og menn kvinner kidnapper folk, og de har sin grunn som jeg ikke kan røpe her, for det forklares i boka, og jeg vil ikke avsløre noe. Hvem er "Krulls", og kommer familien og collegejentene unna disse voldelige skapningene?

The Woods are Dark er ikke for alle da den er pervers, vulgær, og kannibalistisk. Ikke nok med det ... Den er veldig voldelig, brutal, inneholder noen voldtektsscener, og er veldig hinsides på mange måter. Horror og slashere er jo sjangere som er kjent for å provosere og sjokkere. Synes ikke denne klarer å provosere, og heller ikke å sjokkere. Men med disse nevnte stikkordene er det kanksje feil å si at boka er veldig underholdende, men husk at dette er fiction. Det er horror blandet med slasher, og da må man tåle at det blir litt drastisk, da det er meningen med begge sjangrene, spesielt innen slashere. Også må man huske på som sagt at dette er fiction. Da er det lov å kalle det underholdende.

Datteren til Laymon tar opp kampen angående boka
Richard Laymon slet med å slå gjennom i USA, men var populær blant annet i Europa. Han døde dessverre altfor tidlig i 2001, og ble bare femtifire år gammel. Han døde av hjerteinnfarkt. Da han ga utThe Woods are Dark for første gang, ble han veldig redigert av forlaget som tok vekk mange sider av manuskriptet. Etter hans død gikk datteren hans gjennom skriveriene hans, og ville at hele The Woods are Dark skulle bli utgitt på nytt uten sensurering. Den usensurerte versjonen ble publisert av Cemetery Dance Publications i 2008. Det originale manuskriptet ble først utgitt av Warner Books, og det var også de som redigerte bort en stor del av manuskriptet.

Dette er ingen bok for sarte sjeler. Men tåler du en dose svart humor og er vant til sjangeren, vil du få igjen mye underholdning. Synes dette er en av Laymons beste, og det er synd at den ødelegges litt på grunn av en cheesy avslutning.

Min utgave er fra 2006.

Fra min blogg: I Bokhylla

Andre verdenskrig pågår. I den fiktive ghettoen, Prokow, er det elendige forhold. Store deler av bebyggelsen er bombet sønder og sammen, og det å finne tak over hodet for natten, har blitt en kamp på liv og død. Flekktyfusen herjer, og lik blir frarøvet alt som kan selges for en brødbit eller litt løk.
Midt i dette grusomme kaoset følger vi Ranek som kjemper en daglig kamp for å overleve.
Alt er heldigvis ikke bare grått og nitrist. I sjeldne øyeblikk oppstår skjør kjærlighet og solidaritet.

Tonen holdes lett, muligens for å unngå at leseren skal gå til grunne av all grusomheten menneskene begår mot hverandre.
Krigen oppsummert fra en liten del av verden. Grusom, men viktig!

En gang i ungdommen var jeg så fascinert av Sigurd Hoel at jeg leste "alle" bøkene hans - mange gode. (F.eks Møte ved milepelen, den sammenlignet jeg med Ronald Fangen sin En lysets engel. - Hoel sin Veien til verdens ende er også fantastisk, morsom også - barneskildringen av lille Anders.....)

Yvonne er 52 år, gift, har utflyttede, voksne barn, og er en ettertraktet forsker og eksaminator.
En dag møter hun en mystisk mann, som hun innleder et forhold til. Han påstår at han jobber i staten, men Yvonne aner ugler i mosen. Han vil aldri gå nærmere inn på hva han gjør, og han er alltid på vakt, og forsvinner ofte uten forklaring.
I starten klarer Yvonne å balansere det nye forholdet, men så eskalerer alt, og hun mister kontrollen totalt, og fatalt...

Leser denne som januarutfordring fra biblioteket. Tema: en bok som har blitt TV-serie.

Spennende, psykologisk og tankevekkende. Mulig den er enda bedre som TV-serie?

Leste denne i fjor. Kan absolutt anbefales.