Bokelskere.no

Morsom ide og takk for nye tips til min leseliste! Men jeg savner Tove Janssons Sommerboken på listen din. En nydelig bok!

Martin Servaz og Julian Hirtmann møtes igjen.

Etter seks år med stillhet, gir Hirtmann nok en gang et tegn fra seg, og denne gang gjennom bilder. På et av bildene er det en fem år gammel gutt som heter Gustav. Er det hans egen sønn, eller er det Servaz sin?

Norsk og fransk politisamarbeid
I denne boka skjer et norsk og fransk politisamarbeid. Kirsten Nygaard og Martin Servaz blir satt som et team etter at et lik er blitt funnet i Mariakirken i Bergen. Noe tyder på Hirtmann er tilbak og forsøker å få kontakt. Servaz har god kjennskap til Hirtmann. De har møttes mange ganger før. Før han møter Kirsten Nygaard, har Servaz gjennomgtt noe vanskelig traumatisk. Etter jakten på en mann, blir han skutt og havner i koma i noen dager. Datteren hans som bor i Canada, kommer for å bo hos ham en stund, og både hun og kollegene hans har oppdaget en forandring i ham. Vil han bli den samme igjen, og er han sterk nok til å jobbe så kort tid etter ulykken?

Sammen med Kirsten Nygaard, drar Martin til et hotell i en østerisk landsby. Gustav er blitt obeservert i området. Han bor i en hytte sammen med et underlig par tvers over veien av hotellet. De har en grunn til å tro at dette paret har en forbindelse til Hirtmann, og usikkerheten gnager i Servaz om det er hans sønn eller ikke. I så fall, hvordan vil han selv og andre reagerer på det? Det viser seg også at de er ikke de eneste som er på jakt etter Hirtmann. En mann bærer på en sorg over tapet på sin datter og ønsker hevn. Så her er det skikkelig katt og mus lek fra mange kanter. Hvem jakter på hvem?

Natt er bok nummer fire om Martin Servaz. Selv har jeg ikke lest fra begynnelsen, og synes heller ikke at det gjorde noe. Man får mye bakgrunnshistorie, så man får med seg sammenhengen om ting. Man blir ikke forvirret. Det er også morsomt at Minier skriver om politisamarbeid mellom Norge og Frankrike. Han nevner mye om Norge i boka. Han nevner også blant annet Utøya. Han skriver til og med litt om Trondheim og Hell. Martin Servaz jobber tett på med den norske politikvinnen. Vil det oppstå følelser mellom dem, eller er de for forskjellige, og profesjonelle?

Ensformig politikvinne
Kirsten Nygaard var spennende å lese om, i begynnelsen, men hun har en veldig monoton og kjedelig personlighet. Hun er veldig kald og stiv. Slike karakterer er spennende, men synes hun ble som en skygge av seg selv, og synes at Martin Servaz er en mer levende og troverdig karakter enn henne. Han viser flere sider av seg selv. Han gjør sine tabber og samtidig prøver han å gjøre det rette. Det morsommme med Martin Servaz er at han minner meg litt om MacGyver. Han hadde sin fiende, Murdoc, som dukket opp ofte, og han traff mange vakre kvinner i nød. Sånn er det litt med Martin også.

Selve saken i boka var ikke mest spennende å lese om denne gang. Men med denne boka beviser Minier på hvor god han er til å beskrive omgivelser, grader og atmosfære. Man fryser nesten mens man leser boka, for han er så god på å beskrive kulde og natur. Det er nesten som om man befinner seg i den mørke og kalde skogen sammen med dem. Han skriver med innlevelse og følelser.

Jeg har riktignok lest bare to bøker av Minier så langt. Jeg leste Ikke slå av lyset i fjor, og syntes den var noe tam, men jeg er glad jeg ga ham en sjanse til ,og kommer til å fortsette å lese resten av serien. For den har noen faktorer som holder på interessen. Denne boka hadde mer flyt enn den forrige, og flere interessante karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Interessant omtale som minnet meg på at jeg har lyst til å lese denne. Men jeg tror at jeg kanskje vil ha en annen opplevelse av den, - selv om heller ikke jeg ville ha syntes den var interessant å lese om historien var oppdiktet. Men i og med at Anders Svarstad er så tett knyttet til Sigrid Undsets liv og diktning, vil jeg forhåpentligvis synes den er interessant, - uten å oppleve meg som for mye av en kikker. Levd liv er interessant!

Jeg resirkulerer mitt forslag Godnatt jord av Ivar Lo Johansson. Jeg har begynt på den og ble bergtatt fra første side. Men har av en eller annen grunn ikke fullført.

Litt morsomt – da jeg gikk tilbake til tråden, fant jeg at også «Kungsgatan» ble foreslått sist vi hadde Eldre nordisk på programmet. En bok svært gjerne vil lese.
Men jeg oppfatter at Kungsgatan er en oppfølger av Godnatt jord, og foretrekker å lese den første først. Beklager, Hilda 😊

For å underbygge mitt forslag, siterer jeg Marit, som «dessverre» allerede har lest boken:
«Det har seg slik at jeg nettopp har lest Godnatt, jord av samme forfatter og blitt aldeles fortryllet, trass i at fortellingen er ganske trøstesløs. Natur- og årstidsskildringer, håp- og avmaktskildringer, barndoms- og voksenskildringer i et språk som trollbandt meg.»

Mulig jeg husker feil, men jeg trodde vi var blitt enige om ha litt tid (en uke?) mellom hver "runde" i lesesirkelen. Vi vil jo gjerne lese andre bøker også.

Edderkoppen er et dyr det knyttet mye symbolikk til. Her er mine tanker om edderkoppbena Orvil finner i sitt eget ben (før jeg så intervjuet med forfatteren, tusen takk til Ava).

Orvils bestemor, Jacquie Red Feather minnes en historie hun har hørt av sin mor. Den handler om den utspekulerte edderkoppen Veho, som pleide å stjele øyne for å kunne se bedre. «Veho var den hvite mannen som kom og tvang den gamle verden til å se gjennom hans øyne. Se. Se her, det er slik det kommer til å bli – først gir dere meg alt landet deres, så oppmerksomheten deres, helt til dere glemmer hvordan det er å være oppmerksom. Til øynene deres er tomme og det ikke er noe å se frem til, og nålen, flasken eller pipen er det eneste som gir mening.» (side 125).

Orvil Red Feather (14 år) er sterkt opptatt av sin indianske identitet. Han maser på Opal, «bestemoren», for å få henne til å fortelle. Men Opal holder på sitt: «Hør her vil venn, jeg er glad for å høre at du vil vite mer, men å lære om arven sin er et privilegium. Et privilegium vi ikke har. Og dessuten, uansett hva jeg forteller deg om arven din, gjør det deg hverken mer eller mindre indiansk. Mer eller mindre til en ekte indianer.» (side 140).

Henger edderkoppbena sammen med legenden som den utspekulerte Veho, han som i sin tur symboliserer den hvite mann? Kan edderkoppbena symbolisere en frykt for å ha «hvitt» blod i årene, for ikke å være en «ekte» nok indianer?

Da Opal får beskjeden om at Orvil har funnet edderkoppben i sitt ben, tekster hun straks til sin halvsøster Jacquie og forteller at hun selv, for lenge siden, har funnet edderkoppben i sitt eget ben. «Og jeg har aldri sagt det til noen før nå. Jeg må vite om det har skjedd med deg. Jeg føler at det har noe med mamma å gjøre.» (side 180)

Edderkoppbena har åpenbart en viktig symbolsk (og tabubelagt?) betydning.

Det innledende sitatet av Bertolt Brecht viser seg å ha en interessant historie. På originalspråket lyder det:

In den finsteren Zeiten
wird da auch gesungen werden?
Da wird auch gesungen werden.
Von den finsteren Zeiten.

I årene 1933-39 levde Brecht i eksil i byen Svendborg på Fyn, Danmark, på flukt fra nazistene. Der skrev han diktsyklusen «Svendborger Gedichten» (1938-39). Ovenfornevnte sitat sto opprinnelig som et motto for den delen av syklusen der diktet «Schlechte zeit für lyrik» inngår. De dårlige tidene for lyrikk henspiller på Nazi-Tyskland, og sitatet I de mørke tider osv. skulle trolig gi en kontekst for dette diktet.

Men strofene In den finsteren Zeiten osv. kom aldri på trykk i Svendborg-diktene. Brecht strøk dem selv i korrekturen. Hvilke tanker gjorde han seg da han fjernet disse strofene like før diktsamlingen gikk i trykken?

Brechts tekster er flertydige og intrikate og ikke likefrem å tolke. Når han skriver at det vil synges også i de mørke tidene, i de dårlige tidene for lyrikk, sier det noe om at mennesket er mer enn «bare» menneske, opptatt av det materielle. Strofene forteller om håp, samhold og verdighet.
Hvorfor Brecht strøk dem fra sine eksil-dikt finnes det neppe et entydig svar på.

Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.

Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?

Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.

Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.

Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vi har hatt en felleslesing av Powwow og interessante diskusjoner omkring boken og forfatteren. Denne lenken fører til alle innleggene. Mai 2020.

Vakkert! Takk, Julie. Bachs musikk er full av verdighet og sjel, hvis jeg kan beskrive den sånn. Noe jeg dypt savner fra mange statsoverhoder akkurat nå.

Jeg ser annerledes på det. Selv om vi relativt tidlig skjønner at dette ender i katastrofe, holder forfatteren «trykket» oppe hele veien.

Det at indianere dreper indianere (for småpenger) tilfører boken enda en dimensjon. En dobbelt tragedie. Gjennom de første delene av lærer vi personene å kjenne; hvordan historien, den fortsatte diskrimineringen og deres egen usikkerhet knyttet til tilhørighet og identitet har formet dem. Noen klarer seg ganske bra, andre blir totalt skakkjørte. For Octavio, Carlos, Charles og den ødelagte Tony går det helt galt. De går løs på «sine egne», på powwowen, det som skulle være en forening og feiring av et fellesskap, det indianske. Vi får en forståelse for disse gutta, uten at det unnskylder deres handlinger.

Splittelse og splid innad ser vi også i andre marginaliserte grupper. Mennesker som ikke klarer å rette sin fortvilelse, sitt sinne og opprør dit det hører hjemme.

Håpet ligger i den åpne slutten, hos menneskene som møtes på sykehuset.

Jeg husker denne romanen som et eksempel på dette med å mestre livet generelt - en spennende eksistensiell roman. Andreas er et "sammensatt" tilfelle - husker det som han ikke tok særlig tak i det selv, kanskje psykiatrien ble mer en krykke, eller sovepute for han. Mer om denne i Reading Randi

Nå har jeg stemt! Skjønt helt "rettferdig" ble det vel ikke, siden jeg bare har lest åtte av disse bøkene.
Når og hvordan får vi vite resultatet?