Bokelskere.no

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Jeg fikk lyst til å nevne at "Marzahn, mon amour" står oppført på listen Bokelskeres tyske favoritter, foreslått av Monica Carlsen med begrunnelse. Tusen takk til Monica!

Føtter som avspeiler et liv

I fotpleierommet oppstår en egen form for intimitet. Kunden i fotpleiestolen, den hevbare «tronen», har overlatt sine nakne føtter i den kyndige fotpleierens hender. Blottstilt sine undersåtters skavanker og fortrinn. Sluppet den profesjonelle inn i sin intimsone for en på forhånd avtalt tid, til en avtalt pris. En hverdagslig situasjon og en innbydelse til fortrolighet.

Fotpleieren, bokens jeg-person, er en middelaldrende, omskolert forfatter. En kvinne som slet med å finne sin vei «i årene da du hverken er ung eller gammel», som brøt opp og ble elev på kurset «Fotpleie A på en skole for kroppspleie og kosmetikk som pompøst nok kalte seg akademi». Som jeg har forstått, bygger dette på Katja Oskamps egen historie.

Jeg-personen arbeider i en hudpleiesalong i forstaden Marzahn, i utkanten av Berlin, der tidligere DDR-borgere har flyttet inn. Kundekretsen utgjør et spekter av befolkningen, både i aldre og yrker. Oskamp lar oss bli kjent med sine personer med varme, humor og alvor. I løpet av få sider tegner hun opp personligheter og hele livsløp. Mennesker å bli glad i, selv de som kan synes aldri så håpløse. Og siden de fleste av dem er gamle mennesker, får vi gjennom deres historier også et bilde av Tysklands utvikling etter andre verdenskrig.

Med inngående kunnskaper om fotens anatomi, godt håndlag og kjærlighet behandler vår kvinne føtter av ymse slag, føtter som avspeiler kundenes liv. Og ikke minst er hun omsorgsfull og lyttende. Det er nesten så jeg får lyst til å bestille meg en fotpleietime selv, bli en «nykunde». Så vil det gjenstå å se om jeg blir en stamkunde eller en «strøkunde», en som stikker innom fra tid til annen.

Siden 6-erne sitter langt inne hos meg, blir det et sterkt terningkast 5.

Historiske romaner er ofte kjedelige og tørre, men det hjelper med horrorelementer.

En spennende vri
The Hungerer veldig løst basert på Donnerfølget. Boka starter i 1846, og en gruppe mennesker reiser fra Illinois til California. Noen blir med i gruppa på grunn av problemer de trenger å komme seg vekk fra, og noen ønsker å komme vekk, i håp om et bedre liv. Når noen oppdager at de er i ferd med å gå tom for mat, er det ikke mange som tar det på alvor. Og hva er skapningene som lusker i nærheten? Er de skapninger som elsker menneskekjøtt, eller er de noe annet?

Dette er en stor bok. Den er på nesten fem hundre sider. Jeg har ikke noe i mot sakte oppbygging, for til gjengjeld får man mye atmosfære. Men i de første to hundre sidene handlet det vel mye om kjærlighet, sjalusi, og litt slåssing blant mennene. Mya drama om hvem som skal lede reisefølget. Det føltes til tider mer som drama enn horror.

Ujevn spenning
Hvis intensiteten og spenningen var som de siste åtti sidene, ville jeg ha likt boka enda bedre. Blandingen mellom historisk fiksjon og horror var noe ujevnt. Men skapningene som var mystiske og morsomme å lese om.

En god bok som ble en smule "ødelagt" med litt for mye drama og slutten var heller ikke så imponerende. Det var noe forhastet og det drepte atmosfæren for tidlig. Men likte Katsus notat på sluten om hvordan det er å skrive historisk fiksjon. Det rettet oppnoe av skuffelsen.

Fra min blogg: I Bokhyllaskriv lenkebeskrivelse her

Jeg leste, som flere her, Isslottet i min ungdom, og gjenleste den for et par år siden. Den gjorde nesten enda mer vondt da. En gripende og allmenngyldig fortelling jeg sterkt kan anbefale.

Det hørtes lurt ut. Rekkefølgen er "Mormor og de åtte ungene i skogen", "Marte og Mormor og Mormor og Morten", "En liten takk fra Anton" og "Mormors promenade".

Jeg leste nylig nesten hele serien for mitt 5 år gamle barnebarn, og vi koste oss like mye begge to. Og barn kan ha både glede og godt av bøker som er fra andre tider.

Hva med Victor Hugos debutbok – lagt til Munkholmen i Trondhjemsfjorden!

Jeg sakser fra min egen kommentar fra 2018:

«Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

(…)

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!»

Lykke til! Spent på å høre hva du synes :-)

Så mye kunnskap blant bokelskere – tusen takk Ava!

Harlemrenessansen var ukjent for meg. Det samme gjelder Zola Neale Hurston. Svært interessant å få et innblikk i denne bevegelsen, og det gir mening til Cappelen Damms utsagn. Alltid morsomt å lære noe nytt :-)

Jeg vet jo ikke hvor i boken du ga den opp. Kan være enige i at enkelte partier ikke er helt på høyden, men et stykke uti skjer det en omdreining. Siste del av boken er svært medrivende og gripende. Anbefaler deg å gi den et nytt forsøk.

I forlagets omtale av boken står følgende:
«Da Zora Neale Hurston i 1937 utga sin roman om en kvinnes selvbevisste utvikling gjennom tre ekteskap, visste hverken hun eller hennes den gang få lesere at det skulle endre det amerikanske litteraturfeltet for godt.»

Jeg lurer på hva som egentlig ligger i dette utsagn fra Cappelen Damm. På hvilken(e) måte(r) har denne bokutgivelsen forandret det amerikanske litteraturfeltet? Og det «for godt»? I så fall burde vi kunne snakke om et før og etter Hurstons «Blikket var vendt mot Gud».

Hurstons bok kom i 1937. Den hadde, ifølge forlaget, få lesere og ble nærmest glemt før den kom frem i offentligheten igjen i 1973. Da fikk den imidlertid en stor leserskare. En absolutt god bok.

Det hadde vært interessant om noen av dere bokelskere kunne utdype forlagets utsagn. Altså: Har dere noen tanker om «Blikket var vendt mot Gud» har forandret det amerikanske litteraturfeltet, og i så fall på hvilke måter?
Kan man i det hele tatt si at én enkelt bok har forandret hele litteraturfeltet?

Alle svar mottas med stor takk.