Bokelskere.no

Rett øst er en nydelig billedbok med korte tekster. Det står på baksiden at boka egner seg for mennekser med utviklingshemming, men jeg syns nå at boka egner seg for alle! Den er nydelig.

Wera Sæther (1945) har skrevet mange bøker, for både barn og voksne og hun har hatt flere fotoutstillinger. Hun kaller Kolkata sin kjæreste by, og alle bildene i denne boka har hun tatt der.

Per Olov - eller P O blant venner har skrevet en helt nydelig, sørgelig, vidunderlig, spennende og morsom barnebok som mange voksne også kan kose seg med.

Det begynner skikkelig trist, med at den trofaste vennen til bestefar, hunden Mischa er blitt så syk og gammel at hun må få lov til å dø. Og når en slik gammel venn skal til dyrlegen for å få den siste sprøyta, da må hun ha med seg sin gode venn Markus. Så Markus og bestefar P O drar til dyrlegen og det er så trist og sørkelig at tårene renner og jeg tenker at denne boka skulle alle som må avlive et kjæledyr lese eller høre!

Men nå er Mischa død, og bestefar P O som er forfatter som må ha en hund reiser sammen med barnebarna og henter valpen Pelle. Og Pelle blir å spille en stor rolle i det gruelige dramaet som snart skal foregå i grenseområdet mellom Norge og Sverige. Stikkord; russiske heroinsmuglere, kalashinkover og trusler på liv og død!

Forlaget har foreslått at denne boka passer for barn i aldersgruppa 6 til 9 år. Det er mulig boka er litt for avansert og skummel for en 6 åring, og jeg vil ikke ha noen problem med å anbefale den som lydbok til ungdomskoleelever for eksempel.

Magnus Nielsen leser fantastisk! Driver jeg med det helt (noen ganger) ufordragelige systemet som heter terningkast? Svaret er ja - og her blir det altså en dobbelt 6er - 6er til P O og 6er til MN!

Ja, jeg er enig med deg om at filmen er god, har sett den to ganger, super filmopplevelse med "kremen" av engelske skuespillere.
Kommer så absolutt ikke til å lese boka. Rart igrunn, ofte er det boka som er bedre enn filmen.

Er jo enig med deg i det du skriver :-)

Nå er det en stund siden jeg leste boken, men jeg husker likevel klart og tydelig at jeg likte første halvdel av boken og fikk opp forventningene, for så å bli skuffet av andre halvdel og måten boken sluttet på. Det hele ble bare litt tynt og dårlig gjennomført, rett og slett. Trist, for jeg hadde håpet at boken skulle minne litt om Isabel Allende og Gabriel Garcia Marquez i skrivestil og kvalitet.

Men er boken verdt å lese? Joda, det er den. Jeg angrer ikke. Men jeg sitter heller ikke igjen med følelsen av å ha lest noe stort heller.

Ja det er helt fantastisk å se hvor mange det har blitt. Da jeg gikk inn for tre år siden var det ca. 250 medlemmer.

Jeg skal begynne på An-Magritt nå og jeg ser at det diskuteres hva tittelen kan bety. Jeg har bokklubbutgaven fra 1974 og i forordet der står det: "Romanen tar for seg en tid da natten lå senket over landet og brødet ble deretter - også det åndelige brød," har Falkberget sagt. Hvor bokklubben har det ifra vet jeg ikke, men regner med at det er riktig at han har uttalt det. Passer vel også til den tiden og de skildringene han gjør i boken tenker jeg.

Jeg blir med, kan ikke huske at jeg har lest dem, husker iallefall godt at serien gikk på tv for mange år siden.
Det morsomme er også at jeg var sikker på at de bøkene hadde jeg ikke, men jommen fant jeg dem i hylla, har nok kjøpt dem på loppis engang :-)
Har du oversikt over hvor mange som er med ?

Så absolutt i stil med de andre bøkene i serien. Lettlest, underholdende og lettere hysterisk.

Enig med deg - ble irritert av å lese den her.

Du må få en googlekonto eller kanskje du skulle begynne å blogge litt du også. Filmbloggen min finner du på bokbloggen øverst til venstre. Har også satt adressen på Bio foreløpig. Håper Andre kan ordne det slik at jeg får plass til begge bloggene på samme sted.

Ja her var det mye bra, litt av et varp. Ser du leser Hemingway nå. Har nettopp sett en film om hans kjærlighetsforhold til M.Gellhorn. Det var da han skrev Klokkene ringer for deg. Har skrevet noen kommenterer om den på filmbloggen min.

Jeg liker Carl Johan Vallgren, svensk forfatter født 1964, og jeg elsket Den vidunderlige kjærlighetens histore, en roman han fikk Augustprisen for. Den vidunderlige kjærlighetens historie er en av utallige bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, og jeg skulle ønske jeg hadde skrevet om boka da jeg leste den, for den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Og når jeg ikke skriver om boka sånn ca nøyaktig når jeg leste/hørte den, ja da glemmer jeg mye.
Men nå har jeg hørt Kunzelmann & Kunzelmann på lydbok, og det var strålende! Strålende fortelling og strålende lest av Kai Remlov.

Joakim Kunzelmann er en ganske patetisk fyr. Han bruker penger han ikke har på damer og dop og alkohol og regner med at alt ordner seg på en eller annen måte. Og så dør faren, den velrenomerte kunstsamleren og malerikonservatoren Viktor Kunzelmann, og dermed tror Joakim at alle hans økonomiske problemer er historie. Men så viser det seg at Viktor har ødelagt alle kunstverkene sine, og så rulles det opp en fantastisk og spennende historie som starter i Berlin før 2. verdenskrig. Parallelt med Viktors historie følger vi Joakim som roter seg bort i mye rart, blant annet pornofilminnspilling.

For den som elsker gode historier vil denne boka være et funn! Dessuten - elsker du malekunst vil du mest sannsynlig sitte igjen med et smil som det kan ta ukevis å få bort. Sjekk dette:

”Jeg malte det på gammel tre” sa Viktor. ”Grundert med pipeleire og kasein. Eggeplomme blandet med saft av fikenskudd som bindemiddel. Som glansfarger lim og lut, mettet med voks. Mørkegrønn første grundering, og hele bildet er dekket med en karnasjon av blyhvitt og oker. Siden skyggene er dypest mot ytterkantene får grunderingen en gjennomskinnelig virkning, og bildet gir et tredimensjonalt inntrykk. Øyenbryn, pupiller, ansiktsrynker er lagt opp med caput mortuum i det øverste laget. Klesdrakten er malt før hudpartiet, for dybdens skyld. Jeg er spesielt fornøyd med cera collaen. Hjørnelæret er ekte sekstenkundretalls, akkurat som spikerne. Problemet med akkurat dette bildet er at det ikke kan selges som en Ehrenstrhal”.

Jeg har tidligere lest Den glemte hagen av samme forfatter. Den gangen slet jeg forferdelig frem til rundt side 160, og så tok det seg veldig opp. Håpet på det samme med denne boka, men det skjedde aldri.
Jeg vet ikke om det er det historiske aspektet eller skrivemåten til forfatteren (hopping frem og tilbake i tid) som gjør at jeg ikke helt klarer Mortons bøker, men jeg tror nok ikke jeg kommer til å kjøpe fler bøker skrevet av henne dessverre.

Haha - denne boka skal jeg ha!

Denne illustrerte romanen er skrevet av en 29 år gammel amerikaner med norsk bestefar. Reif Larsen har en mastergrad i skjønnlitteratur og han har laget dokumentarfilmer i mange land. Nå bor han i New York, og dette er hans debut som skjønnlitterær forfatter.

Det er den superintelligente 12 år gamle Tecumseth Sparrow Spivet, heretter bare kalt T. S som er hovedpersonen. Han har soverommet stappfullt av utskrevne notatbøker, ordnet etter et nøye uttenkt system. T. S illustrerer de mest utrolige ting; knirkingen i porten, hvordan ansiktstrekkene forandres hos folk som lyver, farens drikkemønster og relativitetsteorien. Blant annet. Mange av illustrasjonene er trykt i boka, og på de fleste sidene er margen full av tegninger.

Moren som han bare kaller dr. Clair er en tvangsnevrotisk billeforsker som har brukt de siste tjue årene på å lete etter en spesiell bille. Faren er en direkte etterkommer etter den første finske indianeren. Han tilbringer mesteparten av tiden ute på ranchen, og når han ikke gjør det, sitter han foran fjernsynet og drikker whisky. Storesøsteren Gracie er den mest harmoniske i hele familien. Og så er det Layton, lillebroren som ble drept i en ulykke for ett år siden.

En dag får T. S en telefon fra Washington. Det viser seg at han er tildelt den prestisjefylte Baird-prisen for populærformidling av vitenskap. En av T.S voksne venner har sendt inn tegningene hans og meldt han på til konkurransen. Til prisen hører en stilling ved et berømt institutt, og han må også holde en tale ved gallamiddagen som arrangeres til ære for ham. De som tildelte ham prisen vet ikke at T. S bare er 12 år, og T. S har så visst ikke tenkt å opplyse om det. Han vil heller ikke fortelle sin dysfunksjonelle familie om dette store som har hendt ham, og derfor må han reise alene til Washington. Penger har han ikke, så da må han gjøre noe han mener han har et naturlig talent for; nemlig å loffe.

Da jeg oppdaget denne boka på forlaget sine hjemmesider ble jeg litt småskjelven. De første sidene kan man laste ned og lese gratis, og jeg kjente tærne krølle seg av henrykkelse. Det virket så utrolig spesielt og bra! Etter at jeg hadde lest i fem minutter trodde jeg at jeg hadde funnet meg en ny favorittforfatter. Enkelte partier er så gode at jeg bare satt med et smil rundt munnen og småhumret.

Formatet er uvanlig stort når man vet at det er et skjønnlitterært verk. Boka er vakker, og svært forseggjort. Jeg leste et sted at Reif Larsen har illustrert boka selv, og at det tok han 18 måneder ekstra. Jeg tror det så gjerne. Noen tegninger er enkle, mens andre er svært detaljerte. Min favoritt er på side 303. Det er fra notatbok G101 og beskriver romfølelsen av å bli beglodd av 783 øyne. Ubetalelig! Til tross for alle de flotte elementene boka er satt sammen av, kan jeg ikke gi toppscore. Det blir rett og slett for mye av alt. Til å begynne med var det både morsomt og interessant, men etter å ha lest noen hundre sider begynte jeg å bli lei. Å velge å ikke forholde seg til illustrasjonene er ikke mulig. Til det er de for integrert i teksten. Dette gjorde at det var helt umulig å få flyt i lesingen, selv om spenningen aldri slapp taket. Men jeg skjønner at de store amerikanske forlagene bød over hverandre for å få utgi boka. Vinneren ble til slutt Penguin Forlag. De måtte ut med én million dollar for rettighetene. Gratulerer Reif Larsen, velfortjent

Dette er en liten bok, med et stort og vanskelig tema. To tenåringer vokser opp uten annen kontakt med omverdenen enn faren. De bor langt fra folk, og jenta som er hovedpersonen i denne romanen utvikler en egen måte å kommunisere på.
Når faren plutselig dør, må disse ungdommene for første gang ta kontakt med andre mennesker. I møte med menneskene får vi et innblikk i hvor forfallent og forvrengt de to ungdommenes syn på seg selv og verden er.
Noen anmeldere har sammelignet denne historien med Fritzl-saken. Det er jeg enig i.

Selv om denne romanen beskriver vonde ting, så er det noe med språket i fortellingen som gjør dette til en unik leseopplevelse. Les den!

Teksten holdt meg fanget fra første til siste side. Hadde tenkt å bare titte litt i boka en sen kveld. Fem timer senere la jeg boka fra meg, svimmel og ør - og du kommer ikke til å få noe referat av handlingen. Det du derimot skal få er noe av det jeg tenkte mens jeg leste:

• Heldigvis har jeg nøkkelen til biblioteket, jeg vil ha mer Grimsrud! Nå!
• Dette burde vært obligatorisk lesning på medisinstudiet, psykologistudiet, sosionomstudiet, barnevernstudiet, sykepleierstudiet - alle studier der mennesker som arbeider med andre mennesker får sin utdanning!
• Fy faen du er tøff Beate Grimsrud!

Ett sitat fra side 163 skal jeg også koste på meg. Eli er innlagt på avdelingen og får kefir til frokost hver dag i over en uke, til slutt spør hun hvorfor hun ikke får brød:

"Du fylte selv ut ønske om frokost da du ble innlagt", svares det. Jeg blir lei meg og usikker. Kjente jeg ikke til mine egne matvaner da jeg ble innlagt? Hvordan kan jeg ha krysset av for noe jeg ikke liker? Jeg har ikke vært sammen med meg selv på ordentlig. Jeg vet ikke hvem jeg er, og kan ikke stole på meg selv. Men brødskiver og egg kommer neste dag".
Det er mye som allerede er sagt og skrevet om denne boka, jeg er bare storligen imponert over at mennesker som har hatt og fremdeles har det så vanskelig er i stand til å ordlegge seg på en slik måte. Beate Grimsrud tar utgangspunkt i seg selv. Hun skriver om egne tvangsinnleggelser, om egen selvskading, og hvordan flere bøker er blitt til mens hun nærmest bodde på psykiatrisk institusjon. Hun forteller om stemmer, om guttene hun deler kropp med og som hver på sin side forlanger oppmerksomhet.

Tøffe tøffe Grimsrud - ikke siden Utrenskning med Sofi Oksanen har jeg vært i samme euforiske tilstand. Jeg bruker vanligvis bare å gi terningkast til bøker jeg anmelder for Altaposten - kanskje jeg skribler ned en anmeldelse på denne i løpet av kvelden - uansett må jeg bare rope det ut:

DETTE ER TERNINGKAST 6!!!!!!!!!!

Har den liggende her. Supert å høre at den er god. Første boken var jo så bra:)