Bokelskere.no

Denne boka har jeg brukt 3 måneder og 2 dager på å komme meg gjennom. Det skal sies at jeg kun leser før jeg skal sove, og i rettferdighetens tegn får jeg også ta med at hjernen er preget av overgangsalder, og at konsentrasjonen derfor kanskje ikke helt er på topp. Jeg er ikke flytende i engelsk, men mer enn stødig nok til å lese helt vanlige romaner og memoarer/biografier.
Allikevel var denne boka det seigeste jeg har lest på sikkert 30 år. Tungt og usammenhengende språk, mye hopping hit og dit, og hadde det ikke vært for enkelte fotnoter, hadde jeg ikke skjønt stort av en del han skrev om.
Hvis man har fulgt Alan Rickman og hans virke i mange år, og ikke bare fått med seg de store kassasuksessene han har spilt i, kan nok denne boka gi mer. For meg ble det bare surr.
Terningkast 1.

Poetisk, sukkersøtt og platt. Perfekt som lettlest tidtrøyte, men ga meg ikke noe mer.
Terningkast 2.

Å lese Grisham er som å komme hjem hver eneste gang, han er en av mine absolutte favorittforfattere, og stort sett vet jeg på en måte hva som venter meg når jeg tar opp en av hans bøker.
Sånn var det også med denne boka, ihvertfall den første delen. Advokater, rettssak, forbrytelse; helt typisk Grisham. Del to overrasket på en veldig positiv måte. Ikke typisk Grisham på noen som helst måte, men veldig interessant og velskrevet, og jeg lærte masse nytt om krigen. Godt beskrevet og man får også et godt innblikk inn i hovedpersonens bakgrunn. Del tre ble litt mer avslappet, men holdt meg nok på pinebenken til at jeg aldri var sikker på om vi fikk greie på hovedpersonens motiv eller ikke. Samtidig synes jeg at del tre vippet mer til skrivestilen til en forfatter som prøver seg frem og ikke helt har funnet sin stil, og som måtte skynde seg med å avslutte boka.
Det kunne vært et terningkast 5, men slutten dro den ned til en sterk 4.

Rett og slett en bok med hvor forfatteren skriver litt om egne tanker og ellers intervjuer nåværende og tidligere skuespillere, manusforfattere og andre tilknyttet serien. Absolutt interessant, men veldig tørt og til tider kjedelig.
Terningkast 2.

Spennende, interessant, fengende, trist og rørende. Det må være hjerteskjærende for begge mødrene å gå igjennom dette!
Føler at jeg blir godt forklart hvordan livet kunne arte seg på denne tiden, og er glad jeg lever nå istedenfor da.
Terningkast 5.

En god bok som til tider er litt for beskrivende og detaljert, men jeg synes det er et bra driv fremover, og jeg ble overrasket over slutten. Godt når alt ikke er innlysende gjennom hele boka.
Terningkast 4, en sterk sådan.

Jeg var ikke klar over at dette var siste bok i en serie før jeg var ferdig med å lese boka. Den eneste utfordringen det antagelig ga meg, var at det var litt vanskelig å henge med i hvem alle var, bortsett fra hovedpersonene. Vil allikevel si at det går fint å lese boka uten å ha lest de andre først.
Jeg var heller ikke klar over at dette var basert på virkelige mennesker, men det gjorde at jeg fikk litt mer følelser for de da jeg la fra meg boka.
En omfattende og bra bok som, uten at jeg vet altfor mye om slavetiden og borgerkrigen, helt sikkert på mange måter beskriver hvordan det var. Litt treg til tider, men absolutt verdt å lese.
Terningkast 4.

Usikker på om jeg har mer eller mindre respekt for Monsen etter å ha lest denne boka. Jeg beundrer han for mot, ståpåvilje og fabelaktive turegenskaper, samtidig så synes jeg ikke noe om at han setter livene til uskydlige dyr i fare, være seg å hundene han tok med til Alaska og Canada, eller bjørner og isbjørner i samme områder.
Det er allikevel interessant å få et innblikk i hodet til denne mannen.
Terningkast 4.

Halvannen måned har jeg brukt på denne boka. Ikke fordi den nødvendigvis er tung eller vanskelig, men den er tykk, og jeg følte jeg måtte ha med meg hvert eneste ord.
Jeg synes ikke det var vanskelig å henge med i svingene, og selv om det er mange personer å forholde seg til, er det allikevel noen få hovedpersoner som det er lett å holde styr på. I tillegg driver boka sakte og stødig fremover, selv om spenningen ikke tar seg skikkelig opp før helt mot slutten.
Ikke den beste boka jeg har lest av Follett, men absolutt verdt å lese, og uten tvil skremmende aktuell. Også et godt eksempel på hvor lite som egentlig skal til i utgangspunktet for å skape en potensiell stor katastrofe.
Terningkast 4.

Det tok litt tid før boka begynte å krype under huden på meg, men det gjorde den etter hvert. Ikke på noen uforglemmelig måte, men nok til at jeg leste flere og flere sider fra omtrent midten og til slutten. Skjønte jo hvordan det kom til å gå, men det dukket opp noen overraskelser underveis, noe jeg satt stor pris på.
Terningkast 4.

Rotete, forvirrende og usammenhengende. Ga meg absolutt ingenting.
Terningkast 1.

Søte historier om begge hovedrollene, men altfor åpenlyst og til slutt altfor lite troverdig. I tillegg får vi ikke helt avslutning på den ene historien, noe som ihvertfall jeg synes er veldig frustrerende.
Terningkast 2.

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Denne boka var som å lese en av de tradisjonelle feelgood romantiske komediefilmene som det florerer av i jula (og det forundrer meg ikke om den har blitt filmatisert også). Lettlest, simpel, og uten de store overraskelsene. Helt grei hvis man trenger noe enkelt, uten å måtte bruke hodet.
Terningkast 3.

Denne boka har ligget en stund i skal lese-haugen, men i forbindelse med Perrys bortgang, rykket den fort opp som neste bok å lese.
Har vært Friends-fan siden starten, og blir egentlig ikke lei serien. Etter å ha lest denne boka, kommer serien aldri til å bli den samme igjen. Dette er en brutalt ærlig bok som Perry skal ha all ære for å ha skrevet, det er lenge mellom hver gang en selvbiografi går så ekstremt inn for å fortelle den fulle og hele sannheten, ihvertfall er det sånn det virker for meg.
Han levde et forferdelig liv, utifra hva han skriver, og at han ikke døde tidligere er et under.
Jeg er glad for at han ble rusfri og fant igjen seg selv de siste par årene. I skrivende stund er ikke dødsårsaken kjent, annet enn drukning, så det blir bare spekuasjoner å si noe om et eventuelt tilbakefall. Men jeg skulle uansett ønske at han hadde fått leve lenger.
Terningkast 4.

Ken Follett er årsaken til at jeg ble glad i historiske romaner. Denne boka var dessverre ingen suksess for meg, jeg synes den var tung å lese og ga lite sammenheng, ihvertfall i starten. Den ble bedre underveis, men heldigvis har Follett blitt en bedre forfatter med årene.
Terningkast 3.

En enkel og lettlest bok som ikke setter de dype spor. Litt for mange navn til at jeg klarer å henge med på de som ikke er hovedpersoner, og jeg får heller ikke noe særlig tilknytning til noen av hovedpersonene. Medlidenhet med Fleetwood og Alice, ja absolutt, men ikke noe mer.
Terningkast 3.

Denne leste jeg på norsk for mange år siden. Jeg pleier aldri å kvitte meg med bøker jeg liker, så jeg har tittet gjennom bokhylla flere ganger for å finne den igjen, men den er sporløst forsvunnet. Siden den festet seg, ønsket jeg å lese den igjen, men det ble en kamp for å finne boka. Til slutt var jeg heldig og fant den på engelsk på bookis.com, og nå er den endelig lest igjen.
Hvis man skjærer det helt ned til basishandlingen, er det egentlig en bok om noen gutter som går en lang tur, og hva som skjer i hodene deres underveis. Hvis man tar med hvorfor de går denne turen, reglene for turen og alle fysiske og psykiske utfordringer, er det Stephen King på sitt aller beste. Jeg kan ikke annet enn å betegne boka som en psykologisk thriller, selv om det ikke er de høye toppene med skummelt. Pulsen ligger jevnt over hvilepuls gjennom hele boka, og jeg sliter veldig med å legge den fra meg.
Terningkast 6 og en soleklar favorittbok.