Bokelskere.no

Et samlivsbrudd er noe av det verste som kan ramme et menneske. I Oss varsler Connie at hun vil gå fra ektemannen Douglas allerede på første side, noe han besvarer med en resignert, småmorsom kommentar. Noen sider senere ligger de omslynget i senga på hotell i Paris, hvor de kvitrer og koser seg. Men skilles, det skal de visst. Det er noe sitcom-aktig lett over Oss som gjør det vanskelig å bli grepet av den. Når Oss likevel ikke føles bortkastet, skyldes det David Nicholls fine formuleringsevne, og de mange korte kapitlene som gjør den vanskelig å legge fra seg. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Takk for at du sa fra! Bøkene var koblet sammen uten at de skulle vært det. De er nå adskilt.

Grunnen er mer komplisert - ved søk etter bøker søker vi gjennom verk. Søker du etter "lord of the rings" eller "ringenes herre" vil første søkeresultatet være samme verk. Når vi skal vise fram et verk velger vi å vise den mest populære utgivelsen av verket.

For å finne den nye versjonen av utgivelsene du nevner må du klikke deg inn på den gamle utgaven og rulle ned til "andre utgaver", fordi verket representeres av dets mest populære utgave ved søk.

Nå er disse bøkene importert, de to første kommer nå opp som alternative utgaver av sine førsteutgivelser.

Jeg er mangeårig fan av Ken Follett. Han kan som få fortelle en historie som belyser et historisk emne, samtidig som han menneskeliggjør det gjennom personene sine.De to første bindene i denne siste trilogien skuffet meg imidlertid litt. Lerretet ble litt for stort, personene litt for overflatiske. Samtidig skildret han begivenheter som for meg var velkjente gjennom mange andre bøker, både fiksjon og dokumentar. Denne siste boka likte jeg bedre. Han har greid å begrense fokus litt, og personene lever bedre. Grepet med å skildre verdensbegivenheter gjennom de store politikernes assistenter fungerer fremdeles godt, synes jeg (som aldri kan glemme Upton Sinclair og hans Larry Budd).Avslutningen med Berlinmurens fall blir litt tam, men jeg forstår at han måtte ha den med. Men alt i alt: Jeg har kost meg gjennom 1100 sider.

Jeg er mangeårig fan av Ken Follett. Han kan som få fortelle en historie som belyser et historisk emne, samtidig som han menneskeliggjør det gjennom personene sine.De to første bindene i denne siste trilogien skuffet meg imidlertid litt. Lerretet ble litt for stort, personene litt for overflatiske. Samtidig skildret han begivenheter som for meg var velkjente gjennom mange andre bøker, både fiksjon og dokumentar. Denne siste boka likte jeg bedre. Han har greid å begrense fokus litt, og personene lever bedre. Grepet med å skildre verdensbegivenheter gjennom de store politikernes assistenter fungerer fremdeles godt, synes jeg (som aldri kan glemme Upton Sinclair og hans Larry Budd).Avslutningen med Berlinmurens fall blir litt tam, men jeg forstår at han måtte ha den med. Men alt i alt: Jeg har kost meg gjennom 1100 sider.

Klar over det, jeg har utsatt nyimport av bøker på grunn av tekniske utfordringer. Venter snarlig løsning!

Spennende om Olav den helliges sønn, som levde et kort, men innholdsrikt liv. Boken viser hvor usikker og omskiftelig vikingenes verden var. Livet var en sammenhengende kamp for å overleve, personlige bånd betydde alt og volden var utbredt. Allianser og maktposisjoner var hele tiden i spill, og de som havnet på feil side ble ryddet av veien av de nye herskerne. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Dette var smerteleg å lesa, ikkje å anbefale til ei som får livmorshalskreft pga veldig detaljerte skildringar...?

Eg las boka på toget frå Oslo til Trondheim og vart etterkvart begeistra, men ho krev tid, så det er slett ikkje sikkert at eg hadde hatt tålmod nok hvis eg ikkje hadde vore der eg var! Minner meg om språket til Herta Müller faktisk. Eg vart såpass fenga at eg gjekk på biblioteket og lånte Monstermenneske av same forfattar.

Boka er skriven med varme og innsikt, men kunne ha vore bearbeidd meir språkleg

Fordelen med sakprosabøker er at de kan leses fra A til Å, men også fra H til T. Eller O til Z. De kan plukkes fram for å få et lite sniff av historien de forteller, i de fire minuttene det tar å koke et egg eller de to det tar å vente på at datteren din skal få på seg uteklærne.

Noen bøker er umulige å legge fra seg fordi de trykker på alle de rette knappene. Andre er et slit å komme gjennom, men fester seg i minnet og lokker til å leses igjen (men ikke med det første). Larmen og vreden er en slik bok. (Full omtale på Sølvberget sine nettsider.)

Agnes Ravatn skriv dialogar som ein trur på, og diktar fram ein hovudperson som er akkurat passeleg på sida av vanlege sosiale omgangsformer. Det frekke og det ettertenksame vandrar fint saman gjennom boka, og Georg finn til slutt ei slags meining i tilværet. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Æ har vitser, tegneserier, intervju med Tysklands forbundskansler Angela Merkel (selvsagt fiktivt) og forslag til filmer som det neppe blir noe av. Æ etterlater samme følelsen som Nærums fredagsprogram Nytt på nytt: Du ler ikke av alt, men angrer sjelden på tidsbruken. (Større omtale på Stavanger biblioteks nettsider.)

Bokhandlerne flommer over av feelgoodbøker. Denne lista inneholder stort sett feelgoodbøker fra før begrepet eksisterte, og bøker som kanskje holder et annet litterært nivå.

Det finnes mange gode bøker som har kommet ut for noen år siden. De fleste av disse er bare tilgjengelig på bibliotekene.

Den boka!

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?

Bare mulig med en hylle om gangen er jeg redd.