Bokelskere.no

Nå vet jeg ikke nøyaktig hvilke diskusjoner du sikter til når du skriver om at medlemmer her fordømmer klarsyn og healing, men å legge ned diskusjoner om temaene er neppe aktuelt. Om du ønsker at vi skal ha diskusjoner uten personangrep så er jeg enig med deg.

Jeg tror hovedgrunnen til at mange reagerer sterkt når noen påstår at de har klarsyn eller healingevner er at det er påstander som faktisk kan bevises eller motbevises ved hjelp av vitenskapelige undersøkelser. Når det i teorien skal være mulig å bevise, så må folk også få lov til å skrike etter bevis. Det blir ikke det samme som å påstå at det finnes en eller flere guder, for det kan man ikke motbevise. Det burde dog selvfølgelig gå an å argumentere for eget syn uten å f.eks. kalle folk for idioter, som ofte skjer i debatter i nettaviser.

"Of the two young men sharing a cell in one of New York's popular police stations Tipton Plimsoll, the tall thin one, was the first to recover, if only gradually, from the effect of the potations which had led to his sojourn in the coop. The other, Wilfred Allsop, pint-size and fragile and rather like the poet Shelley in appearance, was still asleep."

Fra Galahad at Blandings av P.G. Wodehouse.

Jeg brukte også veldig lang tid på denne boka. Jeg hørte den son lydbok, men jeg måtte spole tilbake og høre det samme om og om igjen, for det var som om jeg begynte å tenke på alt mulig annet mens jeg hørte på. Jeg syns den var til tider kjedelig og uengasjerende, men akkurat som deg mener også jeg at den tok seg opp på slutten. Jeg trodde dette skulle være en knallbok, men den gang ei...

For kristne kreves det ikke bevis for gud, men for agnostikere og ateister vil bevis (enten for eller i mot) være kjærkomment. Det går ikke an å bevise at gud eksisterer eller ikke (for gud burde det strengt tatt ikke være noe problem å bevise det, men for mennesker blir det umulig), men det burde gå an føre bevis for eller i mot sannsynligheten for guds eksistens. Det er ikke alle som finner det meningsløst. Men "bevis" er et vanskelig ord da religiøse og ateister ofte mener helt forskjellige ting når de bruker ordet. Det bør gjerne defineres klart og tydelig for at denne diskusjonen skal være fruktbar. Og som du påpeker er dette et forum for bokelskere, ikke for religionsdiskusjoner, så kanskje den diskusjonen burde tas et annet sted.

Jeg har ikke påstått at det er meningsløst å bekjenne seg til en religion, det er selvsagt mange som finner mening i det, hvis ikke hadde ikke religioner eksistert.

Det er det samme som å si at i en diskusjon mellom de som tror på julenissen og de som ikke tror på julenissen så er vil alltid de som tror på julenissen vinne fordi de som ikke gjør det kan ikke bevise at han ikke eksisterer.

Hvordan noen kan være misunnelig på folk som IKKE TROR på det vitenskapen har BEVIST er over min fatteevne...

Det finnes mye i denne verden som er større enn oss selv, det finnes mye som vi enda ikke forstår, men vi trenger da ikke å late som om vi forstår det med å kalle det ukjente for gud. Du spør hele tiden om "hvem" som gjorde det ene og det andre. Hvorfor trenger det å være en "hvem"? Kanskje du også burde lese "A Universe From Nothing"?

Jeg skal snart begynne på boken "A Universe From Nothing" av Lawrence M. Krauss. Regner med det er mange, meg selv inkludert, som kan lære mye av den. Kanskje litt dumt å anbefale en bok før jeg har lest den, men jeg kan korrigere meg selv etter å ha lest den hvis den ikke fortjener anbefalingen.

Hvis "noen" må ha skapt alt dette må "noen andre" ha skapt "noen" og slik kan man forsette. Det forklarer ingenting om hvordan universet ble til...

Hva er forskjellen på å diskutere om gud finnes eller ikke og å føre bevis for eller i mot guds eksistens?

For hvem er det meningsløst? For de mest overbeviste religiøse på denne planeten er det nok meningsløst - de tror uansett hvilke argumenter man har på lager - men det finnes da mange andre mennesker i verden.

Haha med mindre jeg er treg og ikke oppfattet ironien i det innlegget ;)

Uenig. Selv om det ikke finnes et fasitsvar trenger ikke diskusjonen å være meningsløs.

Jeg skal forsøke meg på den første boken i Wheel of Time serien. I tillegg leser jeg The Missionary Position: Mother Theresa in Theory and Practice av Christopher Hitchens. Satser på at det blir en god bokhelg. Hvis Eye of the World ikke fenger kan jeg alltids lese videre i The Pickwick Papers, som så langt er særdeles fornøyelig.

Leser The Old Curiosity Shop og den er foreløpig den dårligste jeg har lest av Dickens. Vanligvis koser jeg meg stort når jeg leser hans bøker, men denne gleder jeg meg til å bli ferdig med.

Jeg kjenner at nå er det nok, nå behøver det ikke komme noen flere oppfølgere av Fuentes-klanen. Første bok fanget meg fullstendig, men nå er det greit. Jeg er langt unna det som er målgruppen, så selve målgruppen digger nok alle tre bøkene. Jeg håper fortsatt at bøkene blir filmatisert, for det hadde vært moro.

Denne boka likte jeg også godt. Jeg har lest endel av bøkene om Gunnarstranda, og begynner å bli godt kjent med gjengen. For min del er dette en av de bedre bøkene jeg har lest av denne forfatteren.

Jeg syns det var så mye som ikke behøvde å være med i boka, så mye utenom-snakk som bare irriterte meg.

Liker du britisk humor vil du elske Jerome K. Jerome. Three Men in a Boat er noe av det morsomste jeg har lest. Pushkin var den første og den største av de store russiske dikterne (størst i Russland ihvertfall, her er det vel Tolstoy og Dostoyevsky som regnes som de største). The Queen of Spades er en kort novelle, men meget god.

Den Lille Prinsen har jeg aldri lest, men jeg forsøker å lære meg selv fransk, så jeg kommer nok til å lese den en gang. A Little Princess er en helt annet bok, men den er en barnebok den også.

Joseph Heller - Catch 22
Albert Camus - The Plague
Victor Hugo - The Hunchback of Notre Dame
Kenneth Grahame - The Wind in the Willows
Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat
Mary Shelley - Frankenstein
Aleksandr Pushkin - The Queen of Spades
Lev Tolstoy - Anna Karenina
Frances Hodgson Burnett - A Little Princess
Alexandre Dumas - The Three Musketeers

Utrolig vanskelig å velge kun ti da det er uendelig mange flere som er verdt å bruke tid på. De ti jeg har på listen min er veldig forskjellige, men de er strålende alle sammen på hver sin måte.

Jeg også koser meg med Wodehouse, men jeg befinner meg på Blandings i Heavy Weather. Foreløpig har jeg ikke lest noen av Jeeves-bøkene, men hvis de er i nærheten av like morsom som Blandings-serien så er jeg solgt!

I tillegg leser jeg The Brothers Karamazov som del av en lesesirkel på Goodreads. Den har jeg ingen planer om å fullføre i helgen, men innen året er omme skal den være utlest. Selv om jeg så vidt har kommet i gang tror jeg neppe det blir problematisk å fullføre på et par måneder, for boken er allerede interessant og den er også overraskende lettlest. Jeg leste Crime and Punishment i 2010 og den synes jeg var tyngre å lese.

Jeg er enig med deg. Selv om språket til tider irriterte meg grenseløst, likte jeg boka. Jeg har lest den norske varianten, og ble møkk lei av "min indre gudinne", "underbevisstheten min", og "himmel!", men men. Den fanget min oppmerksomhet, og jeg er ikke så opptatt av om bøker er hverken intellektuelle eller litterært på topp. Jeg leser for å bli underholdt, og det ble jeg så absolutt. Jeg gir meg i kast med bok nr 2, så får vi se om det ikke blir nr 3 også.

Tvinger meg selv i seng om kveldene, vil egentlig bare sitte oppe og lese ferdig boka. Samtidig gruer jeg meg til å bli ferdig, det er så veldig lenge til neste kommer.
God lesing til alle dere andre!

Etter å ha godtatt altfor mange innskutte (unødvendige) setninger slo jeg meg til ro med forfatterens måte å skrive på, og storkoste meg gjennom hele boka. Det var mange overraskelser unerveis, og jeg elsket det!