Bokelskere.no

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne! Nå har jeg plukka den fram som førjulslektyre. Tanken var å lese litt nå og da, men jeg kan vanskelig legge den vekk. Her er det mye kunnskap og mange tankevekkere! Kattekapittelet likte jeg svært godt, men enda bedre synes jeg Bringsværd er som moralist i kapittelet "Om hundre år er allting glemt". (Hva er det i veien med nåtidsmennesket, som beundrer og kopierer fortidas bøller?) Jeg gleder meg til resten!

Noen har det sånn, og noen har det slik. Sjøl leste jeg bøkene i godt voksen alder og syntes de var strålende. Da filmene kom, var jeg blitt såpass gammel og gretten at jeg nekta å se dem, siden jeg var sikker på at de ville ødelegge opplevelsen min av eventyret. Men det var jo umulig å unngå Frodos begredelige ansikt, som dukka opp både her og der - enda en grunn til å droppe kinobesøk i sakens anledning. Bøkene står i hylla, men jeg er usikker på om jeg kommer til å hente dem fram igjen noen gang.

Først var det Pengegaloppen, siden kom den ene "folkelige" landeplaga etter den andre, om å "stelle pent med kjerringa", om "den beste bilen i væl'a" og andre morsomheter. Det gikk mange år før det demret for meg at Sandbeck hadde ei mer lyrisk side. Nå har jeg oppdaget at han også kan skrive romaner. Alt han har skrevet, skal være knyttet til oppvekst og liv i Østerdalen, har jeg lest et sted. En del av bøkene om Påsån er skrevet for barn, men noen er verdifulle bidrag til voksenlitteraturen, for eksempel denne.

Dette er den første "voksenboka" jeg har lest om Påsån, og den ga faktisk mersmak. Vi er i åra før og etter 1930, og her skildres sosiale forhold i skogsbygda, bygdedyret, arbeidsledighet og framveksten av arbeiderbevegelsen med konflikter i ymse avskygninger. Alt sett fra ståstedet til Påsån, som vi følger fra tiårsalderen fram til han avslutter folkeskolen. Han er en drømmer og vil helst bli fiolinist, men føler seg utafor fellesskapet. At faren hans er en av de toneangivende "røde" gjør ikke saken bedre.

Det beste med denne boka er skrivestilen. Gjennomført dialektbruk i en slik grad at jeg av og til måtte gjette meg til enkeltord og vendinger, men nøkternt og usentimentalt framstilt og samtidig med en snert av ironi og humor som jeg storkoste meg med. Varm og nær skildring av familien i Myra, som trass i stadige pengesorger og framtidsfrykt makter å skape et godt hjem. Nå skal jeg prøve å finne Fy skam deg, som (kanskje?) er den første av disse erindringene fra Påsån.

Småbarnsmor med dårlig impulskontroll, blir ufrivillig sendt til Russland for å få til et forskningssamarbeid med et universitet i St. Petersburg. Morsom og velskrevet bok! Noen situasjoner er kansje litt overdrevne, men jeg synes at den hverdagslige humoren veier opp for dette. Boken anbefales for de som kan se det komiske i litt kjipe situasjoner.

Spennende psykologisk thriller. Fortellingen skifter mellom tre hovedpersoner og springer mellom nåtid og fortid, noe som gir fortellingen et godt driv. Bra språk og overraskende slutning. Anbefales til de som likte Gone girl.

Fantastisk. Har du ledig hylleplass?

Skal det først kremtes, så kan man vel koste på seg Gabriel Scott, Barbra Ring, Hans Aanrud og Marie Hamsun også, bare for å ha nevnt noen norske. Flere? Går vi enda lenger tilbake, nærmer vi oss vel kategorien "Gavnlige og morende Fortællinger for Børn", der det som regel ikke var barna som ble tatt mest på alvor.

De to første bøkene hans syntes jeg var rimelig spennende. Men etter det begynte han å gjenta seg sjøl. Ingen grunn til å ofre mer tid på Dan Brown, fant jeg ut etter den tredje boka, en på alle måter tråkig leseopplevelse.

Men David var vel anarkist? Shit - nå må jeg visst lese hele kapittelet om igjen ...

Veldig god oppsummering! Jeg ser heller ikke mye håp i denne romanen, men så er vel ikke Morante noen optimist i resten av bøkene sine heller. Jeg har nylig vært involvert i en diskusjon om uttrykket "Historien gjentar seg", som motparten mente er en aldeles meningsløs påstand. Vi snakket nok litt forbi hverandre, men jeg mener historien gjentar seg og gjentar seg uten at noen tar lærdom av det. Morantes versjon "Historien fortsetter" er kanskje mer treffende?

"Pub-forelesningen" fra Carlo/Piotr/David i 1947-delen kan meget vel romme Morantes egne tanker, tror jeg. Vi kan jo merke oss at den framføres for døve ører.

... Og historien fortsetter ...

Øystein Wiik skriver godt, det er spenning og intensitet fra første side. Jeg har ikke problemer med å visualisere hendelsene, noe som til tider er skremmende ekkelt. Jeg måtte gi denne terningkast 5 da historien er som hentet ut av en James Bond film, og Tom Hartmann kan godt legge til siffer til eget navn. Likevel halter det noe, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. En ting er i alle fall sikkert; neste gang bør Wiik sløyfe årstall - det hadde gjort det ekstra spennende og enda mer uhyggelig.

Siden jeg foretrekker krim hvor hovedsaken er å grave, resonnere, diskutere og gruble seg fram til løsningen på ei gåte, er jeg bare sånn passe begeistret for det aller nyeste i denne sjangeren, der det ser ut til at detaljbeskrivelser av mord- og avlivningsmetoder er det som ligger forfatterne mest på hjertet. Lista mi ser slik ut:

1. Anne B. Ragde: Lille Petter Edderkopp
2. Unni Lindell: Nattsøsteren
3. Karin Fossum: Evas øye
4. Jorun Thørring: Glassdukkene
5. Frode Granhus: Stormen

Å finne noe som verken er lettbeint/overfladisk eller har snev av skadeskutte protagonister er ikke lett. Har du lest Jonathan Safran Foers Alt blir klart og betydelig? Alvorlig historie, men jeg hadde mange muntre stunder undervegs, hovedsakelig på grunn av språk og situasjonsbeskrivelser. Jeg leste den på norsk, men den er trolig like lattervekkende på originalspråket. Oversetteren må ha hatt det morsomt så lenge jobben varte.

Det er flere tiår siden sist jeg leste Historien, så mye var gått i glemmeboka. Men jeg kjenner igjen de følelsene jeg satt igjen med da siste side var lest: Utmattelse, sinne og motløshet over hvordan historiens gang rammer de små i samfunnet. De er ikke engang brikker i et spill, de bare driver gjennom livet, prisgitt omstendigheter de ikke har herredømme over. "Historiens gang" er forresten upresist; det er jo alltid mennesker og maktbegjær som driver denne utviklingen framover, både i stort og smått.

Jeg måtte tenke på Gabriel Scotts innledning i Kilden:

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det
lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og
savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med
jordens."

Her er det så mye å ta fatt i at det må tas i porsjoner, tror jeg. Komposisjonen er jo ganske spesiell, med knappe, saklige oppsummeringer av historiske hendelser for hvert år i perioden, i grell kontrast til den utførlige beskrivelsen av liv som påvirkes av de samme hendelsene. Personene vi blir kjent med, opplever fortvilelse, redsel, sult og blodslit, men også lykkelige øyeblikk iblant.

Jeg undret meg stadig over hvem denne fortelleren kunne være, og har i alle fall bestemt meg for at det må være en kvinne. Ikke fordi forfatteren er kvinne, men på grunn av alle de små hverdagsdetaljene som skildres og tillegges betydning. Hvorfor får nå for eksempel katten og kanarifuglene så stor plass i beretningen fra Pietralata? Og hvorfor må vi vite noe om hunden Bellas tidligere liv og tilhørighet? Fordi disse "bagatellene" er til glede, bekymring eller sorg for en eller flere i persongalleriet. Jeg tror kvinner er mer oppmerksomme på slike "uvesentligheter" enn menn. (Korrigér meg gjerne, mine herrer!)

Det verste kommer helt til slutt. Og da snakker jeg ikke om handlingen i fortellingen, men den aller siste siste setningen i den aller siste "årsberetningen":

........... Og Historien fortsetter ..........

Det er så man blir sittende og tenke etter: Er det virkelig slik? Trass i all utvikling og "framskritt" vi har opplevd de siste tiåra? Jeg lar spørsmålet stå åpent, iallfall inntil videre.

Kan man kalle denne familien ulykkelig?

Jo, etter hvert som jeg nærmer meg slutten, er jeg ikke i tvil om at de er ulykkelige. Men det er der jeg synes Elsa Morante gjør et kunstgrep: Hun beskriver situasjonene uten å gi karakteristikker, så får leseren sjøl bedømme hvilken sinnstilstand personene befinner seg i.

"Velge sine øyeblikk" var godt sagt; jeg beit meg også spesielt merke i de to situasjonene du nevner. Persongalleriet er jo enormt, for det meste hverdagsmennesker som blir utsatt for begivenheter de ikke har noen innflytelse på. Jeg tror Elsa Morante har følt alt dette på kroppen i større eller mindre grad, og likevel greier hun å skildre de menneskelige reaksjonene nøkternt og uten å bli sentimental.

Akkurat slik jeg forestilte meg Bella!

Ikke "serie" akkurat, men Erik Fosnes Hansen kom for noen år siden med ei bok som het Beretninger om beskyttelse 1. Jeg fant den ganske fascinerende, men sørgelig ufullendt. Venta i noen år på oppfølgeren, men forfatteren har visst gitt opp prosjektet. Jeg skulle gjerne fått festet alle de løse trådene jeg satt igjen med etter denne leseopplevelsen. Men sånn er det av og til, man går høyt ut på banen og havner til slutt på benken. Det er vel sånn med forfattere også.