«Hurtigruta ankommer urbane Bodø på formiddagen og ligger ved kai noen timer til klokka 15. Bodø fikk hard medfart av tyske bombefly under krigen. Derfor er det mye femtitall i arkitekturen, men nå skyter samtidsarkitekturen opp for fullt: Høye hoteller og bygg i glass og betong gir byen en ny skyline som vitner om modernitet og fremskritt. Det kan være at den skygger for utsikten til dem som bor bak, men har du penger, har du alltid utsikt til utsikter.
Nede i havna er det kommet et marmorpalass av et kulturhus med det strålende navnet Stormen. For Bodø er vindenes by med nordavind fra alle kanter. Slutter det å blåse, faller alle mann forover og slår seg fordervet. Er det østavind og februar, blir du kjent med ditt eget skjelett. Det råder en vind-vind-situasjon i byen, spør du meg.
I samme kulturkvartal finner du Stormen bibliotek, et herlig sted der du kan sitte og lese deg så bort at du nesten ikke finner tilbake.»
Det var det jeg gjorde når jeg leste boken til Ola Bremnes, På Gyngende grunn, jeg leste meg bort. Eller med, det var som å være med på denne reisen Ola Bremnes skriver om. Selv om jeg hadde gledet meg til å lese boken, er jeg overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er glad for at jeg har kjøpt den, og kan ta den frem og lese den flere ganger.
«Det er ikke til å komme forbi at de erkebritiske institusjonene i London, dem vi alle poserer stolt foran, er rammet inn av en global historie som setter sitt preg på denne byens gater og dens befolkning. I 2016 stemte britene for å melde seg ut av EU. Ingen vet foreløpig hva det vil innebære for innvandringen. Londons mangfold er et pågående sosialt eksperiment som har eksistert helt siden byen ble grunnlagt, og byen er således også en sydende petriskål for de stadig mer kompliserte konfliktene som omhandler nasjonalisme, globalisering, identitetspolitikk og innvandring. En slagmark - og et paradis.
En ting forblir sikkert: Vi er mange som elsker å reise til London, og denne boken er en uforbeholden kjærlighetserklæring til alle menneskene som bor der, og til den byen jeg insisterer på å kalle verdens navle. Jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har satt noen av de dypeste sporene i byen, og blikket mitt på London er selvsagt preget av den britiske kolonihistorien. Jeg er formet av både det erkeengelske gjennom årene i Surrey og av en slektshistorie som strekker seg helt tilbake til pashtunerne i Afghanistan - en nasjon som britene (eller russerne) aldri erobret. Gjennom årenes løp har jeg slukt bøker om London i et forsøk på å trenge dypere inn i det jeg forestiller meg er det autentiske London, men ingen av utgivelsene har etter mitt syn klart å gripe Londons hjerte slik jeg kjenner det dunke når jeg går gatelangs og betrakter alle dem som har gitt oss en by som aldri vil slutte å forundre og fascinere. Boken er et øyeblikksbilde av en rastløs by som er i kontinuerlig forandring.»
På bokomslaget til London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem som sitatet over er hentet fra, står det at London vil aldri bli helt det samme etter at jeg har lest boken utgitt i 2019. Det er helt riktig at London aldri vil bli for meg. Sitatet over er hentet fra innledningen til boken der det irske, jødiske, italienske, karibiske, indiske, arabiske, russiske og polske London har fått hvert sitt kapittel. Boken har jeg kjøpt.
På bokomslaget står det:
«Glem Big Ben og Buckingham Palace og møt menneskene i gatene som gjennom historien har formet den britiske hovedstaden.
I London – blant gangstere rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet blir du tatt med til Notting Hill, Camden, Clapham, Peckham, Mayfair, Stamford Hill, Tooting, Southall, Shoredrich, Brixton og Ealing. Her møter du idealistiske ortodokse jøder, lidenskapelige Arsenal-fans, familien som har drevet kafé i Bethnal Green siden 1900, DJ-en som introduserte The Clash for reggae, irske løsarbeidere, hellige krigere, djerve filmregissører, polske bohemer og kompromissløse indiske restauranteiere.
Boka er både et storslått byportrett, et aktuelt tidsbilde, og en innsiktsfull historiebok – en annerledes guide til en by som rommer hele verden.»
Ingen tvil, boken er god og jeg er enig i det som står på bokomslaget. Men jeg er veldig glad i historien som boken ikke forteller om, det erkebritiske. Om det som skjedde i London før den massive innvandringen boken forteller om. Jeg har f eks vært og spist på italienske, indiske og arabiske restauranter i London, og det var greit nok. Men det er nå pubene jeg trives best å spise på selv om det ikke er gourmet mat en får servert der.
En ting jeg kommer til å følge mer med på fremover etter å ha lest boken, er Brexit. Når jeg leser kapitlene om det russiske og polske spesielt, da forstår jeg bedre bekymringene til briter som drømmer om Brexit.
Til slutt; også i denne faktaboka har man klasket bilder først og sist i boka, fremfor å plassere de i de kapitlene de naturlig hører hjemme. Tenk hvor mer liv denne boka hadde hatt med bilder innimellom. For meg trekker dette veldig ned en interessant bok som forøvrig er full av liv.
Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.
Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.
Fra begynnelsen av bokens forord:
«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»
Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:
«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.
Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede? Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.
Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.
Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.
Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»
En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.
«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»
Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?
I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:
«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»
Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.
I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.
Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av vår historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.
Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.
«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.
Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «
De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:
«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med
baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.
Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»
Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om,
Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:
«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»
Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.
Omtalen er et utdrag av dette blogginlegget - link
Jeg er fan av forfatteren Agnes Ravatn og har lest alle bøkene hun har utgitt. Liker også at hun byr på seg selv innenfor fornuftige rammer, som her i NRK programmet Norge Rundt i 2017 i innslaget Forfattevenner der hun forteller fra sin nye tilværelse som småbarnsmor på et nedlagt småbruk i Sveio. Om at ønsket om ro til å skrive har gjort at hun begynner å skrive bøkene med penn, og at hun etterhvert går over til PC frakoblet Internett. Vi møter henne sammen med forfatteren Einar Økland som hun kaller en drømmenabo. Han kaller henne vår tids Sigrid Undset.Det vil ikke jeg mene noe om. Men god til å skrive bøker er hun. Også denne romanen falt i smak.
«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.
I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»
Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem
I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:
Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»
skriver Marie Hamsun:
«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».
Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»
Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr.
Fra forordet:
«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»
Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. På grunn av språket måtte jeg sette ned tempoet. Jeg syntes begynnelsen var seig å komme igjennom. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Flere personer kommer inn i handlingen. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet.
Det var viktig for meg å få lest Markens Grøde. Det er ofte den nevnes i forbindelse med at Hamsun, og jeg har kjent meg flau over ikke å ha lest den. Men så ærlig skal jeg være: for meg er forsatt Benoni og Rosa mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Benoni er en herlig karakter. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde. Ikke at jeg opplevde den mørk eller trist. Den ga meg klare bilder av fortellingen i romanen. Det er vel bare det at det er 100 år siden den ble utgitt, og jeg er for rastløs til å kjenne etter hvordan det ville være å være leser i 1917 og deromkring. Det er vel der skillet går mellom en som har utdannelse innenfor litteratur og meg. Hadde jeg hatt det, hadde jeg aldri ventet så lenge med å lese Markens Grøde.
Omtalen er kopi av et innlegg jeg har skrevet om romanen på bloggen - linl
Romanen Ungen står ikke tilbake for tidligere bøker Aina Basso har skrevet. Hun får virkelig frem det grusomme i saken, men også det miljøet der dette skjedde og levevilkårene kvinner og barn levde under. Fattigdommen og nøden som gjorde dette mulig. Men også hvordan menn så enkelt kunne fraskrive seg ansvaret for egne unger.
Når Per Petterson gir ut en bok, er mange spente. Romanen Menn i min situasjon ble utgitt i 2018, og 28.9.2018, etter at den var utgitt, skrev jeg et innlegg på bloggen:
Vi som har ventet på Per Pettersons neste bok...
«Jeg har lest og omtalt alle bøkene Per Petterson har skrevet her på bloggen. Jeg er skikkelig fan av forfatteren selv om ikke alle bøkene han har skrevet ga meg en god leseopplevelse. Derfor både gleder og gruer jeg meg. Kanskje det er snø på bakken før jeg får lest den.»
Vinter, vår, sommer og høst er har gått siden jeg skrev innlegget. Jeg har fått lest gode anmeldelser av boken. Jeg har hørt at den ble diskutert her i dette NRK programmet februar 2019 etter at den ble nominert til P2 lytternes romanpris
Nå er romanen lest. Det var ingenting å grue seg for. Selv om jeg ikke synes Menn i min situasjon ier den beste boken av Per Petterson har utgitt, er det ikke vanskelig å la seg bevege av livet til hovedpersonen, eller mangel på liv. For i romanen vi møter en mann som har mistet mye. Livet er vel mer eller mindre en ruin.
Romanen starter slik:
«Det var søndag, september 1992, klokka var litt før sju. Jeg hadde vært ute kvelden før, den siste timen i et apotek gjort om til bar i Tollbugata, men jeg hadde ikke blitt med noen hjem. Det var nesten uvanlig på den tida, i det året, for det var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring og tenke, hvor skal jeg ligge i natt. Når jeg forlot kafeen eller puben eller baren noen få timer seinere, var jeg sjelden aleine. Da de månedene lå bak meg, hadde jeg vært i flere soverom, i flere hus, i flere bydeler enn det jeg på forhånd ville trudd var mulig for en mann som meg. Men det slutta av seg sjøl, jeg ville være som et bål, men det var mer aske i bålet mitt nå enn det var flammer.»
Oktober forlag beskriver handlingen slik:
«For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.
Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flytta til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger.
Vigdis, eldstedattera, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest.»
Det er ingen lystseilas å lese romanen til Per Petterson. Men det er ingen av bøkene han har skrevet. Som Per Petterson har Arvid Jansen, et år før kona tar med døtrene og flytter, mistet fire familiemedlemmer i brannen på MS Scandinavian Star. Det røsker i meg å lese bøker av Per Petterson. Det gjør vondt. Men det er slik livet er. Arvid Jansen har i tillegg mistet kontakten med døtrene. Dette var vondest å lese om:
«Fredag ettermiddag, annenhver helg etter skoletid, hadde jeg stått på parkeringsplassen og venta på jentene ved enden av rekkehuset på Skjetten. De skulle først hjem med ranslene og så ut igjen med bagene som sto ferdigpakka ved døra og var fulle av klær og av ting de ikke trengte, som Turid mente at de trengte, men det var greit, det var ikke noe å krangle om, vi skulle bare opp trappa til tredje etasje, og jeg syntes vi hadde det fint og var sikker på at jentene syntes det samme.
Og så etter jul ville de ikke komme mer i helgene, ikke engang fornuftige, saklige Tine som alltid var rettferdig ville komme. Det var ikke lett å ta innover seg. Det var Vigdis som ringte, det var blitt slutten av desember, det var romjul, jeg hadde vondt i kroppen opptil flere steder etter en hendelse seint på julaften jeg var sikker på at ingen hadde hørt om. Jeg hadde et lite juletre på en taburett i hjørnet ved parafinkaminen, og i vinduet mot rundkjøringa hang ei halvkommunistisk rød julestjerne. Vigdis var tolv år og storesøster, hun tok ansvar og overlot det ikke til mora si. Det ble en formell samtale, hun sa, pappa, vi skal ikke komme til deg i helgene mer, vi har blitt enige, vi kan komme en gang til før skolen begynner, men så passer det ikke så bra lenger. Det begynte å brenne i magen med en gang, men jeg turte ikke spørre hva grunnen var, for jeg kunne ikke vite om svaret jeg ville få var et svar jeg kunne leve med, så jeg tok det i stedet til etterretning, og uten å blunke avsto jeg fra rettigheter jeg opplagt hadde krav på og med full støtte kunne hevde, men jeg kunne ikke kreve av dem noe de ikke ville gi. Jeg hadde det ikke i meg. Jeg sa, ja vel, Vigdis, det var nok en tung beskjed for meg å få, men hvis dere er blitt enige, da må jeg kanskje bøye meg for det. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, hun var så alvorlig, og jeg ville ikke gjøre det vanskeligere for henne, det kunne jeg ikke, men jeg sa i hvert fall, det er ikke noe jeg kan gjøre, da, eller si, som vil få dere til å gjøre om den beslutninga. Jeg trur nok ikke det, pappa. Nei vel, sa jeg, og nå brant det forferdelig i magen, og det var som om jeg falt og falt, susende som Saulus hadde falt på veien til Damaskus med et uutholdelig blendende lys i øynene og blitt en annen, blitt til Paulus, og midt ute på den samme støvete gloheite veien mista også jeg meg sjøl og ble en annen enn den jeg hadde vært, jeg ble en annen far, og jeg ble stille, og Vigdis sa, pappa, er du der, og jeg sa, ja, nå er jeg her. Men det var jeg ikke. En annen var der. Jeg må legge på nå, sa Vigdis, ha det bra, pappa, jeg er veldig glad i deg, kanskje vi kan snakke sammen mange ganger på telefonen, sa hun, men nå på en ganske uformell måte, jeg kunne høre at hun skulle til å gråte, og da sa jeg så fort jeg kunne, det kan vi, jeg er veldig glad i deg også, ha det bra, Vigdis, og så høres vi snart.»
Bokomslaget viser alle terningkast 6 romanen har fått. Vel fortjent synes jeg.
Bokomtalen er kopi av et blogginnlegg jeg har skrevet - link til innlegget
Sist sett
