Tone H som svar til Lillevi :
07:21, 30. januar 2025 Diskusjon: Lillevi om Uroens bok av Bernardo Soares av Fernando Pessoa av Fernando Pessoa
Takk. Ja, jeg forsøkte å lese den digitalt. Noe jeg sjelden gjør. Formatet som nasjonalbiblioteket presenterer bøkene er ikke det beste. Men av og til har jeg lest gamle bøker der som jeg ikke finner i papirutgave. Jeg skal kjøpe Pessoas bok i papirutgave.
Tone H som svar til Lillevi :
23:20, 29. januar 2025 Diskusjon: Lillevi om Uroens bok av Bernardo Soares av Fernando Pessoa av Fernando Pessoa
Muligens jeg skal gjøre som du skriver, ta boken til Pessoa inn i små porsjoner. I Merete Morken Andersens "Skriveboka" har hun vist til den flere ganger. Hele side 108 er utdrag fra boken, fra en tekst med overskriften Et skuldertrekk. Så utrolig fint. Særlig siste avsnitt som siteres, begynner med "Jeg sitter tankespredt på kafé og nedtegner disse ordene..." Jeg startet etter det å lese utgaven som det var sitert fra og som jeg fant på Nasjonalbiblioteket. Men det ble med forsøket. Fint med en påminnelse om at det er verdt å lese den. Men at jeg må være tålmodig.
«Jeg blir ofte spurt om hvilken filosofibok jeg ville anbefale folk å lese, hvis jeg måtte velge én og bare én bok. Svarer mitt er uten tvil Sokrates ' forsvarstale, eller bare Forsvarstalen, som den ofte kalles. Den blir også av og til kalt Apologien. Det er uansett en bok alle tenkende mennesker bør lese, uavhengig av bakgrunn. Forsvarstalen er innholdsmessig spiren til det beste av det beste innen vestlig tenkning, nemlig humanisme, opplysning og dannelse. Og da mener jeg, som vi skal se. ikke noe utvannet tull, men ekte humanisme, opplysning og dannelse."
Det skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn i innledningen til sitt essay i Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2024 inspirert av denne samtalen med Einar Duenger Bøhn her i programmet Verdibørsen 6.9.24;
Det er for tiden mye skriverier om Trumps drøm om å innlemme Grønland i sitt prosjekt Make America Great Again. I 2014 leste Helge Ingstads bok Øst for den store bre, om da han deltok i Norges prosjekt om å overta deler av Øst-Grønland- fra det jeg skrev om boken i et blogginnlegg:
"Begrunnelsen for at den norske regjering i 1931 okkuperte en del av Øst-Grønland som fikk navnet Eirik Raudes land, var at de mente det var et ingenmannsland, og at nordmann hadde drevet næringsdrift og utbygging der, og at okkupasjonen derfor var i overenstemmelse med folkeretten.
Helge Ingstad, med juridisk erfaring som dommer og advokat og fire års erfaring fra arktiske strøk i Nord-Canada, ble oppnevnt som sysselmann. I tillegg hadde han markert seg med den populære boken Pelsjegerliv. En forutsetning for oppnevnelsen var at han skulle opprette en radiostasjon, og skulle ha med seg en egen fangstekspedisjon. Det gjorde han. Men oppholdet på Øst–Grønland ble kort. Danmark brakte spørsmålet om Norges rett til området opp for den internasjonale domstolen i Haag. I april 1933 falt dommen der Norge tapte på alle punkter.
Det ble en bok ut av oppholdet fra august 1932 til april 1933: Øst for den store bre. Boken ble utgitt i 1939 og ble en så populær bok at den var med i skolens lesebøker. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1945 og er på 157 sider. Den er godt skrevet, inneholder bilder fra oppholdet og viser igjen Helge Ingstads evne til å levendegjøre det han opplevde. Men ikke minst hans oppriktige glede med å oppholde seg der. Han stortrivdes og hadde håp om at oppholdet ble lenger.
Med seg på denne ekspedisjonen hadde han fire menn: fangstkameraten og tromsøværingen Normann Andersen, telegrafisten Bjørn Western, Sverre Røstad og Arne Jacobsen. De to siste skulle oppholdet seg lenger nord enn i Antarctichavn, der hovedstasjonen og radiohuset ble lagt.
Karene ble fraktet til området med ishavsskuta Polarbjørn, og de hadde med seg mye som måtte fraktes raskt på land med en motorbåt på grunn av drivisen. De skulle bygge og bygde flere hytter. En av disse var Heimen som ble bygd i Flemingfjord.
Vi får lese om bygging av enkle hytter, jakt og forberedelse til den mørke og den barske vinteren. De lager klær og soveposer av reinsdyrskinn. Og ikke minst er det viktig å forberede seg med matrasjoner til hundene de har med seg. Dessverre blir depotene enkelte ganger tømt av røvere på fire bein: rev og isbjørn.
Helge Ingstad levendegjør oppholdet slik at det nesten er som om man er der sammen med dem. Flotte skildringer av naturen, planter, fugler og dyr. De møter mye moskus, og jeg har tidligere gitt en smakebit fra boka om hans første møte med urdyret. Sommeren da solen steker hele døgnet, høst og den barske og mørke vinteren. Og våren som kommer like før de må forlate området. Små og store hendelser beskrives. På fangstturene bor de i telt, men også selvlaget iglo er bosted på enkelte av turene. Et isbjørnhi overnattet de også i, og noen ganger kom uværet så brått på at de måtte grave seg ned i snøen. Hundene er gull verdt. Men selv om hundene ikke behandles som kosedyr blir de behandlet med respekt. Hundene har ulike personligheter som gir grunnlag for flere morsomme episoder å lese om.
Boken er et historisk dokument over en tid som er borte. De spiser ikke proviant som "gutta på tur" gjør i dag, men på jaktturene kokes moskuskjøtt over primusen både til frokost og kvelds i trange telt. De jakter ikke av lyst, men for å skaffe mat til seg selv og hundene ikke minst. Det er barske karer som tok forholdsregler for de fleste ting som kunne oppstå. Men naturen i dette området er lunefull og denne risikoen er de klare over. Når Helge Ingstad og Andersen forsinket pga uvær kommer tilbake til Western i hytta i Antarctichavn fra fangsttur julaften 1932, trekker jeg som leser et lettelsens sukk:
«Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.»
VELDIG god! Boka er tildels eit rasande oppgjer med fornorskingspolitkk og rasisme mot samane, men også ei kvinne-slektshistorie, bestemor/mor/dotter-forhold, ei kjærleikshistorie, ulike kulturar møtast.. Ei rik bok, anbefales sterkt. Sterk kandidat til å vinne Lytternes romanpris 2024.
Hm.. nominert til Lytternes romanpris, trur nok ikkje denne vinn. Synest boka er språkleg svak, for pratsam og ikkje spesielt interessant utanom kjærleiksforhaldet i Russland som eg synest er vakkert skildra.
«DET ER SOM om han blir smuglet inn del for del, som et byggesett av en pappa. Han er ei jakke i gangen, et par jeans i skittentøyskurven, en stemme i kjøkkenet om natta. Han er noe hun sakte setter sammen i ly av mørket og vil vise oss så fort hun har fått ham til å virke. Jeg vet fremdeles ikke hvordan pappaer begynner og slutter, men hvis dette er en pappa, har han nok begynt nå. Og i så fall kan de tydeligvis begynne før man har sett ansiktene deres.»
Uvisst av hvilken årsak; jeg hadde ikke tenkt å lese Andrew Waldens prisbelønte og kritikerroste bok: Jævla menn. Men så stod den i hylla for bøker på hurtiglån på biblioteket. Nå er den lest. Det tok noen sider før jeg kunne istemme jubelkoret. Men så ble jeg nærmest hekta på å lese videre. Fantastisk bok. Kan ikke fri meg fra tanken at forfatteren må ha hatt en mor som kommer under kategorien «hodeløs høne».
Aftenpostens anmelder skriver her bl a dette.
Kan anbefale samtalen med Andrew Walden her i NRK radioprogrammet Drivkraft.
«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»
Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp, det har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren. Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket. Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.
Uansett; det var interessant å lese biografien selv om enkelte partier, der det ble ramset opp mange navn som jeg aldri kommer til å huske, hadde liten verdi for meg. Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.
Tone H som svar til canis :
11:59, 29. november 2024 Diskusjon: Tone H om Evil grandma roman av Line Baugstø av Line Baugstø
Jeg er enig med NRK's anmelder som skriver: "Ikke alle bøker skriver seg inn i litteraturhistorien. Noen timers ektefølt raljering over tidens tåpeligheter er også bra."
Det vil ikke overraske meg om romanen Evil Grandma av Line Baugstø blir film eller teater (komedie). Romanen er utgitt i år, og jeg leste romanen på 251 sider i løpet av noen timer.
Det er ingen «dødtid» i handlingen, her skjer det mye. Til tider ellevilt. Det er lett å leve seg inn livet til hovedpersonen Mona. Romanen er lettlest, og jeg synes forfatteren har beskrevet en del av «tidsånden» på en varm og humoristisk måte. Innimellom ble jeg litt trist og oppgitt over Mona.
«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.
De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»
Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.
Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten.
Boken ble utgitt i 2006 og det er utvalgte noveller fra samlingene Ingens (1992). Den misunnelige frisøren (1997), Noen som elsker hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004), med etterord skrevet av Roy Jacobsen.
Jeg har lest mange bøker Lars Saabye Christens har skrevet, men aldri noveller han har skrevet. Novellene i boken er gode med et bredt spekter av tema. Historiene overrasker, gjør meg trist, og som den første novellen i boken, En gang må være den første, den fikk meg til å gapskratte. En smakebit:
«Det var i kjelleren hos Jonny vi fant den: vinballongen. Den stod innerst i boden, under hyllene med norgesglass, skismøring, malingbokser, musefeller og hermetikk. Et gummirør stakk opp av tuten. Det kunne man drikke av. Det gjorde vi. Det var lørdag. Verden stod stille. Vi satt med ryggen mot veggen.
— Jeg blir aldri full, sa Jonny.
— Åssen veit du det? spurte jeg.
— Bare veit det.
— Da så.
Jonny ga røret til meg og jeg sugde. Det smakte ikke noe særlig, tvertimot, men dette var heller ingen fornøyelse, det var blodig alvor.
Kjenner ingenting, sa jeg.
Det er det jeg sier.
Jeg ga røret til Jonny igjen. Han dro inn, ble helt flat i trynet og øynene bulte liksom ut, han ligna en passe sliten flyndre.»
«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”
Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024. Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.
Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.
Denne er god! Tar utgangspunkt i ein dag i Asta Nørregaards liv som eldre kvinne, men går tilbake til hendingar tidlegare med stor vekt på da ho måla altgertavla i Gjøvik kyrkje, som den første kvinne i Norge. BOka er godt skriven, eg vart rive med og ville etterpå vite meir om Asta
«Hva gjør du oppe så tidlig? spurte Cushla.
Hva gjør du ute til ni om morgenen?
Hun ransaket hjernen etter et påskudd og mumlet noe om trøbbel med bilen og at hun hadde blitt over hos Gerry. Hun satte foten på neste trinn, men Gina hadde tatt et skritt fram og sto rett foran henne.
Hoho! Trøbbel med bilen, du. Tror du jeg er dum? sa hun og spilte ut neseborene.
Herregud. Lukter du på meg? sa Cushla.
Du får dårlig rykte på deg hvis du driver på sånn, sa Gina, nesten triumferende.
Jeg er tjuefire år gammel, sa Cushla og sprang opp trappa, plutselig klar over at hun luktet av Michael. Tjuefire, for faen.»
Et eksemplar av debutromanen til den irske forfatteren Louise Kennedy Overtredelser var på hurtigutlån, 10 dager, på biblioteket. Tar den med tenkte jeg etter å ha skumlest hva det norske forlaget skriver på baksiden da jeg var på biblioteket.
Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så intens leseopplevelse på lenge. Jeg tenker av og til at jeg kanskje har brukt og bruker for mye tid på å lese. Hvorfor ikke bruke mer tid på å se filmer. Men så dukker en slik bok opp rimelig tilfeldig, og mine tvil forsvinner. Jeg tviler på at filmatisering av romanen ville gitt samme opplevelse som å lese den. Fantastisk god.
I etterordet skriver forfatteren at romanen bygger på en virkelige hendelser, men iblant stammer hendelsesforløpet (og selve hendelsen) fra forfatterens fantasi. Og at hun har fått hjelp av mange mennesker. En fortelling som jeg håper får mange norske lesere.
Forlagets omtale
Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.
Louise Kennedys prisvinnende debutroman om den tretti år lange konflikten i Nord-Irland, kjent som The Troubles, er en vakker, rørende, rystende og uforglemmelige debut om mennesker som forsøker å leve vanlige liv i ekstreme omgivelser.
«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.
Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»
Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:
«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:
«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»
Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»
Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.
Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.
«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»
Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.
Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.
Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.
«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «
På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:
«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «
På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:
«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»
Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling. Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.
«Jeg har dette store, ukjente rommet inni meg der det er holdt av plass til fars historie, der den skal passe inn som en hånd i en hanske, men det gjør den ikke, det er ikke mer enn noen små harde biter som skrangler rundt inni der. Samtidig kjenner jeg et savn så stort at jeg synes jeg snubler i det hvor enn jeg går, etter et menneske jeg ikke vet så mye om og ikke kan si at jeg kjente, enda så ofte vi sto tett inntil hverandre, og enda jeg merket varmen hans, jeg hørte pusten hans, hørte at han sang.
Jeg har fotografier og brev, og jeg bruker dem for det de er verdt og enda litt til. Men det er også sånn at plutselige hendelser, syn, overhørte replikker, dufter, lyden av kirkeklokker, en bil som ruser, en fugl som kvitrer, hva som helst, egentlig, snø, drev av salt sjø i luften, kan åpne opp. Med så mye savn, så mye ordløst og håpløst og fåfengt som jeg i min egen ensomhet surrer rundt i mens jeg forsøker å skrive dette, trenger jeg mine egne veier inn til fars historie.»
Jeg sitter igjen med så mange mange tanker og spørsmål etter å ha lest boken Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Boken ble utgitt i 2023 og nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. I forlagets omtale står det at fortellingen er full av humor. Jeg fant ingen ting å le av. Synes fortellingen bare gjorde vondt å lese. At ensomhet kan gå i arv kan vel ingen tvile på etter å ha lest boken.
Sist sett
