Bokelskere.no

Dette er den første boka jeg har lest av Jørgen Jæger og den gjorde et veldig godt inntrykk!

Monster ble lansert i begynnelsen av september og jeg fikk den som forhåndseksemplar og leste den en måneds tid før lanseringen. Ligger litt etter med anmeldelsene, så derfor kommer denne anmeldelsen litt på etterskudd. Men slikt skjer. Leser bøker fortere enn det jeg skriver. Og av og til blir det vel mange bøker å skrive om, men det gjør ikke noe. Det gir meg noe å gjøre.

Jeg har aldri lest noe av Jørgen Jæger før. Hvorfor aner jeg ikke, men bedre sent enn aldri! Litt skeptisk i begynnelsen for jeg har bare hørt positive ting om forfatterskapet hans og får bøker/forfattere masse skryt blir jeg automatisk skeptisk for jeg har ofte ikke likt bestselgere og synes mange av dem får ufortjent mye oppmerksomhet. En bestselger trenger nødvendigvis ikke å være bra. Det har jeg opplved mange ganger og det er heller ikke meningen å være så kresen, men når man leser mye oppgjennom årene så blir jeg mer og mer kresen. Jeg kan ikke noe for det ...

Monster handler om en mor og en ung datter som lever et skjult liv i frykt for at eksmannen hennes skal finne dem. Moren, Anne Dahl har funnet seg en ny mann i livet som hun er samboer med, og de tre lever et godt liv sammen. Selv om Anne Dahl og datteren har skiftet identitet og har startet et nytt liv uten eksmannen, lever hun i konstant frykt for at hun en dag vil bli avslørt og at han kanskje vil finne dem igjen. Hun vet hva han er i stand til og tyranniserer helt til han får viljen sin. Han er en sånn fyr. En fyr som ikke vil leve uten henne og tar ikke et nei for et nei, derfor lever Anne i frykt for at han skal finne henne igjen.

Til tross for den svært levende frykten har hun og datteren Thea og Annes nye mann et godt liv og prøver å nyte det, men vil lykken vare?

Som sagt er dette den første boka jeg har lest av Jørgen Jæger og han har fått mye skryt for bøkene sine, spesielt denne. Og bøker som blir hauset opp har jeg alltid stor tvil til. For ofte har jeg ikke vært enig med andre når det gjelder såkalte bestselgere, men for en gangs skyld (selv om det ikke skjer ofte) må jeg si meg enig at dette er en god krim og vel så det. Mange bøker jeg har lest i det siste har enten skuffet, spenningen har dødd halvveis i boken så jeg nesten kjedet meg ihjel og ikke alle bøker jeg leser er like engasjerende, men denne boka hadde en fin og jevn flyt der noe skjedde hele tiden. Selv om noe var forutsigbart og man skjønte hvilken vei dette førte, så gjorde det ikke noe fordi det var spennende å lese likevel. Man blir så godt kjent med disse personene. Ole Vik var en fengslende og livlig lensmann å bli kjent med, og de andre personene i boka var både troverdige og man følte på en måte med dem. Ofte leser jeg bøker der karakteroppbygninger er så dårlig gjennomført at jeg bryr meg nada om dem, men her blir man kjent med dem og man føler det de går gjennom. Man føler anspentheten, frykten og alt som hører med boka.

Selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene med Ole Vik i hovedrollen, så blir man ikke "lost". Man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, og man får alltid tilbakeblikk om hva som har hendt tidligere så det føles hverken rotete eller villrådig. Man blir godt kjent med Ole Vik på privaten og på jobb, så følte ikke at det gjorde noe at jeg ikke har lest de tidligere bøkene. Foretrekker jo som regel å lese første bok i en serie, men hvis man ikke trenger å lese bøkene i slavisk rekkefølge så gjør det ikke noe, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese de andre bøkene av Jørgen Jæger også. For jeg fikk mersmak.

Mens man leser denne boka så er det trist å tenke på at det er mange familier som lever sånn. De lever skjult for noen de en gang hadde elsket. Hvor rart og skremmende er ikke det; å frykte noen så mye de en gang de har elsket høyt? Kan ikke forestille meg det og synes synd på familier som må gå gjennom noe sånt.

Monster har sine svakheter (fleste bøker har sine svakheter), og denne bokas svakhet var forutsigbarheten, men som nevnt tidligere så gjorde det ikke noe. Selv om man skjønner hva som kommer til å skje, var personene såpass spennende å lese om og historien hadde så fint driv at man bare ble nødt til å lese videre. Jeg er ikke en person som strør rundt femmere og seksere, det skal mye til for jeg er en ganske kravstor leser, men Monster er definitivt en av de beste bøkene jeg har lest i år, og den ble kåret til månedens bokanbefaling (august) på denne bloggen.

Tidligere denne uka leste jeg Kims lek (En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen) av Sun Heidi Sæbø.

Nå leser jeg: Maktspillet (sympatiske teknikker for å bestemme over alt og alle) av Henrik Fexeus og En mørkere himmel av Mari Jungstedt & Ruben Eliassen. Hvis jeg blir ferdig med en av disse, og får tid til overs skal jeg begynne på Guder & monstre (Ønskemesterens datter, #3) avLaini Taylor.

Selv om skrekk er favorittsjangeren, liker jeg også å lese litt variert:)

God helg til deg også:)

Hva er de så redde for å se?...

Kaotiske og voldelige tilstander skjer verden rundt, og ingen skjønner noe. Det eneste de vet er at de må komme seg i sikkerhet. Etter mye om og men havner hovedpersonen Malorie i et hus med andre fremmede mennesker. Døra er godt låst og alle vinduene er dekket med noe slik at de ikke kan se ut, og de må leve av veldig lite mat. Det alle har til felles er at de har mistet noen nære og som de var glade i; i denne rare, nye utviklingen i verden. Det er noe der ute som de ikke må se for da skjer det noe fælt. Noen år senere har Malorie to barn (hun var gravid da hun ankom huset) og hun har en gutt og en jente. De tre forlater etter hvert huset med et bånd over øynene. Mens Malorie ror en gammeldags båt ned en elv i nærheten av huset sammen med barna, ber hun dem om at uansett hva som skjer, må de lytte godt og aldri ta av båndet for øynene. Kommer de tre til å overleve denne katastrofen og hva skjer med dem hvis de ser det de ikke skal se?

Utrolig dårlig forklart om hva boka handler om, men den er vanskelig å forklare uten å røpe for mye og jeg vil for all del ikke røpe noe. Jeg hadde høye forventninger til denne boka for jeg har veldig sansen for mørk litteratur. Alt som heter skrekk (grøss) og psykologiske thrillere er sjangre jeg leser mest av selv om jeg også har lest mye variert de siste årene.

Grunnen til at denne boka ikke innfridde mine forventninger er selve formidlingen. Om det er oversetteren sin "feil" eller om den er bedre skrevet på originalspråket vet jeg ikke, men syntes at mye av det samme hendte om og om igjen og det var lite driv i selve handlingen. Kjedelig språk generelt. Jeg klarte ikke å føle frykten eller klaustrofobien som karakterene i boka følte. Og jeg ble heller ikke spesielt nysgjerrig på hva det var de var så redde for å se; om det var aliens, zombier eller noe som ikke kunne bli sett. Ærlig talt så brydde jeg meg ikke så mye om det, og fikk heller ingen tilknytning til noen av karakterene. Likte spesielt ikke hovedpersonen Malorie som bare virket kald og en smule selvopptatt?

Personlig savner jeg å lese skremmende bøker som kryper under huden på meg, men dessverre er det altfor lenge siden sist og det var det jeg håpet ville skje med denne boka, men det gjorde det ikke. Det var en bok som hverken skapte frykt, spenning eller ga meg gåsehud.

Lukk øynene er en bok med stor potensiale, men som på en eller annen måte ikke fikk riktig utfolde seg slik at den ble intens. Jeg savnet mer intensitet, undertoner og flere perspektiver. Dette er som sagt en vanskelig bok å forklare og synd at denne boka ikke ble en favoritt i og med at jeg har stor sans for skrekk, og har lest mye av det oppgjennom årene. Alt i alt, grei tidsfordriv, men ikke noe særlig mer enn det ...

At Josh Malerman blir sammenlighet med Stephen King er helt feil for Stephen King kan ikke sammenlignes med noen, bare så det er sagt!

Tok noen internettfrie dager tidligere denne uken så derfor jeg er litt forsinket med å svare dette innlegget.

Jeg bor i Sør - Trøndelag så jeg trenger ikke å bekymre meg for flom selv om det har vært en del regn, men det betyr bare at høsten er endelig kommet og det er min favorittsårstid:)

Jeg er snart ferdig med Det som ikke vokser, er døende av Jesper Weithz, og jeg er godt i gang med Kims lek (En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen) av Sun Heidi Sæbø.

Blir det tid til overs skal jeg begynne på Maktspillet (sympatiske teknikker for å bestemme over alt og alle) av Henrik Fexeus.

Så her er det en thriller, bok om en historie basert fra virkeligheten og en "tullebok".
Blandet drops for å si det sånn:)

Ha en fortsatt god helg og det er godt at du leser jevnlig igjen:)

En liste over bøkene jeg har lest i 2015. Som barn- og ungdomsbibliotekar går det mye i bøker som passer for den gruppen.

Det er mange kanaler på youtube som har scary true stories og mine favoritter innen den sjangeren er Mr. Nightmare,lazy masquerade, Be. Busta og HauntingStories.

Disse kanalene bør du sjekke hvis du liker å høre på scary true stories. Fascinerende å høre på og tror du vil like det:)

Vet hva podcast er, men usikker på om jeg vil finne noe som passer for meg:) Jeg får undersøke saken. Jeg er alltid avhengig av å ha noe å høre på uansett hva jeg sysler med.

Ha en fin mandagskveld:)

Ikke min favoritt av ham. The woods og Hold tight er hans beste bøker så langt:)

Jeg er snart ferdig med Djevelens giftering av Vidar Sundstøl og Avslørt av Renée Knight.
Når jeg blir ferdig med en av dem skal jeg begynne på Det som ikke vokser, er døende av Jesper Weithz. Mer "rekker" jeg vel ikke i helga:)
Jeg har ikke hivd meg på podcastbølgen ennå, men kanskje jeg skal undersøke det en dag og se om jeg finner noe spennende å høre på. Akkurat nå er jeg hekta på scary true stories videoer på youtube. Stemningsfullt:) Tror du vil like det.
God helg til deg også:)

En utrolig innholdsrik og interessant bokserie. Dessverre inneholder de norske bøkene fryktelig mange skrivefeil, og i lengden blir det til tider både irriterende og distraherende. For øvrig syns jeg forfatteren er flink til å skildre mennesker på godt og ondt. Det er også rikelig med bakgrunnshistorie til bøkene som gir historiene en ekstra dybde. Det er imponerende at forfatteren klarer å samle så mange forskjellige karakterer i en bok uten å gjøre det forvirrende og slitsomt for leseren å følge med.

Jeg kan høre både på black metal og rock uten å miste konsentrasjonen, så det går helt fint:)

Eventyrlig bok for ungdom. Fascinerende samspill mellom menneske og hund ...

På ungdomsskoletiden leste jeg stort sett Stephen King bøker (min store forfatterhelt), men jeg leste også en del Jack London bøker som er kjent for sine villmarksromaner. Hvem ønsker vel ikke å forlate sivilisasjonen en gang i blant, drite i alt og alle og bare være i ett med naturen? Jeg hadde mest sannsynligvis rotet meg bort eller omkommet ved et uhell etter kun en dag, men det er jo lov å drømme. Bare flykte ut i naturen og aldri komme tilbake. Det er jo en spennende tanke.

Forfatter Johan B. Mjønes er opprinnelig fra en av mine nærmeste "byer" Orkanger, men er bosatt i Oslo. Han skriver bøker for ungdom. Blodspor i Klondike handler om en gutt som drar til USA og deltar som verdens yngste deltager i et hundesledeløp. Hundesledeløpet er i Alaska og Leif, til tross for at han bare er en ung tenåring, har gjort mange forberedelser til løpet, og har jobbet med hundene i lang tid.

Underveis i løpet møter Leif og hundene på mange ufordringer, og boka tar opp et aktuelt tema; nemlig global oppvarming, og hvordan det kan gå begge veier. Hvordan det kan ødelegge for mennesker, dyr og natur. Og Leif møter også på enda større farer som kan sette livet hans på spill når han kommer over noe helt spesielt ...

Jeg har aldri lest noe av Johan B. Mjønes før, og selv om Blodspor i Klondike er bok to i trilogien om Leif, kan den fint leses som enkeltstående. Jeg følte ikke at det var noe som "manglet" selv om jeg ikke leste første bok. Man føler seg ikke "lost" av den grunn.

Det som irriterer meg litt angående ungdomsbøker generelt er at det nesten alltid må inneholde en kjærlighetshistorie. Skjønner jo at det er spennende å lese for ungdom, men synes at kjærlighetsdelen var både unødvendig og malplassert i denne romanen. Det hørte ikke på en måte med, og historien var bra nok som den var uten denne kjærlighetsdelen.

Blodspor i Klondike er en bok med mye action, og det er godt å lese en ungdomsbok som ikke inneholder vampyrer eller karakterer som har magiske krefter. Har ikke noe i mot å lese slike bøker, for det leser jeg mye av, men av og til er det greit å lese noe helt annet, blant annet en roman fra villmarken som kunne ha hendt i virkeligheten.

Ps: Yndlingshunden til Leif heter Buck. En hund i Jack Londons "The Call of the Wild" heter også Buck.

Herlig persongalleri!

Etterforsker Axel Steen røyker hasj på fritiden og skjønner ingenting da hans kone velger å forlate ham fordi han har vært så opptatt med seg og sitt. Sammen deler de foreldreomsorgen over datteren. En kveld er det opptøyer utenfor vinduet hans (han bor i sentrum av København). Det oppstår opptøyer etter politiets razzia mot Ungdomshuset. Senere blir en mann funnet drept på en kirkegård i nærheten, og Axel Steen blir satt på saken.

Det er som regel to etterforskertyper i krimbøker og det er den som er heavy alkoholisert og den som tar dop. Det er sjeldent man leser om etterforskere som lever et typisk a4 liv. De lever gjerne mørke og ikke minst, ensomme liv. Axel Steen er en av dem. Han er en fyr som røyker hasj, og han er også den i arbeidsavdelingen som skiller seg ut ved å gå sine egne veier. Han har sine egne måter å løse ting på, og driter i hva andre tenker og mener om ham, selv om det ofte fører til problemer ...

Er det en sjanger jeg har lest mye av så er det krim. Det har jeg lest så lenge jeg kan huske. Jeg liker sjangeren, men samtidig kjenner jeg at jeg er litt "lei" av den. Samtidig klarer jeg ikke å holde meg unna. Noen krimbøker klarer å skille seg ut, mens andre blir fort like. Det jeg hadde sansen for angående Uro var hovedrollen Axel Steen. Han er en av de tøffeste jeg har lest om på lenge innen krimsjangeren. Han er en fyr som tar i mot mye dritt, men han er vant til det og lever livet sitt som før likevel. Selve politisaken var ikke det mest spennende jeg har lest. I denne boka var det persongalleriet som fenget mer enn saken, og det gjorde ikke noe. Man vil bli bedre kjent med persongalleriet for den består av veldig forskjellige personligheter.

Uro er en av de bedre krimbøkene jeg har lest i år takket være fargerik etterforsker og interessante personer som dukker opp i livet hans. Selv om boka virker stor, er den veldig lettlest og engasjerende. Dette er første bok i en dansk politi krimbokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok i denne serien.

Jeg har hatt langhelg de siste årene:)

I forrige uke leste jeg hele fire bøker og denne uka har jeg ikke lest ferdig en eneste bok. Grunnen er at det er umenneskelig varmt her i trøndelag. Jeg kommer aldri til å bli noen sommermenneske. Så nå venter jeg på en lang og kjølig høst. Det er min absolutte favorittårstid. Synes høsten har mer atmosfære:)

Så jeg leser i Der regnet faller av Catherine Chanter og Den ubehagelige sannheten av William Landay. Hvis jeg overlever denne varmen og får til å øke konsentrasjonen, begynner jeg på Djevelens giftering av Vidar Sundstøl.

Håper at både formen din og leseformen blir bedre. God helg:)

Har lest noen gode dystopier i mitt liv. Fluenes herre er ikke favorittboka, men den er den beste jeg har lest innen dystopisjangeren så langt. Grunnen til at jeg er skeptisk til dystopier? De har en tendens til å være veldig like ...

Silo er en bok som er litt "komplisert" å forklare. Tenk deg å bo under jorden i en slags silo som består av over 100 etasjer. Den eneste utsikten til verdenen utenfor er gjennom en skjerm. Ingen har lov til å forlate siloen (bortsett fra når de straffes), og innenfor siloen er det mange intriger. Hvem styrer og egentlig er leder(e) over siloen og hvem kan stole på hvem? Og er verden utenfor så giftig som mange hevder at den er, og er det sant at alle dør hvis de på en eller annen måte klarer å komme seg ut av siloen? I denne siloen er det selvsagt noen som er nysgjerrige på hva som befinner seg i verden utenfor, og setter seg selv i fare for å gjøre noe andre ikke har klart å gjøre før, nemlig å prøve å komme seg ut.

Som sagt er dette en bok som er litt "vanskelig" å forklare på en fornuftig måte, for dette er en dystopi blandet med en liten dose science fiction og da kan jo alt skje. Så beklager hvis denne anmeldelsen ikke gir noen mening. Silo er en bok som er høyt elsket av mange og som har stor fanskare, og som vanlig blir jeg jo både nysgjerrig og samtidig skeptisk når en bok får mye oppmerksomhet. Som regel har jeg ikke likt bøker som har fått mye oppmerksomhet, mens noen få bøker har fortjent oppmerksomheten, men det er ytterst få ... Som vanlig måtte jeg da få med meg denne for å se hva denne begeistringen handlet om. Selv om dystopier ikke er min favorittsjanger så hender det seg at jeg leser noen av dem, og denne var slett ikke verst. Den hadde et godt utgangspunkt som vekker oppmerksomhet og som består av spennende karakterer.

Men jeg ble nok ikke så overbegeistret som mange andre lesere over denne boka. Jeg likte den og konseptet var fascinerende, men det jeg har problemer med dystopier blandet med science fiction er at ting ofte blir overforklart. Man får servert nesten alt med teskje og det er unødvendig. Det dreper spenningen og drivet boka fortjener.

Silo er første bok i en trilogi, og om jeg skal lese resten av trilogien gjenstår å se. Jeg har ikke bestemt meg ennå. God førstebok for all del og mange interessante karakterer som man blir nysgjerrig på, og mange spennende scener oppstår, men savnet mer flyt og driv uten alle mulige forklaringer rundt settingen som man allerede har forstått for lenge siden.

Bør man følge instinktet? ...

Beatrices søster blir funnet død og alle er sikker på at hun har tatt selvmord. Men hvem kjenner vel ikke henne bedre enn hennes egen søster? Beatrice drar hele veien fra New York til London for å vise at alle andre tar feil. Hun er fast bestemt på at Tess ikke har tatt selvmord. Men hvordan skal hun klare å overbevise både resten av familien og de andre at de tar feil? Hun starter sin egen etterforskning og samtidig opplever hun kulturkræsj. Selv har hun levd lenge i snobbelivet i New York, og det blir litt av en overgang å møte på sin avdøde søsters enkle liv i London.

Kjære søster er Rosamund Luptons debutbok. Jeg har lest bøker av mange debutanter i de siste årene og har ingen problemer med å lese bøker av ukjente og nye forfattere. Man kan jo ikke lese bøker av kjente og kjære forfattere hele tiden. Jeg liker å utvide horisonten som leser.

Men det er ikke den beste debutboka og heller ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest. Langt derifra ... Det var mye jeg irriterte meg over angående boka. For det første irriterte jeg meg grundig over Beatrice som skal leke etterforsker. Men hun er altfor naiv til å leke etterforsker og har for dårlig dømmekraft. Hun er ikke en god nok menneskekjenner til den type jobb på fritiden. Synes heller ikke at konseptet skiller seg ut i thrillersjangeren. Synes så mange bøker fra denne sjangeren blir altfor like nå for tiden. Jeg liker psykologiske thrillere og "vanlige" thrillere, men jeg savner noe som skiller seg ut og overrasker skikkelig. Det er altfor lenge siden sist.

Det positive med boka er at at den stiller spørsmålet; bør man stole på magefølelsen eller hender det at den tar feil? Men ellers var dette en kjedelig og masete thriller. Både karakterene og konseptet irriterte meg like mye. Alt i alt, kjedelig og overdramatisk bok om et hysterisk kvinnfolk som roper ulv,ulv litt for mange ganger. Slitsom og meget forutsigbar lesing. Savner å lese thrillere som kryper under huden og som hjemsøker meg lenge etterpå ...

Aldri godt å vite hva man kommer over på Internett ...

Originaltittelen "Missing you" refererer til 80 - talls låta av John Waite med samme tittel, og den låta har stor betydning for bokas innhold. Savner deg av Harlan Coben handler om etterforsker Kat Donovan som har sine sorger i privatlivet. Hun gir aldri opp etter å finne ut hvem som er den skyldige for å ha drept hennes far for flere år siden og hun har klart å "komme over" eksforloveden hennes som forlot henne uten forklaring for nesten 18 år siden. Hun har ikke en gang fortalt hennes gode venninne om eksforloveden. Under et oppdrag får Kat beskjed om å opprette en falsk profil på en datingside. Ved en tilfeldighet kommer hun over en profil av hennes eksforlovede. Grunnen til at Kat undersøker denne datingsiden hvor mennesker søker etter kjærlighet online er at mange mennesker med profil derfra har av en eller annen grunn forsvunnet i virkeligheten. Er datingsiden i fare for et utspekulert nettverk som vil disse menneskene noe vondt? Og tør Kat å ta kontakt med eksen hennes igjen?

Jeg har lest mange bøker av Harlan Coben oppgjennom åra. Når han er på sitt beste skriver han svært gode og intense bøker, men forfattere har også sine oppturer og nedturer som vanlige mennsker. I det siste må jeg si at bøkene av Coben har dalt litt. De er dessverre ikke like intense som før, og det er et savn, men jeg gir ikke opp bøkene hans av den grunn. Regner med at han får tilbake gnisten igjen.

Det jeg hadde problemer med denne boka; Savner deg er at den var altfor langsom, og til tider kjedelig. Til og med hovedrollen Kat Donovan var det ingen fres i. En person uten personlighet. De andre karakterene var ikke spesielt interessante de heller, og ikke noe med konseptet var hverken overraskende eller spennende. Det var nesten som å se en episode av Catfish (som jeg faktisk liker å se på). En realityserie som gir flere eksempler på at man vet aldri hvem man kommuniserer med/kommer over på Internett. Ikke alle er den de gir seg ut for å være ...

Savner deg var slapt og uengasjert levert av Coben. Trist å være lettet over å bli ferdig med en bok, men sånn er det noen ganger. Kjedelig og forutsigbar lesing dette, dessverre. Mine favoritter av Harlan Coben så langt er The Woods og Hold Tight. Det er gode bøker med mye spenning.

Jeg er fremdeles ikke i samme "tidssone" som dere, merker jeg. En time for meg er som en hel uke. Jaja.

I kveld blir jeg antagelig ferdig med Skyggene i Sal 31 av Ingvild Sørensen og min nye nattlektyre er Du er her av Anne Ch. Østby som jeg har kommet et stykke i. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Der regnet faller av Catherine Chanter. Litt blandet drops.

Ps: Jeg også er glad i å lese om og se dokumentarer om seriemordere. Det er spennende.

Håper formen din er bedre og det virker som du har fått leselysten tilbake:)

God helg.

Boka er et eksempel på at folk takler sorg på hver sin måte ...

Hovedpersonen (som man aldri får vite navnet på) finner faren sin død når han drar tilfeldig på besøk hos ham. Han drar sin vei igjen uten å fortelle noen at faren hans er død og fortsetter livet sitt som før. Later som ingenting. Besøker venner. Fester. Og drar på jobb. Han fortrenger tankene ved å være sammen med kompiser og av og til møter han tilfeldige kvinner som han har one night stands med. Vil han noen gang fortelle resten av familien og andre, at faren hans er død?

Dette er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. En bok "uten" mål og mening, på en måte, men samtidig litt småinteressant. Men det jeg hadde problemer med boka var at jeg ble aldri ordentlig kjent med hverken hovedpersonen eller bipersonene. Greit at hovedpersonen er navnløs, men savner mer beskrivelse på hvordan han ser ut, for å gjøre lesingen mer levende og følte jeg aldri ble helt klok på ham. Det virker bare som han driver meningsløst fra sted til sted i hjembyen. Vi får ikke vite hvorfor han har så lite kontakt med familien ellers og jeg får ikke nok bakgrunnshistorie av ham til å få et sterkt nok inntrykk. Det var et savn. Skjønner jo at det er hans måte å kjempe mot sorgen på, men savnet mer helhetsinntrykk av hovedpersonen for å få et bedre bilde av ham.

Savnet også at forfatteren brukte mer avsnitt. Han delte ikke en gang teksten opp i kapitler og da virket lesingen ekstra langdryg, (selv om boka bare er på 248 sider). Boka virket å være bestående av en lang tekst uten særlig mye oppdelinger. Jeg ber ikke om for mye oppdelinger, men skulle ha vært oppdelt slik at man fikk litt mer pause under lesingen. Det hadde gitt lesingen en mer naturlig flyt. Men det forfatteren skal ha skryt for er hvordan han fremstiller ensomhet, usikkerhet og kulde på en troverdig måte, slik at man som leser føler et lite snev av sympati for både hovedpersonen og folka han har rundt seg.

I fjor var en lang natt er en kort og mørk roman som blir for anonym for meg. Med det mener jeg at jeg blir ikke ordentlig kjent med karakterne i boka og historien er for "kjedelig". Det er altfor lite som skjer og da blir boka ekstra langsom. Dette blir en meget kort anmeldelse for min del. Grunnen er at boka som sagt, bare består av 248 sider og jeg kan ikke skrive for mye om den uten å avsløre noe. Og jeg vil jo ikke avsløre noe som helst. Kjedelig og tung bok å komme seg gjennom til tross for at dette er en tynn flis av en bok.