Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.
Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?
For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?
Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.
Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Ikke den beste jeg har lest av Atwood, men kanskje den mest krevende? Uansett, språket er så godt og romanen ga absolutt noe å tygge på, i ettertid. Selv om noen partier var litt engasjerende, var det også partier som var spennende og interessante.. Verdt å lese. Mer i min blogg her
Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av vår historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.
Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.
«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.
Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «
De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:
«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med
baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.
Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»
Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om,
Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:
«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»
Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.
Omtalen er et utdrag av dette blogginlegget - link
Boken er litt James Bond. Det vil si at en mann gjennom utstyr og ressurser klarer overliste en sterkere fiende. Det er en underholdende form for historie. Kanskje noe usannsynlig, men det er helt greit. Ved å velge å tro på historien blir du skikkelig underholdt.
Denne type historie ender som regel bra. Men hvordan forfatteren kan få det til når hovedpersonen sitter fast er alltid underholdende å finne ut av. Du vil ikke bli skuffet over hvordan Adorsen løste floken.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Herlig samtidskomedie med feel-good-snert. Trenger du litt latter i mørketiden er dette et godt tips. Les gjerne mer her
En herlig lesefest av en roman , les gjerne mer her
Jeg likte virkelig godt denne boken. Den var lettlest og spennende. Den beskriver hver del inngående og en blir virkelig engasjert i marsjen i Malaysia og utviklingen av Willstown. Noel Stratchen er forteller i det meste av boken. Han får brev fra Jean jevnt og trutt og bruker dem til å beskrive livet hennes. Men i den første delen, mens de møtes i England, er det Jean selv som har fortellerstemmen. Hun forteller Noen om krigsårene mens han prøver å bli kjent med henne. Mot slutten av boken drar han til Australia for å besøke Jean og Joe og barna deres. Da forteller han med egen stemme det han opplever. Noel er Jeans formynder til hun blir trettifem, selv om hun er gift. Men han gir henne de pengene hun vil ha underveis. Det er likevel rart å lese om at en kvinne trenger en formynder så lenge. Stratchen selv forklarer det med at grandonkelen levde i en annen tid og derfor så på unge kvinner på en annen måte.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Lale og Gita endte til slutt opp sammen i Melbourne, Australia, men veien dit var alt annet enn enkel ...
To personer som møtes under spesielle omstendigheter
De to møtte hverandre under svært spesielle omstendigheter mens andre verdenskrig pågikk. Lale ble forelsket i henne da han så henne i øynene for første gang da han skulle tatovere armen hennes. Følte hun det samme og kan kjærligheten overleve alt? Med Gita og Lales historie skulle man nesten tro det. Som med mange andre havnet de i Auschwitz under andre verdenskrig. Lale blir alvorlig syk, og blir blant annet reddet av tatovøren som tar seg av ham. Når Lale kommer til seg selv igjen, får han tilbud om å bli tatovør. Under slike omstendigheter gjør man alt for å overleve. Med en slik jobb får også Lale bedre goder, som bedre soveplass og litt mer mat som han deler med andre som han tidligere delte brakke med. Han bryr seg om andre og tar vare på de han kan. Livet hans forandrer seg når han skal tatovere armen til en kvinne han straks blir betatt av. Vil han se henne igjen? Han gjør alt han kan for å finne ut hvem hun er, og komme i kontakt med henne. Men føler hun det samme?
Stressende og ukjent hverdag
I Tatovøren i Auschwitz blir det beskrevet rystende episoder, redsel, stresss, søvn og matmangel som de må gjennomgå hver dag. Det er sterkt å lese om hvor fort knyttet man blir til hverandre når man må dele brakke med andre, men samtidig være redd for å knytte seg for mye til hverandre, for de vet ikke når folk forsvinner. Den ene dagen er de der, mens neste dag er de enten fraktet bort eller død. I Auschwitz vet de ikke hva som skjer, og gjør alt de kan for å oppdatere hverandre om hva som foregår. De fleste velger å holde lav profil for å unngå bråk, mens Lale har lett for å glemme seg. Han er snartenkt og kan snakke flere språk flytende, derfor havner han ofte i ubehagelige situasjoner med vaktene. Vil følelsene Lale og Gita har for hverandre, overleve alt annet?
Heather Morris skriver denne boka for Lales vegne. Gita er død og han venter på sin tur. Han har hatt et godt og langt liv sammen med Gita, og sammen med Heather Morris tar han med oss den stressende tilværelsen i Auschwitz, hvor de blir vitne til forferdelige hendelser, og hva de ofrer for stunder sammen. Det er ikke kjærlighetshistorien i seg selv som gjør sånn inntrykk for min del. Kanskje fordi jeg ikke helt tror på den store kjærligheten, men det er hvordan de beskriver stress og vennskap, og hva de er villig å gjøre for de man er glad i. Å leve med den usikkerheten så lenge kan nok ikke beskrives, men man føler den mens man leser. Man føler den stressende situasjonen de er i, og man frykter hele tiden det verste.
Dette er ikke en type roman jeg vanligvis leser. Jeg har lest noen romaner knyttet til andre verdenskrig, men altfor lite. Dette ga mersmak, for det var både ekte og engasjerende å lese om Lale og Gita. Man har aldri kjent dem, men man føler en bånd til dem mens man leser. Noen scener er kanskje litt pompøse, og litt overdrivende, men synes ikke det ødelegger boka. Gita gikk bort i 2003 og Lale tre år senere. Dette er deres historie, og selv om man kanskje ikke liker kjærlighetshistorier i utgangspunktet, er dette likevel en fin historie å få med seg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg likte virkelig godt NOS4R2. Den var akkurat passe skummel, og med passe mengde fantasy. Den er skikkelig tykk, på 692 sider. Men den er skrevet på et lett engelsk, eller, lett nok til at det ikke kommer i veien for historien og gjør at du må slå opp hele tiden. Nå er jeg ganske vant med å lese engelsk, men lenge slo jeg opp en stor mengde ord i hver bok jeg leste. Så etterhvert trengte jeg ikke det lenger. Så om du ikke er vant til bøker på engelsk, så anbefaler jeg deg likevel å prøve å lese dem. Noen ganger er det veldig fint å lese hva forfatteren skrev uten å måtte gå gjennom en oversetter.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg er fan av forfatteren Agnes Ravatn og har lest alle bøkene hun har utgitt. Liker også at hun byr på seg selv innenfor fornuftige rammer, som her i NRK programmet Norge Rundt i 2017 i innslaget Forfattevenner der hun forteller fra sin nye tilværelse som småbarnsmor på et nedlagt småbruk i Sveio. Om at ønsket om ro til å skrive har gjort at hun begynner å skrive bøkene med penn, og at hun etterhvert går over til PC frakoblet Internett. Vi møter henne sammen med forfatteren Einar Økland som hun kaller en drømmenabo. Han kaller henne vår tids Sigrid Undset.Det vil ikke jeg mene noe om. Men god til å skrive bøker er hun. Også denne romanen falt i smak.
«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.
I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»
Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem
I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:
Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»
skriver Marie Hamsun:
«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».
Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»
Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr.
Fra forordet:
«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»
Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. På grunn av språket måtte jeg sette ned tempoet. Jeg syntes begynnelsen var seig å komme igjennom. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Flere personer kommer inn i handlingen. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet.
Det var viktig for meg å få lest Markens Grøde. Det er ofte den nevnes i forbindelse med at Hamsun, og jeg har kjent meg flau over ikke å ha lest den. Men så ærlig skal jeg være: for meg er forsatt Benoni og Rosa mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Benoni er en herlig karakter. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde. Ikke at jeg opplevde den mørk eller trist. Den ga meg klare bilder av fortellingen i romanen. Det er vel bare det at det er 100 år siden den ble utgitt, og jeg er for rastløs til å kjenne etter hvordan det ville være å være leser i 1917 og deromkring. Det er vel der skillet går mellom en som har utdannelse innenfor litteratur og meg. Hadde jeg hatt det, hadde jeg aldri ventet så lenge med å lese Markens Grøde.
Omtalen er kopi av et innlegg jeg har skrevet om romanen på bloggen - linl
Sist sett
