Bokelskere.no

Bokelskere er riktignok et forum for diskusjon av bøker, men kan godt brukes som et sted hvor man bare registrerer og sorterer bøkene sine. Det er ikke nødvendig å publisere hvis du ikke vil si noe om hva du mener om bøkene.

Noe seint, men Aftenposten hadde 27.11.20 et bilde fra Lang dags ferd mot natt da stykket ble spilt på Det norske teatret 1961. Av familien Maurstad spilte ekteparet Tordis og Alfred og sønnen Toralv.

Veldig bra historie, bygget på forfatterens egne opplevelser

Lærerik og morsom bok å lese, denne kommer jeg til å ta frem igjen etter hvert som jeg leser klassikerne jeg falt for

Glimrende biografi om Danmark-Norges mest kontroversielle adelsmann på 1600-tallet.

Riktignok er «historien et annet land», men selvforherligende statsmenn er ikke ukjente i vår tid heller. Som svigersønn av Kristian 4 fikk Ulfeldt en maktposisjon som rikshoffmester med kontroll over en betydelig del av kongerikets inntekter og utgifter. Det gjorde ham meget rik; en rikdom han visste å utnytte til å skaffe seg venner og politisk innflytelse.

Heiberg skriver spennende om Ulfeldts vei til makten og hans dramatiske, pinefulle fall. Som politiker oppnådde han at Danmark-Norge inngikk en nyttig allianse med Nederland, men som overløper til Sveriges kong Karl Gustav, bidro han til at dobbeltmonarkiet for alltid mistet store landområder til nabolandet. Det gjaldt både Danmark og Norge. Ikke rart at kong Fredrik 3 fikk Ulfeldt dømt som landsforræder.

Boka handler også om overgangen fra stenderstat til enevelde. Heiberg mener at forfølgelsen av Ulfeldt og hans kone Leonora Kristina («fangen i Blåtårn») gikk for langt og brøt med både dansk lov og folkeretten. Dette svekket eneveldets krav på å være en rettsstat. På den annen side var Ulfeldts fall også et resultat av hans eget prestisjebehov og etterhvert virkelighetsfjerne prosjekter.

1600-tallet var tydeligvis også en tid hvor skriveføre personer uttalte seg med fynd og klem uten å skjule sine følelser og meninger. Likevel skiller ekteparet Corfitz Ulfeldt og Leonora Kristina seg ut som helt ekstraordinære personligheter i en overgangstid etter reformasjonen.

Fra en natteravn til en annen: Omtalen din gir meg inspirasjon til å lese mer av Hoem, i særdeleshet denne romanen. Etter den store slektskrøniken hans tenkte jeg at han ble for privat og omstendelig, og jeg besluttet å ta en Hoem-pause. Nå skjønner jeg at pausen er over: denne boka må jeg nok lese!

Jeg var også helt uvitende om Agota Kristof inntil jeg leste en Bokelsker-omtale som vakte interesse. Raskt tilføyd på ønskelista, og etterpå kom den raskt i hus, sammen med resten av trilogien. Så langt har jeg bare lest første del og blitt fascinert av disse to individene som opptrer som en enhet. Grotesk historie - hvor gamle kan de være når de overlates i bestemoras "varetekt"?

Jeg har prøvd å regne litt i forhold til dette "fiktive" landets turbulente krigshistorie, og mener de må være ganske små. Men intelligente, viljesterke og utspekulerte, sikkert nødvendige egenskaper når de skal forholde seg til nye omgivelser og en mildt sagt eksentrisk "omsorgsperson".

Det mest bemerkelsesverdige for meg er fortellemåten. Her brukes det ikke store ord. Dramatiske og motbydelige hendelser refereres nøkternt og usentimentalt, så leseren må sjøl forestille seg hvordan dette påvirker dem som opplever det.

Jeg forlot den gjenværende tvillingen på veg hjem til bestemors hus. Jeg er glad jeg slipper å vente på fortsettelsen - nå går jeg straks løs på neste kapittel: To tvillingsjeler på egen hånd.

Nydelig skildring av et menneske jeg ikke kjente fra før - anbefales!

Etter Åndenes hus og Om kjærlighet og skygge er det ingen av Isabel Allendes bøker som har gått helt til topps hos meg, men denne er ikke langt unna. Den magiske realismen fra de tidlige bøkene er riktignok fraværende, men her er andre kvaliteter som både overrasker og engasjerer.

Innledningsvis er vi i Spania, der general Francos kupp tvinger hovedpersonene på flukt, i første omgang over grensa til Frankrike, men etter hvert "over havet" til Chile, der de skaper seg en ny tilværelse og etablerer nye røtter, men hele tida er innstilt på å "vende hjem" så snart forholdene tillater det. Når dette endelig blir realisert og de reiser over havet igjen, oppdager de at Spania ikke er "hjemme" lenger. Jeg finner tydelige paralleller til dagens flyktningsituasjon: Alle flyktninger jeg kjenner, lengter hjem, men de fleste av dem innser at de sannsynligvis vil bli fremmede i sitt eget land.

Fra Spania går ferden igjen over havet til Chile, der de etter ei tid opplever nok et statskupp og må søke tilflukt i Venezuela. Slutten av historien utspiller seg etter "normaliseringen" i Chile, der den rotløse familien endelig erkjenner hvor de hører hjemme.

I løpet av beretningen blir vi kjent med et rikholdig galleri av fiktive personer, men også størrelser som Pablo Neruda og Salvador Allende i troverdige biroller. Vi får del i kjærlighetsaffærer, politiske konflikter og tapte vennskap; noen ganger blir det litt såpeopera, men budskapet er ikke til å ta feil av: Vær tro mot deg sjøl og elsk mens du kan!

Jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig Allende skildrer hvilke følger storpolitikken fikk for "småfolket" både i Spania og Chile, og utroper denne boka til den beste Isabel Allende har skrevet etter de magisk-realistiske (med forbehold - jeg har ikke lest alle bøkene hennes.)!

Jeg har lagt til to norske titler til lista mi over skjønnlitteratur om undertrykkelse i Øst- og Sentral-Europa. Liste

Flotte miljøskildringer, men det tar brodden av spenningskurven

Jeg ser at diskusjonen er begynt å "ta av" når det gjelder personkarakteristikker, spesielt når det gjelder Darling. For å si det kort: Jeg rystes av det som hendte med henne, men samtidig kan jeg ikke la være å se henne i en slags "Lolita"-rolle, kanskje på grunn av dette sporet tidlig i beretningen om Johan:

Darling strauk han langsamt over innsida av handflata med tommelen. Han
drog handa til seg.

Lolita var naturligvis også et offer (for mannen som var gift med mora hennes!), men i Nabokovs bok framstilles hun ikke i en slik rolle, om jeg husker rett.

Jeg skal ikke spekulere så mye over hva som har gjort de tre "hovedpersonene" til det de er blitt. Mange av dere refererer til de tre fortellingene som utgjør hoveddelen av boka og mener at sannheten kommer for en dag som en sum av de tre. Der er jeg veldig uenig. For det første er det ikke personene sjøl som forteller, men en (eller flere?) betrakter(e) fra sidelinja. Vi får vite en hel del, men ikke "sannheten".

Hvorfor gråter Johans mor? Fordi hun er blitt enke, fordi hun fortviler over en puslete sønn eller fordi hun vet noe som andre ikke vet?

Hvordan kom Hannah seg bort aldeles ubemerket? Noen må jo ha visst hvor hun tok vegen - og likevel var halve bygda med på leiteaksjonen.

Hvor mange i bygda kan nynne "Liebesleid" - og hvem har de lært den av?
Hva har Maries storebror i historien å gjøre? Noe må det jo være, siden han har fått en navngitt birolle? En halvkriminell fyr som presten ikke makter å holde styr på. Og hvilken rolle spiller presten egentlig?

Kort sagt: Hvilken rolle spiller bygda i denne historien? De færreste er nevnt ved navn, men alle de navnløse som utgjør dette samfunnet, må jo i større eller mindre grad være involvert i det som skjer. Slik Maren Uthaug framstiller dette, får jeg en følelse av at hun ønsker å skape et vakuum rundt alle hendelsene.

Og så den kryptiske tittelen, da. Maren Uthaug har sagt i et intervju at hun forbinder dette stedet med ærfugl. Her er jo riktignok nevnt andre fugler, bl.a. gjessene i prestegården, som etter hvert blir færre og færre, men noe fornuftig svar på fuglespørsmålet greier jeg ikke å komme fram til.

Og hvem som er far til hvem, skal jeg slutte å spekulere på. Mødrene kan vi vel være nokså trygge på; vi får vite en del om hvem de har hatt omgang med, men kanskje ikke alt?

Det har vært ei vond bok å lese. En del av detaljene er heslige, og selve landskapet/omgivelsene blir stående for meg som ganske begredelige. Vanligvis pleier jeg å greie å se for meg omgivelser når jeg leser ei bok jeg synes er god. Jeg har laga meg et bilde av innsida av fyret, og det er bare klaustrofobisk og utrivelig, selv når Gudrun er til stede.

Jeg sier meg nå helt ferdig med Maren Uthaug, iallfall for en periode. Har mange andre bøker liggende på vent!

Hva synes du om språket? Jeg ser at enkelte anmeldere synes at boka er krevende å lese, at den er tungt skrevet.

Historie lest i lettversjon og på originalen