En langdryg affære, godt skrevet men lite festet seg
Foreldre «vet» (selv uten å ha fått opplæring) at det er lurt å snakke «babyspråk», bruke tydelige ansiktsuttrykk og gi babyene tid og mulighet til å respondere og imitere. Både foreldre og barn faller naturlig inn i en «samtale»-rytme der hver får sin tur. Og babyene responderer på måter som synes å være «programmerte», men som også er avhengig av en aktiv og oppmerksom voksenpartner. Blir den voksne forstyrret, for eksempel av en mobiltelefon, går kommunikasjonen lett i stå. Og om barne ikke får den rette kommunikasjonen fra de voksne, blir de hemmet i sin utvikling.
Litvinov skjønte straks at de var russere til tross for at de alle snakket fransk … fordi de snakket fransk. (Oversatt av Einar Skoglund, Samlerens bokklubb).
En grundig diskusjon om problemer med oversettelser fra russisk til norsk finner du i Alf Glads artikkel i Norsk oversetterleksikon.
Se også omtalen min av Tsjekhovs novellesamling utgitt av Samlerens bokklubb i 1972.
Nyere oversettelser er gjerne mer lojale overfor originalteksten. Én måte å sjekke dette på er å telle antall sider. Eldre oversettelser fra russisk kan dessuten vært utført på grunnlag av utgaver på tysk eller andre språk.
På grunn av en krevende flytteprosess har jeg ikke hatt tid eller overskudd til å foreslå noen bok denne gangen. Jeg håper, Torill, at du leder lesesirkelen videre, gjerne med slike innspill som du la opp til ved lesningen av Olive Kitteridge.
For å lære å bruke språk, og å tenke, må barn få kommunisere med voksne, helst med direkte ansiktskontakt. Og ikke minst må de høre mye, levende språk. Vi har sett eksempler på hvor skjevt dette kan gå, for eksempel med barnehjemsbarna fra Ceaușescus Romania. Likevel er vi i ferd med å gjøre noe av det samme i dag - ved å overlate barn til skjermmedier i stedet for levende kontakt. Hvilke følger dette kan få for barns sosiale og kognitive utvikling, og for samfunnet, er vi så vidt begynt å oppdage.
Når vi snakker om kunstig intelligens, eller KI, har vi (inkludert de som utvikler denne teknologien) en tendens til å snakke om intelligens som noe som finnes inne i hvert menneskes hode, som en individuell «teknologi». Men hemmeligheten bak menneskehetens suksesser, og det som har berget oss fra mange katastrofer, er den kollektive intelligensen vi er koblet til, og som vi benytter oss av hver gang vi tenker, hver gang vi vurderer noe. Ikke bare hva vi lærer oss i kulturen vi lever i: fra foreldre, fra skole og så videre. Det vi også bærer med oss, uten å tenke over det, er den samlede kunnskapen evolusjonen har lagret opp gjennom millioner av år.
For meg var historien om Swann og Odette et fint gjensyn, men romanen omfatter en god del mer som er verdt å utforske. Det er derfor ikke så rart at Prousts bindsterke På sporet av den tapte tid i seg selv har ført til en hel rekke analyser, kommentarer, håndbøker, tegneserier og selvfølgelig film.
Her et utvalg bøker som jeg selv har hatt glede og nytte av til å gjenoppfriske og utdype gode leseminner fra På sporet av den tapte tid.
Forventning
Misunnelsen har strødd
bananskall på fortauet.
Nå står han i vinduet
og smiler.
Annie Riis
Himlen og de andre - En kjærlighetssatire
Dette er framleis ei sterk, medrivande forteljing om kva slaveri gjer med eit menneske. Sjølv om framstillinga er frå 1830-40-talet, er det ikkje vanskelig å trekke parallellar til undertrykking i vår eiga tid. Éi sak er den utbreidde valden, ei anna praksisen med å nekta slaven å lære seg å lesa. Rasismen som slaveriet gav næring til, slit vi med enno.
Omsettinga til bokmål ved Frode J. Riopelle gjer seg sers godt. Han har òg skrive eit fyldig, opplysande etterord.
En annen fordel ved min nye husherre var at han verken ga seg ut for å være gudfryktig eller bekjente seg til noen religion, og det var, slik jeg ser det, en stor fordel. […] For av alle slaveeiere jeg har møtt er de religiøse de verste.
Hun var en oppvakt kvinne, og hennes frykt for at utdannelse og slaveri var uforenelige skulle snart vise seg å være berettiget.